• 15. august 2014 talte Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson i Oslo. Foto: Arnfinn Pettersen.

Antirasisme for folk flest

Øyvind Strømmen

Øyvind Strømmen

Øyvind Strømmen (f. 1980) er journalist og forfatter. Han har skrevet bøkene Det mørke nettet, Den sorte tråden, og I hatets fotspor som alle omhandler høyreradikale og høyreekstreme bevegelser.
Øyvind Strømmen

Latest posts by Øyvind Strømmen (see all)

Fra 4/14. 

En bred antirasisme kan ikke bygges fra ytre venstre. Den må bygges ved å samles om det man har felles.

Høsten 2011, i etterkant av 22. juli, ble jeg invitert til Bergen for å holde et foredrag om den nye anti-muslimske høyreekstremismen. Det var partiet Rødt som inviterte. Foredraget gikk av stabelen på studentstedet Kvarteret, i et lite møterom med røde vegger. En eller annen vittig sjel har en eller gang kalt rommet «Maos lille røde» (skjønt rommet opprinnelig skal ha vært oransje).

Jeg kommenterte tørt at det opplevdes litt spesielt å holde foredrag om politisk ekstremisme i et rom med det navnet.

På den radikale, norske venstresiden står antirasismen sterkt. Mot slutten av foredraget mitt fikk jeg da også spørsmålet: «Hva kan vi gjøre?»

Jeg tenkte meg om et par sekunder før jeg svarte at Rødt nok kunne gjøre fint lite. Det ville ha langt mer effekt om det kom et sterkt initiativ fra et sted til høyre for sentrum på den rødblå skalaen. Gjerne med en prominent Høyre-politiker som frontfigur, eller kanskje en eller annen sentrumspolitiker.

Da ville flere høre etter.

15. august 2014 talte Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson i Oslo. Foto: Arnfinn Pettersen.

15. august 2014 talte Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson i Oslo. Foto: Arnfinn Pettersen.

Det var en gang en organisasjon

Høsten 1985 kom organisasjonen SOS Rasisme til Norge, med hjelp fra Antirasistisk Senter. Responsen var enorm. Jakkemerket – en åpen gul hånd – ble et kjent og kjært symbol. Stortingspresident Jo Benkow brukte det. Oslo-ordfører Albert Nordengen, en av etterkrigstidens mest markante Høyre-politikere, brukte det også. I nyttårstalen viet statsminister Kåre Willoch et helt avsnitt til SOS Rasisme.

Det skulle være en bred folkebevegelse, men det var de som ønsket noe annet. En fraksjon i det mørkerøde partiet AKP skaffet seg etter hvert mer og mer innflytelse i SOS Rasisme. I 1987 ble det opprettet et lokallag i Haugesund, ledet av den daværende AKP-eren Kjell Gunnar Larsen. Fem år senere hadde han blitt hovedkasserer i organisasjonen, og rundt ham satt det Dagens Næringsliv i 2006 skildret som «lojale medarbeidere og meningsfeller».

I Dagens Næringsliv blir også Inger Aguilar, leder for organisasjonen tidlig på 1990-tallet, intervjuet. «Vi var veldig glade i bevegelsen», sier hun. «Den var et sted der 12-åringer kunne bake pepperkakehender, og bestemødre kunne være med. Men etter hvert ble det nærmest etablert ‘skyggestyrer’ andre steder i landet, blant annet i Haugesund. De arrangerte nasjonale konferanser og sendte ut eget materiell. Der handlet det om kamp og ‘knus nazismen’. Språket var veldig annerledes.»

I 1993 var kuppet fullført. «Jeg hadde så troen på en positiv bevegelse», sa Inger Aguilar i DN-intervjuet. «Det var som å bli frastjålet noe du er glad i»

Vi kan spole noen år frem, til mai 2008. Da pågikk det en eksklusjonssak i Rødt, rettet mot Henrik Ormåsen – talsmann for Tjen Folket, en mikrogruppe aller ytterst til venstre i norsk politikk. Partiveteranen Boye Ullmann ble intervjuet i Klassekampen. Han omtalte det som nødvendig å ekskludere Ormåsen og mente at andre medlemmer av Tjen Folket burde ta Rødts signaler på alvor og følge Ormåsen ut av partiet. Oppfordringen ble konkret rettet til Kjell Gunnar Larsen. «Larsen er bakspilleren her», sa Ullmann. «Han har blitt ekskludert flere ganger fra AKP og Rød Ungdom, og er partieier i Tjen Folket. Larsen er en prototype på vestlandsk indremisjon som hele tida står for ‘den rette trua’.»

Ullmann omtalte også det Tjen Folket står for som «en eneste lang ørkenvandring».

Til forsvar for Stalin

De som besøker Tjen Folkets nettsider vil i det minste oppdage at organisasjonen er det stikk motsatte av bredt og folkelig. Da jeg var innom nettsidene i arbeidet med denne artikkelen ble jeg møtt av rullende bannere. «Red Block – against Nato, for Communism», het det på den ene, med portretter av «de fem store»: Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao. På en annen kan man lese «Boikott valget!», på en tredje «Knus fascismen». I en artikkel nedenfor kan man lese et forsvar for Stalin-Sovjets deportasjon av krimtatarene til Sibir.

«Hva skulle egentlig Sovjet-myndighetene gjort?», heter det. «De kunne skutt alle sammen». Deportasjonene blir fremstilt som den humane løsningen. Selv om «det forekom antagelig stygge overgrep på lokalt plan».

Slik ser forskjønning av etnisk rensning i stor skala ut på ytterste venstrekant. Men dette får du altså servert på nettsidene til en organisasjon som – gjennom medlemsjuks og skandaler – har kontrollert bukten og begge endene i SOS Rasisme i mange år, og som nå er tungt involvert i organisasjonen Nye SOS Rasisme. Den gule hånden betyr ikke lenger det samme i Norge. «SOS Rasisme har vært en katastrofe for norsk antirasisme», sa Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter til Dagbladet for en tid tilbake.

Historien om en spydig kommentar

I forbindelse med årets krystallnattmarkering var jeg i Oslo, og deltok i fakkeltoget arrangert av Antirasistisk Senter. Det var et vellykket engasjement. Blant appellantene var både Venstre-politiker Abid Raja og Oslos ordfører, høyremannen Fabian Stang.

«I denne byen skal alle kunne leve i fred og fordragelighet, helt uavhengig av hudfarge, religion, seksuell legning eller hva det skulle være», sa Stang. Det var da en eller annen ropte, «Hva med papirløse flyktninger, ‘a? Som dere driver og jager rundt?». Stang smilte litt forlegent. «Okay, det blir en litt… det blir en annen debatt, men jeg kommer gjerne tilbake til deg… eh, senere på det.» Et lite sekund rådet en pinlig stemning.

Motdemonstranter ved Sverigedemokraternas «valgmøte» i Oslo 15. august 2014. Foto: Arnfinn Pettersen.

Motdemonstranter ved Sverigedemokraternas «valgmøte» i Oslo 15. august 2014.
Foto: Arnfinn Pettersen.

En av grunnene til det er selvsagt at de såkalt «papirløse» – mennesker som oppholder seg i Norge uten tillatelse – ofte lever under genuint uverdige forhold, uten rett til arbeid, uten rett til utdannelse, og med dårlig adgang til helsestell. Noen av dem faller også i kategorien av såkalt «ureturnerbare». Dette er mennesker som ikke kan sendes tilbake til sine hjemland, selv om de har fått avslag på sin asylsøknad og uavhengig av om de selv måtte ønske det. Det finnes mennesker i landet vårt som har vært fanget i en slik limbotilstand i årevis. Slik sett er det ikke vanskelig å forstå frustrasjonen til mannen som ropte, hvem han nå enn var.

Samtidig hadde Stang rett. Debatten om de papirløse er en annen diskusjon, en vanskelig diskusjon som handler om både innvandringspolitiske prinsipper og om enkeltmenneskers skjebner. Selv om jeg er kritisk ved flere sider av den norske «streng, men rettferdig»-politikken (i blant minner den mer om «litt streng, men tilfeldig») er det en debatt jeg helst så at man lot ligge på Krystallnatten. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Krystallnatten markeres til minne om de såkalte novemberpogromene i Tyskland i november 1938. 1.574 synagoger ble brent. Mer enn 7500 jødiskeide forretninger ble ødelagt. Titusenvis av jøder ble internert i konsentrasjonsleire. Hvor mange jøder som ble banket opp, eller sågar drept, i løpet av natten til 10. november, er ukjent. Krystallnatten var ikke Holocaust. Som Ervin Kohn i Antirasistisk Senter minnet oss om i sin appell denne novemberkvelden, hendte den i fredstid. Den var en del av opptakten. Men den hadde også sin egen opptakt: Nürnberg-lovene, den såkalte arierparagrafen, og – før dette – årevis med antisemittisk propaganda. Propagandaen dehumaniserte – umenneskeliggjorde – jødene.

Dehumanisering på norsk

Og det er her det faktisk finnes en god grunn til å snakke også om asylsøkere. Norsk innvandringsdebatt kan deles i to. Det finnes en offentlig debatt, mellom politikere og snakkehoder. Her er de fleste, også av de som ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk, solid innenfor alminnelig anstendighet. Men det finnes også en slags suboffentlig debatt, på nettfora, på facebookvegger og – noen ganger – i rasende leserinnlegg. Her finnes dem som omtaler både asylsøkere og innvandrere generelt, og muslimer spesielt, som invasjonsstyrker, snyltere, parasitter, som kreftceller, som kakerlakker eller som ledd i en stor, skummel konspirasjon for å ødelegge Norge eller Europa. Sigøynere har blitt omtalt som både rotter og brunsnegler.

Slik ser dehumanisering ut i praksis. Det betyr selvsagt ikke at folkemordet ligger rundt hjørnet. Det det betyr er at også den grove rasismen i aller høyeste grad er tilstedeværende i Norge.

De siste par årene har ordet «troll» gjerne blitt brukt om kommentarfeltheltene som fører et slikt språk. Hadde det bare vært så vel. I den opprinnelige internettsjargongen var det å trolle det samme som å skrive noe bare for å provosere, gjerne for å spore av debatter eller sågar hele debattfora. Trollet mente ikke det det skrev. Problemet her er at selv om trollene nok finnes i mange kommentarfelt, ja, så finnes det også nok av dem som i fullt alvor mener nettopp disse tingene.

I blant tar denne retorikken også steget inn i en bredere offentlighet, om enn ofte i en uttynnet utgave. I blant hopper den i politikken. I blant hopper den i populærkulturen, som da Hans Rotmo sang om asylsøkere som «kryr som lopper og lus». Han forsvarte seg med at det var «et vanlig uttrykk om mengde». Mer interessant var det at han også fikk forsvarere, dette var «folkelig» eller «rett fra levra». I et intervju i Morgenbladet kom det mer: «Finnes landssvikere blant norske politikere?», spurte avisa. «De tenderer i den retning», svarte Rotmo, og slo fast at det gjaldt «[a]lle politiske partier», som hadde «åpnet for Schengen-systemet».

La meg kalle en spade en spade: Dette er ikke særlig vanlige synspunkter blant folk flest.

En svensk drittsekk

Den svenske gatekunstneren Dan Park har enda mindre til felles med folkesjelen. Han er – for å være nettopp folkelig – en drittsekk av dimensjoner. Blant kunstverkene hans, om man vil kalle dem det, er blant annet ren Breivik-apologi, et bilde der Sveriges tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt plasseres i et sikte, rasistisk sjikane rettet mot enkeltpersoner og et bilde fra en konsentrasjonsleir der fangene er utstyrt med festhatter.

På et annet verk er Hitler avbildet mens han holder tale, med underteksten: «Not only niggers have dreams». Park har også hengt opp bokser merket Zyklon B, giftgassen som ble brukt i dødsleirene, utenfor et jødisk forsamlingshus. Mannen har også påviselige kontakter med svenske, høyreekstreme miljøer, inkludert miljøer som er rett ut nazistiske.

Dan Park har flere ganger blitt dømt i svensk rett, både for hets mot folkegruppe og – mer vesentlig – for det som på svensk kalles «förtal», ærekrenkelse. Siden han også har laget anti-muslimske bilder, som et bilde av profeten Muhammed som blir sodomisert av Nasse Nøff, har han derfor blitt trykket til brystet av både danske og norske selverklærte «islamkritikere». I oktober arrangerte nettstedet Document.no et seminar om Park. De inviterte Lars Vilks, som etter å ha tegnet et bilde av Muhammed som hund selv har blitt et potensielt mål for ekstreme islamister, og må ha livvakt. Vilks er ikke bare kunstner, han er kunsthistoriker, og han mener at Park er «misforstått», og at Parks kritikere er for dumme til å forstå dette. Antirasistisk Senter reagerer naturlig nok på dette forsøket på å legitimere Park. Og det har de helt rett i.

Det venstreradikale nettstedet Radikal Portal reagerte også. De kalte Vilks en «nazistapologet», et nyord de bedyret at ikke var det samme som «naziapologet». De skrev også at «hyllester av Anders Behring Breivik skal vises frem og forsvares på et bibliotek 200 meter unna der den fascistiske terroristen begynte sine grufulle ugjerninger for tre år siden». Det svingte av retorikken, for å si det mildt. Så rettet de inn skytset mot biblioteket som lånte ut lokaler til Document.no, Deichmanske. Biblioteket burde ikke ha sluppet til dette, mente de. Antirasistisk Senter var enige, og det var en tabbe. Det førte til at debatten istedenfor å bli en debatt om innholdet i Dan Parks ytringer ble en debatt om Lars Vilks og Document.nos ytringsfrihet.

Dessuten etterlot det et inntrykk av at ARS knyttet seg sammen med den radikale venstresiden. En demonstrasjon ble arrangert utenfor Deichmanske. Ordstyrer var Radikal Portals Vegard Velle, en veteran ytterst på den norske venstresiden, blant annet gjennom den trotskistiske gruppen Internasjonale Sosialister. Men rett skal være rett: Både AUF, De Grønne og Norges Kristelige Studentforbund var også med på arrangementet, mens Nye SOS Rasisme ble nektet å tilslutte seg.

Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise skrev etterpå et innlegg på Minervas nettsider der han kalte Parks bilder kvalmende provoserende, men spurte om man skulle «slutte å forstå kunstens kontekst og intensjon» bare av den grunn.

Han rettet først og fremst kritikk mot nettopp Antirasistisk Senter. Det illustrerer ARS’ skivebom, men det viser også noe annet, nemlig at Riise ikke har forstått all verden av Parks «kontekst og intensjon». Intensjonen kan diskuteres: er Park bare en provokatør, eller har han også et konkret høyreekstremt politisk budskap? I et intervju i Morgenbladet nylig gav Park uttrykk for sympati med den anti-muslimske organisasjonen Swedish Defence League, og på Twitter har han valgt seg navnet «pandark2083», i følge ham selv en referanse til Breiviks manifest. Han fortalte også han stilte opp i en marsj sammen med det høyreekstreme Svenskarnas Parti, fordi han var nysgjerrig, ikke som en performance (slik Vilks antydet i foredraget på Deichmanske). «De er for ytringsfrihet, iallefall min ytringsfrihet. Og at masseinnvandringen skaper problemer», sa Park.

Konteksten for Parks kunst er ikke så vanskelig å få øye på. Rammen for provokasjonene hans er den aller ytterste og aller mest ubehagelige høyresiden i svensk politikk. Parks egen blogg er – for å sitere Sydsvenskan – «bitvis en osmaklig gyttja av karikatyrer och hat: judar med stora näsor, muslimer som grisar, invandrare som parasiter».

Det kan virke som om Riise har beveget seg inn i et ukjent landskap, uten annet enn ytringsfrihetens fakkel til å lyse opp veien.

Monopol på antirasismen?

I boken Europas skam retter den svenske journalisten Lisa Bjurwald kritikk mot svensk venstreside:

När Vänsterpartiet manade til demonstration mot Sverigedemokraterna efter partiets intåg i riksdagen, löd stridsropet «Visa ditt motstånd mot rasism». Det var sannolikt många svenskar intresserade av att göra. Men under uppmaningen kunde man sedan läsa: «och nedskärningspolitiken».

Bjurwald fortsetter med å vise til flere eksempler på at svensk venstreside hevder monopol på den antirasistiske kampen. Slik, sier hun, utestenger man effektivt den store delen av Sveriges befolkning som gjerne kan brenne for antirasisme, men som valgte å stemme på den borgerlige alliansen som den gang regjerte i Sverige.

Denne kritikken kan selvsagt være litt billig. En av årsakene til at venstresiden – og til dels den radikale venstresiden – i blant lykkes i å monopolisere anti-rasismen, er høyresiden selv. Venstresiden er flinke på å skrive paroler. Høyresiden er flinkere på å skrive faktura.

Den radikale venstresiden er også gode på å knytte anti-rasismen sammen med sin egen ideologi, selv om det historisk sett slett ikke alltid har vært slik. I Rødts prinsipprogram blir rasismen både knyttet sammen med «de imperalistiske krigene» og sagt å splitte arbeiderklassen. For Rødt er anti-rasisme klassekamp. Men hva er anti-rasisme for høyresiden? Hva er den for sentrum?

Antirasismen bør være bredt anlagt. En slik antirasisme bygger man ikke ved å si at man ønsker en bred allianse, iallfall ikke om man samtidig snevrer inn antallet potensielle samarbeidspartnere ved å innta standpunkter som mange vil være uenige med av helt andre årsaker. En slik antirasisme må også – til en viss grad – løsrives fra debatter om innvandrings- og integreringspolitikk. Man kan faktisk hevde at de som ønsker en restriktiv innvandringspolitikk har et ekstra ansvar for å gå i rette med rasisme og hat. Det er større sjanse for at de blir hørt. En slik antirasisme trenger mindre av en venstreside som forsøker å monopolisere den, og mer av en høyreside som ikke lar venstresiden gjøre det.

En slik antirasisme trenger mer av det SOS Rasisme var en gang midt på åttitallet. Før en kommunistisk sekt ødela dem.

Den trenger å være folkelig.


    Del denne posten

    Om forfatteren: Øyvind Strømmen

    Øyvind Strømmen (f. 1980) er journalist og forfatter. Han har skrevet bøkene Det mørke nettet, Den sorte tråden, og I hatets fotspor som alle omhandler høyreradikale og høyreekstreme bevegelser.