«Humanismen er et demokratisk livssyn.» Slik åpner den internasjonale humanistbevegelsens (IHEUs) minimumserklæring. Denne erklæringen må alle medlemsorganisasjoner (som Human-Etisk Forbund) slutte seg til.
At livssynshumanister velger å åpne sin egendefinisjon med et politisk utsagn, må ses i lys av historien. Den organiserte humanismen vokste frem etter annen verdenskrig, etter stalinismens og nazismens skrekkvelder. Derfor står demokratiet først blant humanismens kampsaker.
I et velfungerende demokrati som Norge kan dette virke overflødig. Men demokratiet kan ikke tas for gitt. Demokratiet har fiender, og å være demokrat innebærer å være årvåken overfor krefter som vil demokratiet til livs.
En konsekvens av dette er at Humanist har dekning av ekstremisme som en av sine hjertesaker. En konsekvens av dette så vi etter Utøya, da nesten alle de som ble brukt som eksperter var knyttet til dette tidsskriftet på en eller annen måte. Mye fordi vi var blant de få som dekket høyreekstremisme gjennom 00-tallet, et tiår da nynazistene lå med brukket rygg og muslimene fylte forsidene.
Tre år etter Utøya er vi nesten tilbake der igjen. Det er knapt nok noen som studerer moderne høyreekstremisme i Norge. Det er forbausende, og det er forstemmende. For selv om man selvfølgelig også skal holde øye med andre ekstreme miljøer, som islamister og venstreekstremister, er den harde realiteten at det er fra ytre høyre politiske mord på nordmenn her i Norge har kommet.
Humanist kommer til å fortsette å dekke forskjellige former for ekstremisme. For det ligger til ekstremismens natur å forandre form, også for å kunne fly under samfunnets radar. Derfor trengs det en konstant årvåkenhet mot dem som vil demonisere minoriteter, eller ved å spre konspirasjonsteorier vil undergrave den tilliten samfunnet er avhengig av for at demokratiet skal fungere. Og ikke minst mot dem som selv har vilje til å sette sine politiske visjoner ut i livet med våpenmakt, eller leverer det tankegodset som kan få ustabile personer til å rettferdiggjøre vold.
For oss er det å publisere slikt stoff en viktig del av livssynet vårt.
I dette nummeret:
Torgrim Eggen:
De som hater staten – Kan man melde seg ut av Norge?
Marit Simonsen:
Dansen gjennom salatåkeren – Hvordan Richard Dawkins ødela sitt renommé.
Arnfinn Pettersen:
Konspiranoia og terror – Konspirasjonstenkningens rolle i terronen 22/7.
Morten Fastvold:
Humanisme mot nihilisme – Albert Camus’ oppgjør med det totalitære.
Kristian Bjørkelo:
Identitærene kjem! – Eit bokessay om fascisme i fåreklede.
Aktuelle bøkar:
Armagedon halleluja! – Bjørn Stærk omtaler Dag Hoels bok om kristensionister.
Redaksjonell klargjøring:
