Tidsskrift for livssynsdebatt

John Færseth
Av John Færseth

Galtung leker med ilden

Om Johan Galtungs ferd inn i konspirasjonsteorienes land

Fredsprofessor Johan Galtung beveger seg nå stadig lenger i retning av en av verdens mest uhyggelige forestillinger: Ideen om at verden i virkeligheten kontrolleres av jøder og frimurere.

John Færseth (f.1972) er utdannet medieviter og arbeider som journalist, forfatter og foredragsholder.

Onsdag 7. oktober publiserte jeg kronikken ”Galtung leker med ilden” i Dagbladet, etter å ha vært til stede ved et foredrag Johan Galtung holdt ved Universitetet i Oslo der han kom med en rekke svært kontroversielle påstander. 7. november svarte Galtung på kronikken. I kommentaren sin anbefalte han blant annet det antisemittiske skriftet Sions Vises Protokoller.

Jeg vil derfor trykke min opprinnelige kronikk i sin helhet, samt mitt svar til Galtungs tilsvar.

Galtung leker med ilden (Kronikk 7. oktober)

Fredag 30. september. Professor Johan Galtung holder foredrag i Sophus Lies auditorium på UiO. Foredragets tittel er ”Ti teser om 22. juli”. Som tittelen antyder er temaet drapene i Oslo og på Utøya, og hva handlingene til gjerningsmannen, som Galtung konsekvent omtaler som ”monsteret”, kan lære oss.

Noen av tesene er tankevekkende, andre inspirerende, andre igjen diskutable. Det som det imidlertid er grunn til å bekymre seg over, er en rekke ”drypp” i form av påstander Galtung ”i forbifarten” fremsetter i løpet av foredraget. Drypp som knytter seg an til en svært farlig idétradisjon.

Det første dryppet kommer omtrent femten minutter ute i foredraget. Breiviks
tidligere medlemskap i FrP er ikke viktig, mener Galtung, og legger til at dette er noe han gang på gang har gjentatt de seksti gangene han har blitt intervjuet av utenlandske medier. Det man derimot bør se nærmere på, er det faktum at Breivik var frimurer.

Frimurerordenen har ifølge Galtung verken kommentert eller tatt avstand fra Breiviks holdninger utover å ekskludere ham, kan Galtung fortelle. En påstand som ikke medfører riktighet – et nettsøk viser at frimurerstormester Ivar A. Skar kort etter hendelsene i Oslo og på Utøya uttrykte sjokk og medfølelse over det som hadde skjedd.

”Frimurere. Tempelriddere. Illuminati,” tenker Galtung høyt. Før han legger til at det er et nært samarbeid mellom frimurerne og de hemmelige tjenestene. I tillegg kommer frimurernes troskapsed, som han flere ganger skal komme tilbake til. Frimurerne bør etterforskes, mener Galtung. Og det er, skal man tro professoren, ganske enkelt tøv når det hevdes at ikke engang Stasi ville kunnet avsløre Breivik.

Også andre gjengangere innenfor konspirasjonslitteraturen blir nevnt. For eksempel studentforeningen Skulls and Bones, som blir beskyldt for å ha stått bak krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen. Skulls and Bones har nemlig som prosjekt å sette USAs fiender opp mot hverandre, skal man tro Galtung.

Som gode kilder anbefaler han flere ganger bøkene til Per-Aslak Ertresvåg og Erik Rudstrøm. Per-Aslak Ertresvågs to bøker Makten bak makten og SOV mitt lille Norge har hatt stor inflytelse når det gjelder å spre konspirasjonsteorier de siste årene. Det ser for eksempel ut til at Galtung har hentet teorien om Skulls and Bones’ rolle fra Ertresvåg. I denne sammenhengen er det imidlertid større grunn til å bite seg merke i Erik Rudstrøm. Rudstrøms tobindsverk Frimureriet og de skjulte makteliter (2003-4) tar for seg frimureriets rolle i norsk, til en viss grad også internasjonal, politikk. Flere påstander herfra blir referert til av Galtung i foredraget, som at det har eksistert og eksisterer tette bånd mellom frimurerordenen og eliten i Arbeiderpartiet og, altså, de hemmelige tjenestene.

Rudstrøms bok inneholder imidlertid langt mer ekstreme påstander enn dette. Blant annet skriver han at ”arbeiderbevegelsen har fått retningslinjene for sitt politiske arbeid fastlagt av Sions Vises Protokoller”. At Rudstrøm trekker inn dette skriftet sier en del om hva slags tradisjon han tilhører.

Sions Vises Protokoller hevder å være opptegnelser fra et hemmelig møte av jødiske ledere som planlegger å skaffe seg verdensherredømme gjennom å først etablere kontroll over bankvesen, politikk og media. Frimurerne blir dels omtalt som allierte, dels som et av de viktigste redskapene for å oppnå disse målene. Protokollene, som har sin opprinnelse i miljøer tilknyttet russisk hemmelig politi, har siden de først så dagens lys i 1903 vært noe av en ”bibel” for jødehatere verden over. Rudstrøm aksepterer imidlertid ikke at protokollene er en forfalskning, og hevder at de bygger på en tale ”avholdt i forbindelse med sionistenes kongress i Basel i 1897”. Det er dermed ikke spesielt overraskende når han et annet sted i boken hevder at ”jødene regjerer hele verden ved hjelp av stedfortredere”.

Som svar på spørsmål fra salen kommer Galtung med en rekke flere slike drypp. Frimureriet har ”en klar jødisk forankring”, kan han fortelle. På spørsmål om hva denne forankringen går ut på, fremhever han at ordenen står for en ”jødiskpåvirket kristendom”, og at det finnes jødiske symboler og skrifttegn i losjene. Og, ikke minst: Frimureriets fjerde grad innebærer en symbolsk omskjæring.

Dette er en påstand som også gjengis av Rudstrøm – som definerer en frimurer som ”en ikke-jøde som slutter seg til jødedommen” – og som ser ut til å stamme fra den tyske generalen og protonazisten Erich von Ludendorffs bok Frimureriets Avsløring (1927). En bok som spilte en viktig rolle i utviklingen av den såkalte ”Dolkestøtslegenden”; om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes en konspirasjon av blant annet jøder og frimurere.

Galtungs reaksjon når han blir konfrontert med disse påstandene er et kapittel for seg. Gang på gang trekker han dem halvveis tilbake, eller ler dem bort. Vitende om at han uansett har sådd frø i forsamlingen, og at mange vil følge oppfordringen hans og gå hjem og søke opp mer informasjon?

Jeg antyder ikke med dette at Galtung har blitt antisemitt. Det som derimot er sikkert er at han for tiden leker med en svært farlig tankestrømning som har røtter i 1800-tallets antisemittiske og antimasoniske litteratur og som har fått en kraftig nyoppblomstring på nettet de siste ti årene.

Som det fremgår av teksten, var jeg til stede i salen. Noe som gjør at jeg i prinsippet ville hatt mulighet til å ta dette opp med Galtung personlig i større grad enn det ble gjort. Jeg vil derfor invitere ham, om han leser dette, til å kommentere saken og gjøre det klart hva det er han faktisk mener med dette.

Galtung svarer – med tvilsomme kilder

Min invitasjon til å svare i kronikken over ble tatt til følge. Mandag 7. november stod en kommentar, signert av Johan Galtung, å lese på et nettsted eid av Hoggar-instituttet 1. Dette er et Geneve-basert forskningsinstitutt med fokus på situasjonen i Maghreb-regionen i Nord-Afrika, tilknyttet Galtungs Transcend-nettverk. I kommentaren går Galtung enda lengre i retning av å beskylde frimurerlosjen for å være involvert i hendelsene 22. juli, og fortsetter sitt forsvar for antisemittisk og konspiratorisk litteratur.

Det klart vanligste når man leser – eller skriver – en tekst, er å begynne med begynnelsen. Akkurat i dette tilfellet velger jeg imidlertid å starte i motsatt ende, og begynne med slutten. Her skriver nemlig Galtung: ”For Norwegian readers my talk was published in Morgenbladet on 7 October 2011; read it and judge for yourself.”

Så enkelt er det dessverre ikke. Den omtalte teksten i Morgenbladet er sterkt forkortet, og mangler blant annet anbefalingen av Ertresvågs og Rudstrøms bøker. Noe som riktig nok sannsynligvis skyldes plassmangel fra avisens side, og ikke skal tillegges Galtung. Et opptak av foredraget i sin helhet finnes derimot på hjemmesiden til studentradioen Radio Nova 2. Riktig nok mangler spørsmålsrunden til slutt i foredraget, men begge de aktuelle referansene er kommet med.

På tross av at den ble tilbakevist i kronikken min er ikke Galtung villig til å trekke tilbake påstanden han kom med i foredraget om at frimurerordenen verken har kommentert eller tatt avstand fra Anders Behring Breiviks ugjerninger. I stedet antyder han langt på vei at ordenen kan ha vært involvert i dem: ”Yes, I see the membership in the Free Masons and the Templars as important because of oaths among members and the secrecy: ties of loyalty that constitute a collectivity of solidarity, support, perhaps also cooperation (min uthevning) on that day of his atrocious attack on categories of people, those working in government buildings and AUF (Workers’ Youth League) members at Utøya.”

Galtung står fortsatt ved sin anbefaling av Per-Aslak Ertresvågs og Erik Rudstrøms bøker. Ertresvåg var, som nevnt i den opprinnelige kronikken, leder for Venstres pressekontor på en tid da Venstre fortsatt var et stort parti, og har en lang fartstid i norsk journalistikk. Som pensjonist har han utgitt tre bøker, Makten bak makten, SOV mitt lille Norge og Norge – et hjerne-, finans- og maktkontrollert samfunn? I bøkene har han tatt til orde for at Norge og resten av verden i virkeligheten styres av et hemmelig nettverk, Illuminati, med satanistiske undertoner. I den siste boken hevder han for øvrig at Anders Behring Breivik i virkeligheten var hjernevasket og styrt av andre krefter.

Ertresvåg har også gjort seg bemerket ved å dra veksler på en amerikansk høyreekstrem tradisjon. I bøkene sine bruker han for eksempel både holocaustbenekteren Michael A. Hoffman II og den amerikanske forfatteren Fritz Springmeier som sannhetsvitner 3. Springmeier er mest kjent som forfatteren av boken Bloodlines of the Illuminati (1998), der han lanserte den etter hvert ganske utbredte (i hvert fall i konspirasjonskretser) legenden om ”Illuminati-blodslinjer” med røtter som går tusener av år tilbake. Springmeier ble etter hvert en del av den fremvoksende militsbevegelsen, og tilbrakte det meste av 2000-tallet i fengsel for bankran og for å ha plassert en bombe i en pornobutikk som medlem av organisasjonen Christian Patriot Association. Men slikt får ikke Ertresvågs lesere vite, ettersom han i stor grad hvitvasker kildene sine. For eksempel omtaler han holocaustbenekteren Hoffman som "journalist”.

Hvitvasker gjør imidlertid ikke Erik Rudstrøm, som Johan Galtung nok en gang refererer til i tilsvaret sitt. Rudstrøm befinner seg i det hele tatt i en annen divisjon enn Ertresvåg. Faktisk er Rudstrøm såpass ekstrem, også i internasjonal sammenheng, at også enkelte norske konspirasjonsnettsteder har tatt avstand fra denne delen av innholdet 4.

Tobindsverket Frimureriet og de skjulte makteliter (2003-4) tar for seg frimureriets rolle i norsk og internasjonal politikk 5. Det hele tar utgangspunkt i Rudstrøms feide med den lokale frimurerlosjen i forbindelse med en arvetvist, der han følte at losjebrødre rottet seg sammen mot ham. Akkurat hva som skjedde i den aktuelle saken er vanskelig å vite, selv om det kanskje ikke er utenkelig at det kan oppstå lojalitetskonflikter, spesielt på mindre steder. ”Avsløringene” vokser til en storslått krønike om frimurernes tette samspill med Arbeiderpartiet fra mellomkrigstiden av, og om deres påståtte nøkkelrolle i politi, domstoler, forsvar og etterretning. Skal man ta Rudstrøm alvorlig kan det virke som om det ikke er eneste område i det norske samfunnet som ikke til syvende og sist er styrt av frimurerordenen.

Sions Vises protokoller – igjen

Hvis frimurerlosjen kontrollerer det norske samfunnet, hvem er det som kontrollerer frimurerordenen? Rudstrøm svarer ikke direkte på dette, utover å skrive at ”norsk frimureri styres av en overordnet instans som vi antar befinner seg i utlandet”. Hvem denne instansen er, får vi en klar pekepinn om kort etter, når han skriver at ”arbeiderbevegelsen har fått retningslinjene for sitt politiske arbeide fastlagt av Sions Vises Protokoller”.

Som nevnt i den opprinnelige kronikken er Sions Vises Protokoller et påstått referat fra et møte av jødiske ledere som planlegger verdensherredømme under en kommende jødisk verdenskonge. Og som nevnt er de for lengst grundig og ugjenkallelig avslørt som forfalskning. Like fullt er de den dag i dag noe av en ”bibel” for antisemitter, herunder Erik Rudstrøm, som hardnakket står ved at de er reelle opptegnelser fra en sinoistkongress i Basel 1897. En annen som ikke er overbevist om at de er et falsum, er Johan Galtung, som skriver følgende i kommentaren sin: ”Yes, Rudström mentions ’The Zion Protocols’, says he does not know who wrote them – the ’Elders’, the Russian secret police or Maurice de Joly – but read them as a guide to our world and judge for yourself. My conclusion: Interesting, but I need more evidence.”

Kjetil Simonsen, historiker ved Senter for holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) er ikke i tvil om hvordan dette utsagnet må tolkes. ”Galtung gjentar, riktignok subtilt, et argument som har blitt brukt i antisemittiske miljøer i 70-80 år: Om protokollene er ekte eller ikke spiller egentlig ingen rolle, siden de uansett beskriver samfunnsutviklingen og de skjulte drivkreftene bak denne”, sier Simonsen, og legger til at blant dem som har brukt dette argumentet finner vi også Adolf Hitler 6.

Som nevnt fremsatte Galtung i foredraget 30. september nok en påstand som ser ut til å være hentet fra Rudstrøms bøker, nemlig at frimureriet har ”en klar jødisk forankring”, står for en ”jødiskpåvirket kristendom”, og at frimureriets fjerde grad innebærer en symbolsk omskjæring, som igjen ser ut til å være hentet fra protonazisten Erich von Ludendorff. Påstanden om en slik symbolsk omskjæring som gjenfinnes i en god del anti-frimurersk litteratur. Påstanden har antagelig røtter i en del av ritualet der kandidaten (den som skal innvies) får revet av det dekorerte murerforkleet som inngår i losjeantrekket. Forhåpentligvis er det unødvendig å legge til at han fortsatt beholder buksene (og forhuden!) på, selv om akkurat dette er et punkt som ofte blir misforstått i den omtalte litteraturen. Det kan for øvrig legges til at det såkalte svenske systemet, som dominerer norsk frimureri, bare er åpent for menn som bekjenner seg til kristendommen. Selv om dette i dag tolkes temmelig liberalt, gjør denne paragrafen det i praksis vanskelig eller umulig for losjen å ta opp jødiske medlemmer dersom disse ikke på forhånd har konvertert til kristendommen.
Ludendorff er for øvrig ikke den eneste gammel- eller nynazisten som blir referert til av Rudstrøm: En annen hyppig brukt kilde er Alfred Olsen, som på 1980-tallet var tilknyttet Erich Blüchers organisasjon Norsk Front og som i dag driver Folkets Informasjonstjeneste – det kristne alternativet der han blant annet tilbyr ”Krisehjelp mot rasistiske sionistiske overgrep” 7.

I motsetning til konspirasjonsforfattere flest, som dersom de skriver om jøder ofte lager et skille mellom vanlige jøder og ”sionister”, ”talmudjøder” eller lignende for å unngå beskyldninger om antisemittisme, opererer Rudstrøm i liten grad med et slikt skille, noe som også har fått andre norske konspirasjonsteoretikere til å ta avstand fra ham. I stedet roser han flere steder politikere fra tidligere tider når disse tok til orde for utestengning av jøder. Selv Josef Stalins jødeforfølgelser unnskyldes med at de bare var rettet mot ”fedrelandsløse jøder” som ”stod i forbindelse med vestlige sionistiske organisasjoner”. For å illustrere hvor hatefullt innstilt Rudstrøm faktisk ser ut til å være mot jøder, kan det nevnes at han et sted beskylder dem for å selge narkotika fra synagogene.

Ekte og falske konspirasjoner

En ting Galtung og jeg tilsynelatende er enige om, er at det naturligvis har forekommet og forekommer virkelige konspirasjoner. Riktignok vil jeg her ta det forbeholdet at disse har vært begrensede i tid og sted, i motsetning til de store ”metakonspirasjonene” der Illuminati, Rothschild-familien eller romøgler står bak brorparten av verdensbegivenhetene som man ofte finner i konspirasjonslitteraturen. Galtungs eksempler bærer imidlertid snarere preg av å tilhøre sistnevnte kategori: ”Like the American, French and Russian revolutions, like the two world wars, like the 240+ US interventions in other countries”, skriver han.

Øystein Sørensen er professor i historie ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken Den store sammensvergelsen: Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger. Han kommenterer Galtungs eksempler slik: ”Verden er full av konspirasjoner. En konspirasjon betyr jo egentlig bare at to eller flere har snakket sammen og planlagt noe som går ut over andre. Både kriger og revolusjoner er et resultat av konspirasjoner, på den måten at de har blitt planlagt i en militær overkommando, eller i en lukket sentralkomité. Dermed er det for eksempel ikke galt å snakke om terrorangrepene 11. september som et resultat av en konspirasjon blant en gruppe islamister. Men dersom man begynner å se på myndigheter og andre som redskaper for skjulte krefter, blir det noe annet. Ser man på verdenskrigene som et resultat av slike krefter er man for eksempel i samme landskap som Hamas”, sier Sørensen, med referanse til den palestinske organisasjonen Hamas som den dag i dag offisielt omtaler Sions Vises Protokoller som dokumentasjon på ”sionistenes” egentlige hensikter 8.

Johan Galtung har fortsatt en høy stjerne hos mange, selv om han etter hvert har fått en del riper i lakken. Var det riktig av Kulturutvalget ved Universitetet i Oslo å invitere ham til å holde foredrag dersom man hadde visst hva han kom til å si? En talsmann for Kulturutvalget svarer et betinget ja: ”Det er vanskelig å vite hva han egentlig mente med dette, vi har selv bedt ham kommentere. Men generelt mener vi at vi har et såpass oppegående publikum at takhøyden bør være forholdsvis høy.”

Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU, mener heller ikke at det er særlig stor sjanse for at Galtungs påstander har hatt særlig stor påvirkningskraft på studenter eller andre tilhørere: ”Ikke utover den delen av det politiske landskapet – både høyre og venstre – som tror hele eller deler av dette fra før, og som ønsker en slags autoritetsskikkelse å støtte seg på. Men de er nok likevel temmelig marginale."

For mange lesere av Humanist er det antagelig spesielt relevant at Galtung i sommer ble invitert som foredragsholder ved den humanistiske verdenskongress. Terje Emberland, seniorforsker ved HL-senteret og tidligere redaktør for Humanist, reagerer sterkt på Galtungs uttalelser i Oslo, og ville selv ikke vært villig til å dele talerstol med Galtung dersom han hadde blitt invitert og visst om dette: ”Hadde man visst om dette på forhånd burde han aldri vært invitert. For meg er dette nærmest som om jeg skulle delta på et møte med en holocaust-benekter – så forkastelig anser jeg slik konspirasjonstenkning for å være. Galtung må selvsagt gjerne få ytre det offentlig, men jeg ville ikke vært med på å legitimere det ved å delta.”

Jeg påstår fortsatt ikke at Johan Galtung har blitt antisemitt. Derimot står jeg ved at han gjennom dette tilsvaret fortsetter sin lefling med konspiratoriske og antisemittiske ideer.

Noter


1 The Bad in the Good and the Good in the Bad
2 Ti teser om 22. juli(Morgenbladet);Det norske demokratiet er opphevet (Radio Nova)
3 Amerikansk konspiranoia på norsk
4 Bokomtale: Frimureriet og de skjulte makteliter
5 Rudstrøms bok kan lastes ned fra http:///grunnlovens-vektere.com/html/rudstrom.html
6 ”The Frankfurter Zeitung is for ever moaning to the public that they are supposed to be based on a forgery; which is the surest proof that they are genuine. What many Jews do perhaps unconsciously is there consciously exposed. But that is what matters. It is a matter of indifference which Jewish brain produced these revelations. What matters is that they uncover, with really horrifying reliability, the nature and activity of the Jewish People.” - Adolf Hitler, sitert i Norman Cohn: Warrant for Genocide, s. 201-202.
7 For mer informasjon om Alfred Olsen, se htttp:4
8 Hamas Covenant 1988, The Covenant of the Islamic Resistance Movement

Opprinnelig publisert i Humanist nr 4/2011. Publisert på nett 23. april 2012. Galtung sitt tilsvar til denne artikkelen ble publisert i Humanist 1/2012, og kan leses her