Når overgrepet blir identitet

Fra 2/14. 

 Når mennesker som har vært utsatt for seksuelt misbruk i barndommen står frem i mediene, er det både en personlig og politisk handling. Men hvordan former denne doble rollen identiteten deres?

Så ønsker jeg å både opplyse og gi håp. Opplyse folk om hva som faktisk skjer i samfunnet vårt. Hva små barn går gjennom uten at noen ser eller hører. Hvor ille det faktisk kan være, uten at noen skjønner hva som skjer. Og om hvordan det ble sånn. Hvordan slike ting kan få lov til å foregå uten at noen griper inn. Jeg tror at mange ikke kan tro at slike groteske og organiserte kriminelle handlinger kan skje. Og ihvertfall ikke på 70-80 tallet! Før internett og moderne kameraer!

MEN, det skjedde! Det skjedde med MEG!. Det var grusomt! Det var vondt! Og det var helt for jævlig! Og den historien må ut!

Sitatet er hentet fra en blogg. Det finnes etter hvert mange slike blogger, og felles for dem er at pasientene som skriver, har vært innlagt for behandling ved norske traumeavdelinger hvor seksuelle overgrep fra barndommen bearbeides.

Traumeterapien for seksuelle overgrep har bakgrunn i to ulike, men parallelle strømninger. Den første er feministiske selvhjelpsgrupper fra 1970-tallet. Her var slagordet at det personlige er politisk, og at en kvinnes lidelse forteller om alle kvinners lidelse. I en tid da incest og andre overgrep mot barn ble både fortiet og bortforklart, vokste det frem feministiske nettverk og selvhjelpsgrupper hvor kvinner bearbeidet seksuelle overgrep ved å fortelle. Disse vitnemålene ble igjen grunnlaget for politiske endringer ved at de ble brakt ut til offentligheten.

Den andre strømningen kom fra det profesjonelle terapimiljøet, der en nokså perifer og nærmest glemt diagnose ble plukket frem igjen for å brukes om ofre for seksuelle overgrep i barndommen: multippel personlighetsforstyrrelse. Nye teorier om fortrengning av minner om seksuelt misbruk i barndommen dannet grunnlag for en bevegelse for traumebehandling som fikk et bredt nedslagsfelt.

Begge retningene har vært aksjonistiske og oppfordret til at ofre skal stå frem med overgrepshistorien sin – og fortelle for å bli sett, hørt og trodd, og dermed bli stolte, hele mennesker igjen.

Men kan de offentlige, og samtidig svært personlige, fortellingene også vise seg å bli et tveegget sverd? For hva skjer egentlig når terapi, aktivisme og dypt personlige tragedier veves så tett sammen?

Jeg ble interessert i problemstillingen i forbindelse med de stadige kontroversene rundt traumeenheten ved Betania Malvik utenfor Trondheim. Betania Malvik er en del av spesialisthelsetjenesten og behandler voksne som har opplevd gjentatte seksuelle overgrep i barndommen. Institusjonens åtte år lange virksomhet frem til den ble vedtatt nedlagt tidligere i år, har skapt sterke frontlinjer. På den ene siden har forskere og journalister beskyldt institusjonen for uforsvarlig behandling. På den andre siden har «brukere», pasienter og tidligere pasienter ved traumeenheten, stått frem med en felles front, støttet av andre forskere og journalister.

Kan det harde debattnivået forstås som en kamp om identitet?

Sadistisk barnetortur i Trøndelag

Traumeenheten ved Betania Malvik startet opp i 2006, etter langvarig kamp fra incestofre som mente at de daværende behandlingstilbudene var mangelfulle. I spissen for aksjonen stod organisasjonen Blålys, landsforeningen for seksuelt misbrukte, som ble opprettet for å kjempe for et slikt tilbud i Midt-Norge.

Ved Betania Malvik skulle voksne som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i oppveksten, behandles gjennom et intensivt og sammensatt traumeprogram som strakk seg over en periode på ti uker. Små grupper på seks personer – i hovedsak kvinner – skulle leve sammen på institusjonen under behandlingen og ha tilbud om hjelp døgnet rundt. Dette var i prinsippet en lignende modell som den mer etablerte traumeavdelingen ved Modum Bad kjørte.

Mye av behandlingen foregikk i grupper. Overgrepshistorier ble gjenfortalt og fikk respons fra de andre pasientene. Teknikker som bevegelse for å frigjøre traumatiske symptomer som hadde satt seg i kroppen og psykodrama, hvor man spilte ut scener fra overgrepene, utgjorde også en del av behandlingen. Et slagord for avdelingen var «skreddersøm», altså at tilbudet skulle tilpasses den enkeltes behov. De ansatte ble beskrevet som «hjelpere», ikke behandlere, og pasientene altså som «brukere».

Det ble raskt bråk rundt institusjonen, som allerede i 2007 stod i fare fr å miste den videre finansieringen. 18. januar 2007 hadde Adresseavisen et hovedoppslag på forsiden med overskriften «Torturert som barn». Her stod en av pasientene fra traumeavdelingen frem med navn og bilde. Inne i avisen var det en omfattende reportasje hvor seks tidligere pasienter og ansatte ved traumeavdelingen var intervjuet. Opplysningene de kom med, var sjokkerende.

Aud Steinsbekk, som jobbet som psykodramaterapeut ved traumeenheten, uttalte at de ansatte stadig oftere fikk høre «historier om gruppevoldtekter, om sadistisk tortur og om flere overgripere som har stått i ledtog med hverandre. […] Minnene om de verste overgrepene ser ut til å være så fortrengte at et sammenhengende behandlingstilbud som Betanias (altså ti uker, journ. anm.) er nødvendig for å få de vondeste overgrepsopplevelsene fram i lyset».

Pasienthistoriene i reportasjen bekreftet det terapeutene sa. «Da behandlingen startet, hadde jeg klare bilder av to overgripere. Nå er jeg oppe i 16,» fortalte en anonym pasient. Andre fortalte også om overgrep de hadde fortrengt, men husket under terapien. Historiene som kom frem, var groteske. «Mine overgripere eksperimenterte med meg som om jeg var en bruksgjenstand. De torturerte meg med strøm og vann,» fortalte en av kvinnene. En annen husket å ha blitt «tvunget til seksuelle handlinger med dyr – samt å se på mens et annet barn ble voldtatt». «Flere i gruppen forteller at de ble tvunget til å drikke urin, spise avføring og eget oppkast. […] Å se på drap av dyr de var glad i, var også en del av torturen. Slik viste krenkerne at de mente alvor med drapstruslene sine. Skrikene fra dyrene husker de ennå, blodsølet og de fæle luktene også,» skrev Adresseavisen. Reportasjen ble fulgt opp av en lederartikkel som støttet behandlingstilbudet dagen etter.

Falske minner?

Reportasjen ble startskuddet til den første runden med bråk. En drøy uke etter publiserte nemlig nettstedet Forskning.no en artikkel hvor professor Svein Magnussen, ekspert på vitnepsykologi, uttalte at pasienter kunne få falske minner under behandlingen. «En del personer med psykiske problemer leter etter en årsak til problemene i tidligere faser av livet. De spør seg om det har skjedd dem noe som gjør at de har det så ubehagelig. Dersom overgrepstemaet kommer opp, enten fordi personen selv kommer på det, har hørt om det i media eller psykoterapeuten foreslår at et overgrep kan være årsaken og ber vedkommende søke i sin historie, så kan det i en terapisituasjon oppstå falske minner om overgrep,» uttalte han. Ifølge Magnussen var nettopp det at historiene var så groteske, noe som kunne tyde på at de var bygd på falske minner. Han påpekte at slikt tidligere hadde ført til ryktepanikk og klappjakt på overgripere, uten at man hadde funnet belegg for påstandene.^[1]

Ulike aktører kastet seg inn i debatten. Psykiater Harald Reppesgaard skrev et leserinnlegg i Adresseavisen til støtte for Betania Malvik. Han så ingen grunn til å tvile på historiene: «I snart 40 år som psykiater kan jeg forsikre at disse tause, martrede og mentalt skadde sinn finnes i tusenvis.»^[2] Adresseavisen utdelte sin «Hedersrose» til pasienten som hadde stått frem med historien sin på den samme avisens forside. Politikere fra flere partier ga sin støtte til Betania. Det samme gjorde flere andre fagfolk.

Pasientene var også høyst til stede i debatten. En tidligere pasient ved Betania skrev i et leserinnlegg at hun hadde gått i årevis i terapi og ikke følt at hun fikk ordentlig hjelp. Minnene hennes hadde ikke vært fortrengt. Hun beskrev opplevelsen fra traumeavdelingen slik: «Det var tøft. Det var skremmende. Det var trygt. Det var latter. Tårer. Oppkast. Vennskap. Omsorg. Omsorg. Og omsorg. Jeg ble hørt. Det ble lyttet». Flere som hadde blitt behandlet andre steder enn ved Betania, stod frem i reportasjer i Adresseavisen og fortalte at de også hadde fortrengt minnene, og først «husket» overgrepene etter å ha gått i terapi. En av dem stod frem med navn og bilde. «Magnussen er livsfarlig,» hevdet hun om den kritiske professoren. Hun hadde selv fått avslag på voldsoffererstatning med begrunnelse om at minnene var falske: «Da jeg for tre år siden mottok avslag på søknaden min om voldsoffererstatning med påstander om at mine overgrepsminner var falske, mistet jeg fotfestet fullstendig. Det var så dramatisk at det var like før jeg gjorde slutt på alt sammen.»^[3]

1. mars samme år kunne Adresseavisen rapportere at traumetilbudet i Malvik var sikret finansiering ut 2009. «Uten brukernes kampvilje ville vi ikke jublet. De har vært fenomenalt dyktige til å reise kampen for egne rettigheter,» uttalte ledelsen ved traumeenheten til avisen.^[4]

Men kritikken forstummet ikke med det. 13. mars 2007 kom VG på banen med den første av flere kritiske saker om Betania Malvik. Artikkelserien ble innledet med en reportasje som bar tittelen «Pasientene husker sex-tortur og SADISME». Falske minner ble omtalt, blant annet i forbindelse med flere anmeldelser som hadde fulgt i kjølvannet av terapien. Avisen rettet også et skarpt søkelys mot spesialpsykolog Turid Kavli, som tidligere hadde fått kritikk for ledende forhørsmetoder av barn. Avisen trakk frem en frifinnelse i en incestsak hvor Kavlis ekspertuttalelse om overgrep hadde blitt sterkt kritisert av retten. Retten fant at det ikke var hold i påstandene om overgrep, og at anklagene var basert på falske minner. Eksperter advarte mot behandlingen ved traumeenheten, og familiemedlemmer som ikke kjente igjen beskyldningene som var fremkommet i terapi, fikk komme til orde.

NRKs «Dagsnytt 18» fulgte opp saken samme dag som det første VG-oppslaget med intervjuer med flere forskere som var kritiske til behandlingen ved Betania Malvik. Dagen etter tok NRK også saken videre med en omfattende radioreportasje i programmet «Sånn er livet».^[5] De hadde, i likhet med Adresseavisen, sluppet inn på traumeenheten for å intervjue pasientene. Her kom det frem at enkelte av dem ikke husket noen overgrep før innleggelsen. «Jeg fikk jo sjokk en av de første dagene … for jeg skjønte ikke, jeg trodde ikke jeg hadde noe der å gjøre, for jeg husket jo ingenting, trodde jeg,» fortalte en av pasientene på avdelingen. «Det kom jo en masse minner fra barndommen som jeg ikke hadde klart å ta frem før,» fortalte hun videre om det som hadde kommet frem under terapien, som inkluderte minner om en gruppevoldtekt hun skulle ha vært igjennom som barn, og om et voldtektsforsøk på en katt.

Så roet det hele seg ned, inntil videre. Året etter ble psykodramaterapeut Aud Steinsbekk tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for sin mangeårige innsats for incest- og overgrepsutsatte. Initiativet for tildelingen kom fra incestofre.

Mange personligheter i én

Dissosiativ identitetsforstyrrelse vil si at en tilpasser seg til en langvarig overgrepssituasjon, blant annet ved å utforme flere identiteter. I en situasjon med frykt er man én person, mens i en annen situasjon er man en annen person. Og så veksler man mellom de ulike personlighetene man utvikler.

Eggen veksler mellom tolv ulike personligheter, og mister mye tid, fordi hun ikke er tilstede når de andre personlighetene trer inn.

– Jeg måtte vekk, og smerten var så sterk at jeg brukte alle kreftene mine på å eliminere kroppen min. Jeg har levd adskilt fra kroppen. Alt gikk med på å fornekte hendelsen. Jeg har brukt alle kreftene på å fremstå som normal. Jeg har skjult det for alle.

Pasienthistorien over er hentet fra hjemmesiden til en annen traumeenhet, Modum Bad. Den forteller noe om den teorien som ligger bak både behandlingen ved Betania Malvik og andre norske traumeenheter det har vært langt mindre kritisk fokus på. Men hva i all verden er egentlig fortrengte minner og dissosiasjon? Husker man det ikke hvis noe grufullt har skjedd med en?

Det vi i hvert fall kan si, er at de to tingene henger nøye sammen.

Da man på 1970-tallet begynte å anerkjenne at seksuelle overgrep mot barn var et problem, var det ikke utviklet gode behandlingsmetoder for overgrepsofre. Markedet var dermed åpent. En bok som utkom i 1973 og som ble filmatisert i 1976, Sybil, skulle komme til å få stor innflytelse på den gryende bevegelsen for overgrepsutsatte. Boken og filmen var basert på et virkelig terapeutisk forhold. Beretningens lege, Cornelia Wilbur, hadde forsøkt å få vitenskapelige tidsskrifter til å trykke historien om terapien. Da det ikke lyktes, henvendte hun seg til en journalist som skrev en mer salgbar versjon for det kommersielle markedet.

Fortellingens hovedperson, Sybil, er en vikarlærer som har uforklarlige episoder med fullstendig hukommelsestap.^[6] Hun kan plutselig våkne til seg selv et helt annet sted uten å ane hvordan hun har kommet seg dit, eller hva som har skjedd i tiden som har gått, og hun har mareritt. En av disse episodene fører til at hun kommer på sykehus etter å ha skadet seg selv. Der oppdager legen at Sybil oppfører seg merkelig og tilkaller en psykiater, dr. Wilbur.

Med det begynner et langvarig terapiforløp. Sybil veksler spontant mellom ulike personligheter med ulike navn. De har forskjellig alder og snakker med hver sin stemme. Det viser seg også at de ulike personlighetene i Sybil har hver sine minner, og ved at dr. Wilbur forhører hver av dem, klarer hun å finne ut det som Sybil selv ikke husker – at hun har blitt utsatt for grusomme, seksualiserte overgrep av moren sin. Etter at det fortrengte minnet, som har levd videre i en delpersonlighet, har blitt avdekket, kan Sybil begynne å bli frisk igjen.

Sybil populariserte en psykiatrisk teori om personlighetssplitting som på det tidspunktet var noe ytterst perifert. Filmen traff det amerikanske markedet samtidig som offentligheten begynte å fatte interesse for seksuelle overgrep mot barn. Den var ikke den eneste årsaken til teorien om fortrenging av slike minner, men den ga en modell for hvordan et slikt terapiforhold og den psykiske lidelsen multippel personlighetsforstyrrelse (som siden ble omdøpt til dissosiativ identitetsforstyrrelse) kunne arte seg.

I perioden mellom 1944 og 1969 var det kun registrert til sammen 14 tilfeller av lidelsen, og halvparten av disse pasientene hadde gått i terapi hos Sybils lege Cornelia Wilbur.^[7] I løpet av 1970-tallet begynte lidelsen å bli mer populær, men det var på 1980-tallet den slo igjennom, med tusenvis av nye diagnostiserte tilfeller. Organisasjoner for terapeuter som jobbet med lidelsen, og det bredere feltet dissosiasjon, ble dannet, kurs og konferanser avholdt. Et nytt fagfelt var født.

I 1980 ble diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse tatt opp i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, den internasjonale diagnosemanualen som utgis av American Psychiatric Association og oftest forkortes til DSM. Dermed hadde den fått et faglig godkjenningsstempel. Det samme skjedde med en annen diagnose som skulle komme til å få stor betydning for behandling av voksne overlevere etter seksuelle overgrep: PTSD, eller posttraumatisk stresslidelse.

Den terapeutiske kvinnebølgen og det nye faget dissosiasjon hentet mye fra hverandre. En av de bøkene som skulle komme til å fungere i begge bevegelsene, var The Courage to Heal. A Guide for Women Survivors of Child Sexual Abuse av Ellen Bass og Laura Davis, utgitt i 1988.

Bass hadde bakgrunn i å lede selvhjelpsgrupper for voksne kvinner som hadde vært seksuelt misbrukt som barn, og som en ettertraktet foredragsholder. Hun skriver i bokens innledning at hun selv er gift med en overlever etter seksuelt misbruk. Davis hadde på sin side selv blitt seksuelt misbruk. De to hadde ingen terapeutisk utdannelse, noe som altså ikke hindret at boken ble en bibel for store deler av den nye terapeutiske bevegelsen. I boken finner vi blant annet en rekke fortellinger fra kvinner som har opplevd seksuelt misbruk som barn, inkludert ritualisert misbruk og seksualisert tortur. Boken innledes med en påstand om at en av tre jenter og en av sju gutter blir seksuelt misbrukt før de fyller 18. Deretter kommer en enda mer kontroversiell påstand: «Om du ikke er i stand til å huske noen spesifikke hendelser som de som er nevnt over, men allikevel har en følelse av å ha blitt utsatt for et overgrep, har du nok det.» Forklaringen til forfatterne er at: «Barn håndterer ofte misbruk ved å glemme at det har skjedd.» Det finnes dog tegn som kan fortolkes, og det er viktig å stole på intuisjonen: «Ofte starter kunnskapen om at du har vært misbrukt med en anelse, en intuisjon. Det er viktig å stole på denne indre stemmen og starte derfra.» Minnene som er «glemt», kan nemlig hentes frem igjen.

På jakt etter overgrep

I 1992 ga psykiateren Judith Herman ut en bok som skulle komme til å få enorm innflytelse på behandlingen av seksuelt misbrukte. I Trauma and Recovery koblet Herman teorier om multippel personlighetsforstyrrelse, fortrenging av minner og possttraumatisk stress, og hun lanserte diagnosen kompleks PTSD, som siden har blitt en bærebjelke i behandling av ofre for seksuelt misbruk. Blant annet henviser traumeenheten ved Modum bad til denne boken som en del av grunnlaget for deres behandlingsform.

Herman hevdet at traumatiske minner lagres annerledes i hjernen enn andre minner. De fortrenges, eller dissosieres. Dette var årsaken til at små barn som hadde vært utsatt for overgrep, ikke husket dem, men kunne gjenskape overgrepene under lek, ofte i en fordekt form. Ifølge Herman er det slik at jo alvorligere og mer langvarige seksuelle overgrep et barn har vært utsatt for, desto mer fortrenger det overgrepene. Barnet begynner å dele opp personligheten i ulike deler, som kan ha hver sine navn, hver sine psykologiske funksjoner og hver sine minner som de andre delpersonlighetene ikke er klar over.

Hermans bok har historier som ligner veldig på dem vi kjenner fra Betania Malvik. Hun skriver om barn som blir innviet i hemmelige sexsekter og må delta i misbruk av andre barn, om tortur i mørke kjellere og om drap på kjæledyr.

Ifølge Herman vil man ved vanlig PTSD i det første intervjuet kunne få rede på hva som har skapt den psykiske skaden. Diagnosen har tradisjonelt vært brukt om psykiske skader som har oppstått hos soldater i krig og andre som har vært i livsfare, som flashbacks, mareritt og angst. For å få diagnosen må pasienten ha vært i en ekstrem situasjon, symptombildet er ikke tilstrekkelig i seg selv. Det må ha en klar, bakenforliggende årsak.

I kompleks PTSD er dette vanskeligere å diagnostisere, hevder Herman, ettersom pasienten ofte har fortrengt hele eller deler av overgrepshistorien. Det underliggende problemet vil derfor manifestere seg i symptomer, mens det mangler en helhetlig fortelling om hendelsene bak traumet. Dette ligner på den beskrivelsen Bass og Davis ga i sin teori, hvor man på grunnlag av symptomer leter etter fortrengte overgrep. Herman skriver: «Pasienten har ikke nødvendigvis komplette minner om traumehistorien og kan innledningsvis nekte for at noe slikt har skjedd, selv ved direkte, konfronterende utspørring.» Jo sterkere pasienten dissosierer, desto lengre tid vil det ta å komme til bunns i hva som har skjedd og sette riktig diagnose.

I tilfelle pasienten lider av multippel personlighetsforstyrrelse, går det ifølge Herman i gjennomsnitt seks år fra den første kontakten med det psykiske helsevesenet til korrekt diagnose stilles. Det er imidlertid viktig at terapeuten deler sin teori om en slik underliggende overgrepshistorie med pasienten. Til tross for at Herman tar med en kort advarsel om at terapeuter ikke skal gå ut fra at det har forekommet overgrep kun på bakgrunn av symptomer, vier hun langt mer spalteplass til fortrengning og fornektning som psykologen skal prøve å trenge igjennom. Og dersom de fortrengte minnene ikke kommer til overflaten gjennom samtaleteknikkene, kan hypnose, intensiv gruppeterapi eller psykodrama benyttes.

En viktig del av Hermans traumeterapi er at pasienten skal konstruere en sammenhengende fortelling om overgrepene, for så å integrere denne fortellingen i livsfortellingen for øvrig. Her skal terapeuten være en hjelper og alliert. Behandlingen skal foregå i tre etapper. Først skal pasientens symptomer tas hånd om, slik at vedkommende får gjenopprettet en slags trygg base. Deretter skal traumehistorien kartlegges og bearbeides aktivt og dyptgående, med den allerede etablerte trygge rammen som basis. Til sist kommer en fase hvor fokus er på livet videre, hvor traumet har blitt en integrert del av livsfortellingen. Målet er å se seg selv som en som har overlevd noe forferdelig, men lært noe av det og kommet seg videre.

I 1997-utgaven av boken har Herman tatt med et omfattende etterskrift hvor hun går i rette med de mange kritikerne som hevdet at dissosiasjonsteorien og de ledende spørsmålene og teknikkene terapeutene bruker, kan føre til falske minner. Hun innleder kritikken med å slå fast at det er de samme kreftene som har forsøkt å holde undertrykte ofre tause tidligere, som nå har vist seg igjen.

Overgrep i Satans navn

… antallet påståtte saker begynte å vokse og vokse. Vi har nå hundrevis av ofre som hevder at tusenvis av overgripere misbruker og til og med myrder titusenvis av mennesker som en del av organiserte satanistiske sekter, og det finnes få eller ingen beviser som underbygger påstandene. Grunnen mange «eksperter» oppgir for å tro på disse beskyldningene (dvs. mange ofre som aldri har møtt hverandre, men allikevel rapporterer om like hendelser), er for meg nettopp hovedårsaken til at jeg begynte å stille spørsmål ved i hvert fall noen av disse beskyldningene.

Sitatet er fra en rapport for FBI, skrevet av FBI-agent Kenneth Lanning i 1992.^[8] Det Lanning henviser til, er det som har blitt den aller mest kontroversielle siden ved dissosiasjonsbevegelsen: påstander om rituelt barnemisbruk i stor stil, med fortrengte minner som basis.

Dette begynte med en bok utgitt i 1980. Michelle Remembers var skrevet av pseudonymet Michelle Smith, i samarbeid med hennes psykiater, Lawrence Pazder. Michelle påsto at hun var et offer for omfattende misbruk i en satanistisk sekt. Flere bøker med samme tema fulgte, og ofre for satanistisk misbruk begynte å dukke opp i mediene over hele USA, før bølgen også forflyttet seg til andre engelsktalende land. Deretter nådde den resten av Vesten – og Norge.

I 1983 startet den kanskje mest berømte rettssaken med basis i dette forestillingskomplekset: McMartin-saken i USA. Ved hjelp av svært ledende forhørsteknikker og dukker med kjønnsorganer påsto mellom 360 og 400 barnehagebarn at de hadde blitt seksuelt misbrukt i barnehagen. De skulle ha vært med i pornofilmer og i groteske ritualer. Rettssaken tok 30 måneder og endte med full frifinnelse av alle de tiltalte. Den var allikevel bare en av mange slike runder med avsløring av satandyrkende barnemisbrukere. Bare i USA ble 100 barnehager og barneskoler på 1980-tallet etterforsket for lignende påstander. En del ble domfelt, og mange av dem har siden blitt frifunnet.

I Norge ligner Bjugn-saken påfallende på det mønsteret vi kjenner fra utlandet. I kjølvannet av sakene har man endret reglene for hvordan barns vitnemål skal innhentes og vurderes i juridiske sammenhenger.

Dissosiasjonsbevegelsen møtte også motstand fra en forening som ble etablert i 1992; False Memory Syndrome Foundation. Foreningen ble startet av Pamela og Peter Freyd etter at Peter hadde blitt anklaget for incest av sin voksne datter, som hadde begynt å huske fortrengte minner i terapi. Foreningen argumenterte for at dissosiasjonsterapi produserte falske minner. For det første, argumenterte den, ville man huske grove overgrep, for det andre fungerer hjernen simpelthen ikke slik at minner kan fortrenges og så hentes frem ved bruk av spesielle teknikker. Foreningen fikk med seg andre foreldre som var utsatt for det samme som ekteparet Freyd, og også en rekke eksperter på hukommelse. De fikk sin versjon ut til mediene, og bidro sterkt til å snu trenden med ukritisk bruk av fortrengte minner i rettssaker.

Er alt ved det samme?

Til tross for motbør er dissosiasjonsbevegelsen i dag altså dominerende på traumeterapifeltet i Norge. Forskningen på norsk traumebehandling er i høyeste grad mangelfull, og i tillegg preget av at institusjonene får forske på seg selv. Det er derfor vanskelig å vite hvor stor forskjellen er mellom Betania Malvik og andre traumebehandlingssentre.

Hvis vi ser på grunnlaget i terapien, er den ganske lik den som ble utviklet på 1980-tallet og 1990-tallet. Det dukker fremdeles opp historier om organiserte overgrep, men det har blitt mindre vanlig å skylde på satanistene. Faglitteraturen som benyttes, er full av referanser til «rituelle overgrep», til tross for at omfattende etterforskning i mange land ikke har klart å avsløre spesielle «sekter» som forgriper seg på barn. I hvert fall ikke på den måten det har blitt fortalt om i slik terapi.

Onno van der Hart, som blant annet besøkte traumeavdelingen ved Modum Bad i 2013, har lansert en teori om strukturell dissosiasjon som ligger nært opp til tidligere teorier om multippel personlighetsforstyrrelse, og den senere diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse. Han forklarer dissosiasjonsteorien slik: «Traumene ødelegger og skygger for vår personlighet. De gjør noe med hva vi er og hvordan vi oppfører oss. Ved dissosiasjon kan man oppleve at pasienten får en oppdeling i personligheten, hvor noen deler lever det daglige livet, mens andre bærer på traumene. Det er når man blir minnet om vonde hendelser tidligere i livet, at symptomene aktiveres.»^[9]

Fenomenet med veksling mellom ulike personlighetsfragmenter beskrives også av tidligere traumepasienter, som her på bloggen til en pasient ved Betania Malvik:

Jeg er ikke bare lita for tiden, på et vis er vi tilstede alle i meg.. Så jeg er en sånn merkelig blanding av voksen og lita når jeg er der. Det er ikke noe som utløser vekslinga mi. Jeg har alltid vekslet. Før tok vi nok forskjellige situasjoner i livet, og de små kom jo for å avløse meg fra overgrep.. Men selv da vekslet vi litt også utenom det. Mest fordi jeg alltid var så sliten. Nå er det ikke noe som helst som trenger å utløse det, det bare skjer utifra behov de enkelte har.

Van dor Hart har for øvrig skrevet om satanistisk rituelt misbruk ved en rekke anledninger og gått god for at fenomenet eksisterer. Han mener pasientene som har vært utsatt for slikt har den aller alvorligste varianten av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID): «DID-pasienter som rapporterer om SRA [satanisk rituelt misbruk] i løpet av terapien, ser ut til å ha mer komplekse systemer av personligheter enn andre DID-pasienter. De skiller seg ut også fra andre DID-pasienter på grunn av de indoktrinerte trossystemene som kan hindre den terapeutiske progresjonen.»^[10]

Terapeutiserte og terapeuter

Bråket rundt Betania Malvik dro seg til igjen i 2009. Da ble en rapport om traumeavdelingen levert til Helse Midt-Norge. I rapporten kom det frem at en del av pasientene ble verre av behandlingen. Betania hadde heller ikke vært særlig velvillige til å delta i forskningen; blant annet hadde de ikke sluppet rapportens forfattere inn. I stedet ble forskeren bak rapporten ved flere tilfeller truet og overfalt.^[11]

Psykologiprofessor Kirsten Rasmussen ved NTNU gikk ut i Adresseavisen og mente at Betania Malvik minnet om en sekt. «Vi har blitt kontaktet av flere personer som ikke ønsket å delta i forskningsprosjektet av frykt for represalier fra miljøet i Malvik,» uttalte hun, og utdypet: «De er redde for represalier både fra fagmiljøet i Malvik og fra andre medpasienter.»^[12] Etter å ha mottatt rapporten erklærte Helse Midt-Norge at de ville trekke støtten til traumeavdelingen.

Det var ikke spor etter de misfornøyde pasientene i mediene. Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal skrev en kronikk i Adresseavisen hvor han kommenterte dette: «Det å ikke melde om bedring gjør deg totalt fraværende i mediebildet. De som gjør det blir, nok en gang, usynlige og stemmeløse. Ikke bare det. Den undergruppen som mener de er blitt verre får også sin historie fornektet, i sterk kontrast til dem som melder bedring. De blir dermed dobbelt stemmeløse: Ikke er deres stemme der, og selv det de har sagt blir skjøvet under teppet.»^[13]

I motsetning til dette var de fornøyde brukerne godt synlige. I leserinnlegg og reportasjer i Adresseavisen stod pasienter frem med historier om hvordan Betania hadde reddet livet deres, og om den omsorgen og godheten de var blitt møtt med under behandlingen. Betania-pasientene fikk støtte fra andre deler av det norske traumemiljøet, og fra biskopen i Trondheim. I denne omgangen vant Betania. Men det skulle komme flere runder.

8. april 2014 meddelte Helse Midt-Norge at de ville nedlegge trauemetilbudet ved Betania. Årsaken var at Helsetilsynet hadde levert en tilsynsrapport med krass kritikk av behandlingen. Den direkte foranledningen var at en kvinne hadde tatt livet sitt et års tid etter å ha vært gjennom traumebehandlingen ved i Malvik. Det er i og for seg ikke uvanlig at psykiatriske pasienter begår selvmord, men Helsetilsynet mente at denne pasienten hadde blitt verre av behandlingen.

Nok en gang forsøkte tidligere pasienter å endre vedtaket ved å aksjonere, men denne gangen ser det ikke ut til å lykkes.

Å identifisere seg som offer

Judith Herman skriver i Trauma and Recovery at pasienter som lider av kompleks PTSD, en diagnose som for øvrig ennå ikke er offisielt anerkjent i noen diagnosemanualer, ofte har en lang historie i psykiatrien bak seg, med en rekke feilaktige diagnoser. Dette stemmer godt overens med hva norske traumeavdelinger rapporterer. Herman påpeker at det er viktig å forsikre pasienten om at hun har en naturlig reaksjon på ekstreme hendelser, og ikke en psykisk sykdom eller personlighetsforstyrrelser. Også dette kan vi finne igjen i rapporter fra norske traumeavdelinger.

Fokuset på å bygge opp en positiv identitet finner vi også i et dokument hvor en av terapeutene ved Betania Malvik redegjør for tanken bak terapien.

Vi som hjelpere, med kunnskap om ettervirkningene av seksuelle og andre overgrep, skal hjelpe pasientene å skape mening og forståelse i erfaringer, egne reaksjoner og opplevelser, sett i lys av det de har opplevd. En rød tråd er fokuset på det i pasientens livserfaringer som har bidratt til overlevelse og som bunner i viktige verdier som pasienten på tross av påkjenninger, har bevart. Å kontinuerlig lytte etter historier som forteller om dette, og synliggjøre og utvide disse, gir økt styrke, autonomi og selvrespekt; økt følelse av hvem en er. Behandlingskulturen baserer seg på åpenhet, samarbeid og omsorg og en ide om at skader som har oppstått i relasjoner, best heles i relasjoner.^[14]

Mange pasienter forteller om dårlige erfaringer med andre deler av psykiatrien, hvor de opplever å ha fått diagnoser de ikke er enige i. Ved å fortelle og gjenfortelle livet sitt i en terapeutisk gruppesituasjon, har noen kunnet oppleve en versjon av seg selv som føles bedre. Man finner en forklaring som sier at det er ikke en selv det er noe galt med, det er andre – overgriperne. Tvert imot er man en sterk person, og fortjener respekt for å ha klart seg.

Ikke alle historier som fremkommer i slik terapi, er basert på glemte minner. Noen er «delvis glemte», men blir gjerne til en mer dramatisk historie enn den man husket i utgangspunktet. Sterke fortellinger om kampen mellom ondt og godt skapes, og offeret kommer ut i den andre enden som heltinnen som lærte å bekjempe dragen ved å fortelle.

Denne nyvunne identiteten kan så vises frem på blogger eller i mediene, i kamp mot verdens skjulte ondskap, og for de gode hjelperne som har stått last og brast ved offeret der andre har delt ut diagnoser og medisiner.

Samtidig befinner pasienten seg også i et polarisert landskap hvor hun på den ene siden blir trodd fullt ut i terapirommet, men kan risikere å bli trukket i tvil utenfor. Fortellingene hun har skapt, enten de beskriver virkelige hendelser eller falske minner, oppleves som reelle, og de er dypt personlige. Å kritisere terapien, blir derfor å kritisere offeret som forteller om seg selv. Og det blir ofte kritikk, ikke minst fra familiemedlemmer som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene som gis av oppvekst og overgrep. Og fra kritiske fagfolk som tviler på om minnene er ekte.

I en fiendtlig verden står terapeuten klar til å trøste og anerkjenne. Men dette forholdet er symbiotisk: Jo verre historier som fortelles, og jo mer pasienten har omfavnet alle sider ved terapien, desto sterkere blir støtten fra terapeuter – og desto mer skeptisk møtes det erklærte offeret i verdenen utenfor. Man forsterker hverandre internt, mens avstanden til omverdenen vokser.

Dermed kan identiteten bli veldig nært knyttet opp til å se seg selv som et offer. Har man stått frem, blir man også identifisert med overgrepshistorien sin fra andre. Bloggere får massiv støtte fra andre ofre som har vært igjennom samme type terapi. Det dannes et eget miljø – eller en subkultur, om du vil – med en omstridt fortelling som felles identitetsfaktor.

Forskning på slike terapigrupper viser imidlertid at gruppen også bidrar til å strukturere fortellingene innenfor en godkjent form. I denne prosessen vil det være noen fortellinger og fortolkninger som passer inn, mens andre faller utenfor. De som forteller på «riktig» måte, vil oppleve støtte, mens de som forteller «feil», vil oppleve å bli korrigert. Kanskje er ikke traumehistorien deres «ille nok», kanskje har de ikke vært nok positive til å gi seg over til terapien, ikke «modne nok». Faren for disse pasientene er at høyst reelle overgrep forsvinner i ståket fra de mer spektakulære fortellingene. Og at pasientene blir enda mindre sett enn før.

Litteratur

American Psychiatric Association 2013: Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. Fifth Edition. DSM V. Washington/London: American Psychiatric Association.

Bass, Ellen og Laura Davis 1988: The Courage to Heal. A Guide for Women Survivors of Child Sexual Abuse. New York: Harper & Row.

Hacking, Ian 1995: Rewriting the Soul: Multiple Personality and the Sciences of Memory. Princeton, NJ.: Princeton University Press.

Herman, Judith Lewis 1997 (1992): Trauma and Recovery. New York: Harper Collins (Basic Books).

Haaken, Janice 2010: «The Seventh Veil. Feminism, Recovered Memory, and the Politics of the Unconscious». I: Susannah Radstone og Bill Schwarz (red.): Memory: Histories, Theories, Debates, s. 428–. New York: Fordham University Press.

Skoglund, Audhild 2011: Sekter. Oslo: Humanist forlag.

Van der Hart, Onno, Suzette Boon og Olga Heijtmajer Jansen 1997: «Ritual Abuse in European Countries: A Clinician’s Perspective». I: George A. Fraser (red.): The Dilemma of Ritual Abuse: Cautions and Guides for Therapists, s. 137 f. Washington, D.C.: American Psychiatric Press.

Worrell, Marcia  2003: «Identity, gender and participation in self-help groups». I: Paula Reavey og Sam Warner (red.): New Feminist Stories of Child Sexual Abuse: Sexual Scripts and Dangerous Dialogues, s. 210–. London: Routledge.

 

Fotnoter:

1. http://www.forskning.no/artikler/2007/januar/1169634583.89. Artikkelen ble for øvrig skrevet av Humanists redaktør, Didrik Søderlind. ↑
2. Adresseavisen 25.01.2007, s. 53. ↑
3. Adresseavisen 03.02.2007, s. 5. ↑
4. Adresseavisen 01.03.2007, s. 14. ↑
5. «Sånn er livet» 14.03.2007. ↑
6. Her baserer jeg fremstillingen på filmen. ↑
7. Hacking 1995:46. ↑
8. Gjengitt etter Skoglund 2011:182. ↑
9. http://www.modum-bad.no/nyheter_cms/2013/mars/onno-van-der-hart-paa-modum-bad/463. ↑
10. Van der Hart et al. 155 ↑
11. http://www.nrk.no/trondelag/forsker-er-drapstrua-1.6798389; http://skepsis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=1050. ↑
12. http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1376997.ece. ↑
13. http://www.adressa.no/meninger/article1401022.ece. ↑
14. http://betaniamalvik.no/traume_enhet/fagstoff/content_1/text_25b99a55-ff4b-4d93-8154-f9677073e5b4/1337669968491/multimodal_traumebehandling_grete_romundstad_518189.pdf↑