Kroppsdyrking som samfunnsmoral

Kaja Melsom

Kaja Melsom

Kaja Melsom (f. 1975) er filosof og jobber som seniorrådgiver i livssyn og etikk i Human-Etisk Forbund. Hun er også fast gjest i Verdibørsen på NRK P2 og kom nylig ut med boken Den fordømte friheten. Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni på Gyldendal.
Kaja Melsom

Latest posts by Kaja Melsom (see all)

Fra 2/14. 

Det kan virke som om kontrollen over kropp og helse har blitt det moderne menneskets moralske kompass. Men blir vi lykkelige av å være så helsebevisste?

Det skal godt gjøres å få noen til å heve den moralske pekefingeren i våre dager. Du kan kjøre bil så eksosen spruter etter deg, kle opp datteren din i sexy klær og la din gamle mor sitte alene på julaften uten at noen hever et øyebryn. Så lenge du holder deg innenfor lovens rammer, kan du stort sett si og foreta deg hva du vil uten å risikere moralsk fordømmelse. Med mindre du setter deg ned med en pose potetgull i lunsjpausen på jobben. Eller innrømmer at du aldri har tatt med barna på en skitur. Da har du beveget deg inn i siste rest av hva man kan kalle en moralsk sfære, og trått over en moralsk grense. Helse- og kostholdsideologien synes å ha overtatt den rollen religionen før hadde som samfunnets moralske premissleverandør. Den ser ut til å være det nærmeste vi kommer en allmenn samfunnsmoral i våre dager.

For å forstå helse- og kostholdsideologiens utbredelse, tror jeg vi må forstå den som svar på en underliggende eksistensiell krise. Mye tyder på at ideologien appellerer til så mange fordi den svarer på noen grunnleggende menneskelige behov som vi tidligere fikk tilfredsstilt gjennom religiøs praksis, men som blir undervurdert i dagens samfunn. I første del vil jeg se nærmere på menneskets grunnleggende behov for frihet og moral, og vise hvordan dagens fokus på å tilfredsstille frihetslengselen går på bekostning av lengselen etter moralsk legitimering. Jeg vil også synliggjøre hvordan og hvorfor dette oppleves som et eksistensielt problem for den enkelte. I andre del vil jeg vise hvordan helseideologiens utbredelse kan forstås som et svar på vårt undervurderte behov for moral, og slik sett fungerer som religionssubstitutt. Deretter vil jeg i en siste del vurdere hvor godt helseideologien fungerer som svar på den eksistensielle krisen. Vi vil se at helsesporet har sine åpenbare begrensninger, og at vi har behov for andre religionssubstitutter enn helse- og kroppsdisiplinering.

Frihet og moral

Den iransk-britiske forfatteren og forlagsdirektøren Ziyad Marar hevder i boken The Happiness Paradox[1] at mennesket har to grunnleggende behov som må tilfredsstilles for at det skal være tilfreds med tilværelsen: behovet for frihet og behovet for moralsk legitimering. De to behovene følger oss livet gjennom. La oss derfor se litt nærmere på dem. Hvordan kommer de til uttrykk? Hva er forholdet mellom dem? Og hvordan legger samfunnsmessige strukturer til rette for tilfredsstillelsen av de to behovene?

Hos små barn kommer behovet for frihet til uttrykk gjennom det vi gjerne kaller «trass». Den som har sett gleden i øynene på en ettåring som slipper drikkeflasken ned på gulvet for n’te gang, vet hva vi snakker om. Så snart barnet forstår at en handling er «nei, nei!», får det ironisk nok lyst til å trosse forbudet. Og alle som har oppdratt barn vet at «trassalderen» aldri går over, den antar bare nye former. Trangen til å sprenge gitte rammer og skape noe nytt og særegent er rett og slett et menneskelig trekk. Det er grunnlaget for all skaperkraft – det være seg i kunst, næringsliv eller politikk. Trangen til frihet kjennetegner mennesket som art.

Like tidlig som små barn viser glede over å trosse forbud, uttrykker de et sterkt behov for å bli sett og anerkjent. «Se på meg, se på meg!» roper barn uten å skamme seg det minste. Selv om de fleste slutter med ropingen, blir ikke behovet for anerkjennelse mindre med alderen. Vi trenger alle tilbakemeldinger fra andre for å forsikre oss om at det vi gjør, er noenlunde riktig. Og dette behovet er særlig stort rett etter at vi har benyttet oss av friheten vår.

Etter å ha trosset fastlagte normer på et eller annet vis, kryper vi gjerne på kne for å få moralsk anerkjennelse for vågestykket vårt. Den som har turt å tale flokken imot, leter gjerne desperat etter moralsk oppbakking i etterkant. – Forsto de andre hva jeg mente? – Var noen enige? – Syntes de jeg var modig som sa sannheten? Men så snart vi er inne i folden igjen, melder behovet for nye krumspring seg. Og slik veksler vi kontinuerlig mellom å hige etter frihet og moralsk rettferdiggjøring.

Behovet for frihet og moralsk legitimitet kommer til uttrykk gjennom to særegne spørsmål.[2] Friheten gjennom spørsmålet «hva ønsker jeg?» og den moralske rettferdiggjøringen gjennom spørsmålet «hva bør jeg?». Lengselen etter frihet er neppe ny, men spørsmålet «hva ønsker jeg?» er av nyere dato, i hvert fall som et selvstendig spørsmål, løsrevet fra all moral. Tradisjonelt sett har det verken vært forståelse eller aksept for at et slikt spørsmål skulle kunne fungere som rettesnor i den enkeltes liv. Det eldgamle spørsmålet «hva bør jeg?» har styrt både enkeltindividets liv og samfunnslivet for øvrig. Slik er det fortsatt de fleste steder i verden. Men i Vesten har maktforholdet mellom disse to spørsmålene blitt snudd fullstendig på hodet.

Gjennom likestilling, seksuell frigjøring og utvikling av velferdsgoder har samfunnsutviklingen de siste 50 årene dreid seg om å gjøre det mulig for alle å leve i samsvar med egne ønsker og preferanser. Men det er grunn til å spørre om vi ikke har kastet barnet ut med badevannet. Mye tyder på at frihetens seier har gått på bekostning av vårt behov for moralsk rettferdiggjøring. I dag tør vi knapt snakke om moral av frykt for å bli anklaget for moralisme. Men lengselen etter moralsk anerkjennelse blir ikke mindre med mer frihet. Tvert imot.

Det kan virke som om vi har forsøkt å få de to lengslene til å gå opp i en slags høyere enhet ved å late som om det jeg ønsker å gjøre simpelthen også er det samme som det jeg bør gjøre. Vi styrer elegant unna hele konflikten mellom individuelle ønsker og moralske krav ved å oppmuntre oss selv og andre til kun å konsultere oss selv i moralske spørsmål. Dette blir tydelig gjennom formuleringer som: «Stol på deg selv», «Ikke bry deg om hva andre synes» og «Du vet selv hva som er rett for deg». Men slike forsøk på å betrakte moralske krav som sammenfallende med individuelle ønsker og preferanser, vitner om en manglende forståelse for både frihet og moral, og for psykologien knyttet til disse fenomenene.

Det at en handling er fri, er ingen garanti for at den er god. Vi må vurdere en handling opp imot en moralsk målestokk for å si om den er god eller ond. Det finnes selvsagt mange ulike målestokker, men fellesnevneren er at de aldri er noe en enkeltperson har laget på egen hånd. En moral involverer nødvendigvis et moralsk fellesskap bestående av flere mennesker enn deg selv. En privat moral er ingen moral.

Tilsvarende bør en moralsk bekreftelse komme fra noen andre enn den handlende selv. Man kan selvfølgelig klappe seg selv på skulderen, men da er det som regel snakk om at man har integrert en fellesmoral som også andre mennesker gir sin tilslutning til. Dessuten gir selv-klapping langt fra den samme psykologiske tilfredsstillelsen som når noen andre gir deg en klapp på skulderen. Lengselen etter moralsk rettferdiggjøring synes å være uløselig knyttet til lengselen etter å bli inkludert i et sosialt fellesskap.

En avgjørende grunn til at det ene behovet ikke kan reduseres til det andre, er at de to behovene er rake motsetninger. Med en gang behovet for frihet blir tilfredsstilt, vekkes behovet for moralsk rettferdiggjøring til live, og omvendt. I frihetsøyeblikket gir vi for en stakket stund blaffen i hva andre tenker og mener, men i det øyeblikk vi igjen søker moralsk rettferdiggjøring, er vi prisgitt den andres blikk og bedømmelse. Vi befinner oss alle i dette spennet hele tiden. Og ifølge forfatteren Ziyad Marar må vi altså leve i og med denne vekselvirkningen for å være lykkelige.

Problemet er at begge behovene sjelden blir tilfredsstilt på samfunnsnivå. Den samme vekselvirkingen foregår her, men den samfunnsmessige pendelen bruker tiår på å svinge fra side til side – med den konsekvens at hele generasjoner vokser opp i et klima hvor kun det ene behovet blir tatt hensyn til og akseptert som legitimt.

Lenge var det moralen som skulle styre individets valg i stort og smått. Man ble oppfordret til å ofre egne ønsker og begjær på fellesmoralens alter. Men undertrykkelsen av individuelle lyster var ikke uten omkostninger. Ifølge Freud var den hovedårsaken til samtidens psykiske lidelser. Nå har pendelen beveget seg til den andre ytterligheten. I dag har vi frigjort oss fra moralske krav og betrakter i stedet det å leve ut egne ønsker og begjær som det mest prisverdige et menneske kan foreta seg. Men oppfordringen til å gjøre hva vi selv ønsker, er heller ikke uten omkostninger.

Vi bombarderes daglig av beskjeder om hva vi skal spise og hva vi for all del må unngå. Slik lager vi oss en verdslig variant av religiøse regler for hva som er tillatt og hva som er forbudt. Foto: Yaymicro.

Vi bombarderes daglig av beskjeder om hva vi skal spise og hva vi for all del må unngå. Slik lager vi oss en verdslig variant av religiøse regler for hva som er tillatt og hva som er forbudt. Foto: Yaymicro.

Til tross for at vi aldri har hatt større mulighet til å forme livene våre etter eget ønske, klager vi ustanselig over våre hverdagslige forpliktelser. Selv om den individuelle valgfriheten har skutt i været de siste ti årene, viser lykkeforskningen at vi ikke er blitt lykkeligere. Tvert imot. Mens den individuelle valgfriheten sprer seg til flere og flere livsområder, synes vi å bli mer og mer frustrerte og deprimerte.

En nærliggende forklaring på dette paradokset er at vi ikke makter å leve opp til de enorme forventningene om selvrealisering og lykke som følger med friheten. Når vi blir forespeilet at lykke og suksess er noe vi bare kan gå og forsyne oss av, oppleves det gjerne som et personlig nederlag dersom man verken greier å skaffe seg det ene eller det andre. Før i tiden skammet vi oss fordi vi ikke greide å legge lokk på egne ønsker og begjær, i dag skammer vi oss fordi vi ikke i tilstrekkelig grad greier å realisere oss selv i tråd med dem.

Den generelle misnøyen kan også tyde på at det rett og slett føles utilfredsstillende og meningsløst bare å skulle la seg veilede av egne ønsker og begjær her i livet. Mange savner noen tydeligere fellesverdier som kan legitimere og gi mening til deres livsvalg. I denne sammenheng er det et tankekors at det ikke er mer frihet som står øverst på de unges ønskeliste, her står venner og familie.

De psykologiske lengslene etter tilhørighet og moralsk rettferdiggjøring skriker altså etter tilfredsstillelse i individualismens tidsalder. Spørsmålet blir derfor hvor individet skal få tilfredsstilt disse behovene i en tid hvor religionen for lengst har mistet rollen både som moralsk premissleverandør og som sosialt samfunnslim.

Det kan se ut som om leger og kostholdseksperter har overtatt prestenes rolle som moralens forkjempere, og at stadig flere søker både sosial og moralsk anerkjennelse gjennom trening, dietter og kroppsdisiplinering. La oss derfor se nærmere på hvordan dagens helse- og kroppsfokus fungerer som religionssubstitutt.

Helse- og kroppsfokus som religionssubstitutt

Gjennom tradisjonelle og sosiale medier blir vi daglig bombardert av råd og tips om trening, slanking, detox-kurer og plastisk kirurgi. Og du og jeg omfavner rådene begjærlig. Vi tester ut nye slankekurer og treningsformer, vi eksperimenterer med å kutte ut forskjellige matvarer, og stadig flere tyr til plastisk kirurgi for å oppnå drømmekroppen. Blant de populærkulturelle helserådene finnes det dietter og treningsformer for enhver smak. I så måte synes helsebølgen å være et tidstypisk fenomen, et ektefødt barn av individualismen. Samtidig ser det ut til at helse- og kroppsfokuset svarer på noen grunnleggende menneskelige behov, som religionen i sin tid tok seg av. Mye tyder på at vi kanaliserer lengselen etter å gjøre «det gode» inn i våre kostholds- og treningsvaner. Likeledes ser det ut til at helseideologien imøtekommer vår lengsel etter en rettferdig verdensorden, hvor dagens slit og forsakelse skal bli belønnet en gang i fremtiden. Den religiøse belønningen handlet stort sett om evig liv i paradis, mens den moderne varianten synes å handle om evig ungdom og skjønnhet.

De siste årene har vi vært vitne til en pågående konflikt mellom forsvarere av tradisjonelt norsk kosthold basert på brød og potet, og forsvarere av såkalte lavkarbo-dietter. Konflikten har vært så intens at den har fylt utallige avissider og vært gjenstand for TV-debatter i beste sendetid. Ekspertene strides om hvorvidt det er sunnest å få i seg karbohydrater eller å unngå dem. For den vanlige forbruker er det ikke lett å avgjøre hvem som har rett. Dette skyldes nok at det i begge leirer står økonomiske interesser på spill, og at kranglene minner mer om de gamle religionsfeidene enn om vitenskapelige debatter.

Inndelingen i «riktig» og «gal» mat, à la fedonbrød versus pariserloff, har da også åpenbare paralleller til religiøse matregler, som muslimers halal-mat. I Koranen understrekes viktigheten av kun å spise det som Gud har tillatt (halal). Ifølge Islamsk Råd Norge «setter den troende seg selv i fare for skade både i denne verden og det hinsidige ved ikke å skille mellom halal og haram (forbudt)».[3] En tilsvarende demonisering av enkelte matvaner finner vi igjen på mange av dagens kostholdblogger, hvor særlig ingredienser som aspartam, gluten og karbohydrater får skylda for nærmest alle helsemessige skavanker.

På nettet vrimler det av historier om folk som er blitt alvorlig syke av aspartam, og av utlegninger om det kunstige søtningsmiddelets angivelige bivirkninger. En blogger lister opp hele 92 bivirkninger av stoffet, hvor blindhet, kreft og irreversibel hjerneskade er inkludert. Trolig på bakgrunn av slik informasjon er det flere og flere som nekter barna sine drikkevarer med aspartam, og som selv skyr ingrediensen. Men det finnes lite forskningsmessig belegg for at aspartam er skadelig.[4] Det eneste du synes å risikere ved å drikke et par liter lettbrus om dagen, er at du får i deg for mye væske. Og, ja, man kan faktisk drikke for mye vann.

De som hevder det er sunt å få i seg mange liter væske om dagen, har heller ikke forskningen på sin side. Det er ingen dokumentert helseeffekt av å drikke mer enn hva tørsten befaler deg, selv ikke vann fra de mest uskyldsrene kilder jorden kan by på. Vannet har ingen effekt på konsentrasjon, det renser ikke kroppen for slaggstoffer, og du får ikke bedre hud av det.[5] Det eneste som skjer, er at du blir gående rundt med full urinblære. Og det er ikke så lurt. Det kan i verste fall gi deg inkontinens i tidlig alder, forteller Sissel Overn, urolog ved Overnklinikken i Hokksund.[6]

For få år siden var det ingen som brydde seg om gluten i Norge, i dag har én av seks forsøkt glutenfri diett.[7] I og med at bare en prosent av befolkningen lider av cøliaki, har nok mange latt seg inspirere av glutenfrie kjendiser som Lady Gaga og kostholdsbloggere som stempler gluten som kilden til alt ondt. Disse kan igjen finne støtte i nevrologen Davis Perlmutters siste suksessbok Grain Brain (2013). I denne argumenterer han for at gluten er kilden til hud- og leddproblemer, søvnvansker og hodepine, samt alvorlige lidelser som Alzheimer, angst, depresjoner og ADHD. Men det er svært få skandinaviske fagpersoner innen feltet som mener det er vitenskapelig hold i noen av påstandene Perlmutter kommer med.[8]

Annechen Bahr Bugge, forsker ved statens Institutt for forbruksforskning (SIFO) hevder at et fremtredende trekk ved kostholdsbloggerne er at de fjerner flere og flere ingredienser fra kostholdet. Og jo mer de fjerner, desto bedre føler de seg.[9] Tilsvarende muslimenes forhold til halalmat, som i det store og hele handler om å holde seg inne med den gode Gud, føler vi oss på det «godes» side dersom vi greier å holde oss til ja-maten, og unngå de gale ingrediensene. Og vi føler oss tilsvarende syndige og fordømte om vi gir etter for all den deilige nei-maten. Den moralske godfølelsen er trolig hovedmotoren i mathysteriet vi nå er vitne til. Helsebevisste forbrukere virker jo bemerkelsesverdig lite opptatt av å få dokumentert påstandene om at visse matvarer er sunnere enn andre.

Hvis du ikke har drukket den daglige urtedrikken din, er det din feil at du blir syk. Denne tankegangen legger et enormt press og ansvar på den enkelte, uten at det er rasjonelt begrunnet. Foto: Yaymicro.

Hvis du ikke har drukket den daglige urtedrikken din, er det din feil at du blir syk. Denne tankegangen legger et enormt press og ansvar på den enkelte, uten at det er rasjonelt begrunnet. Foto: Yaymicro.

Mens de religiøse levereglene gjorde det lettere å skille rettroende fra kjettere, gjør dagens matregler det lettere å skille mellom dem som tar ansvar for egen og andres helse og dem som ikke gjør det, altså mellom de som vil «det gode» og de som gir blaffen. Matreglene gir oss med andre ord en anledning til å plassere oss selv blant de «ansvarsfulle og gode».

Klare kriterier for godt og ondt gjør også verden langt mer oversiktlig og forståelig. Kostholdet gir oss nøkkelen til å forstå både hvorfor naboens barn presterer dårlig på skolen, og hvorfor kollegaen på jobben døde av hjerteinfarkt som 52-åring. Gjennom ja- og nei-maten blir vi altså utstyrt med en universalnøkkel til å forstå hvorfor det går dårlig med noen og bra med andre her i verden.

Våre begreper om sunnhet og usunnhet har mange likhetstrekk med det religiøse begrepsapparatet synd/frelse. Som legen Ståle Fredriksen påpeker, kan religionene forstås som storstilte forsøk på å etablere rettferdighet i en urettferdig verden. I doktorgradsavhandlingen sin viser han hvordan vårt forhold til helse og sykdom også handler om dette.[10] Vi innbiller oss at vi får den helsa vi fortjener, og vi ser på sykdom som bevis for at den syke må ha gjort noe galt. Ifølge Fredriksen er dette perspektivet feil. Livsstilen har langt mindre å si for helsa enn vi liker å tro. Sykdom skyldes ofte ren og skjær uflaks. Det er med andre ord en god porsjon moralsk ønsketenkning som holder liv i sunnhetsjaget.

Rettferdighetstanken gjennomsyrer sunnhetsideologien på samme måte som den gjennomsyret religionen. Og ved første øyekast synes den å kunne tilby mer til den som fortjener det enn kirken kan. Religionens gulrot har stort sett bestått i en eller annen form for himmelske herlighet. Den som trener og spiser sunt, vil derimot kunne høste fruktene av sitt strev i dette livet. Dette er selvsagt hakket mer motiverende enn å måtte vente til man ligger der med nesa i været.

Teolog og mosjonist Petter Skippervold forklarer det at flere og flere 40–50-åringer bruker mesteparten av sin fritid på løping eller skigåing med «her og nå»-gevinsten: «Det er unødvendig å arbeide for sin himmelske salighet. Løp heller maraton, gå 54 km på ski gjennom Nordmarka, eller tråkk deg over fjellet fra Rena til Lillehammer. (…) Det kommer til å koste, du kommer til å få det vondt, men etterpå får alle medalje og varm betasuppe. Og ikke minst, i mestringens beruselse oppnår du selvtilfredshetens lykksalighet.»[11]

Helseideologiens store fortrinn i forhold til tradisjonell religion ligger helt klart i at man kan høste fruktene av slitet så raskt. Stumper du røyken i dag, minsker du risikoen for å dø av hjerteinfarkt i morgen. På den andre siden blir fallhøyden større når det loves umiddelbar lønn for strevet. Man kan ende opp med å bli fryktelig skuffet når ulykken rammer, noe den med sikkerhet gjør før eller siden. Som min kollega Arnfinn Pettersen uttrykte det forleden: «Det ligger mange bitre folk på terminalavdelingene som synes det er dypt urettferdig at nettopp de skal dø. De har jo levd så sunt!»

Målet med trening og sunt kosthold er ikke bare å holde seg frisk, det handler i vel så stor grad om å ta seg godt ut. Det fordrer at man følger nøye med på trendene, slik at man trener og spiser riktig i henhold til hvilken type kropp som til enhver tid er på moten. Idealet ser unektelig ut til å bli vanskeligere og vanskeligere å oppnå. For ti år siden skulle jenter være tynne og slentrete som damene på catwalken. Et minimalt matinntak og daglig jogging skulle kunne sikre hvem som helst en ganske høy plassering på dette skjønnhetsbarometeret. I dag er det ikke fullt så enkelt. Du skal helst være like tynn, men med definerte muskler og svære lepper og bryst. For å oppnå dette, holder det ikke å jogge. Du må i tillegg trene styrke og få sprøytet inn diverse væsker i de kroppsdelene som ikke kan trenes store.

Det ligger for så vidt i sakens natur at et ideal skal være vanskelig tilgjengelig. Hadde det vært lett tilgjengelig, hadde det vært snakk om en realitet og ikke et ideal. Det er jo nettopp fordi så få av oss når helt til topps i denne konkurransen at vi fortsatt kan leve i den tro at vi ville vært komplett lykkelige om drømmekroppen var vår. Her ligger skjønnhetsidealets kommersielle styrke. Det at du og jeg stadig må kjøpe nye skjønnhetsprodukter for å nærme oss idealet, er grunnlaget for hele skjønnhetsindustrien.

På et dypere plan må skjønnhetsidealets kommersielle kraft forklares med de behovene du og jeg får dekket gjennom å streve etter et slikt ideal. Vi mennesker har behov for et allment akseptert gode som kan gi livet retning og struktur, og som gjør det mulig for oss å dømme hvorvidt vi og andre lykkes her i livet. Det ser rett og slett ut til at en tynn og veltrimmet kropp er det nærmeste vi kommer en slikt allment ideal i dagens samfunn. Noe av forklaringen på dette kan være at moralsk og sosial anerkjennelse i dag nærmest går ut på ett og samme, og at arenaen for sosial anerkjennelse blir mer og mer sentrert rundt ytre kvaliteter som utseende og kropp.

Fordi det finnes så få allmenngyldige moralske standarder, koker moralsk anerkjennelse i dag ned til å bli likt av andre. Sosiale medier er barn av denne utviklingen ved at «liking» i sosiale medier ikke skiller mellom moralsk, sosial eller estetisk anerkjennelse. På samme måte viskes skillet mellom indre og ytre karakter mer og mer ut i takt med at bilde-deling utgjør stadig større deler av aktiviteten på sosiale medier. Du må helst kunne synliggjøre din karakterstyrke gjennom et bilde. Det finnes selvfølgelig mange originale måter å gjøre det på, men antallet bikinibilder og trutmunn-selfier mer enn antyder at det å «spille på kropp» ikke lenger utelukkende oppfattes som billig eller moralsk forkastelig. Tvert imot ser det ut til at en veldreid kropp for stadig flere signaliserer karakterstyrke.

Selve gjennomføringen av harde treningsøkter, tøffe detox-kurer og strenge dietter gir i seg selv en dyp moralsk tilfredsstillelse. Også her er det sterke paralleller til religiøse ritualer, som for eksempel fasten. Fasten blir innen de fleste religioner forstått som en form for selvfornektelse hvor man bortviser det som gir grunnlag for umoral og etterstreber høyere moralske verdier, som for eksempel barmhjertighet med de fattige. Foruten å gi en følelse av moralsk tilfredshet, gir gjentagende fysisk praksis også en følelse av stabilitet og ro – en følelse som er desto sterkere etterlengtet i et samfunn som vårt, hvor forandring og fleksibilitet er uttalte verdier.

Det er verdt å merke seg at nyere teorier om rusavhengighet forstår avhengighet som et forsøk på å etablere noe stabilt i et kaotisk liv. Dette gjelder opplagt treningsavhengighet også. Antagelig i enda større grad. Her kan man gjennom en sosialt anerkjent praksis nyte godt av kroppens egne rusmidler, samtidig som det gjentagende aspektet fungerer som et fast holdepunkt i en ellers kaotisk tilværelse. I tillegg kan man skimte horisonten av det forjettete land i det fjerne, en ny ungdom og nye muligheter. Kan det blir bedre?

Helseideologiens begrensning

«Å være for opptatt av egen helse er det største hinderet for et godt liv,» skrev Platon allerede 400 år før Kristus. Hans anliggende var antagelig at for stort fokus på kropp og helse stjeler fokus fra åndelige beskjeftigelser, som for Platon hadde langt høyere verdi. En slik tolkning samsvarer med et annet kjent Platon-sitat: «Kroppen er sjelens fengsel.» Mest sannsynlig var utsagnet altså en motreaksjon mot egen samtids fokus på atletiske kropper og ungdommelig skjønnhet.

Forakten for det kjødelige er en tanke kristendommen tok opp i seg og videreførte, og dagens fokus på kropp og lidenskap kan langt på vei forstås som en reaksjon mot nedvurdering av kroppen til fordel for sjelen, og den dertil strenge seksualmoralen. Veien å gå i møte med dagens kroppsfokus er nok derfor ikke å betrakte kroppen som sjelens fengsel igjen. Men det er fullt mulig å tolke Platons formulering kun som en formaning om måtehold – som en advarsel om at for stort helsefokus kan være skadelig for den fysiske og mentale helsa. Dette er en advarsel vi sårt trenger i dag, og som antagelig vil kunne formidles uten å gi for sterke assosiasjoner til kristen seksualmoral vi av mange gode grunner har forlatt.

Innenfor rimelighetens grenser er det selvsagt lurt å være opptatt av kropp og helse. En frisk og velfungerende kropp er utvilsomt et godt utgangspunkt for et lykkelig liv. Problemet er at vi overdriver denne erkjennelsen. Vi har dannet oss helt urealistiske forventninger til hvor mye lykke et sunt legeme og en veldreid kropp kan skjenke oss. Vi overdriver også i hvilken grad vi er herre over egen helse. Tilvarende underkommuniserer vi det banale faktum at alle blir gamle og syke til slutt.

For noen generasjoner siden så vi gjerne på sykdom og lidelse som noe som rammet oss, uten at vi selv kunne ha gjort så mye fra eller til. I dag skylder vi oftere og oftere på den enkeltes livsstilsvalg. Med økt kunnskap om hvilke type livsstil som er helsefremmende og -hemmende, har vi selvfølgelig større mulighet til å påvirke egen helse. Men igjen; vi ser ut til å overdrive hvor stor kontroll vi har over egen helse.

Som legen Ståle Fredriksen påpeker, avhenger en persons helse vel så mye av uflaks som av handlinger personen kan stilles til ansvar for.[12] Han viser at genene vi er født med, situasjoner vi møter i livet, og uforutsigbare konsekvenser av valgene våre er faktorer som får konsekvenser for hvorvidt vi utvikler sykdom eller ikke. Selv om vi til en viss grad kan påvirke egen helse, må dette sies å være et «begrenset ansvar».[13]

Dagens overdrevne tro på at vi selv kan kontrollere egen helse, fører med seg unødvendig mye skyld og skam. For mange blir slike følelser en ekstra belastning i sykdomsperioden. Dagens overdrevne ansvarliggjøring fører dessuten til at flere og flere engster seg for egen helse. Det er med andre ord grunn til å spørre om ikke alt fokuset på helsa bidrar til å forringe livskvaliteten vår.

Kristendommens frelseslære og saliggjøring av menneskelig lidelse tjente uten tvil som moralsk legitimering av hverdagsslitet. Fordelen med å utsette belønningen for strevet til etter døden, er at individet lettere utholder store lidelser i livet uten å føle seg lurt. Dette er nesten ikke mulig innenfor den sekulære helseideologien. Er du ikke utstyrt med ståldisiplin, eller blir uforskyldt syk, er du fortapt innenfor en ideologi der den fremste moralske verdien er ungdommelig helse og skjønnhet. En moral bygget på, og rundt, et slikt ideal er i beste fall en mangelfull moral.

Forestillingen om at man blir lykkelig dersom man bare gumler sin salat og unngår alt som er definert som usunt, fører i praksis til ensomme prosjekter, ikke fellesskap. Foto: Yaymicro.

Forestillingen om at man blir lykkelig dersom man bare gumler sin salat og unngår alt som er definert som usunt, fører i praksis til ensomme prosjekter, ikke fellesskap. Foto: Yaymicro.

Kropps- og helsefokuset er verken moralsk prisverdig eller kontaktskapende i seg selv. Tvert imot maner det ikke sjelden til konkurranse og objektiverende relasjoner. Og dette kan være direkte skadelig både for den mentale og psykiske helsa. Dette ser vi på utbredelsen av lidelser som anoreksi, ortoreksi (sykelig opptatthet av å spise sunt) og megarepsi (sykelig opptatthet av å bygge muskler). Mens psykiatrien lenge har forsøkt å finne nøkkelen til å forstå spiseforstyrrelser i pasientenes barndom, betrakter den franske filosofen René Girard dem utelukkende som konkurransesykdommer.

I boken Anorexie et désir mimétic[14] tar Girard inn over seg at å være tynn er et allment ideal, og ikke bare et kommersielt ideal skapt av mote- og skjønnhetsindustrien. Den som slanker seg, finner ikke bare støtte for sitt prosjekt i glansede magasiner. Idealet om å være tynn blir i vel så stor grad fremmet av legestanden og helsemyndigheter. Han peker på det faktum at idealet om å være tynn er så allment som det kan få blitt, fordi absolutt alle ønsker å være tynne. Videre ber han oss legge bort kompliserte teorier om den vanskelige barndommen og sår på sjelen. Anorektikeren sulter seg ikke fordi hun vil forsvinne, eller ha oppmerksomhet fra mor eller far, hevder Girard. Anorektikeren har bare et sterkere konkurranseinstinkt enn folk flest. Psykiatrien har lenge forsøkt å forstå hvorfor det gjerne er de flinkeste, mest intelligente og ambisiøse som blir rammet av anoreksi. Ifølge Girard er ikke dette det spor merkelig. Anorektikeren er den som er villig til å ofre mest i en konkurranse vi alle er med på.

Økningen av nyere lidelser som ortoreksi og megarepsi passer for så vidt godt inn i Girards teoretiske rammeverk. Jo mer sunnhet og trening blir fremmet som allmenne idealer, desto flere vil forsøke å hevde seg som de beste i konkurransen om å utmerke seg.

De mentale lidelsene som springer ut av helseideologien, synliggjør en av de største svakhetene ved ideologien, nemlig at den inspirerer til ensomme prosjekter. Det er sannsynligvis derfor den blomstrer i en tid som dyrker individets frihet og muligheter. På den andre siden er ideologien muligens det siste vi trenger. I stedet for å dekke de behovene som blir forsømt under individualismen, som behovet for fellesskap og moral, nører den opp under individets ensomme konkurranse med seg selv og andre.

Det er mye negativt å si om hvordan kristen moral er blitt praktisert opp igjennom historien, men den kristne moralen handler i alle fall om hvordan vi skal leve sammen. Dette fellesmenneskelige aspektet mangler totalt i helseideologien.

Derfor får vi heller ikke tilfredsstilt våre grunnleggende behov for tilhørighet og moralsk legitimering gjennom å dyrke helse og kropp. Vi får bare noe som ligner på moralsk anerkjennelse gjennom å slanke og trene oss til en veldreid kropp. Man kan verdsette og like noen for deres gode gjerninger, men vi blir ikke glade i noen bare fordi de spiser sunt og ser lekre ut. I beste fall kan vi trene og spise oss til beundring, men beundring er kjærlighetens fattige fetter. Beundringens vrangside er misunnelsen, og den fungerer sjelden som døråpner inn i et fellesskap. Tvert imot.

Flere og flere intensiverer innsatsen i håp om å få tilfredsstilt sitt desperate behov for tilhørighet og moralsk anerkjennelse. Men det tragiske er at de som tyr til ekstreme virkemidler for å bli tynne og populære, bare beveger seg lengre fra målet. Motivasjonen bak ekstremdietter og ekstreme treningsprogrammer er ønsket om å bli tynn, vellykket og populær. – Når jeg bare blir tynn skal livet begynne, når jeg bare får store nok muskler … Men det triste faktum er at livet går mens anorektikeren sulter seg bak lukkede dører og mens kroppsdyrkeren pumper jern foran speilet.

Helse- og kroppskontroll fungerer fint i små doser, men faren for fundamentalisme ligger innbakt i denne ideologien som i alle andre. Fundamentalismetrusselen er til og med litt større her enn i tradisjonell religion fordi religionen i større grad tilfredsstiller behovet for moral og tilhørighet. Innenfor helseidelogien må man rett og slett ty til hardere midler for å kjenne seg noenlunde tilfredsstilt, eksistensielt og moralsk sett. Og da tipper det lett over i fanatisme.

Balansens og moderasjonens røst

Den psykologiske lengselen etter moralsk rettferdiggjøring skriker etter tilfredsstillelse i en tid som hyller individuell frihet og forakter allmennmoral. Vi har sett at helseideologien tilbyr noen moralske verdier og idealer vi kan strekke oss etter, og som slik sett gir livet mening og retning. Ideologien gir også noen klare kriterier for godt og ondt som gjør det mulig for oss å felle moralske dommer over både egen og andres livsstil. Slik muliggjør helseideologien en tilfredsstillelse av det allmennmenneskelige behovet for moralsk rettferdiggjøring. Men ideologien har også sine store svakheter. Hovedproblemet er at den lover så mye mer enn den kan holde, og slik sett inspirerer til både fanatisme og skuffelse.

Det er selvsagt viktig å holde kroppen i gang, men overdrevent fokus på kropp kan komme i veien for selve livet. Som botemiddel mot helsefanatismen trenger vi sårt formaninger om balanse og moderasjon. Vi må innse at ansvaret for egen helse er begrenset, at mye faktisk handler om flaks i livets lotteri. Sykdom og død hører dessuten livet til. Vi får det nok bedre med oss selv dersom vi tar inn over oss denne smertelige innsikten i stedet for å forsøke å løpe fra den. Og så må vi huske at kroppen tross alt er laget for å brukes til andre ting enn å opprettholde seg selv. Å leve, blant annet.

 

 

Fotnoter

  1. Marar, Ziyad: The Happiness Paradox, Reaction Books, London 2003.
  2. Ibid.
  3. www.irn.no.
  4. http://www.foodnavigator.com/Science-Nutrition/No-need-to-reconsider-aspartame-opinion-experts/?c=viF1AWQgvysm3R6ghR5KsQ%3D%3D&utm_source=newsletter_daily&utm_medium=email&utm_campaign=Newsletter%2BDaily.
  5. http://www.forskning.no/artikler/2011/juli/293732.
  6. http://www.klikk.no/kvinneguiden/helse/article740364.ece.
  7. «Glutengrøss» i D2, 21.02.14.
  8. Ibid.
  9. Ibid.
  10. Ståle Fredriksen: Bad luck and the tragedy of modern medicine, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2005.
  11. Petter Skippervold: «En mosjonists bekjennelser», i Kirke og kultur 4/2013.
  12. Ståle Fredriksen: Bad luck and the tragedy of modern medicine, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2005.
  13. Lars F. Svendsen: «Hva er ansvar?», i Ansvar av Lars Gauden-Kolbeinstveit og Torstein Ulserød (red.), Civita 2013.
  14. René Girard: Anorexie et désir mimétic, L’Herne 2008.
Del denne posten

Om forfatteren: Kaja Melsom

Kaja Melsom (f. 1975) er filosof og jobber som seniorrådgiver i livssyn og etikk i Human-Etisk Forbund. Hun er også fast gjest i Verdibørsen på NRK P2 og kom nylig ut med boken Den fordømte friheten. Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni på Gyldendal.