Fra 2/14. 

Å bli en radikal muslim dreier seg i nesten alle tilfeller om et hamskifte, en overgang fra én identitet til en annen. 

«Khaybar, khaybar, ya yahud.» Slagordet er vanskelig å oversette, men det viser til byen Khaybar, der det i profeten Mohammads tid sto et stort slag mellom jødene og muslimene. Muslimene vant, jødene ble beseiret.

I Oslos gater ligger tåregassen tykt over bakken.

«Jaysh Mohammad saya’d.» «Mohammads hær skal vende tilbake.»

Scenen er Parkveien, ved krysset Henrik Wergelands gate. En parallell virkelighet er i ferd med å åpne og manifestere seg for det norske samfunnet.

Unge menn maskert med palestinaskjerf og hettegensere. De kaster brostein på politiet, som svarer med køller og tåregass. Folkemengden dyttes litt bakover, vekk fra den israelske ambassaden, som ligger bak alle politisperringene. De fleste her er unge innvandrere, unge muslimer. De har sett TV-bildene fra krigen i Gaza, Israels brutale krigføring. De er provoserte og sinte.

Gaza-opptøyene i Oslo i januar 2009 har blitt beskrevet som de verste opptøyene i norsk etterkrigshistorie. Uskyldige ble angrepet på åpen gate og butikkvinduer knust. «La oss dra til Blindern og jakte jøder!» ble det ropt i gatene. Unge gutter ned i 13-årsalderen fortalte i etterkant med stolthet i stemmen om hvordan de deltok i ramponeringen av butikker og McDonald’s-restauranter.

Sosialarbeidere har forklart meg hvordan Gaza-opptøyene var en reaksjon på fattigdom og sosial ulikhet. De har pekt på Tøyen-området, et av områdene i Oslo der det bor flest vanskeligstilte. Fattige innvandrerfamilier bor vegg i vegg med narkomane og alkoholikere. Det er en dyster hverdag.

– Gaza-demonstrasjonene førte til mobilisering og engasjement, og ga minoritetsungdom en mulighet til å være synlige og få ordet i debatten, hevder forsker Christine Jacobsen, som er en av få norske akademikere som har brukt tid på å dissekere de jødefiendtlige protestene i Oslo. Ifølge henne var opptøyene en kanal for engasjement. Og selv om volden dominerte, har det gått bra i ettertid. Ungdommen fant andre måter å uttrykke sitt politiske engasjement på.

–Erfaring med diskriminering og utestengelse hadde bygd seg opp og kom til uttrykk under disse opptøyene, hevder Jacobsen.^[1]

Forskere og sosialarbeidere har forklart protestene som et resultat av «lag på lag med frustrasjon» over å være muslimsk minoritet i Norge. Israels angrep på Gaza var en unnskyldning, voldsbruken lettet på trykket. Det var kjelen som kokte over.

For mange ble reaksjonene i etterkant en vekker. De sterke reaksjonene fra ansvarlige muslimske miljøer førte til at mange av ungdommene tenkte seg om og tok avstand fra voldsbruken.

Men ikke alle tenkte slik. For noen ble Gaza-opptøyene starten på en radikal reise. En av deltakerne var en ung mann. Familien er fra Algerie. Nøyaktig hva han gjorde i løpet av demonstrasjonen, er ukjent, men han ble kalt inn til bekymringssamtale hos politiet i etterkant.

Sommeren 2013 ser jeg et bilde av ham på Internett. Han stirrer uttrykksløst ut i luften. Mannen på bildet, for få år siden sto han utenfor den israelske ambassaden, kanskje ropte han slagord, kanskje kastet han stein. Nå er han død, på slagmarken i Syria. Han dro dit som sympatisør av den radikale islamistbevegelsen Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS).

For noen ble Gaza-opptøyene et startskudd på en videre radikaliseringsprosess. For denne mannen endte den radikale reisen på den syriske slagmarken forsommeren 2013.

«Fuck Frankrike»

I en artikkel i den britiske avisen The Guardian beskriver journalist Andrew Hussey opptøyene i de franske forstedene, les banlieus, i 2005. I fransk presse dominerte historien om hvordan opptøyene hadde sine røtter i sosiale problemer. Bråket og volden ble beskrevet som et «folkelig opprør», nesten med en positiv undertone.^[2]

Hussey, som selv var til stede under opptøyene, beskriver en annen virkelighet. «Na’al abouk la France!» var ungdommenes slagord. «Fuck Frankrike!» «Den franske intifadaen var et opprør rettet mot den franske sekulære staten. Ungdommene hadde vokst opp i Paris, men følte seg ikke hjemme. Den franske statens verdier var ikke deres. Derfor startet opptøyene.»

Dette er ikke unikt for Frankrike. I for stor grad blir det fokusert ensidig på sosiale mekanismer som årsak til radikaliseringsprosesser. Det legges til grunn en antakelse om at radikaliseringen egentlig bunner i andre, personlige motiver, som for eksempel kan spores tilbake til barndommen eller en oppvekst preget av dårlige skoleresultater og kriminalitet.

I en slik prosess er det lett å se bort fra den ideologiske prosessen som fører til en bestemt overbevisning. Kraften i et budskap kan i seg selv være forvandlende. Den som tror eller bekjenner seg til en bestemt ideologisk eller religiøs retning, lar seg rive med, slukes opp og kastes inn i et nytt og ofte radikalt univers. Det er disse radikale, og da spesielt de radikale muslimene, denne teksten handler om.

Høsten 2013 ga jeg ut boken Norsk jihad – muslimske ekstremister blant oss. Hensikten med boken var å gi leseren en oversikt over hvem de radikale muslimene er, slik at han eller hun kunne danne seg en selvstendig oppfatning av i hvilken grad dette miljøet utgjør en trussel mot det norske samfunnet. Ambisiøst, kanskje, for en forfatter som bare delvis, stykkevis og delt fikk tilgang til dette miljøet.

Enda mer ambisiøst ville det være å forsøke å beskrive prosessen som fører til at man blir radikalisert. Selv om jeg tidligere var aktiv på den radikale venstresiden, er overføringsverdien begrenset. Det er mye som skiller, selv om det også er noen likheter. Og selv om jeg har hatt en viss tilgang til noen nøkkelpersoner i det radikale islamistmiljøet, ville det være en sterk overdrivelse å si at jeg virkelig kjenner disse personene. Under huden på dem kom jeg aldri, det hadde jeg heller aldri noen ambisjon om. Og de ville ikke tillatt det.

Kanskje kan man likevel si noe. Ikke så mye om den enkeltes prosess fra å være en helt vanlig muslim eller kanskje en ikke-troende, til å bli en radikal, en ekstremist. Men om hva slags identitet de danner seg, hva slags oppfatninger denne identiteten hviler på, og hvordan de definerer seg selv i møtet med omverdenen. Da må vi søke til røttene, til ideologien, og se på hvordan denne ideologien blir praktisert av de radikale muslimene.

Det holder ikke med sosiologiske eller populærpsykologiske forklaringsmekanismer. For hver gjengkriminell som blir en radikal muslim, er det mange titalls, om ikke hundretalls, som ikke blir det. For hvert mobbeoffer og hver skoletaper som lar seg lokke inn i et radikalt miljø og konverterer til islam, er det hundrevis, om ikke tusenvis, som ikke gjør det. Og blant de radikale finner vi ikke bare skoletapere og tidligere kriminelle, men også vellykkede og godt integrerte muslimer. Og konvertitter med mange venner og solide nettverk.

I løpet av relativt kort tid, det siste tiåret, har et radikalt islamistisk ungdomsmiljø vokst frem i Norge. De siste årene har det gått fort. Plutselig er det flere titalls radikale islamistaktivister i ytterliggående grupper som Profetens Ummah. Omlandet består av flere hundre, kanskje tusenvis, som delvis mener eller tenker på samme måte.

I en slik prosess er det dypt menneskelig å se etter mønstre og fellestrekk. Noe som kan forklare det vi ellers ikke kan forstå. Radikaliseringsprosessen blir på denne måten mindre ubehagelig.

Og gjennom å kategorisere de radikaliserte som ressurssvake tapere kan vi også utdefinere dem fra et større vi. De radikaliserte er ikke som oss. Vi kunne ikke ha tenkt som dem, ettersom noe har skjedd med dem, noe som gjør at de ikke er som oss. Slik får det meningsløse en mening, og balansen kan gjenopprettes.

Denne prosessen forsterkes av de radikalisertes identitetsmarkører. Gjennom skjeggvekst, bruk av plagg som dekker ansiktet, som niqab – eller hanekam og skinnjakker, for den del – sender den radikale et signal til omverdenen om utenforskap. Den radikale bygger en mur mot omverdenen, et fysisk symbol som gjør gjensidig forståelse og dialog vanskeligere og konfrontasjon enklere.

Ungdommene i les banlieus gjorde et valg. De valgte vekk verdiene til den franske staten, til fordel for en muslimsk identitet. Den unge mannen som deltok i Gaza-opptøyene og senere døde i Syria, foretok et liknende valg. Han valgte vekk det norske samfunnet til fordel for en identitet som radikal islamist.

De praktiserende

Scenen er en kafé på Grønland våren 2013. Jeg er i sluttfasen av arbeidet med boken min. Foran meg sitter en mann med kamuflasjebukser og langt skjegg. Jeg stiller et lite, for meg helt uskyldig, spørsmål.

«Du har vel alltid regnet deg som muslim?»

Mannen jeg snakker med, er en av lederskikkelsene i det radikale islamistmiljøet, men lite kjent i offentligheten. Politiets sikkerhetstjeneste omtaler ham som «Edderkoppen».

Han uttaler seg med stor tyngde og selvsikkerhet når han snakker om islam, religion, samfunn og politikk. Men når han snakker om hvem han var før, blir han mer usikker.

«Jeg vet ikke helt hva jeg ville sagt om det i dag.»

I svaret ligger det en usikkerhet, men også en erkjennelse av at han tidligere levde et uislamsk liv. Dette er noe han har lagt bak seg.

Svaret avslører at det også for en person som har bakgrunn fra en muslimsk familie, kan dreie seg om en prosess som minner om å konvertere til islam. Riktignok vil ikke vedkommende formelt konvertere. Men det kan likevel være en prosess som av denne personen oppfattes som en helhetlig transformasjon, fra å være en dårlig muslim, til stolt å kunne regne seg som en del av den islamske umma, det islamske fellesskapet.

Enten man er født muslim eller er av etnisk norsk opprinnelse, vil en overgang til radikal islam for de aller fleste være en form for ungdomsopprør. Selv i tilfeller der foreldrene selv er aktive i islamistiske miljøer, vil den radikaliserte som oftest bevege seg inn i et politisk terreng som skiller seg fra oppvekstmiljøet.

Det fokuseres ofte på konvertitter til islam og en diskusjon om hva som fører til at unge mennesker med ikke-muslimsk bakgrunn ser ut til å bli tiltrukket av bokstavtro og ofte ekstremistiske retninger av islam. Ofte tenker man seg at en person som nylig har blitt muslim, eller for den saks skyld nylig har blitt omvendt til å endre sitt livssyn, gjerne i begynnelsen vil føle seg tiltrukket av ekstreme retninger innenfor dette livssynet. Gjennom konverteringsprosessen etablerer han eller hun på denne måten en avstand til sitt tidligere ståsted. Ved å bli en ekstremist velger man en strategi der man vanskeliggjør tilbakefall eller usikkerhet. Det ekstreme kan altså bli et skall man bruker for å beskytte seg selv fra omverdenen. Liknende eksempler finner man også utenfor religiøse miljøer.

Når man diskuterer radikalisering blant unge muslimer, fokuseres det imidlertid for ofte på et skille mellom konvertitten og muslimen som trekkes inn i disse miljøene. Skillet trenger nemlig ikke å være så grunnleggende. Selv om muslimske ungdommer har hatt foreldre som har regnet seg som muslimer, også noen av dem foreldre som har vært aktivt religiøse, har livene deres likevel vært preget av at man i en periode har levd som «ikke-praktiserende». Ikke-praktiserende er et moderne begrep. Det dreier seg om en person som regner seg selv som muslim, men ikke lever i henhold til islams påbud og forbud. Det kan for eksempel dreie seg om å be fem ganger om dagen, avstå fra alkohol eller å avstå fra mat og drikke fra morgen til kveld i fastemåneden ramadan. For en bokstavtro muslim gir ikke begrepet «ikke-praktiserende» noen mening. En muslim som ikke utfører sine plikter, er i prinsippet å regne som en frafallen, selv om også disse skiller mellom «aktiv» og «passiv» kafir. I dette ligger det en kollektiv forståelse av hva islam er. Like viktig som det personlige forholdet mellom den troende og skaperen er den troendes plass i kollektivet. Det er gjennom gjerningene, i bønn, faste, ved å betale almisser og å bekjenne at han er en muslim at den troende bekrefter sin identitet.

Tidligere top model

Et passfoto er lite, 3,5 centimeter bredt og 4,5 centimeter høyt, men inneholder likevel mye informasjon. Jenta som smiler på mot meg på bildet, har dekket huden med foundation, slik at den blir glatt og porselensaktig. Leppestiften er rosa, på øyenvippene har hun brukt maskara, slik at øynene virker større. Den tilsynelatende litt rufsete hårfrisyren når til skuldrene. Hun har på seg en gul topp uten ermer. Rundt halsen henger et hjerteformet smykke.

På et annet bilde har kvinnen på seg et heldekkende hodeplagg. Over pannen sitter det stramt, deretter blir passformen bredere. Man kan så vidt skimte øynene gjennom en åpning, og et par briller. Øyenfargen er så vidt mulig å skjelne, den er den samme øynene til jenta som stråler mot meg på passbildet har. Nå har hun på seg en vid, posete kjole og et par svarte hansker.

For noen år siden forsøkte hun å melde seg på TV-programmet «Top Model». Da het hun Melissa Colakovic. Nå har hun skiftet navn, til Leyla Hasic. Hun forklarer hvorfor hun bruker niqab. Til forskjell fra hijab dekker hodeplagget hele ansiktet. Meningen er at det sorte ansiktssløret skal beskytte kvinnen mot menns blikk. De færreste muslimer mener det er påbudt, men ifølge salafistene, et miljø som består av svært bokstavtro unge muslimer, er det enten sunna, sterkt anbefalt, eller fard, påbudt, å bruke dette hodeplagget. Selv om det i praksis betyr å stille seg på utsiden av det norske samfunnet.

«Dette er noe vi har valgt av egen fri vilje. I min familie er det ingen andre som bruker niqab. De er heller ikke glad for at jeg gjør det. Jeg har faktisk brutt kontakten med de fleste av mine familiemedlemmer på grunn av valget jeg har tatt,» forklarer hun journalistene.

Jeg kan ikke annet enn å undre meg over om det er den samme jenta som skjuler seg bak bildet. Har hun den samme hårfrisyren? Bruker hun maskara på øyenvippene, slik at øynene virker større? Har hun rosa leppestift?

Det vil jeg jo neppe få vite, ettersom sjansene for å se nye bilder av Leyla Hasic med utildekket ansikt virker små. Men noen retningslinjer kan man finne. I utgangspunktet er ikke sminke forbudt, så lenge man ikke viser sminken for andre menn enn de som tilhører familien. Kohl, en tradisjonell form for eyeliner fra Den arabiske halvøy, er faktisk sterkt anbefalt å bruke. Parfyme må man derimot unngå, ettersom andre menn kan lukte den når kvinnen beveger seg utendørs.

Det er ikke bare kvinner som må følge slike regler. Også for menn er det klare retningslinjer.

Jeg ser på et bilde fra 2004. En ung mann på et portrettfoto. Smilet er litt skjevt, som om han tenker på noe morsomt. Øynene ser rett inn i kamera. Huden er glatt. Han har på seg en blå fotballtrøye fra Hauger Fotballklubb.

15. januar 2013 har noen lagt ut en video på YouTube. Temaet er «Tawheeds fundamenter», altså islams enhetslære, troen på at Allah og kun Allah alene er Gud.

«Shirk – å assosiere partnere med Allah – er den største synd et menneske kan begå. Den som begår denne synden og dør i en tilstand av å ikke ha forlatt synden og bedt Allah om tilgivelse for det, vil være i store vanskeligheter på dommedagen,» forklarer Ujjal Mazumder.

Ansiktet er forandret nå, fotballspilleren fra 2004 er vanskelig å kjenne igjen. Skjegget er kanskje en halvmeter langt. Det vokser fritt. På hodet har han en kalottformet bønnelue, en taqiyah. Øynene er de samme, klare og samtidig mørke. Han ser fortsatt rett inn i kamera.

«De fleste religioner faller inn i kategorien shirk, avgudsdyrkelse,» forklarer han.

For rettroende, bokstavtro muslimer er skjeggvekst ikke noen liten sak. Å bli en radikal muslim innebærer for de fleste en fysisk endring. Ifølge Ujjal Mazumder, en av lederne i den islamistiske gruppen Islam Net, er det fard, påbudt, med skjegg.

«Det er fard med skjegg ifølge konsensus av de lærde fra alle fire lovskolene,» skriver han på Islam Nets Facebook-side.

Mazumders tolkning er ikke obskur. Han gjengir bare synet til tradisjonelle islamske rettslærde. Noe man derimot ofte er uenige om, er hvor langt skjegget må være; holder det at det er trimmet, eller skal det vokse fritt? For de mest radikale er det siste et ideal. Et stort, frittvoksende skjegg fremheves som et symbol på maskulinitet.

Å ha langt skjegg gjør deg ikke til en radikaler eller en ekstremist. Man kan være en strengt konservativ og tradisjonell muslim uten å bruke vold eller å forsvare terror. Men man kan vanskelig være en muslimsk ekstremist uten å gjennomgå også en kroppslig tilpasning av identiteten. Menn må la skjegget gro. Eller forsøke, ikke alle klarer det. Jeg ser på et bilde av Ujjal Mazumders klassekamerat på Hauger ungdomsskole, Mohamoud Mohammed Saleban. Han smiler og er glattbarbert. Håret er krøllete. På et annet bilde, fra en pressekonferanse i regi av Profetens Ummah i 2013, har han et mer alvorlig oppsyn. Men ellers er ansiktet ganske uforandret. Kanskje ikke glattbarbert, men det er ikke mer enn et tredagersskjegg å spore.

Utenfor

En tenåring som oppsøker blitzmiljøet, vil ganske raskt skifte klesstil, rake hodet eller skaffe seg en hanekam. Snart går tenåringen i skinnjakke og boots. Gjennom ytre handlinger, som å skifte klesdrakt, endrer man form. Kles- og stilvalgene signaliserer tilhørighet og kan bidra til å forsterke følelsen av et retningsskifte for den radikaliserte. For omverdenen er det et kraftig signal: Han eller hun har blitt radikal, opposisjonell og en utenforstående. Samtidig er kleskoden et sterkt signal om tilhørighet. Ved å kle seg som blitzeren signaliserer man både samhold og utenforskap.

Det dreier seg altså om en fysisk, kroppslig forandring. Ved å rake av håret eller skaffe seg hanekam gjøres radikaliseringsprosessen mer permanent. Den lar seg ikke uten videre tilbakestille. 17-åringen som farget håret grønt og anla hanekam, dukker ikke opp neste dag på skolen med genser fra Gant og sko i semsket skinn.

På samme måte er det for den radikale muslimen. Klærne, de lange, fotside kjortlene, den kalottformede luen og skjegget sender et skarpt signal om utenforskap. Ved å insistere på klesbruken definerer man seg på siden av det norske samfunnet.

Forskjellen på punkeren og den radikale muslimen er så banalt enkel at det nesten er smertelig å skrive det ned på en PC. Der den unge blitzeren nokså lett kan skifte miljø, ved å begynne på universitetet, skaffe seg jobb eller å stifte familie, er det ikke like lett for den muslimske ekstremisten. For blitzeren kan overgangen være glidende. Han eller hun kan gradvis la seg omdanne fra en fullblods ekstremist, til en dvaskere utgave. Før man lar seg omdanne til en konform utgave av en samfunnsborger. Det krever ikke noen egentlig refleksjon eller oppgjør med tidligere handlinger. Ingen av kollegene dine på jobben trenger å vite at du løp rundt i gatene for få år siden for å jage nynazister. De trenger ikke å vite at du tilbragte helgene med å kaste maling på den israelske ambassaden. Eller at du etter hvert ble godt kjent på sentralarresten i Oslo.

For den radikale muslimen er det til en viss grad annerledes. Også for ham eller henne vil selvsagt overgangen til å bli en konform samfunnsborger være både mulig og gjennomførbar. Men idet man tar av seg niqaben eller trimmer skjegget, tar man også et aktivt religiøst standpunkt. Muslimen frasier seg en identitet man valgte, ikke på grunnlag av hva som der og da var moteriktig, i hvert fall i prinsippet, men på bakgrunn av en religiøs oppfatning. Hun mente at det var viktig for en muslimsk kvinne å pakke seg inn i så mye klær som mulig. Han mente det var viktig å følge profeten Mohammads eksempel ved å la skjegget gro. Igjen, dette er banalt. Men burde man i større grad anerkjenne banale sannheter?

Når det radikale islamistmiljøet sammenliknes med høyreekstreme ungdomsmiljø som Boot Boys på 90-tallet, har det selvsagt noe for seg. Begge miljøene hadde sterke personligheter som ledere, og blant medlemmene var det mange som hadde en broket, kriminell bakgrunn. Motivasjonen for å slutte seg til disse miljøene kan for mange ha dreid seg om sosial tilhørighet, og miljøene vokste frem i bestemte geografiske områder, i motsetning til det venstreradikale blitzmiljøet, som stort sett var konsentrert i Oslo sentrum og derfor også ble mer mangfoldig, fordi det tiltrakk seg personer med bakgrunn fra mange forskjellige områder og sosiale sjikt.

De ytre fellestrekkene er altså til stede. Men derfra til å tro at miljøene kan brytes opp på samme måte, er i beste fall naivt. Gutten fra Brumunddal som ble en del av nynazistmiljøet for å få venner på skolen, var aldri overbevist om at dommedag ventet, og at Allah ikke ville godta ham, men sende ham til helvete om han ikke fulgte strenge religiøse påbud. Derfor vil det heller ikke alltid ha samme effekt når to staute norske tjenestemenn fra det hemmelige politiet banker på døra og ber om en samtale.

Gjensidig polarisering

«Det er så mye negativt, det er aldri noe positivt.» Ordene tilhører en ung muslim. Han er venn med Mohyeldeen Mohammad, og de fleste ville kalt ham radikal. Selv ser han det ikke sånn, han vil være brobygger mellom de mest ekstreme og foreldregenerasjonen, de som kom hit til Norge og bygde opp de islamske institusjonene.

Men han er også delt. Han har lyst til å reise til Syria, forteller han. Selv om han vet at det ikke er bruk for ham der, vil han gjerne bidra, hjelpe. Enten det er for å kjempe eller for å hjelpe på andre måter. Samtidig er han sint, særlig på mediene, som han føler ensidig omtaler islam og muslimer negativt. Det er aldri noe positivt, bare negative saker.

Uttalelsene er et eksempel på hvordan negativ omtale av norske muslimer kan føre til at de som er i en radikaliseringsprosess, blir mer fiendtlig innstilt til det norske samfunnet, nettopp fordi de oppfatter samfunnet som fiendtlig mot dem.

Men den polariserte forståelsen er gjensidig. Radikalisering er ikke bare en reaksjon på diskriminering eller utenforskap, men et forsøk på å gjenvinne en slags kontroll. Gjennom å bli en radikal muslim oppnår den radikaliserte en form for kontroll. Historiene kan være ganske forskjellige, og handle om alt fra å være sosialt utenfor til å ha en bakgrunn som gjengkriminell narkotikalanger. Men historiene om selve radikaliseringsprosessene er ofte svært like, de handler om en brå, religiøs oppvåkning og en følelse av mening.

Som en utenforstående er det fascinerende og litt skremmende å observere hvilken kraft denne prosessen har hatt i unge menneskers liv. En punker fra Nesodden reiser til Jemen og slutter seg til al-Qaida. En ung mann som stjal PC-er på Rosenvilde videregående skole, drar til Syria og ender opp død på slagmarken. En mann som brukte helgene som dørvakt på et av Oslos største utesteder og som en bigeskjeft drev torpedovirksomhet, setter ikke lenger sine ben på kafeer og puber der alkohol blir servert.

Islam er ikke unik i denne sammenheng. Liknende historier kan man finne fra kristne miljøer, særlig om rusavhengige som får et nytt liv. Ved siden av en personlig og høyst reell opplevelse av å finne troen, eller å bli en praktiserende muslim, dreier det seg også om nye fellesskap. Opplevd diskriminering besvares med å bli en annen. Paradoksalt nok bekrefter man i denne prosessen fordommene. For den radikale muslimen er på mange måter et speilbilde av rasistiske stereotypier. Den radikale muslimen støtter innføring av sharia i Norge, han er tilhenger av terror og mener det er moralsk riktig å leve på penger fra NAV.

«Noen ganger tenker jeg, ja, kanskje vi er sånn, da,» sier den unge mannen.

Trykkoker

«Kan forumets deltakere dokumentere en eneste annen kultur, religion/ideologi som i 2014 opererer med skoler som underviser i TERROR, -enn muslimer?»

Jeg er inne på Facebook-siden «Brodins snakkeboble», drevet av forfatteren Elin Brodin. Her møtes venstreradikalere, konspirasjonsteoretikere, islamfiendtlige, islamister, høyreekstreme og andre som bare vil diskutere politikk. Mange bruker timevis her inne, daglig. En offentlighet for de som ikke føler seg hjemme i offentligheten. En diskusjonsklubb for de med litt mer aparte meninger enn dem vi finner i kommentarfeltet til VGs artikler. Her møtes de ekstreme.

Innlegget er det første som møter meg. En nettdebattant har satt fyr på en kruttønne. Under innlegget er det over hundre kommentarer.

Mange kjenner debattanten fra før av. Andre steder på nettet har han skrevet ting som «islam får frem det verste i mennesket». Det nytter ikke, skriver de, det er ikke noen vits. Uansett hva man skriver, vil han alltid se det verste i islam. Andre er enige.

«Islam ble spredt med sverd. Og alt som skapes med sverd forgår av det,» skriver en annen.

Noen hisser seg opp. Tonen er i ferd med å bli amper.

«Du burde pass munnen din og beskylde folk for sånt. Du tar grundig feil da jeg gang på gang har tatt avstand fra det!!! Er så lei at jeg må forsvare meg for hva en muslim gjør …»

Inne på gruppen poster også radikale islamister stoff. Ubaydullah Hussain legger ut en video. Et annet ledende medlem av Profetens Ummah er også aktiv. Han legger ut innlegg om at Jesus ikke er Guds sønn, med referanser til Koran-vers. Og truer de vantro med helvetes ild. Flere av innleggene er egnet til å provosere.

«De som tenker lik Breivik, hva er det de egentlig vil?» spør han i et innlegg, med et bilde av terroristen fra de første avhørene på Utøya.

Svarene strømmer inn. Raskt oppstår en opphetet debatt. Han spør flere om det er slik at de «støtter Breivik».

Noen steder kommenterer han også politikk. «Nato er kilden til all ødeleggelse og terror,» skriver han.

Nettfora som «Brodins snakkeboble» er møtesteder for ekstremister. Til tider minner debatten mest om en slagmark. Men utover å bryne meningene på hverandre, får man også bekreftet oppfatningen av hvem man er, gjennom de andre. Når en muslim skriver et innlegg, møtes han av mange hatske kommentarer. For ham blir det en bekreftelse på at mange nordmenn vil muslimer vondt. Den samme opplevelsen får islamhateren. De negative tilbakemeldingene fra muslimen styrker hans verdensbilde. I denne prosessen er det lett å miste av syne at et stort flertall av nordmenn ikke har noe imot muslimer.

Det er de samme prosessene som foregår i gatene i England når høyrenasjonalistiske grupper som English Defence League protesterer. Her er det ikke bare ordkrig. «No surrender to the Taliban!» roper britiske menn i flokk. Mange med bakgrunn som omreisende fotballhooligans. Nå har de blitt høyreradikale, islamfiendtlige ekstremister. De vil møte det de ser på som en muslimsk trussel med vold. Og får svar fra venstreradikale og muslimske motdemonstranter som angriper i samlet flokk. Mens brosteinene hagler, beviser man også for hverandre at fiendebildet er reelt. Til tross for at majoriteten av innbyggerne i byer som Luton og Brighton er nokså lite bekymret for talibanisering.

Radikal reise

En ung mann ser i kameraet. I hendene holder han det som tilsynelatende er en kalashnikov. Bilde er tatt i Groznyj, hovedstaden i Tsjetsjenia. Navnet er norskklingende. Han har akkurat startet en radikal reise, det er ikke lenge siden han ble muslim. Klassekameratene husker ham som en helt vanlig gutt.

Bildet er ikke helt utypisk, selv om den unge mannen går lenger enn mange andre. Gjennom å portrettere seg selv med våpen eller voldelige symboler sender han selvsagt et sterkt signal til omverdenen om hvem han er. Men like viktig er kanskje hvordan han selv bekrefter sin identitet. Ved å laste opp våpenbildet på sosiale medier, gjennom likes og kommentarer, får han bekreftet sitt selvbilde som radikal muslim. Noen er sjokkerte, de lurer på hva som har skjedd med ham. Andre skriver støttende tilrop. Gjennom bildet får han bekreftet hvor han hører til, hvem hans flokk er. Han står utenfor det norske samfunnet, han har blitt en radikal muslim. Til tross for et norsk navn og en oppvekst i en trygg nabokommune til Oslo.

Våpenbilder, bilder av sorte flagg med hvit, arabisk påskrift, bilder av døde nordmenn som har kjempet i Syria, bilder av al-Qaida-ledere, bilder av grusomme scener fra borgerkrigen i Syria, bilder av menn som blir steinet til døde for sine synder. Alt dette er vanlig på sosiale medier, på Facebook-sider der alle skriver på norsk. Gjennom slike nettsteder bekrefter man en tilhørighet til et miljø som står for andre verdier. Her kan en norsk konvertitt laste opp et bilde av stortingspolitikere og skrive at han vil «kappe hodene av alle stortingspolitikerne». En annen kan skjelle ut andre muslimer han mener er for moderate. Noen bruker ordet frafallen.

Gjennom å bli en muslimsk ekstremist foretar man en reise inn i et radikalt univers. For en utenforstående kan det virke som en verden preget av hat. Og ja, dette er et miljø som hater. Medlemmene hater det norske samfunnet. De misliker verdier som likestilling. De tar avstand fra demokrati. Men leter man litt, finner man også mye empati. Man finner gruppebilder av unge menn som tydeligvis har et nært vennskap og en sterk følelse av fellesskap og tilhørighet. «I islam er vi alle brødre,» står det på et stort gruppebilde der mange fra det norske radikale islamistmiljøet er avbildet. Det er mennesker fra mange forskjellige nasjonaliteter og med forskjellig bakgrunn. Egentlig har de lite til felles. Men de har funnet sammen i en felles avstandstaken fra det norske samfunnet og en samhørighet i islam. Deres egen versjon av islam, annerledes enn slik tradisjonelle muslimer praktiserer sin tro og annerledes enn den troen som blir prediket fra moskeenes talerstol. Og paradoksalt nok mer lik slik islam blir presentert av islamfiendtlige miljøer.

Enkel diagnose

Gjennom utenforskap og tilhørighet bekrefter vi hverandres identiteter. Å bli en radikal muslim handler om å reetablere sin identitet. Både individuelt, gjennom å bli en praktiserende muslim og la nye normer og regler danne grunnlaget for hverdagen, og ikke minst i fellesskap med andre.

Å stille en diagnose er enkelt nok. Å svare på hva som kan gjøres, er mye vanskeligere. Mange har prøvd. Igjen pekes det på sosiale forklaringsmekanismer og sosiale tiltak som løsninger. Politikere og frivillige organisasjoner vil ha mer forebygging, mer barnevern, flere fritidsklubber og mer kontakt mellom skole og foreldre. Kriminalitet må forebygges, og integreringen må bli bedre.

Men unge mennesker i en identitetskrise vil alltid være sårbare for ekstreme ideologier som tilbyr ferdige svar på alle verdens problemer. For de som aldri har omfavnet et radikalt ideologisk univers, er tiltrekningen kanskje vanskelig å forstå. Men for en ung mann eller kvinne kan et ideologisk og religiøst system som tilbyr en total løsning på alle verdens problemer, være ekstremt tiltrekkende.

Å forebygge identitetskriser eller et opplevd utenforskap vil i alle tilfeller være vanskelig. Viktigere er det kanskje å innse at kampen først og fremst må stå om hva islam er. Noen av de første norske konvertittene til islam gikk gjennom en prosess ikke helt ulik dagens unge radikale islamister. De søkte til teksten, til Koranen og til bokstavtro islamistiske miljøer som tilbød en essensialistisk og lite reflekterende islamtolkning. I sin tid var de norske konvertittene de mest radikale og ytterliggående, i hvert fall blant muslimer som markerte seg i mediene.

Men årene gikk. Disse norske muslimene lærte seg etter hvert at å leve med sin nye religion i et norsk samfunn krevde tilpasninger. Flere av dem studerte og fikk senere stillinger i akademia. De absolutte svarene ble utfordret. I dag er for eksempel Anne Sofie Roald og Lena Larsen, som begge har bakgrunn fra islamistmiljøer, blant de fremste eksponentene for en norsk islamtolkning hvor man tar høyde for at religion alltid må tilpasses hverdagens utfordringer. Men denne intellektuelle prosessen har i liten grad blitt allmenngjort. Disse muslimske miljøene har forblitt et mindretallsfenomen, mens radikale og mer bokstavtro retninger i større grad har fått fremstå med monopol på sannheten om hva islam egentlig er. Med god hjelp fra mediene, som gjerne velger å omtale nettopp disse miljøene.

I dag er det langt flere konvertitter og langt flere unge muslimer som vokser opp i Norge, og gjennom oppveksten får et ønske om å bli bedre og mer praktiserende muslimer, enn da de første norske konvertittene gjorde seg gjeldende i samfunnsdebatten. Også dagens unge søker seg mot bokstavtro retninger. Men der konvertittene tidligere i stor grad måtte oppsøke kunnskap selv og gå til kildene, kan dagens konvertitter og unge muslimer oppsøke forskjellige nettverk som sprer en islamforståelse inspirert av saudiarabisk islamsk tenkning. Den mest prominente gruppen er Islam Net, som driver en stor og profesjonell organisasjon og tilbyr bøker, videoer, foredrag og kurs. De forfekter en enkel islamforståelse, med absolutte svar på hva som er rett og galt, der islam er svaret på alle verdens problemer. Det norske samfunnet fremstilles som syndig og umoralsk. Mot slike organisasjoner blir reflekterte og moderate muslimer som påpeker at virkeligheten er mer kompleks lett maktesløse.

Veien ut av denne bakevjen er ikke lett. Og dessverre er det lite vi som observerer disse miljøene fra utsiden kan gjøre. Kampen mot radikal islam må først og fremst føres av muslimene selv.

For storsamfunnet er dette en dyster diagnose. Radikal islam vil ikke bli borte over natten. I mellomtiden bør man så langt det er mulig fortsette en faktabasert debatt om radikal islamisme. I dag er det et stort problem at moderate muslimske stemmer som våger å ytre seg kritisk til disse miljøene, raskt blir stemplet som frafalne. Noen opplever trusler om vold fordi de bruker sin ytringsfrihet. Det er vanskelig å vite sikkert, men trolig er det mange kritiske røster som av frykt for sanksjoner lar være å si noe. For frykten er reell, og det er ikke sikkert at man vil få den støtten man trenger fra storsamfunnet.

Men skal debatten være faktabasert, må man også klare å skille mellom radikal islam, islamisme og det å være praktiserende muslim. I etterkant av bokutgivelsen har jeg holdt mange foredrag om radikal islamisme. Nokså ofte møter jeg personer som tror de radikale muslimene jeg beskriver, er representative for norske muslimer i sin alminnelighet. Det er en grov feiltolkning. Det betyr ikke at islamkritikk er uinteressant. Men man må skille mellom en diskusjon om islam som religion, hvordan den praktiseres, og hvordan et lite, men svært aktivt ekstremistmiljø forsøker å skaffe seg et monopol på forståelsen av hva islam er.