Hvor rasjonelle er vi egentlig?

Arnfinn Pettersen

Arnfinn Pettersen

Arnfinn Pettersen (f. 1969) er redaktør for Humanist og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund.
Arnfinn Pettersen

Latest posts by Arnfinn Pettersen (see all)

Fra 2/14. 

Will Storr har skrevet en svært god bok om hvordan hjernen vår takler kunnskap om oss selv, verden og vår plass i den.

Will Storr er en mann av mange talenter: journalist, skjønnlitterær forfatter, fotograf. Med Heretics har han skrevet en svært god bok om hvordan hjernen vår takler kunnskap om oss selv, verden og vår plass i den. Den er ikke sånn voldsomt egnet til å inngi tro på menneskeheten.

Bokomslag til The Heretics

Will Storr
The Heretics. Adventures with the enemies of science
Picador 2014
464 sider

Heretics er tittelen på den britiske utgaven. Den amerikanske har det tungetvistende navnet The Unpersuadables. Sammen sier de to titlene ganske mye om innholdet.

Storr intervjuer en rekke «kjettere», mennesker som på et eller annet vis forkaster aksepterte, vitenskapelige forklaringer på virkeligheten til fordel for mer alternative virkelighetsoppfatninger. Storr forsøker å forstå motivasjonen bak meningene. Hvorfor velger de posisjoner som ikke bare er i strid med etablert kunnskap, men som i flere tilfeller koster dem både penger og karriere? De er lette å avskrive som dumme, onde, griske eller alt sammen på en gang. Ikke overraskende viser det seg at en slik avskrivelse er å gjøre det altfor lett for seg selv.

De er en broket forsamling. Vi møter holocaustbenektere, kreasjonister, psykiatriskeptikere og klimaskeptikere. Men vi møter også «ekte» skeptikere, inklusive selveste James Randi. Og selv om skeptikerne sidemessig spiller en birolle i boken, er de sentrale i Storrs litterære grep. De er ikke undertittelens «enemies of scinece», men de er mennesker med sterke meninger om virkeligheten og hvordan vi skal forstå den. De kjemper for rasjonalitet og kritisk tenkning, men er, ikke overraskende, svært så menneskelige i hvordan de forstår verden og hvordan deres kunnskap om den blir til.

Det skeptikerne har felles med dem de selv oppfatter som sine fiender, er en skråsikkerhet om verden som ikke alltid er så godt fundert i den kritiske tenkningen de smykker seg med. Det er unektelig morsomt når Storr går rundt på The Amazing Meeting i London og spør den ene erklærte homøopati-kritikeren etter den andre om de faktisk har lest forskningen de så bombastisk konstaterer at underbygger standpunktene deres. Hvilket svært få av dem har.

Vitenskapelig metode, konstaterer Storr, er noe vi trenger nettopp fordi vår personlige tilnærming til virkeligheten er så emosjonelt styrt. Vi trenger metoder som ser bort fra våre antagelser og fordommer om verden, noe som fjerner så mye som mulig av vår menneskelighet fra regnestykket. Men nettopp derfor er det heller ikke så merkelig at mange har problemer med å akseptere disse metodene. De er umenneskelige, i strid med vår natur.

Underveis er journalisten Storr på sitt beste i sine mange møter med tittelens kjettere. Disse tar gjerne utgangspunkt i artikler han har skrevet for ulike tidsskrifter og kan som sådan virke litt tilfeldige. Samtidig gjør han en god jobb med å skrive dem inn i bokens narrativ. De er ikke nødvendigvis blitt til som illustrasjoner på Storrs poenger, men de gjør allikevel jobben aldeles utmerket.

Blant mine personlige favoritter er Storrs uke på tur i Polen med David Irving og en gjeng overbeviste holocaustbenektere. De har betalt gode penger for å få henge med sin helt og har ikke alle like lett for å takle Irvings beryktede mangel på noe som i det hele tatt ligner sosial intelligens. Storrs forsøk på en ukes svært intens buddhistisk retreat er også fascinerende.

Best er dog intervjuene med sentrale folk i forskningen på hvordan hjernen og bevisstheten virker, som Jonathan Haidt, hvis forskning på forholdet mellom moral og følelser spiller en sentral rolle i Storrs resonnement.

«Møter med folk som tror rare ting» er en egen litterær sjanger. Noen mestrer den, andre, som den feirede britiske journalisten Louis Theroux, har en tendens til å lage arrogant freakshow av det. Storr takler det svært godt. Delvis fordi har faktisk prøver å forstå hvordan menneskene han møter tenker, men først og fremst fordi han hele veien er hardere mot seg selv enn han er mot dem han møter. Han har en historie med depresjon, og den depressives selvforakt er sentral i måten har fremstiller seg selv på. Her og der blir det, som han selv innrømmer, litt mye, men jeg oppfatter ham aldri som poserende eller kynisk i bruken av disse sidene ved seg selv.

Jeg tar først og fremst med meg to sentrale poenger fra Storrs bok. For det første at vi er langt mindre rasjonelle enn vi tror. De fundamentale deler av vår hjerne er i all hovedsak ferdig lagt når vi når voksen alder. De grunnleggende elementene for hvordan vi reagerer på verden, er allerede på plass. Når vi møter et fenomen ute i virkeligheten, er våre reaksjoner primært emosjonelle. «Dette er noe jeg liker.» «Dette synes jeg er ekkelt.» «Dette skremmer meg.»

Samtidig er vi selv overbevist om at vi er rasjonelle. Og i møte med våre egne reaksjoner, reaksjoner vi bare i begrenset grad selv forstår, etterrasjonaliserer vi. Vi skaper forklaringer på våre egne reaksjoner, forklaringer som får oss til å fremstå, for oss selv og andre, som rasjonelle og fornuftige. Vi forteller en fortelling om oss selv, med oss selv som vårt viktigste publikum. Vi narrer oss selv.

Det andre er at det at man har en enhetlig tilnærming til verden, der alle elementene passer sammen og alle motsetninger er løst, ikke er et tegn på at man er særlig intelligent eller særlig reflektert. Det er i stedet et tegn på at du er særlig god til å lure deg selv. Virkeligheten er kaotisk, uoversiktlig og kompleks. Er din forståelse av den elegant og strømlinjeformet, er du ganske enkelt særlig flink til å overse de delene av den som ikke passer modellen din.

Heretics er en uvanlig god bok om det å være menneske. Du skal være særdeles reflektert hvis du ikke får noen aha-opplevelser om din egen måte å forstå verden på av den. Eller kanskje du bare er særlig god til å lure deg selv.

Del denne posten

Om forfatteren: Arnfinn Pettersen

Arnfinn Pettersen (f. 1969) er redaktør for Humanist og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund.