Bekymringsmelding.

Fra 1/15. 

Tanker fra en privilegert manns møte med mindre privilegerte menn.

Dette er et essay fra verdens topp. Den som sitter og skriver dette er jeg, Thorgeir, en hvit, middelaldrende, høyt utdannet, heterofil trebarnsfar fra Oslo. Jeg er med all sannsynlighet den frieste skapning i historien. Det finnes mange som meg, og vi er alle helt unike. Vi har ingen talsmenn, for det verken trenger vi eller kan vi ha. For sånne som meg eksisterer det nemlig ikke noe sånt som «vi menn». Vi er våre egne herrer og oss selv nok. Vi kan i stor grad gjøre hva vi vil, og innimellom kjennes det nesten som om vi kan ville hva vi vil også. Men vårt aller største privilegium er å ikke måtte forholde oss til hva andre menn gjør. Hvilken frihet som ligger i dette, har nok andre vanskelig for å forestille seg. Og for oss som nyter den friheten, er det vanskelig å forestille seg hvordan et liv uten ville arte seg.

Det eneste vi ikke har anledning til, er å se oss tilbake. Min generasjons fedre kunne i stor grad forme sin rolle som mann og som far basert på sin egen fars gjøren og laden. For oss er det ikke lenger mulig. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Hadde jeg vært en voksen mann rundt den tiden jeg selv ble født, ville jeg helt sikkert vært en helt annen. Antologien En liten bok om menn fra 1976, med bidrag fra en gjeng politisk progressive herrer og enkelte damer og myntet på samtalegrupper over det ganske land, viser at selv for den tids avantgarde var dagens mannsrollerepertoar knapt mulig å forestille seg.^[1]

Hvordan denne endringen fortoner seg på det mer private plan, bærer den lange rekken av selvbiografiserende romaner det siste tiåret vitne om.^[2] Folk som Karl Ove Knausgård, Jens Johansson og jeg må rett og slett være en annen far og en annen mann enn vår egen far var. Og for oss faller det lett. For vi er kanskje de som har tjent mest på at kvinnefrigjøringen har satt mannen fri. Vår erfaring er derfor at likestilling ikke er et nullsumspill, der den enes tap er den andres vinning. Tvert imot, det blir mer til alle, for adgang til tradisjonelt kjønnsspesifikke domener har gitt nye åpninger og kombinasjonsmuligheter – formenn som oss. Og vi ønsker inderlig at andre skal oppleve den samme friheten.

Riktignok bærer vi fortsatt på vissheten om at vår arts historie av menns vold og overgrep mot kvinner gjør at vi ikke kan ta tillit for gitt. Så derfor bytter vi fortau når vi går hjem bak en kvinne nattestid; og vi forstår at det ikke er greit å sitte alene på en benk ved en sandkasse; og vi viser stor tilbakeholdenhet med å trøste fremmede barn, selv om vi kanskje er verdens beste menn til akkurat det. Det tar tid å bygge tillit. Men fortsetter vi å gjøre vårt, vil det også komme. Og ingen er frie før alle er frie.

En ikke-feminists bekjennelser

Derfor er det selvsagt at jeg som sitter og skummer fløten på toppen av verden er en likestillingsforkjemper. Likevel hører jeg med blant de 96 prosent av norske menn som ikke kaller seg feminist.^[3] Er jeg utakknemlig, en politisk parasitt som fråtser i en buffet av muligheter andre har kjempet frem? Noen vil nok mene det, og kanskje med rette. Litt skyldes det nok at det føles litt falskt, som å pynte seg med en nær overmenneskelig (eller kanskje heller overmannlig) empati – eller, som Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen uttrykte det da han for noen år tilbake erklærte seg som maskulinist: «Å kalle seg feminist har […] alltid føltes litt rart, litt uærlig kanskje, litt som å kalle seg svart fordi man er mot etnisk diskriminering.»^[4]

Dels bunner det nok i at jeg finner litt for mange nullsumspilltenkere bak feministfanen til at jeg helt tør å stole på at målet er reell likestilling. I tillegg er feminismen(e)s apodiktiske felter – forestillinger som ikke kan utfordres og spørsmål som ikke kan stilles uten at det slår tilbake på den som stiller dem – et hinder for oss som sliter med å sette tann for tunge når vi blir stilt overfor premisser som strengt tatt er konklusjoner. Dessuten synes jeg vel egentlig at en del feminister slipper for lett unna med alt for unyanserte påstander om den norske mannen. Som at vi skulle være spesielt voldelige, slik en ganske så vrangtolket statistikk over partnerdrap i forbindelse med lanseringen av Eva Sørhaugs film 90 minutter visstnok gav belegg for.

Direkte komisk blir det når erklærte feministmenn iler til med stedfortredende bot og rituelle avsvergelser etter at Karl Ove Knausgård, nå degradert fra renessansemenneske til steinaldermann, i et podcast-intervju med Expressen i en bisetning sier at alle menn som treffer en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne.^[5] For jeg har vanskelig for å tro at Knausgårds og min impuls skulle være så fullstendig fremmed for kvinner som ramaskriket skulle tilsi. Det er vel kanskje heller slik at våre forestillinger om sex fremdeles er knyttet til forestillinger om kjønnsmakt. Så når begjærets retning er fra mann til kvinne, blir det vanskelig å håndtere. For i den norske offentligheten er den heterofile mannens lyst enten ynkelig eller truende, og gjør uten unntak kvinnen til objekt. Eskil Pedersen står derimot fritt til å la blikket sveipe over en homoparade,^[6] og kvinners lyst er selvsagt alltid legitim.

Men dette var da mye privilegieblind sutring? Gjett om! Og jeg vet jo egentlig bedre enn å si dette høyt. Fordi folk jeg kjenner vil tenke sitt, men kanskje først og fremst fordi folk jeg ikke kjenner vil gjøre det. Og er du først blitt plassert langs den endimensjonale offentlighetsaksen som bestemmer hvem man skal heie frem og hvem man skal bue på, gjør mistankens hermeneutikk at fremtidige innspill blir lette å avfeie. Men jeg tar sjansen likevel.

Havari på nettet

For to år siden fikk Aftenposten det for seg at de ønsket å knytte til seg en hvit, middelaldrende, høyt utdannet, heterofil trebarnsfar fra Oslo som fast spaltist. Sånne som meg går det et gross av på dusinet. Det er ingen redaksjoner som leter etter oss. Men etter å ha skrevet for Dagens Næringsliv i et par-tre år og levert to kommentarer for Aftenposten, kom altså tilbudet.

Vi ble enige om at det første offisielle bidraget skulle være et antropologisk perspektiv på mannsroller i endring, som skulle publiseres i forbindelse med hundreårsjubileet for kvinners stemmerett.^[7] Av pietetshensyn ble det ikke lagt ut på selveste 8. mars – en middelaldrende, hvit, heterofil [etc., etc.] mann må kjenne sin besøkelsestid. For å utnytte mulighetene som fulgte de nye verktøyene for nettdebatt, ble vi enige om at jeg skulle være en aktiv deltager i kommentarfeltet under mine egne saker. Så da min mannsrollekommentar ble publisert, satt jeg klar bak tastaturet. Og der ble jeg mentalt sett værende i to for meg rystende døgn, mens kroppen innimellom beveget seg til og fra for mekanisk utøvelse av pappaplikter.

På kommentaren jeg skrev var det mange ting å utsette. Det var en kjempetabbe å ikke velge et mer nøytralt tema enn kjønn for mitt første bidrag. En annen tabbe var å skrive utforskende og essayistisk uten en klar konklusjon. Tvisyn er sjelden populært, for det blir lett slik at folk tror det er noe som har gått over hodet på dem, og det går på den intellektuelle forfengelighet løs. Så da er det greiere å skylde på en dårlig tekst – i dette tilfellet muligens med rette. Den tredje tabben var å kritisere en kronikk der Harald Eia og to kumpaner mente å kunne gi forskningsbelegg for at den norske mannen er mest feminin i verden.^[8]

Med Hjernevask-serien gav Eia inntrykk av å ha løst arv/miljø-spørsmålet en gang for alle, og det gjorde ham til posterboy for alle som mener at likestillingen er gått for langt og at vi fornekter vår natur. Så med kritikk av ham er du dømt til å tape i kommentarfeltet.^[9] Dessuten påstod jeg at Eia & co’s essay hadde blitt møtt med et skuldertrekk. Og riktignok var det få tilsvar på kommentar- og kronikkplass. Men i kommentarfeltet hadde den høstet rundt tusen bidrag, og som et av innspillene til meg påpekte, var det ikke mer enn drøye hundre til mitt – så hva sa det om min ubetydelighet? Jeg hadde rett og slett vært skravleklassenærsynt og undervurdert kommentarfeltenes stilling som arena for dem som deltar.

I ettertid har jeg innsett av den største tabben var å gjøre det jeg har gjort så langt i dette essayet, nemlig å knytte mannsrollen så tett opp til farskap. Hvorfor det var så feil, kommer jeg tilbake til. Følgene fikk jeg mitt i fleisen – i kommentarfeltet, men også per epost og i sosiale medier. Og for dem som var i tvil om hvor de skulle plassere meg, levnet yrket mitt ingen tvil: Universitetsansatte sosialantropologer kan ikke være annet enn kulturmarxistiske kvinnesaksfolk. Jeg var altså en femininisert ynkrygg som hadde underkastet seg feministenes makt, og denne femtekolonnisten var nå gitt en megafon for å lokke andre etter seg inn i samme villfarelse.

Jeg forsøkte å starte samtaler med noen av de hardeste kritikerne. Det gikk så dårlig at forfengeligheten forbyr meg å gjengi dem. Etter hvert opplevde jeg kritikken som så overveldende og viljen til vranglesning så massiv at jeg, på et par unntak nær, rett og slett resignerte. For mennene bak pseudonymer som jeg senere skulle treffe på i nær sagt hvert eneste kommentarfelt, ble det spill mot åpent mål. Jeg var rett og slett uforberedt. Det er jeg ikke vant til. Og det smertet.

Etter å ha tilbragt et par døgn i kjelleren, kom jeg gradvis til hektene. Kunne det komme noe nyttig ut av denne erfaringen? Den første erkjennelsen var at dette var et likestillingsspørsmål. Alle som stikker hodet frem i offentligheten må vente seg motbør. Og at kvinnelige meningsbærere får mer, og annen type, dritt enn oss, hadde jeg vært klar over en stund og det hadde provosert meg like lenge.^[10] Men jeg hadde ikke før nå innsett hvilken mental påkjenning slik utskjelling kan være, selv for meg som er så mainstream at det grenser til det unormale. Mine kvinnelige spaltistkolleger måtte ha pansertykk hud og en nær overmenneskelig tålmodighet. Og jeg tenkte på mine egne barn: Hva om de en gang skulle vurdere å ytre seg offentlig, og datteren min kviet seg mer enn guttene mine på grunn av all den ekstra dritten hun trodde ventet henne? For en likestillingsforkjemper var det rett og slett en utålelig tanke.

Samtidig ble jeg også litt nysgjerrig på hva som lå bak de kraftige reaksjonene. Og hvis man skulle komme dette til livs, måtte det i alle fall innebære et forsøk på å forstå motivasjonen bak dem. Redningen ble derfor å tenke på omgangen med kommentarfeltene som et slags feltarbeid. Min gode kollega Signe Howell har oppsummert sosialantropologiens viktigste formål på følgende vis: Å sannsynliggjøre andres livsverdener. En god etnografi overbeviser rett og slett leseren om at hvis de hadde vokst opp i samfunnet sosialantropologen skildrer, ville de også gjort slik og sånn og foretrukket det og det.

Jeg innså at mye av forbløffelsen over møtet med kommentarfeltreaksjonene bunnet i nettopp denne grunnleggende antagelsen. For hvordan kunne det ha seg at menn som har vokst opp mer eller mindre samtidig som meg i et likhetsdyrkende samfunn; som hadde lært seg å lese med Fifi og Fofo, sett på verden gjennom Lekestues buede vindu og hatt mareritt om Vaktmester Gordon;hvordan kunne det ha seg at disse hadde en så radikalt annerledes forståelse av det vi alle så? Det var for meg en gåte. Og det gjorde meg nysgjerrig. Kunne jeg også blitt en av disse? Skulle jeg rett og slett forsøke å «gå native»?^[11]

Kommentarfeltfeltarbeid

Jeg bestemte meg for å bruke sosialantropologisk metode. ^[12] Datatilfanget skulle basere seg på diskusjoner etter mine egne spaltistbidrag og inntrykk fra kommentarfeltene under saker og debattinnlegg som kunne vinkles mot kjønn og likestilling, hovedsakelig på nettsidene for Aftenposten, VG og Dagbladet. Denne nyervervede kompetansen ville jeg så bruke til selv å lese nyhetsbildet gjennom briller som søkte sporene etter en feministisk sammensvergelse, en størrelse jeg for enkelthets skyld kalte Matriarkatet.

Jeg fikk imidlertid snart et inntrykk av at en følelse av å ha blitt ydmyket og sveket var en underliggende drivkraft bak jakten på Matriarkatet. Så det første skrittet ble å gjennomgå mine opplevelser i dette årtusen i en jakt på krenkelser. I privatlivet var det lite å finne, til det har jeg nok vært altfor heldig med valg av partner. Oppmerksomheten måtte derfor rettes mot min arbeidsplass ved Universitetet i Oslo. Og ved å legge vrangviljen til, fant jeg en del som var brukandes.

Det ville for eksempel vært hyggelig å få blomster når vi blir pappaer også. Og selv om jeg unner mine kvinnelige kolleger både mentorordninger og organiserte kvinnenettverk, blir jeg ikke noe mindre alene som mann av den grunn. Det er også litt rart at det er helt i orden å ha fagdebatter om feminisme uten en mann i panelet, men at selv det mest rendyrkede mannspanel har en anselig kvinneandel. Eller at kvinner kan snakke høyt om glasstak i akademia uten at noen spør om ikke en kort publikasjonshistorie eller slunken undervisningserfaring er mer nærliggende forklaringer. Jo’a, Matriarkatet kunne muligens ha tjent som forklaring for den som ønsker det. Men overbevisende var det ikke, selv med min beste verste vilje.

Da skulle det vise seg langt enklere å finne nyheter å reagere på. Nærmest daglig dukket det opp debattinnlegg og saker som kunne forstås som uttrykk for forskjellsbehandling av kvinner og menn. En for meg helt ukjent artist hadde for eksempel bestemt seg for å ha et halvt års sexpause, men etter kun tre måneder hadde hun måttet hive inn håndkledet (hvis man kan si det sånn) og tok med seg en fyr hjem – for så å skrive en låt om erfaringen, som blant annet kunne by på følgende høystemte passasje: «Du er ikke snill, du bare later som. Det samme gjorde jeg da jeg sa jeg kom. Og du er av typen alle mødre anbefaler, men du er kjipere enn en liten Clausthaler.»^[13] Et halvt års selvpålagt sølibat, som hun ikke engang klarte fullføre? Hvordan ville jeg ha lest dette hvis jeg var enslig? Det må da oppleves uhyggelig provoserende for alle som blir valgt bort at en som velger bort kan høste slik oppmerksomhet? Selv hadde jeg en gang en sexpause på over et år. Den var høyst ufrivillig, og den var jaggu ikke mye nyhetsverdig. Dette var et åpenbart eksempel på at kvinners og menns seksualitet behandles ulikt i pressen – i tråd med det gamle munnhellet om at hvis en mann ser en kvinne naken er han en kikker, og hvis en kvinne ser en mann naken, er han en blotter. Det er kanskje slik Matriarkatets usynlige hånd gir seg til kjenne?

Den svenske musikeren og programlederen Navid Modiri står for neste eksempel. Han skrev en Facebook-oppdatering formulert som et åpent brev til sin femårige datter, etter en episode på stranden der hun hadde bedt ham holde et håndkle rundt henne mens hun skiftet badedrakt fordi hun ikke ville at de andre barna skulle si at hun hadde stygg rumpe.^[14] Dette gikk sin seiersgang i både norske og svenske medier. Med en datter på fire ble jeg dypt rørt og kunne selv skrevet under på hvert bidige ord – helt til han mot slutten skriver at dette er Patriarkatets skyld og at han nå erklærer seg som feminist for å ta opp kampen. Patriarkatet? Er han virkelig tilfreds med den forklaringen? Eller mener han kanskje at dette er vi menns skyld? Da er jeg i så fall rimelig trygg på at han taler mot bedre viten. Blant kommentarfeltfolket er det iallfall langt mellom dem som stiller seg bak slankepress, prestasjonsmas, barnebikiniproduksjon etc, etc. Og forresten, hvordan skal man forklare det faktum at begge gutta mine har snakket om six-packs siden barnehagen? Har Patriarkatet skylden for det også? Eller er gutters og menns utfordringer pr definisjon mindreverdige? I så fall er det et klart tegn på Matriarkatets diktatur.

Ved en anledning sammenfalt til og med feltarbeidsprosjektet med spaltistvirksomheten. Jeg gikk i bresjen mot medisinprofessor Anne Eskilds angrep på pappapermen, som hun baserte på at menn fra naturens side har mindre utviklet omsorgsevne fordi vi ikke ammer.^[15] Mitt tilsvar splittet kommentarfeltfolket.^[16] De som var positive mente jeg utfordret den delen av kvinnemakten som følger av deres kontroll over barnesfæren, mens de som var negative mente at jeg først og fremst gikk til angrep på kjønnsrollenes naturlige orden slik disse var opp- og avgjort gjennom Hjernevask. Her var det altså snakk om nye allianser, mellom forskjellsfeministen Eskild og naturalistfraksjonen av kommentarfeltfolket og mellom likestillingskulturmarxisten Kolshus og mannesaksmennene.

Tid for alvor

For meg tok mye av den deltagende observasjonen slutt i februar 2014, da Aftenposten innførte krav om bruk av fullt navn for å delta i kommentarfeltdebattene. For de faste pseudonymene ble dagbladet.no, som aksepterte anonymitet, en slags siste skanse.^[17]

Jeg hadde lært at den som leter, finner – og spesielt hvis det man leter etter er sammenhenger som ikke er åpenlyse, men bare kan bekreftes gjennom å godta antagelser som bevis, eller til og med godta fravær av bevis som bevis i seg selv. Men jeg slet fremdeles i jakten på de bakenforliggende årsakene til kommentarfeltfolkets virkelighetsoppfattelse. Gradvis ble jeg likevel oppmerksom på en undertone av sårhet og savn hos disse kommentatorene. Det dreier seg rett og slett om utsiktene til å kunne stifte familie og til å bli far – eller kanskje først og fremst mangelen på slike utsikter.

Dette ble brått levende for meg da Bioteknologinemnda høsten 2014 gjentok sitt standpunkt om å nekte enslige kvinner tilbud om assistert befruktning. Noen år tidligere var dette blitt kalt «diskriminering» av Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul,^[18] en karakteristikk som ble gjentatt også i denne runden. Og da merket jeg at kommentarfeltfeltarbeidet hadde satt sine spor. For min første reaksjon var å mene at damer som Gjul var like privilegieblinde som jeg.

Den nøkterne samfunnsviteren i meg innså at reaksjonen bunnet i en sammenkobling av en rekke forskjellige og til dels gjensidig forsterkende faktorer. Noen måneder tidligere hadde nemlig Statistisk Sentralbyrå presentert nye tall om omfanget av barnløshet blant menn, som viste at 23 prosent av menn aldri blir fedre.^[19] Det er et høyt tall isolert sett. Men det mest oppsiktsvekkende ved undersøkelsen ble i liten grad trukket frem, nemlig at i 1985 var andelen 14 prosent. For kvinner i samme periode økte forekomsten av barnløshet fra 10 til 13 prosent. Avstanden vil med all sannsynlighet fortsette å øke, ettersom endringene vi kan måle i dag er konsekvensen av forhold som gjaldt for mellom ti og tyve år siden.

Kort sagt handler det om sosial status. I dag er nesten dobbelt så mange kvinner som menn under høyere utdanning, og kvinner fullfører studiene i større grad enn menn. Og disse kvinnene velger sjelden partnere under sin stand. Dagens kvinners foretrukne livsledsagere er til forveksling lik den hovedforsørgeren og høystatusmannen deres bestemødre var på jakt etter. Slike overlevninger må man gjerne skylde på Patriarkatets fortsatte makt over kvinners vilje, men det er gutta på gølvet som tar støyten. Barnløsheten er allerede langt hyppigere blant menn med arbeiderklassebakgrunn og blant menn med lite utdanning som bor i distriktene.

«Gjennomfemininiserte» menn som jeg, derimot, kan høste fruktene av vårt svik: Vi får damene, flerkullsbarna og halve kongeriket med.^[20] Hvis jeg hadde befunnet meg i den andre gruppen, ville jeg sett på sånne som meg som en del av problemet.

Etter enhver samfunnsvitenskapelig målestokk utgjør økningen i andelen barnløse menn en dramatisk sosial endring. Og den oppleves sikkert som enda mer dramatisk for mennene det angår. Vi gutta ønsker oss nemlig barn i like stor grad som damene gjør.^[21] For den som ikke ønsker å ta dette inn over seg, er sammenkoblingen av disse faktorene lett å avfeie. Den er åpenbart heteronormativ; den kan leses som en videreføring av kjønnsmarkedstanken, representert i sin mest banale form av forfatter Mads Larsen og i mer sofistikert tapning av sosiolog Preben Z. Møller; den uttrykker tilsynelatende en forståelse av at mannens mål er forplantningen; og, verst av alt, den kan virke å gi uttrykk for at menn har en berettiget forventning om at kvinner skal gi dem sex.

Men dette reduserer en interessant debatt om en omfattende samfunnsendring til ensidige poseringer for meningsfeller i våre respektive ekkokammer. For etter å ha fulgt den norske offentlige samtalen tett over lengre tid, er det ett forhold som gjør fremveksten av en stadig større gruppe barnløse menn spesielt bekymringsverdig. Familie og barneoppdragelse er nemlig Det Nye Store Fellesskapsprosjektet. Og den politiske debatten følger selvsagt i det samme sporet: Utover innvandring, sikkerhet og samferdsel er det få felt som ikke har en fremtredende familiekomponent. Full samfunnsdeltagelse forutsetter rett og slett familieliv. Og norske fedre er med, norske fedre snakkes om og blir tidvis endog feiret, og norske fedre kan delta i samtalen og kreve å bli lyttet til, nettopp fordi vi er kommet så langt.

Vi kan la våre selvbilder massere av at samfunnet bryr seg om oss og våre valg. Mannsrollen, derimot, omtales sjelden i andre sammenhenger enn når den innebærer et problem. Det største skillet går med andre ord ikke mellom menn og kvinner, men mellom barnhavende og barnløse. Det er også dette som først og fremst skiller meg fra kommentarfeltfolket. Jeg kan ofte irritere meg over at politikere og fagfolk legger seg opp i hva jeg tenker og gjør overfor mine barn.^[22] Men det er uendelig mye bedre enn aldri å oppleve at den offentlige samtalen angår deg og ditt liv – eller at du og ditt liv virker å angå andre. Det er frustrasjonen over dette nye utenforskapet jeg aner konturene av.

Jeg er fortsatt overbevist om at den norske gjennomsnittsmannen er langt mer lik meg enn de toneangivende antifeministene blant kommentarfeltfolket. De er som Tordenskiolds soldater: Få, men synlige og støyende. Vårt felles anliggende bør være å forhindre at de blir fanebærere for en større avdeling frustrerte menn, som sjelden blir talt om og aldri talt til og derfor søker seg til en arena der de i alle fall blir sett og hørt. Antifeminismen fortjener definitivt ikke noe ideologistempel. Den er snarere en fortelling som er stor og upresis og uforpliktende nok til at mange kan skrive sine personlige erfaringer inn i den. Hersketeknikker som å stemple dem som «sinte, hvite menn» gjør vondt verre (og finnes det virkelig ikke legitime grunner for hvite menn til å være sinte?)

Sånne som jeg har definitivt ingen grunn til å være sint, tvert imot! Vi har tjent alt på likestillingen. Men sånne som jeg er altså langt ifra alle. Å snakke som om vi var det er fullstendig å miste klassedimensjonen av syne. Det er i vår alles interesse å få disse mennene i tale på deres egne premisser, snarere enn kun som re-aksjon og med en vinkling og en genre som i stor grad bestemmes av de få reelle antifeministene. Et sted å starte er å ta menns barnløshet på alvor som et samfunnsproblem.

 

Fotnoter:

1. En bok om menn, Arnstein Bjørkly et al. (red.) (Oslo: Pax 1976 (elektronisk tilgjengelig på bokhylla.no)). ↑
2. Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie, spesielt første og andre bind (Oslo: Oktober 2009 og 2010), har fått klart mest omtale, men Jens Johanssons Bryllup og begravelser (Oslo: Tiden 2013) er nok den som klarest tematiserer manns- og farsrollen. Trond Kirkvaags oppvekstfortelling Kom ikke nærmere (Oslo: NRK Aktivum 2007) byr på sterke beskrivelser av følelsesmessig avstand mellom far og sønn fra tiden før likestilling ble satt på dagsorden. ↑
3. http://www.dagbladet.no/2014/03/06/kultur/meninger/hovedkronikk/kronikk/feminisme/32166267/ ↑
4. ‘Jeg, en maskulinist’. Kommentar, Klassekampen 4. desember 2007. ↑
5. http://www.expressen.se/kultur/alla-man-som-traffar-en-kvinna-undrar-hur-det-ar-att-ligga-med-henne/ ↑
6. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/eskil-pedersen-saa-droemmemannen-i-homoparaden/a/10051336/ ↑
7. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Mann-mot-tog-7141190.html ↑
8. http://www.dagbladet.no/2013/02/15/kultur/debatt/debattinnlegg/feminisme/25783407/ ↑
9. Hjernevaskdebatten er lang og kronglete. I mitt bidrag, «Serie med gjennomtrekk», Dagens Næringsliv 22. april 2010, undrer jeg meg over at ingen påpekte at det ikke var samfunnsvitere som blamerte seg, men filosofer og litteraturvitere som poserte som samfunnsvitere – og at dette kunne tyde på at verken samfunnsvitenskap eller forskningsjournalistikk var noe for amatører.. ↑
10. Dette illustreres av Gunhild Dahlberg i vidunderlig treffsikre satiriske vendinger: http://www.dagbladet.no/2013/02/08/kultur/debatt/kronikk/netthets/satire/25658114/ ↑
11. Dette forsøket på å forstå hadde også en snev av nødvendighet ved seg. Noen av kommentarfeltfolket fungerer som bjellesauer for resten, som ganske konsekvent stemmer opp deres bidrag slik at disse kommentarene vises først og dermed gir en pekepinn for mange lesere hvordan teksten de nettopp var ferdig med skal oppfattes. Jeg har beskrevet denne sosiale dynamikken og foreslått noen tiltak for å gjøre nettdebatten enda mer interessant her: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hopp-i-det_-folkens-7503174.html ↑
12. Jeg må understreke at dette på ingen måte kvalifiserer som forskning, langt mindre som et antropologisk online-feltarbeid. Til det er det altfor usystematisk, metodisk tilfeldig og privat. ↑
13. Saken på dagbladet.no ble publisert uten kommentarfelt. Og jeg har valgt å ikke legge ved lenke til denne saken av pietetshensyn. ↑
14. http://www.expressen.se/nyheter/navids-brev-till-dottern-har-berort-tusentals/ ↑
15. http://www.aftenposten.no/meninger/Det-er-kvinner-som-foder-barn-7268534.html#.Ufu0lyeEx8E I Klassekampens faste spalte ‘Feminist, javisst’ 11. august 2014 gir Torild Skard uttrykk for de samme synspunktene. ↑
16. http://www.aftenposten.no/meninger/Balleskudd-fra-puppehoyde-7269823.html (Nettversjonen av innlegget oppgir feil opphavsperson.) ↑
17. Også på dagbladet.no ble det nylig innført langt klarere ordstyringav debatten. ↑
18. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeiderpartiet/vil-gi-kunstig-befruktning-til-enslige/a/588667/ Bioteknologinemnda har med tiden blitt den kanskje mest interessante kjønnspolitiske arena i Norge, og fremstår etter hvert også som en av de mest innflytelsesrike. ↑
19. http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/173918?_ts=1459797dfa0 Menn som i en alder av 45 år ennå ikke er blitt fedre, regnes som barnløse. ↑
20. Litt telefonlisteforskning viser at blant mine femti nærmeste herrebekjentskaper over 35, som stort sett samtlige er høyt utdannede urbane middelklassemenn, er det kun to som (foreløpig) uten barn. ↑
21. http://forskning.no/kjonn-og-samfunn-psykologi-samliv-sosiologi/2013/06/faerre-menn-blir-fedre ↑
22. Jeg har også skrevet om irritasjonen: http://www.aftenposten.no/meninger/Barns-beste-og-andre-maktmidler-7111392.html#.UYd-iaKpV8E og i ‘Farskapningen. Betraktninger over makten i et barnesete’ i Nytt Norsk Tidsskrift 27 (2010), s. 401-410. ↑