Ebola-panikk

Maren Sæbø

Maren Sæbø

Maren Sæbø (f. 1976) vokste opp i Groruddalen og Angola, og studerte siden historie i Sør-Afrika. I dag er hun redaktør for nettstedet Bundu, kommentator i Dagsavisen og frilansjournalist.

Maren Sæbø

Latest posts by Maren Sæbø (see all)

Fra 4/14. 

Årets ebolautbrudd i Vest-Afrika er historiens verste. Men våre forestillinger om sykdommen kan bidra til å gjøre situasjonen verre.

I begynnelsen av august ble jeg for første gang testet for ebola. Anledningen var at jeg hadde fløyet inn til Nigerias hovedstad Abuja. I en lang passkø sto det passasjerer fra både Europa og andre afrikanske land, langs køen gikk helsepersonell i hvite frakker, med munnbind og hansker, og vurderte vår almenntilstand. De tok også temperaturen på samtlige passasjerer med et pistollignende termometer. Siden har jeg hatt dette rettet mot meg flere ganger.

Den ugjestmilde velkomsten hadde en foranledning. Noen uker tidligere hadde den amerikanske statsborgeren Patrick Sawyer (som jobbet for det liberiske finansdepartementet) besøkt sin døende søster ved et sykehus i Liberia. Da det viste seg at søsteren hadde dødd av ebola, ble Sawyer selv satt i isolat. Men den syke Sawyer stakk av, på jakt etter bedre helsehjelp enn han kunne få i Liberia. Under dekke av å skulle på en konferanse klarte han å komme seg på et fly til Nigeria. Flyet landet på regionens største flyplass, Murtala Mohammed, i Nigerias største by, Lagos. Der rakk han å smitte en rekke leger og sykepleiere før han selv døde.

Sawyers flukt fra isolatet og det overbelastede liberiske helsevesenet sendte sjokkbølger gjennom Nigeria. Kommentarfeltene flommet over av hat mot den uheldige Sawyer, som ble beskyldt for å ha ”infisert Nigeria”. Mange mente han burde siktes posthumt for biologisk terror, eller i det minste for drap på de syv nigerianere som døde i kjølvannet av hans ankomst. Nigerianske myndigheter måtte, i tillegg til å opprette ebolakarantene og klinikker i flere byer, takle et utbrudd av panikk.

I faresonen

Man vet ikke sikkert, men man tror den første som døde av ebola under dette utbruddet, gjorde det i Guinea i desember 2013. Det kan ha vært en liten gutt, som rakk å sette lite merke på verden, før han ga viruset videre til sin mor, søster og bestemor. Til bestemorens begravelse kom det langveisfarende slektninger. Lokale begravelsesriter gjorde at flere av dem var i direkte kontakt med selve liket. Ebola er på sitt mest smittsomme når verten alt er død.

Så begynte flere å dø, og flere å reise til begravelser. Det hele i et område hvor folk sjelden søker hjelp når de blir syke, og i noe fall sjelden rekker fram til sykehus om de gjør det. Det ble mars før Verdens Helseorganisasjon slo alarm om utbruddet, og bekreftet at det var snakk om ebola. Da var det blitt registrert smittede i tre land. Senere har smittede dukket opp i Senegal, Nigeria og Mali. I dag behandles fortsatt pasienter i Guinea, Sierra Leone, Liberia og Mali. Senegal og Nigeria har klart å stoppe sine utbrudd.

Grunnen til at det tok så lang tid før man bekreftet utbruddet, kan være at Vest-Afrika tidligere kun har opplevd ett tilfelle av sykdommen. I Elfenbenskysten i 1994 ble en forsker syk etter å ha undersøkt en død sjimpanse. Sjimpanser og andre store aper (som gorillaer) er svært utsatt for ebolasmitten, og forskere tror nå at hele kolonier av aper kan ha blitt utryddet av viruset. Men i Vest-Afrika har sykdommen altså vært nesten ukjent.

De fleste tidligere utbrudd har vært i en liten gruppe land i Sentral-Afrika, nemlig de to kongoene, Gabon og Uganda. Ved disse utbruddene har smittede blitt isolert raskt, og smitten blitt hindret i å spre seg til folketette områder. I Guinea, Liberia og Sierra Leone rakk viruset å spre seg til landets større byer før det ble identifisert. Så startet en kamp mot klokka, som man ennå ikke har vunnet.

Samtidig bredte frykten seg.

Rasjonell og irrasjonell frykt

Frykt manifesterer seg på forskjellige måter. Frykten hos mennesker i de ebolasmittedes umiddelbare nærhet er selvsagt ganske rasjonell. Selv om sykdommen ikke smitter så lett, er den dødelig, og folk har derfor god grunn til å være redde.

Den frykten som spredte seg i Nigeria i august, hadde tidligere spredt seg i Guinea, Sierra Leone og Liberia. Særlig var situasjonen ille i Liberias hovedstad Monrovia, med sin beryktede West Point-slum.

West Point, med sine elendige sanitære forhold, er gode jaktmarker for ebola. De rundt 70 000 innbyggerne har liten tillit til myndighetene, og da det gikk rykter om at ebolapasienter fra andre deler av Monrovia ble brakt inn til et isolatsenter i West Point, angrep de senteret. Angrepet utviklet seg til denne ebolaepidemiens første opprør. Myndighetene svarte med militæret og innførte en 21 dagers karantene for hele bydelen. En ung mann ble drept.

Frykten i de rammede områdene, blant mennesker som ser sine nærmeste sykne hen og dø, er forståelig. Litt mindre forståelig er frykten som får naboland til å stenge grenser, og flyselskap til å innstille avganger. Like etter at Patrick Sawyer døde i Nigeria, og samme dag som jeg ankom Abuja, ble to amerikanske helsearbeidere evakuert til USA. Også her ble det stor ståhei, og mange kommentatorer mente det var galskap å nærmest importere en så farlig sykdom til USA. Frykten førte til at handel og flyavganger stoppet opp.

Det gikk så langt at Verdens Helseorganisasjon, samtidig som de erklærte at ebola nå var et internasjonalt problem, tryglet flyselskap om å holde trafikken i gang. Man var jo avhengig av den for å få helsepersonell dit det trengtes mest, nemlig i det hardt rammede Vest-Afrika.

Blodtåka

Vi har gode grunner til å frykte ebola. Samtidig har det festet seg noen forestillinger om sykdommen som er mindre rasjonelle.

Mange av de forestillingene vi har om ebola, stammer ikke fra lokal overtro eller en slags magisk afrikansk forestillingsverden. Tvert i mot stammer de fra forskningslitteratur og populærvitenskapelige fremstillinger skrevet i Europa og USA, og romaner og filmer basert på disse. Populærkulturen er internasjonal, også i land hvor helseinformasjon kan være mangelvare har Hollywood og internett gjennomslag.

Den mest utbredte og etter hvert svært seiglivede forestillingen om ebola, er forestillingen om at de som blir syke og dør av viruset, blør i hjel. Siden sykdommen ble oppdaget i 1976 har den ofte blitt omtalt som en ”blodfeber”, og man har beskrevet ofre som ser ut til å blø i stykker.

En bok som kanskje mer enn noen annen har vært med på å forme vår oppfatning av ebola, er The Hot Zone av Richard Preston fra 1994. Boka starter med at Preston ber leseren forestille seg en ”morder like smittefarlig som vanlig influensa og med dødeligheten til Svartedauden, som utrydder 90 prosent av de som blir smittet”. Preston fortsetter med å hevde at ebola kan ”desimere verdens befolkning” – men advarer mot panikk før han siterer fra Johannes’ Åpenbaring: ”Den andre engelen blåste i basunen, og noe som lignet et stort, brennende fjell ble kastet i havet. Og tredjedelen av havet ble til blod.”

Prestons bok ble en bestselger, godt hjulpet av et ebolautbrudd i daværende Zaïre, og Hollywood-blockbusteren 12 Monkeys som kom året etter boka. Selv om 12 Monkeys i utgangspunktet var basert på en science fiction-film fra 1962, ligner virusinfeksjonen i filmen nemlig en god del på ebola.

Amerikansk populærkultur var i det hele tatt ganske betatt av dødelige virus på 1990-tallet, ikke minst som følge av den globale AIDS-epidemien. Historikeren Nancy Tomes har kalt dette ”den andre store bakteriepanikken” – den første raste på begynnelsen av 1900-tallet da bakterier og virus først ble identifisert som årsak til sykdom. Tomes mente det kom en hel genre med ”sykdomspanikk”, og peker, ved siden av Prestons dokumentariske The Hot Zone, på Robin Cooks roman The Outbreak fra 1987 som et innflytelsesrikt bidrag.

Robin Cook er et interessant tilfelle, fordi han til tross for manglende vitenskapelig bakgrunn har fått lov å kommentere ebola hyppig i amerikanske medier denne høsten. Så kan man spørre seg hvor klokt det er å bruke en mann som skrev en roman basert på det man visste om ebola i 1987 som ekspertkommentator.

Flere typer virus

Om Richard Preston virkelig mener at vi ikke skal få panikk, så gjør han en dårlig jobb med å berolige oss. I The Hot Zone beskrives ebolasyke som desperate og blødende kropper, som ser ut til å smelte sammen til en blodig haug. Pasientene blør ut av neser og munn og øyne, før de til slutt dør som en sekk av kroppsvæsker. Dette er feil. Det finnes faktisk virus som får ofrene til å gråte blod, men ebolaviruset gjør det ikke.

Til Prestons forsvar var ikke forskningen på ebola kommet like langt da The Hot Zone kom i 1994 som den har i dag. Og i en tid hvor sykdommen var lite kjent, så var det på plass med en advarsel. Preston beskriver dessuten ikke ett, men flere, virus, kjent som filovirus, en gruppe virus som fremkaller feber, med ulike form for blødninger.

Det finnes flere typer filovirus. De mest kjent er Marburg-viruset, og den ebolavarianten vi nå ser i Vest-Afrika, oppkalt etter Zaïre, navnet på Kongo-Kinshasa den gang sykdommen først ble identifisert (Ebola er en elv i Kongo, og virusets fulle navn er altså Ebola Zaïre, men det finnes andre typer ebola, deriblant en mindre dødelig variant fra Sudan). Da Prestons bok kom ut, trodde man at blødningen var hovedårsak til at pasientene døde. Siden har man altså funnet ut at dette ikke er tilfellet.

Verdens Helseorganisasjon har derfor sluttet å kalle ebola en blodfeber. I stedet tror man nå at viruset angriper immunsystemet, slik at infeksjoner og bakterier får herje fritt i kroppen. Det er dette som gjør at man kan ha rester av blod i urin, avføring og oppkast. Det er også mulig at viruset gjør at blodet koagulerer annerledes, og at sår dermed ikke slutter å blø. Men det oser altså ikke blod ut av alle kroppsåpninger. Man ”smelter” ikke, slik bøker som The Hot Zone forteller.

Feberen og smertene som følger med ebola er ille nok. Det er også grusomt å bli isolert fra sine kjære. Men forestillingen om at man sakte forvandles til en blodig masse, er med på å gjøre sykdomsbildet mer skremmende enn det faktisk er. Også Prestons påstander om at sykdommen er like smittefarlig som influensa, og har en dødelighet på nitti prosent, er feil. I motsetning til influensa smitter ebola ikke gjennom dråpesmitte, og langt fra ni av ti dør som følge av sykdommen. Dødeligheten for Ebola Zaïre er et sted mellom seksti og sytti prosent. Ebola Sudan dreper mellom femti og seksti prosent av de rammede. Dette er selvfølgelig høye tall, men man har faktisk en sjanse til å overleve.

Frykten som dreper

Den lokale frykten for ebola har alt hatt store konsekvenser. Antagelig har flere vestafrikanere dødd av sykdommer det er enkelt å kurere, fordi de har unngått å søke hjelp på klinikker og sykehus hvor de frykter det finnes ebolasmitte.

I de hardest rammede landene, Guinea, Liberia og Sierra Leone, har deler av helsevesenet brutt sammen. Dels fordi det har vært mange ebolatilfeller å ta seg av, dels fordi helsepersonell er redde og har forlatt postene sine. Ingen teller de som har dukket under for malaria, de som har dødd i barsel eller av relativt små, men ubehandlede infeksjoner, midt i en ebolaepidemi.

Frykten har også ført til stengt grenser og forretninger, med katastrofale følger for økonomien. Verdensbanken har anslått at de tre hardest rammede landene vil ha nullvekst eller negativ vekst i økonomien 2014 og 2015. Det kan høres kynisk ut å snakke om penger midt oppe i en epidemi med store menneskelige lidelser, men for land som fortsatt holder på med å hente seg inn etter blodige borgerkriger, er økonomien svært viktig. I Sierra Leone og Liberia har stengte grenser ført til varemangel og galopperende priser. I mange områder har folk forlatt jordbruket, noe som igjen har ført til enda større varemangel. Høsten 2014 har FN begynt å planlegge en omfattende innflygning av hjelp.

Stengte grenser kan faktisk virke mot sin hensikt. Nigeria, som i et par måneder kjempet for å stoppe et utbrudd som spredte seg til flere byer, valgte tidlig å holde grensene åpne, heller enn å stenge dem. Nigerianerne mente det var bedre at en bærer av ebolaviruset passerer en grensestasjon i fullt dagslys, med tilhørende helsesjekk, enn at folk sniker seg over grensene i mørket.

Men selv der myndigheter har opptrådt rasjonelt, har ikke befolkningen nødvendigvis fulgt opp. Lynsjestemningen mot avdøde Patrick Sawyer i Nigeria er et grelt eksempel på det.

En flytur unna

Det er ikke bare Vest-Afrika som har blitt rammet økonomisk av panikken som følger med en ebolaepidemi. Land som Kenya og Sør-Afrika har vært på tå hev. Selv om de ligger langt fra epidemiens sentrum helt vest på kontinentet, er flyplassene i Nairobi og Johannesburg viktige knutepunkt for hele kontinentet og verden for øvrig. Derfor var det flyvninger fra disse flyplassene som først ble kansellert, og derfor tester også disse flyplassene de reisende ved ankomst. I Johannesburg sjekker de ikke bare kroppstemperatur, de undersøker også ankomne passasjerers øyne – er de røde? Blør de? Den tredje gang jeg ble sjekket for ebola i høst, undersøkte de altså øynene mine. Heldigvis fant ikke passkontrolløren i Johannesburg mine ferske stempler fra Vest-Afrika.

Sør-Afrika og Kenya har grunn til å være redde, fordi de vet at deres egen turistsektor er helt avhengig av at landene framstår som trygge. På tross av at Johannesburg er lenger unna Vest-Afrika enn Europa er, målt i flytid, fører uro, sykdom eller krig andre steder i Afrika stadig til avbestillinger av safariferier helt sør på kontinentet.

Både Kenya, Tanzania og Sør-Afrika har i år rapportert om dårlig belegg på hotell og safariturer, på tross av at ingen av disse landene har hatt noen registrerte tilfeller av ebola – i motsetning til flere europeiske land.

Sørafrikanere og kenyanere vet også at selv om deres helsesystemer er langt bedre enn i Guinea, Liberia og Sierra Leone, er de dårlig rustet for en epidemi.

Lærdommer

Ebola, og da spesielt den varianten vi nå ser i Vest-Afrika, Ebola Zaïre, er en fryktelig sykdom. Men skal man klare å bekjempe den, må man ta utgangspunkt i det vi vet om sykdommen, og ikke de forestillingene som er skapt om den. Panikk, overdrevne karanteneregler og reiserestriksjoner kan hjelpe viruset på vei, snarere enn å isolere det. Og ikke minst kan frykten lamme samfunnene for øvrig, føre til mer fattigdom og sult, og hindre nødvendige samfunnsfunksjoner i å fungere.

Bøker som den populærvitenskapelige The Hot Zone eller romanen The Outbreak baserer seg på dels utdaterte forestillinger om hva filovirus er og kan forårsake. Vi vet nå at denne gruppen virus antagelig finnes i flaggermuskolonier over store deler av Afrika, vi vet at viruset med jevne mellomrom dreper primater som sjimpanser og gorilla. Vi vet også at sykdommen nå og da overføres til mennesker. Men med unntak av årets utbrudd har man klart å holde ebola under kontroll.

Det at tidligere utbrudd så raskt har blitt stoppet, er jo også noe av grunnen til at man ikke har klart å utvikle medisin eller vaksine mot viruset. Det forandrer seg nå. For en ting vi helt sikkert vet, er at det kommer flere utbrudd. Og at Ridley Scott er i ferd med å lage en TV-serie basert på The Hot Zone.

 

Kilder:

Eboladeeply.org

Verdens Helseorganisasjon (WHO)

FNs utviklingsorganisasjon (UNDP)

The Hot Zone, Richard Preston (Anchor) 1994

Ebola: The Natural and Human History, David Quammen (W.W. Norton and Company 2014-edition)

The making of the germ panic, then and now”, Nancy Tomes (i American Journal of public health (2000)

 


    Del denne posten

    Om forfatteren: Maren Sæbø

    Maren Sæbø (f. 1976) vokste opp i Groruddalen og Angola, og studerte siden historie i Sør-Afrika. I dag er hun redaktør for nettstedet Bundu, kommentator i Dagsavisen og frilansjournalist.