Troen er en ensom ting

Didrik Søderlind

Didrik Søderlind

Didrik Søderlind (f. 1971) er rådgiver i Human-Etisk Forbund og tidligere redaktør for Humanist
Didrik Søderlind

Latest posts by Didrik Søderlind (see all)

Fra 2/14. 

Espen Ottosen vil forsvare kristendommen med saklig argumentasjon og er åpen om sin tvil. Det gjør hans nye bok til givende lesning også for dem som ikke deler hans gudstro.

Espen Ottosen er ikke skuddredd. I årevis har han fremmet sine konservativt kristne synspunkter i offentligheten, som pressetalsmann for Norsk Luthersk Misjonssamband eller spaltist i Aftenposten eller i en av utallige andre roller. Slikt driver man ikke med om man vil gjøre det enkelt for seg selv. Så det er egentlig ikke så overraskende at da Ottosen lanserte sin nye bok, inviterte han en prominent ateist, krimforfatteren Tom Egeland, til å kommentere. Og siden Ottosen inviterte en mindre prominent ateist (nemlig meg) som kommentator også, tenkte jeg at jeg skulle skrive en omtale av boken. Ikke bare fordi jeg har lest den; som teksten du leser nok allerede røper, har jeg sans for Ottosen. Et stadig mer strømlinjeformet Menings-Norge trenger motstemmer som ham.

Bokomslag til Hvorfor skriver ikke gud på himmelen?

Espen Ottosen
Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?
Lunde forlag 2014

Siden kristendommens spede dager har kristne skrevet om hvordan de ble kristne, hvorfor de er kristne, og om hvorfor kristendommen er den beste religionen. Sjangeren (med Augustins Bekjennelser som et slags høyvannsmerke) kjennetegnes av en blanding av selvbiografi og forsvar for kristendommen. Denne oppskriften bruker Ottosen også. Samtidig hever Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? seg over den jevne bekjennelseslitteraturen. Ottosen holder på med et filosofistudium, og bruker mye plass på å nøye veie argumenter for og mot kristendommen. Han har tydeligvis lest mye kristendomskritikk og sier selv at han etterstreber å fremstille sine meningsmotstanderes argumenter så redelig han kan. Stort sett lever han opp til det.

En gud som ikke skriver

Mye av plassen i Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? går med på å forsøke å besvare spørsmålet i tittelen. Spørsmålet ble stilt av en kristen speiderleder da Ottosen var unggutt, og han har grunnet på det siden. Hvorfor lar Gud det være mulig å tvile på om han fins?

Ottosens turneringer rundt dette er interessante og er en fin innføring i den klassiske teologiske tanken om en skjult Gud; en Gud som vil la oss velge om vi vil tro på ham. Dette er nok blant det mer indre-kristelige i boken. For en som meg er jo spørsmålet lett å svare på: Gud skriver ikke på himmelen fordi folk som ikke fins ikke har for vane å skrive ting.

Ottosen argumenterer for at moralen må forankres i noe som står utenfor mennesket. Dette «noe», følger det logisk av Ottosens livssyn, er selvfølgelig Gud og religionen. Han tar høyde for at også ateister kan ha en god moral: «Mange ateister og agnostikere lever moralsk høyverdige liv. Likevel er det relevant å etterspørre begrunnelser og argumentasjon for å regne noen handlinger som gode og andre som umoralske» (s. 180). Ottosen finner også ateister som støtter hans argument om at man som ateist kan slite med å begrunne en moral.

For undertegnede blir dette argumentet temmelig akademisk så lenge det ikke er noe særlig som tyder på at folk faktisk blir mer moralske av å tro. Derimot finnes det en tydelig korrelasjon mellom mangel på gudstro og ålreite samfunn; i Norge bor vi et eksempel på det. Det er dog verdt å understreke at korrelasjon som kjent ikke er det samme som kausalitet. Det er ikke slik at samfunn blir trygge, velstående og stabile av at religionen forsvinner, men heller slik at i et samfunn som Norge har man mindre bruk for religionen. Det er jo heller ikke slik at mennesker blir dårligere av å tro. Folk er folk, samme hva de mener om Gud(er).

Dessuten vil jeg påstå at religiøse mennesker er mer human-etiske (i den forstand at de utleder etikken fra mennesket) enn man lett tror. Også for kristne kan det være et ideal å lede etikken ut fra mennesket, og det skjer også i praksis. Det ser vi ved at kristen moral (også en temmelig konservativ kristen, som Ottosens) er annerledes i dag enn den var for 500 år siden.

Ottosen skriver lett og ujålete, han har humor på egne vegne og er morsom å lese. Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? byr også på litt ufrivillig humor, som når Ottosen skriver (s. 154) at Levi Fragell «gikk fra å være pinseforkynner til å bli stifteren av Human-Etisk Forbund». Denne fillefeilen nevner jeg bare fordi den er morsom for oss travere i HEF, som kan påpeke at Fragell var 17 år gammel da forbundet ble stiftet i 1956. Og selv en bråmoden ung mann som Levi ville vel ventet til han ble myndig med å stifte et landsdekkende forbund!

Sex som Gud?

Espen Ottosen gjør stort sett rede for sine meningsmotstanderes argumenter på en saklig og redelig måte, men noen ganger går det likevel galt. Som på side 169–170, der Ottosen leverer sin teori om hvorfor det finner sted en nedgang i gudstro i Vesten: «Istedenfor å søke etter en hellig Gud, velger mennesker å gjøre penger, velstand, underholdning og sex til livets mening og det som er ‘hellig’ for dem.» Jeg vil gjerne understreke at denne setningen ikke er tatt ut av sin sammenheng; dette er enden på et resonnement, så påstanden nyanseres ikke. Jeg tviler på at særlig mange ateister kjenner seg igjen i denne påstanden; mitt eget liv er i alle fall langt kjedeligere enn Ottosen later til å tro. Det skal dog sies at da jeg leste denne setningen opp for ham under boklanseringen, la han seg flat. Han bedyret også at dersom noen hadde påpekt hvor svak denne setningen var før boken gikk i trykken, ville han ha fjernet det. Slik jeg forsto ham, er slike påstander nærmest en konvensjon i kristen bekjennelseslitteratur – og det har han, så vidt jeg kan se, rett i. Så det er en fin anledning til å minne om at det ikke bare er kristen apologetisk litteratur som har slike konvensjoner. Legg bare merke til hvordan mange humanister, når de skal presentere sitt livssyn, må legge inn noen sleivspark til «overtroiske», «irrasjonelle» og «uopplyste» religiøse mennesker. Det er i det hele tatt vanskelig for mennesker å forstå dem som tror annerledes, og det er nettopp derfor bøker som dette er så verdifulle. I en annen og bedre verden hadde alle ateister lest en bok eller tre av denne typen.

Men tilbake til Ottosens argument om at moderne mennesker bruker underholdning og sex som gudserstatninger. For en som meg er det stikk motsatt. Ta seksualiteten: Ottosen hører til de stadig færre som synes det er vanskelig å akseptere at en liten prosent av befolkningen har sex med noen av samme kjønn. Så mens jeg jevnt over gir blaffen i hva voksne, samtykkende mennesker driver med på soverommet, og støtter samkjønnet ekteskap (ikke minst fordi det vil undergrave de mest destruktive sidene ved homokulturen), mener Ottosen at homofile helst skal avstå fra å leve ut sin kjærlighet på en fysisk måte. Så mens sex for meg er en liten (men for all del trivelig!) del av samlivet med et annet menneske, er det kristne som Espen Ottosen som gjør seksualiteten mye viktigere enn den er.

Tvilens velsignelser

Sine standpunkter til tross er Ottosen ingen svovelpredikant, og noe av det forfriskende med Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? er at Ottosen åpent innrømmer at han sliter med tvil. Det krever også et visst mot for en kristen å innrømme dette, selv om det er en trend nå der tenkende kristne lufter dette i den norske offentligheten. For en leser som meg hever dette boken betraktelig, for tekster der kristne vitner om hvor herlig det er å være frelst, er sjelden særlig interessante for andre enn koret. Ottosens tvilsbekjennelser viser nettopp at han ikke er noen dogmatisk fanatiker.

Men det beste med Ottosens betraktninger om tvilen er at de gir meg ro i sjelen, for det er ikke fritt for at jeg noen ganger lurer på om jeg går glipp av noe. Kanskje er det lettere å ha en gudstro? Kanskje hadde det det vært moro å være med der borte i kirken?

Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? gjør at jeg – i alle fall for en stund – legger slike funderinger fra meg. For under lesningen slår det meg at nei, Ottosen har ikke noe lettere liv enn meg, jeg kjenner igjen all min egen tvil og usikkerhet. Tror man rett? Handler man rett? Om det er noe jeg og Ottosen er rørende enige om, er det at dette med livssyn er vanskelige greier.

Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? dypest sett er en bok om sorg: sorg over å tro på den guden man kan lese om i Bibelen, som snakker med store bokstaver til sine profeter og disipler, utretter mirakler og vandrer blant oss. I dag visker denne guden knapt til troende som Ottosen.

Samtidig er det med Guds visken blant det beste i hele boken. Som Ottosen skriver (s. 165): «kan vi anklage Gud for å være taus hvis vi selv brøler oss gjennom livet – og slik er ute av stand til å høre ham hviske?» Bytt ut Gud med samvittigheten, og du har noe å ta med deg, samme hvor lite du tror på Gud.

Som moderne trosforsvarere flest vil Ottosen gjerne vise at troen på Gud ikke bare kan være rasjonell og saklig, men også i tråd med en vitenskapelig holdning til verden. Det lykkes han faktisk med. Ikke slik at han argumenterer overbevisende for at Gud fins, men han argumenterer overbevisende for at man ikke trenger å være en enkel sjel for å være kristen. Og i en tid der sjablonger som sier at religiøse mennesker er dumme og/eller onde stadig er populære, er bøker som dette nødvendige.

I en annen og bedre verden hadde alle ateister lest en to–tre bøker som dette.

Del denne posten

Om forfatteren: Didrik Søderlind

Didrik Søderlind (f. 1971) er rådgiver i Human-Etisk Forbund og tidligere redaktør for Humanist