• Richard Dawkins snakker for den humanistiske verdenskongress 2014 i Oxford. Foto: Sven Klinge for BHA.

Dansen gjennom salatåkeren

Marit Simonsen

Marit Simonsen

Marit M. Simonsen (f. 1984) arbeider med vitenskapsformidling, vitenskapsforståelse, og krysninger mellom vitenskap og samfunn. Hun har bakgrunn fra biolog, Science and Technology Studies, og er tidligere leder i foreningen Skepsis.
Marit Simonsen

Latest posts by Marit Simonsen (see all)

Fra 3/14. 

På Twitter klarer verdens mest berømte ateist, Richard Dawkins, å fornærme både venner og fiender på månedlig basis. Er det mannen, meningene eller mediet som er problemet?

Richard Dawkins er ikke som pensjonerte biologiprofessorer flest. Han er tross alt mannen bak boken The God Delusion, som mer enn noe annet sørget for at (ny)ateismen havnet i fronten av samfunnsdebatten. Verdens mest berømte ateist har nærmest gjort konfrontasjonen til et varemerke.

Men da informasjonsmedarbeiderne hans i fjor anbefalte ham å kommunisere med massene på Twitter, begynte en storm som virkelig var verdt å finne frem regntøyet for. I motsetning til sosiale medier som Facebook, begrenser Twitter deg til replikker på 140 tegn, men det er mer enn nok for at Dawkins skal skape kontrovers. Ikke før har forrige måneds twitterskandale lagt seg, så er en ny i gang, kan det synes som. Det ville vært ille nok om skandalene ble værende på Twitter, men det blir de nok ikke. Dawkins’ kjendisstatus gjør at hans korte tweets skaper internasjonale nyhetssaker.

Umusikalsk tastaturklapring

En av de største kontroversene kom 20. august i år[1]. Dawkins debatterte et svært følsomt tema: Abort av foster med Downs syndrom. Fosterdiagnostikk har gjort at Downs syndrom kan påvises tidlig i svangerskapet, og abortloven åpner for at foreldre kan velge et slikt barn bort. Dette åpner for vanskelige etiske dilemmaer, og en kvinne skrev at hun, i likhet med veldig mange andre, var usikker på om hun ville bære fram et barn med Downs. For Dawkins, derimot, var dette tilsynelatende ikke noe etisk dilemma: «Abort it and try again. It would be immoral to bring it into the world if you have the choice”, skrev han.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Å kategorisk fastslå at det er umoralsk å bringe barn med Downs inn i verden, virker bastant, hensynsløst og kaldt for de fleste. Saken er mer kompleks enn som så, og dette er ikke første gang han uttaler seg så unyansert om kontroversielle saker. Tidligere har han tatt for seg overgrep mot barn, voldtekt, islams bidrag til sivilisasjonen og rasistiske angrep i samme tone og volum[2]. Dawkins har mange fans på grunn av sin skarpe religionskritikk, men hans uforsonlighet støter også fra seg mange. Mange av de skarpeste reaksjonene kom da også fra folk i ateist- og humanistbevegelsen ; Dawkins’ egne rekker.

Hvorfor snakker han så skarpt? Liker han å fornærme folk? Er han ute etter å lage bråk? Setter han rasjonaliteten over alt annet? La oss se nærmere på saken.

Dawkins’ kritikere var ikke nådige, mens hans forsvarere hevder han blir angrepet fordi han tør snakke om ting andre ikke tar i med ildtang. Men stemmer dette virkelig ? I mars i år pågikk en debatt i Norge om abort av fostre diagnostisert med Downs syndrom. Forskning viste at ni av ti foreldrepar velger abort ved Downs-diagnose hos fosteret, og funnet tok mye plass i avisene[3]. Mange foreldre, og mennesker som selv hadde Downs syndrom, forsvarte sitt menneskeverd og sin livsglede i avisspaltene, og kritiserte det de kalte ”sorteringssamfunnet”. Enkelte argumenterte som Dawkins, at det er greit å velge vekk tilstander man tydelig ikke arbeider for å opprettholde eller videreføre i andre tilfeller. Mange argumenterte også for at dette var en viktig samtale å ha: Å veie prinsippene opp mot det personlige. Innleggene var ofte følelsesladde, men det ble også godtatt at enkelte kom med rasjonelle, tørre innlegg.

Altså er det ikke slik at Dawkins ruser inn der andre frykter å trå. Så hva var problemet med hans tweet? Som mange kommenterte, var hans svar til den fremmede kvinnen en kategorisk beslutning om hva som var rett og galt. Her var ingen nyansering, ingen anerkjennelse av at dette er et komplekst etisk problem, eller at det ikke er Dawkins’ valg selv om hans mening etterspørres. Allerede dagen etter kom Dawkins med en nyansering og unnskyldning på sin egen nettside, i et blogginnlegg titulert ”Abortion & Down Syndrome: Apology for Letting Slip the Dogs of Twitterwar[4]”. Her skrev han at det naturligvis ikke var hans oppgave å gjøre valg for andre, og at han generelt ikke arbeider for sortering av mennesker. Samtidig skrev han at han, som mange andre, baserer sin etikk på utilitarisme og et ønske om minst mulig skade og smerte – noe han mener at å leve med Downs syndrom eller noen med Downs i livet ditt, kan påføre. Han påpekte også at Twitter nylig har endret teknisk løsning, så en merking av meldingen som tidligere gjorde at den bare var synlig for henne og de som eventuelt måtte følge begge partene, nå ble kringkastet for alle millionene som følger ham – noe som ikke var hans intensjon.

Et stygt mønster

Med unnskyldningen friskt i minne virker kanskje folks harme overdrevet. Alle kan vel tabbe seg ut på Twitter? Han unnskyldte seg og nyanserte jo saken?

Parodi på Dawkins' oppførsel på Twitter, av den amerikanske ateistbloggeren Alex Gabriel.

Parodi på Dawkins’ oppførsel på Twitter, av den amerikanske ateistbloggeren Alex Gabriel.

Problemet er at dette ikke er første gang Dawkins har tråkket i salaten på denne måten. Hans twitterbruk minner nå mer om en dans gjennom salatåkeren. I juni i år twitret han om to mennesker som hadde kastet bacon inn i en moské og festet de røkte grisestykkene rundt dørhåndtakene på det hellige bygget[5]. Dawkins latterliggjorde domstolen som tok hensyn til religiøse følelser[6], og lenket til Monty Python-klipp der komikerne kurses i å forsvare seg mot fruktangrep – og Dawkins la til at neste kurs var nok hvordan å forsvare seg mot baconskiver[7]. “Who (apart from the pig) is damaged by bacon? How can this possibly justify a year in jail? Law gone mad”, skrev han 23. juni[8].

Isolert sett er hans kommentar en bemerkning om hvor sensitivt samfunnet er for religiøse fornærmelser; en holdning han ofte får støtte for fra både humanister og andre. Men i dette tilfellet fantes det en kontekst for handlingene han kommenterte, som gjorde handlingen mer alvorlig enn blasfemi.

En av grunnene er at de som skjendet moskeen var medlemmer av Scottish Defence League. SDL er, som moderorganisasjonen English Defence League og andre avleggere (den finnes også i Norge), en organisasjon som utgir seg som en bevegelse av vanlige mennesker som er bekymret for ”radikalt islam”. Dette er ikke en gang en halvsannhet. Organisasjonen er en løs koalisjon av fotballpøbler, høyreekstremister, nynazister og rasister. EDL er så ille at grunnleggeren selv (best kjent under dekknavnet Tommy Robinson) har trukket seg fra organisasjonen på grunn av rasismen.

Det smarte med de ymse Defence Leagues er at de har oppdaget at dersom du snakker om ”radikalt islam” og ”islamisering”, slipper du unna med angrep på etniske minoriteter på en måte du ikke gjør dersom du for eksempel snakker om ”svartinger”. Derfor er organisasjonene ofte nøye med å understreke at de ikke er rasister eller nazister, men som Tommy Robinson oppdaget, er det ikke alle medlemmene som er med på notene. Det er typisk at en av dem som var siktet for moskéskjendingen i Skottland var dømt for å ha kalt en muslim ”paki” (”pakkis”) og hadde en profilside på sosiale medier preget av hakekors og nazi-slagord. Med andre ord: Angrepet på moskeen var ikke spillopper à la vårt hjemlige Hedningsamfunn, noe som understrekes av at den ene skjenderen kalte handlingen for en ”invasjon” av moskeen.

En annen faktor er at medlemmer av en diasporaminoritet som muslimer i Skottland kan føle seg fremmedgjorte og isolerte, og at religionens hus for mange også blir et slags samfunnshus, et symbol på deres plass i samfunnet de bor i. Å angripe gudshus blir dermed ikke bare et angrep på en religion, men også på den folkegruppen som ser på huset som sin hjemmebane. Dette er selvfølgelig rasister klar over, noe som gjør at det å skjende moskeer og synagoger med svinekjøtt har en lang og mørk tradisjon i Europa.

Heldigvis er også lovverket klar over dette, og skotsk lov sier klart og tydelig at handlinger kan klassifiseres som hatkriminalitet dersom de angriper noen på grunnlag av deres religion.

Det skal sies at Dawkins kritiserer islam på samme fot som han kritiserer andre religioner, og han får mye støtte for dette[9]. Det er mange som opplever at religionskritikere bare kritiserer kristendom, og ikke tør ta i islam på grunn av redsel for å bygge opp under rasisme eller redsel for å bli angrepet av muslimer. Men kritikk av religion bør ses i lys av maktforholdene og konteksten den foregår i. Og i denne sammenhengen, ved å latterliggjøre at et angrep på et gudshus kan være hatkriminalitet, endte Dawkins uforvarende opp som apologet for Scottish Defense League.

Rangering av onder

Verdens mest berømte ateist må ofte skrive autografer. Som her ved humanistbevegelsens verdenskongress i Oxford i sommer. Foto: Arnfinn Pettersen.

Verdens mest berømte ateist må ofte skrive autografer. Som her ved humanistbevegelsens verdenskongress i Oxford i sommer. Foto: Arnfinn Pettersen.

På tampen av sommeren tweetet Dawkins også om et logisk prinsipp han ville diskutere. Resonnementet, som for publikum kom helt ut av det blå, lød: «X is bad. Y is worse. If you think that’s an endorsement of X, go away and don’t come back until you’ve learned how to think logically. » [10]

Dette utsagnet kom sammen med to andre tweets 29. juli i år, med hver sin påstand om at “Mild paedophilia is bad. Violent paedophilia is worse. If you think that’s an endorsement of mild paedophilia, go away and learn how to think.»[11] og “Date rape is bad. Stranger rape at knifepoint is worse. If you think that’s an endorsement of date rape, go away and learn how to think”[12].

Dawkins’ logiske prinsipp holder vann. Selvfølgelig skal man ikke anklages for å støtte noe som er ille bare fordi man vurderer det som mindre ille enn noe annet. Om man sier at influensa er mindre ille enn ebola betyr ikke det at man synes influensa er anbefalelsesverdig. Men igjen kommer problemet med kontekst for utsagnene frem. At utsagnet i seg selv er korrekt, betyr ikke at det bør sies i alle tilfeller. Først må man se på hans egen historie og deretter på samfunnet rundt ham.

I september 2013 ble første bind av Dawkins’ memoarer sluppet. I An appetite for wonder forteller han om en episode da han som skolegutt ble satt på lærerens fang, og læreren stakk hånden inn i shortsen hans og fiklet rundt i noen minutter. I boka forteller Dawkins om dette for å vise at man ikke nødvendigvis blir ødelagt av å ha vært utsatt for et overgrep[13]. Mange reagerte på skildringen og mente han bagatelliserte seksuelt misbruk av barn, men han fikk også støtte for å dele sin erfaring og å ikke gjøre et offer av dem som ikke føler seg som det. Og det er jo rimelig. Mennesker er ulike, og det må være opp til hver enkelt å avgjøre hvordan de reagerer på overgrep.

Da skildringen ble diskutert i pressen, fikk den stort sett den nødvendige plassen, nyanseringer ble gjort i møte med kritikk, og Dawkins uttrykte seg klart på nettsiden sin om hva han mener om overgrep mot barn[14] – nemlig at det alltid er en forkastelig handling. Men når en slik tweet derimot dukker opp på nett, helt uten konteksten fra i fjor høst, helt uten nyanseringer, er det mange som misforstår.

Særlig voldtektstweeten var det mange som reagerte på. Selve påstanden til Dawkins er ikke spesielt kontroversiell, til og med rettssystemet vil skille mellom voldtekter med ulik grad av vold og trusler eller dem hvor tvangen er av en annen art. Det logiske prinsippet er ikke problemet. Problemet er at Dawkins til en viss grad begår feilen han forsøker å kritisere.

Definisjonene av voldtekt og pedofili er ryddige, enkle begreper som bestemmes av handling, ikke av reaksjon. Dawkins’ poeng var opprinnelig, i konteksten av fortellingen i boka hans, at folk må få reagere ulikt på overgrep. Med rangeringen han gjør her, av “mild” og “ikke-mild” voldtekt og pedofili, impliserer han også at reaksjonen på noe mildt bør være mindre. Men i dette tilfellet er menneskenes reaksjoner ikke nødvendigvis bestemt av handlingens alvorlighetsgrad. Gunnar Tjomlid har brukt begrepet “myk voldtekt” for å ironisere over denne typen rangering og vise hvor absurd det kan høres. En voldshandling kan ikke være “myk” – ei heller mild – selv om den ikke er like alvorlig i lovens øyne som en annen, liknende handling. Definisjonen av handlingen gjelder uansett alvorlighetsgrad. Men offerets reaksjon er fristilt.

Problemet er at det mange steder i verden nettopp foregår diskusjoner om hva som er “ekte” voldtekter og hva som ikke er det, og rangeringer som den Dawkins kom med her brukes faktisk nettopp for å bagatellisere overgrep[15]. Når hans påstand leses i den konteksten, kan den misbrukes.

Da jeg møtte Dawkins på verdens humanistkongress i Oxford i august i år, spurte jeg ham om tweetene var ment som innlegg i en debatt. Svaret var at de var bare utløst av en samtale han hadde hatt med noen litt tidligere om memoarene hans. Han tok altså sine rasjonelle personlige refleksjoner, helt uten kontekst, ut i en rotete verden, uten å tenke over hva folk da kan lese inn i dem.

Elevatorgateigjen og igjen

En av grunnene til at folk reagerer så sterkt på Dawkins’ tweeting om seksuelle overgrep, er nok en episode fra 2011. Nemlig det som har blitt hetende «Elevatorgate». [16]

Kort fortalt ble en kvinne, Rebecca Watson, forsøkt sjekket opp på en ateistkonferanse. På sin blogg brukte Watson hendelsen som et eksempel på uønsket oppmerksomhet, og på hvordan enkelte menn kan være litt lite hensynsfulle i når og hvor de prøver å tilnærme seg kvinner – i dette tilfellet i en heis kl. 04 om natten.

Så dukket Dawkins opp i kommentarfeltet til et blogginnlegg om hendelsen. I en raljerende tone henviste han først til at kvinner i muslimske land har det verre enn amerikanske Watson. Da andre skrev at det å rangere problemer ikke gjør at man skal stoppe arbeidet med sine egne (mindre) problemer, forklarte Dawkins at han mente dette ikke en gang var et lite problem; det var et ikke-problem[17].

Denne raske avfeiingen av en kvinne som forsøkte å gjøre sin egen hverdag enklere, gjorde at mange tenkte at Dawkins er en priviligert, rik, hvit, eldre mann som ikke evner å sette seg inn i unge kvinners opplevelser. Ikke minst da Dawkins forsøkte – angivelig rasjonelt – å forklare hvorfor situasjonen Watson opplevde som truende, absolutt ikke var det. Slik underkjente han at menneskers følelser nettopp ikke er rasjonelle, men likevel må anerkjennes til en viss grad. Selvfølgelig er ikke alle menn i heiser midt på natten voldtektsmenn, og det er synd at kvinner skal bekymre seg for det. Likevel er den høyst reelle faren for å bli voldtatt noe en betydelig andel kvinner har i bakhodet.

Interessant nok reagerte ikke Watson så følelsesmessig sterkt på hendelsen. At hun snakket om den på bloggen sin var mer for å bruke den som en illustrasjon på en bredere tendens, nemlig at det kan være litt slitsomt å være en av få kvinner i et miljø preget av menn. Så hva skal man gjøre med dette? Ingenting, om du spør Dawkins. Dette er jo et ikke-problem. Riktignok har han unnskyldt at han trakk inn kvinners situasjon i muslimske land[18], men lite tyder på at Dawkins er interessert i å forstå hvordan det føles å bli forsøkt sjekket opp i en heis midt på natten. Denne mangelen på anerkjennelse for alt som er utenfor det rasjonelles sfære er en fellesnevner for Dawkins’ utspill.

Sluppet løs på Twitter

Siden Dawkins begynte på Twitter i august i fjor har han hatt en slik affære omtrent en gang i måneden. Faktisk er han for lengst over i parodien, som blant annet har blitt utbrodert i 12 trinn på Huffington Post[19]. Men mest treffende er kanskje bloggeren Alex Gabriels tidlige og korte beskrivelse av Dawkins’-syklusen[20]: Først tweeter Dawkins noe skarpt om et følsomt tema, så får han fortvilte svar (og noe støtte), deretter er han spydig mot kritikerne og gjentar hva de som støtter ham sier, mediene plukker det opp og skriver om det, så skriver han en utredning på sin egen blogg, og deretter er folk leie og lar temaet ligge – frem til neste rare tweet 30 dager senere.

Så hvor er det Dawkins trår feil i disse debattene? Er det mannen, meningene eller mediet som er problemet? Jeg vil påstå at alle faktorene spiller inn på hvorfor bråket er som det er.

La oss først se på mannen. Richard Dawkins har de siste årene vært kjent som en av verdens fremste ateister og tenkere. I 2013 tok det prestisjetunge tidsskriftet Prospect magazine opp igjen en gammel tradisjon med å kåre verdens fremste tenkere. I kåringen havnet Dawkins på topp[21]. Vel er Prospect tilknyttet den liberale venstresiden, humanistbevegelsens kjernepublikum, men en slik anerkjennelse oppnår man ikke uten videre.

Han ga ut sin første bok, Det egoistiske genet, i 1976, og ble raskt kjent som en viktig tenker innenfor evolusjonsbiologi, og en stor formidler av naturvitenskap. Boka er en av de viktigste fra forrige århundre, og var med å endre hvordan vi mennesker ser på vår rolle i naturen, vår historie som mennesker, og vår selvforståelse. Dawkins hadde ikke bare et tydelig argument, men fortalte også fantastiske historier om livet på jorda, om dyr og planter, og om hvordan naturen opprettholder balanser.

I årene som fulgte kom flere bøker med biologi og evolusjon som tema: The Blind Watchmaker, om hvordan evolusjonen som en blind prosess skaper utrolig kompleksitet, The Extended Phenotype, der han argumenterer for et utvidet begrep om hva genene styrer, The Ancestors Tale hvor han forteller om livets utvikling og slektstreet vårt, Unweaving the Rainbow hvor han skriver om magien i å undersøke verden vitenskapelig og systematisk, og at man ikke taper undring ved å ha et naturlig verdensbilde. I tillegg til dette lille utvalget kommer essaysamlinger, flere bøker om evolusjon, og ikke minst nå sist Den magiske virkeligheten, hvor han forteller hvordan vi skiller viten fra myter.

Til tross for hans lidenskap for fag og formidling, er ikke Dawkins noen født samfunnsdebattant. Kanskje var han ikke forberedt på at folk ville bry seg om meningene hans da han leverte sitt frontalangrep på religion i The God Delusion for snart ti år siden. Han var jo bare en engasjert biolog som i tillegg kunne skrive. Derfor er det ikke uvanlig å treffe humanister som elsker Dawkins når han skriver om biologi eller formidler forståelse for vitenskap, men som vrir seg i stolen når Dawkins fornærmer religiøse mennesker på pludreprogrammer på TV. Eller blamerer seg på Twitter.

Problemet er at Dawkins ikke bare er en biolog som slumper til å være ateist og dermed kan twitre som privatperson. Han er også visepresident i British Humanist Association, en av verdens viktigste humanistorganisasjoner. Han brukes som trekkplaster ved store humanistkonferanser (som i Oxford denne sommeren) og er generelt en gallionsfigur for de ikke-religiøses sak. Dette gjør at når Dawkins twitrer, fører det fort til spørsmål om hva humanister mener og står for. Før Dawkins’ beklagelse om Downs-tweetene dukket opp, anmodet da også rådgiver i Human-Etisk Forbund, Arnfinn Pettersen, på sin egen blogg 20. august: “Humanistbevegelsen, som jeg som ansatt i Human-Etisk Forbund er del av, bør kutte båndene til Dawkins, før den blir trukket ned i den umoralske søla han tydeligvis trives godt i.”[22]

Dawkins er en poet når han beskriver naturen, livets forgjengelighet, og universets mysterier. Han er en naturviter i marg og ben, utrent i samfunnsvitenskapenes nyanseringsbehov. Dawkins kan vekte sine ord når han skriver beskrivende passasjer om livet, naturen og virkeligheten. Men han er vel knapt kjent med behovet for å være oppmerksom på den andres posisjon i vitenskapelige diskusjoner, hvor den som snakker mest logisk og begrunnet alltid vinner. I vitenskapelige utredninger finnes ikke følelser.

Han later til å tro at alle andre mennesker tenker og argumenterer på samme måte som ham, eller i det minste at de burde gjøre det. Men verden er full av nyanser og gråtoner, og ikke minst full av mennesker som lever blant dem. Dawkins anerkjenner ikke disse nyansene, og anerkjenner heller ikke at noen andre snakker om dem.

Fra superstjerne til twittertroll

Noe av sakens kjerne er nok også Dawkins’ valg av medium. Twitter er et sted hvor man kan være privat med fremmede. Når man “følger” en storhet som Dawkins får man deres personlige tanker og refleksjoner rett inn i sin egen nyhetsstrøm. Det skaper en nærhet til taleren man sjelden opplever andre steder. Twitter kan føles lite og koselig på grunn av de korte meldingene. Derfor kan også folk reagere sterkere på det som sies der.

Twitter er også et medium der forfattere, journalister og debattanter øver seg på sine kunster eller bare har det moro med å kverulere litt. De fleste utspill er ment å debatteres. Dette later ikke Dawkins til å ha forstått, og han virker stadig overrasket over at han får motbør på tweetene sine.

Et annet problem er at det kan virke som om Dawkins betrakter Twitter som sin egen private ”sinnapose”, hvor han tidvis slenger inn løsrevne tanker, spydigheter, fragmenter av diskusjoner, og den vittige svarkommentaren man ikke kom på da man trengte den.

Et år med twitring har hatt sin pris. Som nevnt toppet Dawkins Prospect magazines kåring av verdens viktigste tenkere i april 2013. I kåringen for 2014 ramlet Dawkins helt ut av listen på 50 navn, mens Pave Frans festlig nok havnet på femteplass[23].

Derimot steg han til nye høyder da han på tampen av 2013 var blant åtte finalister i den liberale engelske avisen The Guardians’ kåring av årets verste nett-troll[24]. Dawkins havnet heldigvis bare på tredjeplass. Han ble blant annet slått av reality-tv-kjendisen Katie Hopkins, som kanskje er mest beryktet for å gjøre narr av navnet( !) til et alvorlig sykt barn. Det er kanskje ikke dette selskapet Dawkins bør være i.

Parodier på Dawkins’ tone og resonnementer er heller ikke mangelvare. Et festlig eksempel er twitterkontoen @RichardDawkens, som kun eksisterer for å gjøre narr av ham.

Veien videre

Våre meningsfeller både ler og gråter av Dawkins, og mange forsvarer ham og gir ham støtte. For mange er han blitt komplett irrelevant. Trenger humanistbevegelsen egentlig å bry seg med ham i det hele tatt? Er han kanskje både utdatert og utfaset, som avisene hentyder til ved å kalle ham et troll?

Både humanist-, fritenker-, skeptiker- og ateistbevegelsene verden over har sine opphav i akademiske, (i det minste tidligere) mannsdominerte miljøer. Dette har nok også formet kulturen i bevegelsen, hvor saklig og følelsesløs standarden for debatt er, og hvem som regnes som gode bidragsytere[25]. Dermed er det en slags skjebnens ironi at det blant annet er Dawkins’ suksess med å sette ateisme på dagsordenen som har gjort at det som var en smal subkultur har blitt en massebevegelse.

Det gjør at det er på tide å stille noen spørsmål. Hvor vil vi ta bevegelsen vår videre? Skal den fortsette å være et hjem for debattglade fagmennesker, eller skal den være en bevegelse som rekrutterer bredt og tas alvorlig av samfunnet? Og skal vi sette demokratisk meningsmangfold og mennesket (med alle dets lyter) i sentrum, eller fokusere på ren rasjonalitet?

Bevegelsers gjennomslagskraft avhenger av å få alle med på laget. En halvtullete idé med en kjerne av sannhet, kalt Babe Theory[26], forfekter at en bevegelse med fremtiden foran seg kan kjennes igjen på at den har en solid representasjon av unge kvinner. En bevegelse der unge kvinner ikke føler seg hjemme er dermed dømt til forgubbing.

Et annet og hakket mer seriøst problem er selvfølgelig at Dawkins’ uhøytidelige twitring om Downs og hatkriminalitet kan gå løs på noe av det som er selve kjernen i humanismen som livssyn, nemlig menneskeverdet og menneskets verdighet. Og selv om rasjonalitet skal settes høyt i humanistbevegelsen, må humanister anerkjenne at vi mennesker er mangefasetterte, og at vårt følelsesliv har en stor plass i den menneskelige væremåte. Er det kanskje plass til begge deler?

Det ville være flåsete å kalle Dawkins for ateistenes pave. Men selv om vi humanister ikke har noen pave eller ayatolla eller annen type yppersteprest, er det ingen tvil om at Dawkins’ tunge verv i viktige humanistorganisasjoner, funksjon som trekkplaster og store anseelse, gjør at det er rimelig at både Dawkins’ kritikere og hans forsvarere regner ham som en viktig representant for ateister og humanister — enn så lenge.

Dawkins har selv vært med på å bygge opp under dette. I sine bøker, artikler og taler utlegger han sin ateisme som det mer moralske alternativet til religionen. Han er kanskje ikke mer katolsk enn paven, men han utgir seg i alle fall for å være mer moralsk. Spørsmålet er i hvilken grad denne posisjonen forplikter Dawkins. I hvilken grad bør han tenke seg om to eller tre ganger før han twitrer?

Om man skal sette ting veldig på spissen, kan man spørre om Dawkins byttet bort posisjonen som en av verdens viktigste intellektuelle mot å kunne gjøre som han vil på Twitter. Underveis har han også kvittet seg med solide mengder moralsk autoritet.

Spørsmålet er hvilke lærdommer humanistbevegelsen skal trekke av dette.

 

Fotnoter:

  1. https://twitter.com/RichardDawkins/status/502106262088466432 
  2. http://www.huffingtonpost.co.uk/2014/07/29/richard-dawkins-rape-tweets-six-online-rants-professor-may-regret-_n_5629780.html
  3. http://www.nrk.no/norge/velger-abort-ved-downs-syndrom-1.11579432
  4. https://richarddawkins.net/2014/08/abortion-down-syndrome-an-apology-for-letting-slip-the-dogs-of-twitterwar/
  5. http://www.bbc.com/news/uk-scotland-edinburgh-east-fife-27941589
  6. https://twitter.com/RichardDawkins/status/480226804738060288
  7. https://twitter.com/RichardDawkins/status/480274504623853568
  8. https://twitter.com/RichardDawkins/status/480273220659339264
  9. http://www.newstatesman.com/religion/2013/04/new-atheism-should-be-able-criticise-islam-without-being-accused-islamophobia
  10. https://twitter.com/RichardDawkins/status/494012487340408832
  11. https://twitter.com/RichardDawkins/status/494012589828218881
  12. https://twitter.com/RichardDawkins/status/494012678432894976
  13. http://nymag.com/daily/intelligencer/2013/09/dawkins-on-his-memoir-pedophilia-and-twitter.html
  14. https://richarddawkins.net/2013/09/child-abuse-a-misunderstanding-w-polish-translation/
  15. http://time.com/3001785/todd-akin-legitimate-rape-msnbc-child-of-rape/
  16. Mer fyldig dekket i Humanist #3, 2013, også tilgjengelig på http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9234.
  17. http://scienceblogs.com/pharyngula/2011/07/02/always-name-names/#comment-4295492
  18. https://richarddawkins.net/2014/08/who-is-belittling-what/
  19. http://www.huffingtonpost.co.uk/2014/08/21/the-12-stages-of-a-richard-dawkins-twitter-scandal_n_5698443.html
  20. http://freethoughtblogs.com/godlessness/2014/07/30/the-dawkins-cycle-an-infographic/
  21. http://www.prospectmagazine.co.uk/features/world-thinkers-2013
  22. http://tvilstilfeller.tumblr.com/post/95293784548/richard-dawkins-farvel-til-anstendigheten
  23. http://www.prospectmagazine.co.uk/features/world-thinkers-2014-the-results
  24. http://www.theguardian.com/lifeandstyle/2013/dec/30/worst-troll-2013
  25. Videre lesning: http://www.buzzfeed.com/markoppenheimer/will-misogyny-bring-down-the-atheist-movement#3hsnzin
  26. http://www.willisms.com/archives/2005/03/more_on_the_bab_1.html
Del denne posten

Om forfatteren: Marit Simonsen

Marit M. Simonsen (f. 1984) arbeider med vitenskapsformidling, vitenskapsforståelse, og krysninger mellom vitenskap og samfunn. Hun har bakgrunn fra biolog, Science and Technology Studies, og er tidligere leder i foreningen Skepsis.