Fra 4/14. 

Nick Spencers bok om ateisme vil glede og irritere både troende og religionskritikere.

En ateist som leser denne boken kan fort gå i samme felle som Lauren Green i Fox News. I et allerede beryktet TV-innslag spurte Green den amerikanske professoren Reza Aslan om hvordan han, som tross alt var muslim kunne skrive boken Zealot, som handler om den historiske Jesus. Det er lett å le av Green, YouTube-klippet av hennes intervju med Aslan har da også gått sin seiersgang, men spørsmålet melder seg uvegerlig: Kan man yte rettferdighet når man skriver om et livssyn man ikke deler? For å være mer konkret, og komme til saken: Kan en kristen skrive en bok om ateismens historie? Vil forfatteren være tilstrekkelig objektiv? Er dette en bok som en ateist kan ha glede av?

Svarene på spørsmålene er, med visse forbehold, ja, ja og ja. Fasiten er at Atheists – The Origin of the Species er en god og fascinerende gjennomgang av ateistene og fritenkernes idéhistorie, fra renessansen til i dag. Selv om den er skrevet av en kristen.

Briten Nick Spencer arbeider til daglig i den kristne tenketanken Theos. Han han tidligere skrevet en bok om Charles Darwin, og det er vanskelig å ikke se tittelen og omslaget på Atheists – The Origin of the Species som et nikk til denne interessen.

Myter om ateisme

Nick Spencer ønsker å tilbakevise to myter; den ene utbredt blant ateister, den andre blant de troende. Den ateistiske myten han vil til livs er det man kanskje kan kalles ateistenes egen skapelsesmyte, den troen som eksisterer blant de ikketroende om en verden i mørke der folk lever i frykt for et monster med «ett hode, tre kropper og tusen øyne som kunne se inn i sjelene til folk». Slik lyder Spencers gjengivelse av myten:

[…] Men så, en dag, fant noen modige menn, som bare hadde latet som de trodde på monsteret en kiste laget av et merkelig metall. […] Sakte, men sikkert begynte mennene å jobbe med metallet som de kalte «fornuft», de brukte det til å skape et nytt våpen som de kalte «vitenskap», og de brukte vitenskap til å angripe monsteret.

Selv om denne «skapelsesmyten» ikke er nedtegnet i noe «hellig» ateistisk skrift, ser den ofte ut til å ligge i bakhodet på den jevne hedning som argumenterer med de troende, spesielt i sosiale medier.

Spencer innrømmer imidlertid at «skapelsesmyten» ikke er helt ukorrekt, siden både vitenskap og rasjonalitet har blitt brukt til å angripe religionen. Bildet er likevel langt mer komplisert enn myten skal ha det til. Ateismen, hevder Spencer, bygget i langt større grad på motstand mot religionens makt enn den gjorde på vitenskap og rasjonalitet. Bildet av konflikten mellom tro og vitenskap, skriver Spencer, er noe som ble skapt rundt begynnelsen av det 20. århundret.

Den andre myten om ateisme som Spencer vil til livs, er at ateismen kun er et destruktivt fenomen, noe som bare vil ta bort, noe som bare vil fjerne tro og ritualer. Dette er myte som trives godt i visse religiøse miljøer. Men som Spencer påpeker har ateismen alltid vært en konstruktiv og kreativ kraft.

Det er nødvendig å påpeke at betegnelsen «ateisme» i denne boken har andre konnotasjoner enn det gjerne har i dag. I dag er man ateist om man verken tror på en skapende gud eller en gud som åpenbarer seg for mennesker, og mange vil også utelate agnostikere og panteister fra definisjonen. I så fall ville en forfatter som Spencer måtte utelate både Spinoza, Hume, Voltaire, Thomas Paine og Charles Darwin, og måtte nøye seg med å behandle ukjente menn som Jan Meslier og Julien Mettrie. En bok som Atheists ville blitt både tynnere og mindre interessant. Derfor snakker Spencer ikke om én ateisme, men om flere ateismer: kartesiansk ateisme, spinozistisk, kommunistisk, humanistisk, materialistisk, skeptisk og rasjonalistisk ateisme. Disse ateismene har hatt forskjellige uttrykksformer, men alle har på en eller annen måte avvist Gud.

Spencer forstår de forskjellige ateismene som antikirkelige tradisjoner som utviklet seg i etterkant av reformasjonen, og som ledet frem til dagens sekulære Europa. De ateistiske tenkerne angrep i hovedsak den religionen som hadde herredømmet i deres del av verden. Dette er grunnen til at kritikk mot islam og andre verdensreligioner var nesten fraværende før i slutten av forrige århundre.

Ateismens fødsel

Atheists – The Origin of the Species er delt inn i fire deler. Den første delen, «Possibilities», tar for seg fritenkere i det sekstende og syttende århundret. Hvorvidt det eksisterte ateister på denne tiden er egentlig umulig å si, blant annet fordi straffen for å stå frem som gudsfornekter kunne være streng. Det hindret ikke enkelte å lufte blasfemiske ideer, blant annet skal Christopher Marlowe ha benektet at Jesus var Guds sønn og hevdet at Jesus og evangelisten Johannes bedrev «unevnelige, sodomittiske handlinger».

Flere historiske størrelser kan ha vært en eller annen form for ateist, uten at man kan si noe sikkert. Derfor er det interessant at i Machiavellis Fyrsten legges alle ideer om den guddommelige innsatte konge bort. Borte er alle Bibelens råd om hvordan man skal styre et land, i stedet råder Machiavelli fyrstene til å benytte seg av løgn og drap for å oppnå sine mål. Fyrsten hylles ikke for sin gudfryktighet, men for sin evne til å holde på sin makt. Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette gjør Machiavelli til ateist, men det forandrer ikke det faktum at han utvilsomt bidro til å fjerne forestillingen om at herskeren er innsatt på Guds nåde.

Thomas Hobbes er også en av denne tidens ateister, selv om han selv avviste merkelappen. Spencer kaller likevel Hobbes’ livssyn en form for kristen ateisme. Hobbes utviklet nemlig en form for materialisme som hevdet at det som ikke hadde en kropp heller ikke var en del av universet. Hvorvidt dette medførte at Gud hadde en kropp, kom aldri tydelig frem, men Hobbes selv var tydelig på at hans tanker var forenlige med kristen tro. Hobbes er imidlertid viktig fordi hans tanker om mennesket som en materiell maskin skulle bli viktig for senere ateistiske tenkere. Samtidig var Hobbes kritisk til guddommelige åpenbaringer, og som han påpekte var «å si at Gud har snakket til [en mann] i en drøm er ikke noe annet enn å si at han drømte om at Gud snakket til ham».

Benedict Spinoza var også en viktig forløper for dagens ateisme, og hans Teologisk-politiske avhandling, utgitt anonymt. Mesteparten av boken var et langt angrep på det gamle testamentet. Spinoza påpekte at dersom skriftens forskjellige profeter var i godt humør, profeterte de om lykke og fremgang. Var humøret dårligere hjørnet satt forbannelsene løst. Boken skapte storm, selv om Spinoza selv avviste anklagene om ateisme.

Dette var likevel en tid da man ikke kalte seg selv ateist; ordet var i stedet en anklage fra ens kritikere. Så hvorvidt Machiavelli, Hobbes, Spinoza faktisk var ateister, vil alltid være et åpent spørsmål.

Fra d’Holbachs salong til Freuds sofa

Den andre delen av Atheists, «Pioneers», tar for seg tiden frem til slutten av 1700-tallet. Det er her vi finner den første personen som muligens kan kalles ateist i dagens forstand av ordet, Jan Meslier (1664-1729). Meslier var prest i Etrepagny i Frankrike, der han levde et temmelig anonymt liv. Han ville nok ha blitt glemt av historien om det ikke var for hans Memoire, som ble utgitt posthumt. I boken argumenterte han for at alle religioner og guder var menneskelige fiksjoner.

Det var på 1700-tallet vi fikk de første fritenkerne som åpent angrep kirkemakten. Mange av dem tilhørte kretsen rundt baron d´Holbach, som i sin salong samlet noen av tidens største tenkere. En av dem var filosofen David Hume, som i sine bøker angrep både gudstro, presteskap og de kristne dogmer. I essayet «On Miracles» påpekte han at man aldri kunne akseptere et mirakel med mindre bevisene var tilstrekkelig gode til at å avvise dem ville kreve et enda større mirakel. Han kjente imidlertid ikke ett eneste mirakel som besto denne testen.

En annen engelskmann som frekventerte d´Holbachs salong, var Edward Gibbon, mannen bak det kanskje største historieverket siden antikken, Decline and Fall of The Roman Empire. Gibbon leverte flere spark til kristendommen i verket. Ikke bare skrev han at kirken sterkt har overdrevet antallet kristne som led martyrdøden, han var også svært kritisk til de kristne keiserne, hvis styre kunne «overgå selv barbarene i barbari».

Den tredje delen av Atheists, «Promises», fører oss til den franske revolusjon og frem til slutten på 1800-tallet. Her ser vi hvordan de antiklerikale strømningene endret samfunnet –på godt og vondt. Nå rant ikke blodet under den franske revolusjonen i navnet til ateismen, men det er ikke til å komme fra at revolusjonslederne var inspirert av tenkere i den ateistiske tradisjonen Spencer skriver om. Selv om hatet nok var sterkere mot den katolske kirke enn den var mot den kristne guden.

Århundret etter ble preget av Marx, Darwin og Freud. Ikke bare forandret de måten vi så på mennesket og verden på, de var også viktige for religionskritikken. Karl Marx så på religionen som et middel for at proletariatet skulle holde ut undertrykkelsen i dette livet fordi de ventet på belønning i det neste. Darwins teori om artenes utvikling kunne ses som et angrep på Bibelens autoritet, og Freud spekulerte på om gudstro kunne spores til et tidlig fadermord. Likevel påpeker Spencer at de to førstnevnte aldri selv var så religionskritiske som deres disipler har gjort dem til. Vel forkastet Darwin den kristne guden, men han følte seg mer komfortabel som agnostiker enn som ateist. På samme måte var Marx mer opptatt av borgerskapet enn av gudstroen. Det er likevel ingen tvil om at deres skrifter påvirket både ateisme og religionskritikk.

Kommunister og nyateister

I «Problems», Atheists’ fjerde del, tar Spencer for seg det tjuende og tjueførste århundret. Han begynner med den kanskje mest kjente av alle religionskritikere: Friedrich Nietzsche. Denne delen behandler også marxismen, og kanskje får kommunistdiktaturene større plass enn en ateistisk forfatter ville gitt dem. Det vil selvsagt være mulig å innvende at temaet i praksis er en avsporing, både fordi fokuset til nå i boken har vært på Vest-Europa, og fordi marxismen i langt større grad var antikapitalistisk enn den var antireligiøs. På den andre siden kan man ikke nekte for at regimene var ateistiske selv om de fleste europeiske ateister vil forkaste deres politiske system.

Atheists taper seg dessverre på slutten. Spesielt er behandlingen av nyateistene svak. Her forlater den objektive idéhistorikeren Spencer oss, og vi får i stedet polemikeren. Faste lesere av Humanist vil vite at jeg selv har vært kritisk til nyateistene, men det er umulig å ikke reagere når Spencer, i det som skal være en historisk drøfting, kommer med retoriske sleivspark som dette:

Nyateismen døde stille i stedet for med et smell. Christopher Hitchens døde tragisk tidlig av kreft, Sam Harris utga en bok som forsøkte å vise hvordan vitenskapen kunne avgjøre moralitet og Richard Dawkins oppdaget Twitter.

Det er ingen fotnote eller fortsettelse, så leseren får selv gjette seg frem til hvordan disse tre hendelsene tok livet av nyatismen. Hvorfor var nyateistene så avhengig av Hitchens, hvorfor var Harris’ bok så forferdelig og hva skrev Dawkins på Twitter? Spencer forklarer ikke, han antar at leseren vet. Samtidig antar han at leseren også vil mene at Dawkins’ hodeløse twitring gjør at nyateismens religionskritikk blir diskvalifisert.

Det er synd at Atheists får skjemmes av en så polemisk behandling av nyateismen, fordi boken ellers er veldig god. Spencer skrev som sagt i innledningen at han ønsket å tilbakevise både ateistenes egen «skapelsesmyte» og kristne fantasier om de forferdelige ateistene. Begge oppgaver løser han på utmerket vis.