Rasjonalisme er ikke blind tro på fornuften – en fornuftig tilnærming til rasjonalitet

Terje Emberland

Terje Emberland

Terje Emberland (f. 1956) er dr. philos, religionshistoriker og seniorforsker ved HL-senteret i Oslo. Han er tidligere redaktør for Humanist.

Når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, når vi ønsker å nærme oss sikker kunnskap, må vi forlite oss på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder. Fornuft og vitenskap er slett ikke ufeilbarlige, men de er de beste redskaper vi har, skriver Humanists tidligere redaktør i denne betenkningen rundt rasjonalitetens vesen.

Som livssynshumanist er min holdning til spørsmålet om hva som er sant og hvordan man skaffer seg sikker kunnskap rasjonalistisk. I slike spørsmål vil jeg støtte meg til den kritiske tanke og til vitenskapen som har systematisert bruken av kritisk fornuft.

Ordet rasjonalisme frembringer hos mange bildet av en arrogant forsker i hvit frakk som har gjort det til sin livsoppgave å knuse enhver tankeflukt og nyskapende idé med et lass av forskningsrapporter og snusfornuftige innvendinger, en fantasiløs teknokrat som ikke har blikk for andre sider av virkeligheten enn de som kan måles, veies og settes på formel.

For å unngå denne misforståelse kan det i livssynsdebatten ofte være på sin plass å presisere hva rasjonalisme ikke er:

1.

Rasjonalisme er ikke troen på at den menneskelige fornuft er ufeilbarlig; at man gjennom fornuften er i besittelse av et fullkomment instrument som kan avdekke «den endelige, fullstendige sannet» om verden. Dette er overtro på fornuften.

Dermed er den heller ikke en klokkertro på at «vitenskapen alltid har rett», at nye tanker og teorier som bryter med de etablerte oppfatninger nærmest automatisk er feilaktige. Tvert imot er rasjonalister klar over både fornuften og vitenskapens begrensninger og feilbarlighet. Man innser at sannheten så å si aldri kan avgjøres en gang for alle og at vi er avhengig av en kontinuerlig debatt, kritikk og etterprøving for å nærme oss noe vi kan kalle sannhet og sikker kunnskap.

Man innser altså at vitenskapen er et høyst feilbarlig prosjekt, at forskere stadig vekk tar feil, at etablerte og anerkjente teorier om virkeligheten stadig må revideres i møte med nye forskningsresultater. Å hevde at «vitenskapen alltid har rett» er et svært lite rasjonelt standpunkt – noe et raskt tilbakeblikk på vitenskapshistorien viser.

2.

At rasjonalister vil støtte seg til vitenskapelige metoder og resultater betyr ikke at de undervurderer intuisjonen og fantasiens betydning i kunnskapsveksten. Det er alment kjent at store vitenskapelige oppdagelser har hatt utspring i intuitivt klarsyn, i drømmebilder og lignende. Ja, en knallhard rasjonalist som filosofen Bertrand Russell vil til og med ikke avvise mystiske opplevelser som kilde til ny kunnskap. Han skriver:

«Jeg vet ingenting om hvorvidt mystikkens verden er reell eller ikke. Jeg ønsker ikke å avvise den, ei heller å påstå at den innsikt den avdekker ikke er genuin. Det jeg likevel vil hevde – og det er her den vitenskapelige holdning blir avgjørende – er at enhver intuisjon og mystisk innsikt som ikke er testet og underbygget er en utilstrekkelig sannhetsgarantist – og det selv om mange av de viktigste sannheter først ble introdusert på denne måte.»

3.

Selv om rasjonalister tillegger fornuftsevnen stor verdi og betydning, betyr det heller ikke at de tror at alle våre oppfatninger er basert på rasjonelle overveielser. De er klar over at mange av våre valg blir truffet på et fornuftsmessig spinkelt grunnlag og at mange instinktmessige, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer spiller inn på vår adferd og våre tanker.

Her kan det kanskje være nyttig å skille mellom det jeg vil kalle deskriptiv irrasjonalisme og normativ irrasjonalisme. Man kan utmerket godt være rasjonalist og samtidig hevde at mennesket også er styrt av krefter utenfor fornuftens kontroll, det være seg biologiske-evolusjonære instinkter eller dype, underbevisste psykologiske impulser. En slik holdning vil jeg kalle en deskriptiv irrasjonalisme, hvor man bare beskriver det man oppfatter som kjennetegn ved mennesket.

Det avgjørende er om man på et slikt grunnlag hevder at det «sanneste» og mest «egentlige» ved menneskenaturen prinsipielt ikke kan innfanges og forstås ved hjelp av fornuften. Og særlig hvis man i tillegg hevder at det ikke er fornuften, men slike irrasjonelle krefter, instinkter, opplevelser og anelser som bør styre våre tanker og valg. Da er man normativ irrasjonalist og har en grunnholdning som står i diametral motsetning til den rasjonalistiske.

Rasjonalister er altså ikke blinde overfor de ikke-rasjonelle drivkrefter i menneskesinnet, men vil hevde at vi – selv om vi er påvirket av slike krefter – bør bestrebe oss på å la fornuften spille så stor rolle som mulig i våre beslutninger. De forfekter altså en normativ rasjonalisme.

4.

I tilknytning til dette er det også viktig å påpeke at rasjonalisme ikke innebærer at man mener at alle sider ved menneskelivet til enhver tid må underkastes fornuft og kritisk undersøkelse.

Mange av de viktigste sider ved livet er i høyeste grad «ufornuftige». Mye av det som gir oss størst glede og subjektiv livsmening er det intet behov for å underkaste kritisk fornuft og vitenskapelig etterprøving. Den henrykkelse naturopplevelser kan utløse i oss, det «løft» billedkunst, musikk og litteratur tilfører hverdagen, den varme følelse av intimitet og fellesskap som samværet med kjærester, barn og venner gir oss, slike ting har rasjonalisten intet behov for å måle og veie.

Rasjonalisters poeng er at selv om det er slike opplevelser som gjør livet meningsfullt for oss, dreier det seg om en høyst privat og subjektiv form for mening. Slike subjektive følelser, intuisjoner og opplevelser kan ikke oppkastes til almengyldige sannheter om virkeligheten.

Skal vi utsi noe om «virkeligheten» i intersubjektiv forstand, må vi uttrykke oss rasjonelt og dokumentere våre påstander. Vi må formulere oss slik at andre mennesker har mulighet til å vurdere sannhetsgehalten i våre påstander.

5.

Rasjonalismen i det humanistiske livssyn er også av en annen art enn den rent tekniske, kynisk kalkulerende mål-middel-tenkning som kjennetegner mye av det moderne samfunn.

Mange har vendt fornuften ryggen og er blitt normative irrasjonalister i protest mot slik sjelløs teknokrattenkning, som har forårsaket så mye av dagens samfunnsproblemer, som miljøødeleggelser, fattigdomskløft og våpenteknologisk kappløp.

Den humanistiske rasjonalisme begrenser seg imidlertid ikke til slik mål-middel-tenkning. Like hensynsløst som den rettes mot ulike former for irrasjonalisme, må den kritisere det inhumane, snerversynte og ufornuftige i den teknokratiske og byråkratiske tenkemåte – en tenkemåte som ofte skjuler seg bak et dekke av «vitenskapelig» objektivitet. Fornuft og logikk må ikke bare brukes når vi velger midler og teknikker, men også når vi velger våre mål og idealer.

6.

At rasjonalister setter den vitenskapelige tenkemåte i høysetet betyr heller ikke at de ukritisk beundrer det vitenskapelige etablissement. Vitenskapsfolk er like feilbarlige som andre og forskningsmiljøene kan oppvise sørgelig mye profesjonsbeskyttende klikktenkning, misunnelse og fordummende vanetenkning. Vitenskapshistorien har mange eksempler på hvordan nytenkende forskere er blitt avvist og motarbeidet som følge av dette.

Men når dette er sagt, har man også gjennom den vitenskapelige metode en standard som i det lange løp vil være på fremskrittets side. Kan en teori styrkes gjennom dokumentasjon, vil den til sist vinne innpass. Hvis nye forskningsresultater undergraver etablerte teorier, vil de til sist måtte forlates – selv om det kan gå langsomt og skjer med mye skrik og skrål. En slik kvalitetssikring har hverken religion eller politikk.

Oppsummert kan den humanistiske rasjonalisme uttrykkes slik: Når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, når vi ønsker å nærme oss sikker kunnskap, må vi forlite oss på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder. Fornuft og vitenskap er slett ikke ufeilbarlige, men de er de beste redskaper vi har. Sannheten er ikke åpenbart og gitt en gang for alle, men kan kun tilstrebes ved en åpen, kritisk meningsbrytning.

Filosofen Karl Popper formulerer det på denne enkle måten: «Jeg kan ta feil og du har kanskje rett og ved felles anstrengelse kan vi nærme oss sannheten.»

Bertrand Russell kaller denne grunnholdning «viljen til tvil»:

«Ingen av våre oppfatninger eller formodninger kan gjøre krav på full sannhet; alle har i alle fall en halvskygge av vaghet og feil omkring seg. De metodene vi benytter når vi vil øke sannhetsgraden av våre oppfatninger er velkjente: Vi hører alle parter i saken, vi prøver å forsikre oss om alle fakta, vi kontrollerer vår egen ensidighet ved å diskutere med folk som har den motsatte ensidighet, vi søker å oppøve vår villighet til å sette hypoteser til side når de ikke viser seg adekvate. Disse metodene er det vitenskapen benytter, og ved dem er de vitenskapelige kunnskapsmengdene bygget opp. I vitenskapen, det eneste område der en kan finne noe som nærmer seg ekte kunnskap, er menneskenes innstilling prøvende og full av tvil.»

_____

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Fri tanke og siden i Humanist nr 4/2008. 

Del denne posten

Om forfatteren: Terje Emberland

Terje Emberland (f. 1956) er dr. philos, religionshistoriker og seniorforsker ved HL-senteret i Oslo. Han er tidligere redaktør for Humanist.