Skap deg selv

Fra 2/14. 

Identitet har blitt et omskiftelig fenomen. Det er ikke bare et ideal, men nærmest et krav at du skal forme og omforme din egen identitet.

Vi definerer oss i mindre grad enn før ut fra slektsbånd og yrke, i hvert fall utad. Uttrykket «å gå i sin fars fotspor» stammer fra en tid da det var selvsagt at du skulle følge den veien som familien hadde staket ut for deg. Du skulle så klart ikke gå i din mors fotspor, hun gikk jo aldri noen vei. Og det var underforstått at det var sønnen som skulle gå i disse fotsporene, ikke datteren.

«Vis meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er» er et ordtak som passer bedre til vår tid. Venner, kulturelle interesser og fritidsaktiviteter blir viktigere identitetsmarkører enn slektsnavn, utdanning og yrke. Samtidig blir det viktig å fremstille det som om det er aktive og personlige valg du gjør, og at du ikke bare driver rundt i en moderne, løsrevet tilværelse.

I dette blir vi mer bevisste på hvordan vi fremstiller oss selv. Riktignok har vi alltid hatt en interesse for å holde fasaden noenlunde i orden, men det har vært en glidende utvikling over tid der også vanlige folk blir mer bevisste på hvordan de fremstår offentlig, om det nå er i realityshow eller på sin egen Facebook-side. Her skal man være en selvironisk spreking og en samfunnsbevisst livsnyter på en gang, og det er jaggu ikke enkelt. Heldigvis står en rekke gode hjelpere klare i jungelen for å veilede oss på veien til den perfekte moderne identiteten.

Test deg selv

For å fremstille seg selv på en god måte må man først vite litt om hvem og hva man har lyst til å fremstille seg som. Blekkflekker har tidligere blitt brukt til å teste personers mentale egenskaper, og flere arbeidsgivere bruker ulike personlighetstester for å finne ut hvilke type folk de skal ansette til hvilke jobber. Å fylle ut en personlighetstest riktig blir nærmest en ferdighet i seg selv. For du er vel såpass bevisst på hvem du er og hvordan du fremstår?

Etter hvert har også ulike personlighetstester blitt gjort til underholdning i magasiner og aviser, gjerne av typen «Test deg selv: Er du en kranglefant?» eller «Hvilken kjendis ligner du på?» og «Hvilket dyr er du?». Jeg ble Nils Arne Eggen og en puddel, selv om det kan virke litt motstridende. Kranglefant-testen nektet jeg å ta. På Facebook er det i disse tider populært med tester som viser hvilken superhelt eller filmkarakter du er.

Mange av disse testene trenger vi ikke ta altfor alvorlig. Folk tar testene litt for moro skyld, men det signaliserer likevel et forhold til identitet som er lekent og utforskende, men også preget av usikkerhet. Mange liker å leke litt med hvem man er, prøve ut nye sider ved seg selv, men vil også gjerne ha bekreftelse på de gode sidene ved seg selv (det er ytterst sjelden at svaret på disse testene er at man er en idiot, man blir som regel til noe bra). Å poste slike tester på Facebook gir en god anledning til å si noe om seg selv som er både positivt og selvironisk på en gang, våre dagers hellige kombinasjon.

Personlighetstester brukes også på mer alvorlige områder, som hva man skal gjøre for å lykkes i kjærlighetslivet, å finne ut om man er i faresonen for å bli alkoholiker, hvilke karrierevalg man bør ta, om man er en god venn, en god lytter, om man er spontan, pålitelig og andre gode dyder. Her kan det ligge en kime til noe som er mer sårt for mennesker som stadig har på følelsen at de ikke er bra nok, og slik upresise gjør det selv-tester er neppe til særlig hjelp. En underliggende påstand i mange av personlighetstestene er at resultatene skal gi deg en pekepinn om hvilke sider ved ditt imperfekte selv som du er nødt til å forbedre. Du kan jo tross alt skape deg selv og bli ny når som helst, så hvorfor gjør du ikke bare det?

Bli ny

Troen på at en hele tiden kan endre sin egen identitet og sitt eget liv, og at en selv kan velge hvem en vil være, finner vi i dag tydeligst uttrykt i motebladenes bli ny-reportasjer og i TV-show som stadig vekk har gjester som tilsynelatende har lyktes med å skape seg en ny og bedre identitet. En gjenganger er overvektige personer som nå har blitt slanke og lykkelige (for overvektige folk er så klart alltid ulykkelige. I noen av programmene er det underforstått, i andre sies det rett ut).

Dette er en sjanger som vil vedvare. Bli ny-konseptene finner alltids frem til flere stygge andunger som de forvandler ved hjelp av profesjonelle stylister, moteeksperter og, i noen programmer, plastisk kirurgi. Ricki Lake var en pioner i sjangeren «mobbeoffer som har tatt grep og fått et bedre liv», en sjanger flere har kopiert etter henne. Fokuset er alltid at det er mobbeofferet selv som må ta tak i sitt eget vesen og utvikle det til noe mindre mobbebart, gjerne ved hjelp av det samme menasjeriet av utseendekonsulenter. De presenterer det alltid som at løsningen ligger hos mobbeofferet selv, og ikke i institusjonene eller samfunnet ellers. Blir du mobbet for å være stygg, så er løsningen at du må bli pen. Å bli sett på som stygg eller pen fremstilles her nærmest som et aktivt identitetsvalg som hver enkelt tar. Hvordan andre oppfatter deg, er helt og holdent opp til deg!

Slankeprogram som The Biggest Loser inneholder alltid betroelser fra deltakerne om hvordan ulike vonde opplevelser har ført til overvekten, som igjen har gitt dem dårlig selvtillit. Nøyaktig hvordan veieseanser iført bare undertøy skal hjelpe mot dette er uklart, men vi får alltid en forløsning der deltakerne forklarer hvordan TV-showet har hjulpet dem ikke bare med vekten, men også med å få bedre selvtillit, hanskes med personlige og relasjonelle problemer, og ellers hele livet for øvrig. Extreme Makeover følger den samme lesten, bare at her handler det om hvordan plastiske operasjoner har gitt deltakerne bedre selvtillit og et lykkeligere ekteskap, eventuelt bedre drag på det motsatte kjønn for de ugifte deltakerne.

I Norge har Trinny og Susannah boltret seg på TV Norges søsterkanal FEM, hvor de til stadighet hevder at årsaken til at noen kler seg «ufikst» og ikke følger moten, er at de er triste inne i seg og at de mangler selvtillit. Med ny garderobe blir de sprudlende og sexy. Et annet vanlig tema er folk som trenger nye klær for å få en ny start i livet, om det nå er en mor og datter med et turbulent forhold som nå skal repareres, eller en eldre kvinne som settes i stand til å bli en sprek bestemor. En ny garderobe hjelper mot alt.

Vi ser ofte at underholdningsmediene beskriver sosiale konsekvenser av utseende, gjerne med et påklistret motto om at «ekte skjønnhet kommer innenfra». Det de egentlig sier, er at et vakkert ytre reflekterer et vakkert indre. Og et stygt ytre reflekterer et stygt indre. Idealene om kropp og skjønnhet er dermed ikke så mye begrunnet ut fra helse, men heller ut fra hva kroppen sier om din selvkontroll og evne til å ta tak i ditt eget liv. Det er mulig ekte skjønnhet kommer innenfra, men det hjelper ikke så mye om det ikke synes på utsiden.

For noen er det å vise frem kroppen noenlunde avkledd blitt det ultimate beviset på at man har en sterk identitet som strutter av selvtillit. Dette henger nettopp sammen med at kroppen blir sett på som et bevis på din selvkontroll. Å kontrollere sin egen kropp blir dermed det samme som å ha kontroll over hvem man er og hvordan man lever sitt liv. Å kjenne sin egen kropp i dag handler ikke bare om å lytte til kroppens signaler. Det handler vel så mye om å styre de signalene kroppen din sender ut til andre.

I et samfunn preget av overflod kan nesten hvem helst kjøpe seg en fjong klokke eller lease en fancy bil, men ikke hvem som helst kan ha en slank kropp med definerte muskler. Ved å vise at du har kontroll over kroppen og dietten, viser du også at du har kontroll på det moderne livet.

Vi har lært at det er det indre som teller, men det er fortsatt slik at vi gjør noen vurderinger om andre personers indre kvaliteter basert på utseende, særlig kroppsformen. Dette henger sammen med at kroppsidealene ikke bare er knyttet til helse og sunnhet, men vel så mye til materielle og intellektuelle ressurser og moralske dyder. Dette er særlig tydelig når vi ser fordommene mange har mot overvektige, som de ser på med vemmelse og antar er mindre intelligente, har mindre kontroll over egen kropp og mindre grad av suksess enn slanke mennesker. I en studie fra 1996 av unge kvinners samtaler om mat, slanking og kroppsidealer kommer dette tydelig frem. De unge kvinnene beskrev de tykke kroppene som lite attraktive og som skammelige, og de forbandt det med lav selvtillit og fråtsing. I kontrast ble de tynne kroppene forbundet med å være utadvendt, selvsikker og lykkelig. Også senere studier har vist at du blir tillagt spesifikke personlige og moralske kvaliteter basert på kroppsform og vekt. Fordommene rasjonaliseres gjennom tankegangen om at hvis de tykke menneskene var intelligente og suksessfulle, ville de være i stand til å gå ned i vekt gjennom trening og diett. Logikken i dette kan virke skrøpelig, men den symbolske sammenhengen mellom en slank kropp, sunnhet, velstand og suksess har blitt en av vår tids kulturelle myter. Den slanke kroppen verdsettes her ikke så mye på grunn av sin skjønnhet, men fordi den er produktet av selvkontroll. Kroppen er beviset på at du ikke har fråtset vilt i all maten som overflodssamfunnet har å by på. Du behersker det moderne livet. Det er også et subjektivt syn på helse, der helse blir sett på som viktig, men samtidig blir ensidig knyttet til å være tynn.

Keiserens nye coach

I tillegg til å kontrollere kroppen, er det mange andre sider ved det moderne mennesket som kan trenge å fikses opp. I strømmen av mer eller mindre flytende identiteter står nemlig en bunt glade selvhjelpere med fiskestanga klar. Det er et rikt tilbud av bøker og kurs som skal hjelpe deg med å bli et bedre menneske, som regel kombinert med en eller annen form for positiv tenkning. Mye av innholdet i selvhjelpsindustrien går på å endre og forbedre dine personlige egenskaper og din identitet, gjerne til å bli litt mer som selvhjelpsforfatteren eller kurslederen. For å kunne gå inn på et sånt prosjekt, må du ha en viss formening om hvordan du har lyst til å være og hvilken identitet du vil ha.

Kursene og bøkene har ulik opprinnelse. De henter inspirasjon fra ulike steder, og må hele tiden gi seg selv nye navn for å fremstå som den nye vinen. Akkurat nå er mindfulness den nyeste åpenbaringen. Mindfulness handler om å være til stede her og nå, noe vi har hørt før i andre former, bare at denne gangen er det med et slags fundament fra buddhismen som skal gi det hele litt ekstra tyngde. Dette brukes til å bli nøyaktig hva du vil og til å skape drømmejobben. Selvhjelpsindustrien har fått så mye tyn at det ikke er så mange som åpent assosierer seg med den lenger. Den nye generasjonen kaller seg coacher, men innholdet er sammenlignbart, med kurs som handler om å gjøre noe for seg selv, ikke for andre, for å skape drømmejobben eller ganske enkelt å finne et bedre liv. Over 11 000 firmaer, de fleste enkeltpersonsforetak, driver med personlig coaching i Norge. Hvem som vil kan kalle seg coach, det er en ubeskyttet tittel. Det medfører et stort sprik i den faglige og erfaringsmessige bakgrunnen til de som kaller seg coach, og de bruker ulike teknikker og følger ulike retninger. Det er nok noe av grunnen til at det kan være vanskelig å gripe tak i essensen i hva de driver med, og kort oppsummert kan det virke som om coaching omfatter de fleste aspektene i livet, og at alt kan oppnås bare du tar ansvar for eget liv.

I boken Skap livet du alltid har drømt om skriver livsstilscoachen Torkel Guttormsen at «tidligere klienter av meg har brukt flere av teknikkene i boken til for eksempel å leve et sunnere liv og gå ned i vekt, skifte yrke, flytte til Bali, endre sosiale sirkler, eller finne seg kjæreste». Det er en individualistisk retning, og en vanlig målsetting er å «bli en bedre versjon av deg selv», slik Gry Sinding skriver i presentasjonen av seminarene sine. Da hun møtte satirisk kritikk fra Anne-Kath Herland for å bevege seg i et etisk tvilsomt landskap, svarte hun på bloggen sin at seminarene hennes «er ikke for sure kjerringer». En som ikke pleier å være sur, er Trine Grung. Hun skriver på sin blogg at hun «gikk et år i Mastermind hos Gry. Kostet meg 100 000 kroner og mange har spurt meg om det var verdt det. Svaret er nei. Overhodet ikke. Pedagogisk tilnærming evner ikke Gry». Grung roser Gry for hennes kunnskap om nettkurs, men skriver videre at hun følte seg liten etter å ha jobbet med henne, og at Gry fikk henne til å føle seg dum. Man kan altså svi av store penger på ulike kurs og seminarer uten noen garanti for resultater. Siden så mye av kursene handler om din egen innstilling, blir slutningen raskt at dårlige resultater er din egen feil, ikke kursets etter kursholderens.

I dette landskapet er det uvanlig med såpass klar kritikk som den Grung kommer med. Det er positiv innstilling og såkalt raushet som gjelder, noe som ofte betyr å ukritisk heie på alle som ligner litt på en selv, samt å avfeie all kritikk med henvisning til janteloven. Heiingen er i tråd med å bygge en positiv identitet; å være en som ikke kommer med surmaget kritikk, og som er raus nok til å unne andre suksess. I raushetsdebatten vi hadde tidligere i år, ble det innvendt at ukritisk skryt kan være til hinder for meningsutvekslinger og kritisk debatt, og at heiaropene heller fungerte som nettverksbygging enn som konstruktiv dialog.

Identitetens utstillingsvindu

En omskiftelig identitet trenger hele tiden et sted å vise seg frem, og en arena for ytre bekreftelse. Litt av populariteten til sosiale medier skyldes nettopp at dette er praktiske steder for å bygge opp et offentlig bilde av seg selv. Å ha en online-identitet økte i popularitet på 90-tallet, med hjemmesider og online-fora for ulike diskusjoner. Noen online-fora var faglig baserte, noen var viet ulike fritidsinteresser og hobbyer, noen var politiske, og noen var rene sjekkesteder. Man kunne ofte velge selv om man ville bruke fullt navn, et fast pseudonym eller full anonymitet. Selv om pseudonym var det vanligste valget, viste det seg raskt at de mest optimistiske ideene om at man nå ble løsrevet fra sin kulturelle og sosiale ballast og var fri til å eksperimentere og diskutere fritt, var noe overdrevet. Ballasten vedvarte. Dessuten viste det seg at de fleste helst ville beholde den.

Eksperimentering med identiteter eller å diskutere fritt uten bånd knyttet til sin eksisterende identitet, skulle raskt bli redusert til en sideattraksjon ved Internett, sentral for noen, men uinteressant for de fleste. Den vanligste strategien i online-fora på 90-tallet var å fremstå som idealiserte versjoner av seg selv, og ikke som en helt annen person. De fleste som deltok aktivt i online-fora holdt seg til én karakter, også i fora hvor de brukte kallenavn fremfor sine egentlige navn, og de følte et sosialt og normativt press til å opprettholde autentisiteten og ansvarligheten som knyttes til det å ha en enkelt identitet. Å chatte helt anonymt, uten engang å ha et fast nick, ble raskt oppfattet som en typisk nybegynneraktivitet. De fleste går rett og slett lei av å ha online-kontakt med folk de ikke har den minste anelse om hvem er, og som de heller aldri blir det minste kjent med.

Langt flere ble da også aktive online da det dukket opp sosiale medier der det var vanlig å bruke sitt egentlige navn, slik som Facebook. Selv om det er mye på sosiale medier som kan virke privat og personlig, så er det fortsatt et utstillingsvindu. Et identitetens utstillingsvindu om du vil, der man velger hva man vil vise frem av seg selv og ikke. Her har man mulighet til å styre hva andre skal vite om en selv og sine fritidsaktiviteter, reiseliv, vennenettverk, kulturelle interesser, sosiale samvittighet og familie (folket ser ut til å være særdeles delt i synet på hvor mye familieliv som hører hjemme på Facebook). Som på alle andre sosiale arenaer ønsker man her å fremstå som vellykket, gjerne med noen utvalgte skjønnhetsflekker for å gjøre bildet mer troverdig.

Mat er et av disse områdene hvor man kan vise frem litt av seg selv i sosiale medier uten at det går over i det intime. Mat har lenge vært en måte å vise gleden og velstanden i livet. I gamle fotoalbum finner du mange bilder hvor mat inngår; julemiddager, bursdager, bryllup, utflukter osv. Dette kan handle om det rent sosiale. Man vil gjerne vise frem fine, sosiale sammenkomster. Mat går inn i dette, og måltidet er gjerne anledningen da flest mulig er samlet.

Tidligere var et bugnende matbord en måte å vise velstand på. Selve mengden av mat er ikke så mye å skryte av lenger, de fleste i Norge har mer mat enn de behøver. I matbildene på sosiale medier er det derfor en del andre elementer som går igjen. Det er mat man har laget fra bunnen av, det er sunn mat (som også er knallgod, så klart), det er mat i kombinasjon med friluftsliv, og det er eksklusiv mat, for eksempel på en restaurant eller en flott feriedestinasjon. I tillegg kommer noen guilty pleasures, man skal jo unne seg litt og ikke være helsefanatiker. I dag er det utallige oppslag om ulike dietter, om overvekt og undervekt, om usunn mat, om sunn mat, om kortreiste, friske råvarer og advarsler mot ferdigmat. Mat er en arena for mestring og kontroll, kombinert med livsnyting. I et samfunn av overflod blir det å vise at man lykkes med mat en måte å vise at man lykkes med livet. I likhet med tidligere nevnte familiebilder er det også stor uenighet blant brukere av sosiale medier hvorvidt matbilder har noe der å gjøre. Noen mener dette er en hobby de dyrker, mens andre går grundig lei av det de oppfatter som uinteressant selvskryt. Det er ikke så lett å lykkes med denne selvpresentasjonen, noe som gjenspeiles i at flere og flere konsulenter tilbyr rådgivning i hvordan man skal håndtere sosiale medier, og at avisene stadig har artikler om etikette i sosiale medier.

Identitet som konkurranse

Realityshow er stedet etikette går for å dø. Samtidig som medieunderholdningen tilbyr strategier og hjelpemidler for vellykket identitetskonstruksjon, lages det underholdning av å se på folk som blir fratatt alle disse hjelpemidlene. Realityshow ble populært på 90-tallet, parallelt med at også vanlige folk ble mer oppmerksomme på fremstillingen av seg selv. Realityshow hadde neppe blitt like populært om ikke privat offentlighet og beherskelse av egeneksponeringen hadde blitt så viktig. Den første dokusåpen ble sendt i 1973, men selv om An American Familiy vakte en del oppsikt, ble den ikke trendsettende. Det var alt for tidlig. På 90-tallet var folket modent for konkurranser i identitet og personlighet.

De ulike realitykonseptene som har vekket moralsk forargelse, kikkerlyst og forkleinelse i de tusen hjem i nyere tid, har det til felles at de i bunn og grunn er en konkurranse i å fremstille seg selv på en fordelaktig måte, under litt uvanlige forhold der deltakerne har blitt fratatt de vanligste grepene man bruker for å vise hvem man er. Selv om showene er konstruerte og kan virke kunstige, så handler de om å vise mennesker i situasjoner som er forbundet med noe privat, slik som krangling, flørting, tårer, personlige samtaler, nakenhet, sex og relasjonsbånd som skapes og brytes. Alle realityshowene, også de snillere variantene, handler om at deltakerne skal vise frem sider ved seg selv som de vanligvis holder skjult fra offentligheten. Deltakerne er borte fra sitt vanlige miljø, og de oppfører seg således annerledes, ofte i betydningen verre. Spenningsklimaksene i de ulike seriene er bestandig når deltakerne mister kontrollen over fremstillingen av seg selv, slik at maskene faller. Når identitetene ellers er så velregisserte, blir det underholdning av å se noen gå ut av sitt gode skinn.

I dette kaoset forsøker de å holde styr på fremstillingen av seg selv ved å insistere på at de vet hvem de er, og at de hele tiden er seg selv. Det siste leddet, TV-redigeringen, kan de likevel ikke gjøre noe med, og for hver realitysesong får vi et lite knippe deltakere som føler behov for å fortelle at det er redigeringen som får dem til å se så dumme ut. Årets Paradise Hotel-deltaker Labinot Haziri er således et typisk eksempel da han nylig forklarte til Se og Hør at «sånn jeg er fremstilt på TV, er ikke sånn jeg er i virkeligheten». Han angrer likevel ikke på deltakelsen, alle hatmeldingene til tross. Realitydeltakerne plasseres raskt i kjendisenes pariakaste, uten at det ser ut til å skremme folk fra å melde seg på. De aller fleste realitydeltakerne er klare over at dette ikke leder til noen videre TV-karriere, for de fleste blir det kun et kort opphold som c-kjendis. Det er generelt mer akseptert i dag å ønske seg oppmerksomhet, og i noen miljøer er også Paradise Hotel en akseptert måte for å få oppmerksomhet, og går inn i en slags «you only live once»-tankegang.

Den gode smak

Samtidig har vi dem som heller vil dø enn å bli sett foran en TV-skjerm med reality. Tidlig i realitysjangerens utvikling møtte jeg mange som knapt ville vedkjenne seg sjangerens eksistens, men som likevel visste en hel del om intrigene på stranden til Christer Falck og fyllefestene i Big Brother-brakka på Fornebu. Dette var kunnskap som det var flaut å inneha, og som kolliderte med identiteten til folk som heller orienterte seg etter den litterære kanon, hvor det legges vekt på å ha lest de riktige bøkene, eller i hvert fall være i stand til å smyge dem inn i dannet konversasjon.

Dette er en del av en vanlig tankegang om hva som er god og dårlig smak. De tradisjonelle dannelsesbøkene handler om etikette i selskapsliv og slikt, men vi har også en rekke «dannelsesbøker» som handler om hvilken kulturell kapital du bør opparbeide deg. Dette omfatter også hva man bør se på TV. Nyheter og dokumentarer plasseres øverst i smakshierarkiet, nærmest som en borgerplikt for opplyste og vitebegjærlige mennesker, mens såpeopera og reality rangeres lavest. TV i seg selv rangeres også lavt i kulturhierarkiet, under bøker, og langt under friske friluftsaktiviteter og kontemplative hytteturer der folk fra bladet Harvest sitter på en stubbe og finner tilbake til sin barnlige undring, en videreføring av en lang tradisjon innen featurejournalistikken der folk sitter i skogen og forteller byfolk om hva som er ekte lykke. Denne lykken innebærer ofte å logge seg av, skru av datamaskinen, slik tilsvarende reportasjer tidligere dreide seg om å skru av TV-en for å oppleve noe som var bedre og mer ekte. Mange av disse tilbake til naturen-konseptene handler om å vise at man ikke er en slave av teknologien, men kan klare seg med minst mulig av den, og man kjenner tings opprinnelige opphav. Slik kan det kulturelle hierarkiet utvides til å angå nærmest et hvilket som helst område, slik Morgenbladet demonstrerte da de redegjorde for suppekrafthierarkiet. Å koke kraft selv, helt fra bunnen, er så klart best for alle som har peiling. Å kjøpe frossen kraft på butikk er også akseptabelt, mens å kjøpe suppekraft i fancy innpakning på en dyrere delikatessebutikk bare avslører deg som en trendnisse. Posesuppe er bånn i bøtta.

Finne seg selv

Med alle disse valgene tilgjengelig er det grunn til å spørre: Finner man seg selv gjennom en personlig prosess med aktive valg, eller blir det bare slik? Med så mange valg knyttet til identitet, er det ikke alltid greit å vite hvem man er, og det har blitt forbasket trendy å være selvbevisst. Det er heller ikke slik at det bare er ett eneste ideal for hvordan man skal være, selv om noen idealer får mer eksponering enn andre. Like vanlig som kroppsbildene som bloggere som Fotballfrue promoterer, er protestene mot de idealene knyttet til kropp, diett og mote som hun forfekter. Og vi ser stadig nye bølgeskvulp av motreaksjoner der folk legger ut bilder av sine mindre vellykkede måltider og sine halvtrente kropper, og forfekter det middels gode menneske fremfor det perfekte glansbildet. Noe som også er en måte å si noe om hvem man er.

Mange vil sikkert innvende at det er da bare å være seg selv. Det er det sikkert, men det er også det vanligste mantraet blant livsstilsbloggere, realitydeltakere, fitnessutøvere og coacher: Jeg er bare meg selv.