Dag Hoel har levert et svært innsiktsfullt arbeid om kristensionister.
Tiden er full av tegn på endetiden, forteller forkynneren Arvid Bentsen til Dag Hoel på et bedehus i Setesdalen, i boken Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom. Kvinner ligger med kvinner, menn med menn. Fostre blir myrdet i mors liv. Samtidig vender jødene hjem til Det hellige land. I 2014 og 2015 skal det komme fire måneformørkelser og én solformørkelse, alle i forbindelse med jødiske høytider. Månen skal farges blodrød, solen bli en ring av ild. Gud ønsker å fortelle oss at han fremdeles er Israels Gud, og at nå, endelig, har den siste tiden kommet.
Det er Guds vilje at alle arabere skal drepes, får Hoel høre fra den messianske kristne Daniel Hinnebusch i Texas, som lever etter jødiske lover. Jødene burde drept dem alle i bibelsk tid, men de har alltid vært et ulydig folk. De avviste Yeshua, Jesus, og som straff spredde Gud dem for alle vinder. Også Holocaust var en straff. Hitler var Guds verktøy. Ofrene hadde seg selv å takke. De som lyttet til Guds advarsler flyktet i tide, til USA og Israel.
Blant de troende
Dag Hoel har reist blant norske og amerikanske kristensionister, og blitt med et reisefølge til Løvhyttefesten i Jerusalem, hvor tusenvis av kristne fra hele verden deltar hvert år. Resultatet er et ypperlig stykke journalistikk som sier lite om Midtøsten-konflikten, men mye om hvordan det er å leve i en religiøs verden full av mening.
Hoel tegner levende portretter av kristne med til dels ekstreme oppfatninger om Guds plan for verden. Det er ikke en lett oppgave. Et slikt portrett kan bli så forståelsesfullt at de skarpe kantene slipes bort, eller det kan bli så fordømmende at vi ikke forstår noe som helst. Det er gjerne det siste som skjer når norske skribenter beskriver konservative kristne. Avstanden til bedehuset har blitt så stor for mange at de bare ser fanatiske mørkemenn der, irrasjonelle og fryktelige mennesker man ikke kan forstå. Og da ender man jo opp med ikke å forstå dem.
Hoel navigerer i dette minefeltet ved å trekke oss inn i selve kjernen til livene til menneskene han møter: Den religiøse sulten, og frelsesøyeblikket. Hoel har et klart øye for hva det vil si å tro, hvilken total livsomveltning det kan være å ha en visjon på bedehuset, eller høre Gud snakke til deg. Han behandler disse øyeblikkene med respekt.
Han ser nyansene innen kristendommen. I Norge ser mange på konservative kristne, israelsvenner og kristensionister som det samme: En gjeng med fanatikere som ukritisk hyller Israel. Men konservative kristne er ikke nødvendigvis sterke israelsvenner. Ole Hallesby, mannen som bygget opp mye av det konservative kristne organisasjonslivet i Norge, hadde lite til overs for svermeriet for en jødisk stat i Det hellige land, og det satte sitt preg på kristen-Norge.
Kristne israelsvenner kan også være politisk motiverte. Kanskje har årene med flanellograf på søndagsskolen gjort dem ekstra vennlig innstilt ovenfor jøder, men først og fremst støtter de det de ser på som den bedre siden i en vanskelig konflikt. Ofte skal det ikke mer til for å få merkelappen «israelsvenn» enn at man er kristen og mener at Israel er bedre enn sitt rykte.
Armageddon rundt hjørnet
Det som skiller kristensionister fra andre israelsvenner er at de mener at jødene og staten Israel spiller en hovedrolle i Guds plan for endetiden. De ser det som særdeles viktig at jødene vender tilbake til Israel, og at landet vokser seg stort og mektig, slik at det kan spille den rollen Gud har tiltenkt det. Derfor støtter de den israelske siden i militære konflikter, og er skeptiske til fredsavtaler som gir bort land. Den eneste riktige veien Israels grenser skal bevege seg er utover.
Mens andre kristne, som Den Norske Israelsmisjonen, ønsker å frelse jødene, og la Gud ta seg av grensene, tenker kristensionister omvendt. De er mot misjonering i Israel. De vil heller hjelpe staten Israel. Frelsen får Gud ta seg av, sånn en gang etter slaget ved Armageddon.
Dette er en «israelsvennlighet» med en mørk undertone, for den rollen mange ser for seg at Israel skal spille i endetiden er særdeles blodig. Jødenes viktigste oppgave vil være å dø i store mengder, og deretter hylle Jesus som sin frelser.
Endetiden begynner med at Jesus rykker alle de sanne kristne opp til Himmelen. Så skal demoniske krefter herje med jorden i syv pinefulle år. Antikrist flytter inn i jødenes tredje tempel, som snart skal bygges der den muslimske klippedomen står i Jerusalem i dag. Han skal tvinge dyrets merke på alle mennesker. De som takker ja, mister alt håp om frelse, men de som nekter får ikke lenger kjøpe varer, og går harde tider i møte.
Så skal Jesus og Satan med hver sine hærer møtes til et stort slag ved Armageddon, en slette nord i Israel. Blodet vil flyte. Millioner skal dø – jøder, arabere og andre. Hele nasjoner skal utslettes, for hele verden har nå samlet seg til krig mot Israel. De jødene som overlever vil nå endelig omfavne Jesus som deres frelser, to tusen år etter at de fornektet ham. Så skal Jesus innføre et rike som varer i 1000 år, før han i et siste slag utsletter Satan.
Alt dette kan skje når som helst. For eksempel til neste år, med alle måneformørkelsene som er på vei. I sentrum for alt står jødene og Israel. Derfor må man støtte Israels kamp for overlevelse. Forståelig nok synes mange jøder det er ubehagelig å bli redusert til dødsdømte statister i en annen religiøs endetidsfantasi. Men et land med mange fiender setter pris på de vennene de har.
Testamente og fantasi
Jeg husker kristensionismen fra da jeg vokste opp med avisen Dagen i huset. En gang rundt 1990 hadde de en reportasje om «Stor-Israel», det kommende landet hvor jødene, i henhold til Guds løfter, skulle regjere over hele Midtøsten. Et kart over Stor-Israel illustrerte saken. Som 12-åring syntes jeg slike profetier var spennende. Hjemme var man ikke opptatt av endetiden eller Israel, men ideene fløt rundt som strømninger i kristen-Norge. Jeg leste Johannes Åpenbaring, og kunne på egen hånd se at her snakket man jo om vår egen tid.
I ettertid ser jeg at barnetroen min i en periode tok form av en religiøs fantasy-interesse. Det var krig og dommedag. Engler og demoner kjempet en usynlig kamp om hvert eneste gatehjørne og hver eneste sjel. Det var spennende saker. Jeg leste heller Det gamle testamentet enn det nye, og heller Johannes Åpenbaring enn paulusbrevene. Det var rett og slett mer spennende enn det som var essensen i mine foreldres tro: Det nære forholdet til en kjærlig Gud.
Kanskje er det dette som er attraksjonen til kristensionismen og endetidstenkningen. Det skaper en spennende verden full av mening og dramatikk. Virkeligheten blir en episk film, i stedet for en suppe av plagsomme nyanser. Kristensionistene Hoel møter lever i en verden som er fylt til bristepunktet med mening. Gud har en plan med alt. Historien følger et spor. De er ikke alle enige om hvilket spor det er, men det er det spor.
Guds vilje: Holocaust
John Nelson Darby, en av kristensionismens pionerer, forklarte på 1800-tallet at verdenshistorien skulle foregå i syv epoker. I hver epoke fikk menneskene mulighet til frelse, men hver gang gikk det galt. Jødene fikk loven, men den fulgte de ikke. Så startet Jesus den sjette epoken, og den er nå på vei mot slutten. Men den syvende og siste epoken kan ikke starte før jødene har vendt tilbake til Det hellige land. Alt stod og falt altså, slik Darby så det, på noe som på 1800-tallet fremstod som et mirakel – en ny jødisk stat.
Så skjedde mirakelet. Da Israel ble opprettet i 1948 var det en oppfyllelse av jødiske sionisters ambisjoner, men det var også en oppfyllelse av kristensionistenes profetier. De hadde sagt det skulle skje, og så skjedde det. Er det rart de er selvsikre?
Kristensionister lever i en verden hvor jødene står i sentrum. Gud har plassert dem der med vilje. «Hensikten med jødene er at de åpenbarer Gud for verden,» som Malcolm Hedding ved den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem sier. Da er det bare å forvente at jødene står i sentrum for hendelser av bibelske proporsjoner.
Det gamle testamentet forteller at når jødene adlyder Gud, går det dem vel, og når de er ulydige, går det dem ille. Gud følger med, og belønner eller straffer sitt folk alt etter hvordan de oppfører seg. Og så har da også jødene opplevd uvanlig store katastrofer og mirakuløse fremganger de siste hundre årene. Flere av kristensionistene Hoel snakker med mener at Gud stod bak Holocaust. Det var uansett en katastrofe av bibelske proporsjoner. Så ble Israel dannet, som ved et mirakel. Så overlevde det alle krigene mot nabolandene, og utvidet grensene, også som ved et mirakel. Kunne dette vært mulig uten Guds hjelp?
Det skumle er at kristensionistene kan få rett om fortsettelsen også. De ser for seg et blodbad i Midtøsten, hvor svært mange jøder dør. Og Israel er så forhatt av nabofolkene at et nytt Holocaust slett ikke er utenkelig, om de skulle tape en krig. Alt i henhold til kristensionistenes profetier.
Hvis dette slår til, vil profetiene delvis være selvoppfyllende. Kristensionister støtter de mest aggressive og uforsonlige kreftene i Israel. Det norske Karmel-Instituttet, oppkalt etter et fjell nær Armageddon, har gitt millioner til nybyggere i Alonei Shilo og andre jødiske bosettinger på Vestbredden. Der kan jødene trygt bygge, forteller lederen av Karmel-Instituttet, John Skåland, for Gud har lovet dem et land som strekker seg inn i både Irak og Egypt.
Med profetiene i ryggen
Det er lett å være skjødesløs når du tror du oppfyller en profeti. Skåland forteller til bladet Korsets Seier at opprykkelsen og tusenårsriket nærmer seg, og at nybyggerkonflikten har en åndelig dimensjon. Men hva om storkrigen kommer, og millioner dør, men Jesus ikke kommer tilbake? Det vil ikke være første gang en endetidsprofeti slår feil. Men sjelden har innsatsen vært så stor. Det vil ligge et eget ansvar på de som fylte en allerede full kruttønne med mer krutt.
En av de mer ytterliggående organisasjonene i Israel er Tempelinstituttet, som ønsker å rive den muslimske Klippedomen på Tempelhøyden i Jerusalem, og bygge jødenes tredje tempel der i stedet, i henhold til profetier i Esekiels bok. Det kommer til å gå helt fint, forteller en ansatt der til Hoel. Araberne ønsker jo uansett å bli styrt av oss. Tempelinstituttet er marginale i israelsk politikk, men får støtte fra kristensionister. Dermed bidrar utenlandske kristne til å gjøre en umulig konflikt enda vanskeligere å løse.
En bok om norske og amerikanske kristensionister kunne lett blitt et freakshow, spesielt når forfatteren kommer fra et land hvor kultureliten er like skeptiske til troende kristne som til Israel. Det er ikke første gang en nordmann reiser til Texas for å skrive om rare amerikanere. Eller den kunne blitt en polemikk mot de farlige israelsvennene og alle deres meningsfeller.
Hoel unngår begge fellene. Han lar de han snakker med få være seg selv, både når de snakker om tro og når de snakker om apokalypse. Det er mye av begge deler i denne boken. Hoel lar ekstremistene få være ekstremister, men han er ikke på monsterjakt. Han forsøker heller ikke å dytte disse menneskene inn i et forenklet bilde av Midtøsten-konflikten.
Noen vil være fristet til å lese dette som en bok om Israels utenlandske venner. Til det har den for mange huller. Faktisk er helhetsbildet nesten fraværende. Dette er ikke et overblikk over Midtøsten-konflikten, Midtøsten-debatten, eller kristnes forhold til Israel. Det er et portrett av en bestemt måte å være religiøs på, i møtet mellom bedehusvisjoner og internasjonal politikk.
Hoel er spesielt god til å fange den religiøse drivkraften som får kristne til å tenke på endetiden. Den religiøse kreativiteten. For er det noe religioner har mye av, når de får lov, er det kreativitet. Det synes spesielt godt i USA. Som Hoel påpeker ble landet delvis befolket av det tidligere, mer gudfryktige Norge, som utvandret.
Vi som ble igjen fikk arbeiderbevegelsen og kulturradikalismen. De som reiste fant Gud, i alle hans mange utgaver. Og Gud har en plan.
