Marit Simonsen
Latest posts by Marit Simonsen (see all)
- Bok: Tom Wolfe og «den edle vitenskapsmann» - 21. september, 2016
- Den nærsynte feministen - 9. april, 2015
- Dansen gjennom salatåkeren - 26. november, 2014
Fra 1/15.
Historien om da en hardbarket feminist ramlet inn i motstandernes hule, og innså at feminismekritikerne kanskje hadde noe å fare med.
Det er ikke lett å tenke kritisk. Bekreftelsesskjevheter og logiske feilslutninger – hjernen din er full av mekanismer som lar deg forbli blind for dine egne tankefeil.
Om du som meg har vært interessert i skeptisisme og kritisk tenkning, har du garantert vært borti en del artikler som begynner på denne måten, og som tar for seg konspirasjonsteorier, spøkelser og alternativ medisin og om hvordan vi lurer oss selv til å tro på dem. Denne artikkelen skal derimot handle om noe som forhåpentlig er litt mer jordnært, nemlig feminisme.
Jeg er feminist. Jeg skriver for en norsk skeptikerside med feministisk perspektiv (Skepchick), jeg er medlem i feministiske Facebook-grupper, og jeg har på kronikkplass kritisert TV-kanalen FEM for å gå ut fra at kvinner er overtroiske fjols. Jeg bruker mange timer hver uke på å lese om kvinnesaker, diskutere kjønn og likestilling og fnyse av avisartikler om skilandslagets nye drakter og hvordan de ser ut på Therese Johaugs bakdel.
Men som (forsøksvis) god humanist, og som aktiv forkjemper for kritisk tenkning, fant jeg en dag ut at jeg skulle prøve å leve som jeg lærte. Jeg ville se om jeg selv tenkte kritisk. Jeg ville være åpen for at jeg tar feil om ting, og aktivt utfordre meg selv og mine holdninger. Derfor bestemte jeg meg for å gi kritikerne av feminismen en sjanse.
Jeg hadde vel egentlig ikke ventet å finne noe i feminismekritikken. Som dreven internettbruker er jeg godt kjent med «Lewis’ lov», som sier at kommentarfeltet under en artikkel om feminisme vil bevise at feminisme er nødvendig. Det er da også lett å oppleve de som herjer disse kommentarfeltene som en gråtende, hylende masse av skjellsordentusiaster.
Facebook som klasserom
15. august 2014 sendte TV2 to kvinnelige journalister ut en sommernatt Oslo. Med skjult kamera dokumenterte de det de opplevde[1]. I løpet av noen timer fikk de 27 tilnærmelser, de opplevde menn som fulgte etter dem, en bil som stanset, og en hel del ubehagelige blikk. Artikkelen som ble resultatet av nattevandringen ble mye delt i sosiale medier. På Twitter kokte det under emneknaggen #ikkegreit. Selv kastet jeg meg inn i diskusjonen i Facebook-kommentarfeltet til en venn som delte TV2-artikkelen som utløste det hele.
Det viste seg fort at mange av de jeg diskuterte med mente at artikkelen angrep menn generelt. Det var tydelig at de følte seg urettmessig anklaget. Jeg saumfarte artikkelen på jakt etter formuleringer som kunne tas som et angrep på menn som gruppe, og viste til at artikkelen aldri omtalte “menn” som gruppe. I stedet påpekte den at tilnærmelsene kom fra doplangere og fra fulle mennesker, og i det ligger det jo at tilnærmelsene ikke akkurat var vanlig oppførsel for folk flest. Ikke minst må man kunne anta at doplangerne henvendte seg til både kvinner og menn med sine lavmælte «psst psst, hei hei». En samtalepartner påsto at dette var en fjær som hadde blitt til ti høns: Hvordan kunne noe begge kjønn utsettes for (og som er sjeldent) legitimere et massivt oppslag med tilhørende videoer og diskusjonstekster? Hvorfor ha et oppslag som gir inntrykk av at menn flest plager kvinner på gaten?
For meg var det største spørsmålet hvordan vi kunne lese artikkelen så ulikt. Jeg prøvde å forklare at slik jeg så det handlet artikkelen bare om å få satt kvinners erfaring på kartet, å gjøre flere oppmerksomme på at kvinner oppfatter slengbemerkninger på gaten som ubehagelige, og å ha større forståelse for hvordan det er å være kvinne i det offentlige rom.
Så mens jeg leste artikkelen som en diskusjon av noen av mine egne erfaringer, erfaringer det kan være ubehagelig å ta opp i samtaler, leste de andre i tråden artikkelen som en svartmaling av menn.
Feminismekritikk med et menneskelig ansikt
Dette var ikke den typen skjellsordsentusiaster jeg snakket om tidligere. Tvert om fremsto de som oppegående, ålreite typer, og jeg tenkte jeg fikk være ekstra forsiktig og redelig i denne diskusjonen. Det er dumt å få argumentene sine avskrevet fordi man holder en unødig skarp tone.
Bare så det er klart: Jeg har hatt ubehagelige opplevelser med menn på gaten, og det er naturlig at det farger min oppfatning av diskusjonen. Det som imidlertid ofte fort forsvinner fra diskusjoner er nyansene i ens egne opplevelser. Jeg har blitt sjekket opp på T-banen (frivillig, etter lange, flørtende smil mellom vognene), befølt på bussen (ufrivillig, en mann ålte seg nærmere og nærmere i trengsel og strøk og kløp meg i baken), snakket til på gaten (både frivillig og ufrivillig, noen hyggelige interaksjoner med medborgere, noen komplimenter, noen ufine tilrop, og noen forsøk på kontakt mens jeg har hatt annet å tenke på).
Når jeg da slår svært ulike ting sammen til noe jeg kaller for “gatetrakassering”, og sier at dette er et alvorlig problem, skjønner jeg at andre blir forvirret. Jeg prøver jo ikke å kvele muligheten for å snakke til fremmede i byen vår. Jeg ønsker heller ikke å hindre folk å oppnå kontakt med hverandre. Det jeg mener er at det å omgås hverandre er et spekter, med glidende overganger, og det er bare handlingene i den ene enden av spekteret – den som oppfattes som truende og krenkende – som det bør bli en slutt på.
Ikke overraskende var det ikke alle som var enige med meg i dette. Noen menn anerkjente at gatetrakassering er et problem, andre avfeide det ved å si at de aldri har sett det. Andre igjen anerkjente at det skjer, men sa at det ikke burde være et problem: Damene får skaffe seg tykkere hud, eller ta slengbemerkningene som komplimenter.
Over tid opplevde jeg at jeg og mine samtalepartnere ble enige om at begge sider hadde litt rett: Det er ille når kvinner blir utsatt for tafsing eller tilrop, eller får ukvemsord slengt etter seg hvis de ikke er imøtekommende overfor vilt fremmede menn som “prøver seg” på dem når de er på vei hjem fra jobben. På den annen side ville det jo være veldig trist hvis menn blir så skremt av oppslag om gatetrakassering og de glidende overgangene at de ikke lenger tør å snakke til fremmede kvinner.
De bakenforliggende årsakene ble vi nok likevel ikke enige om. Jeg tror dette handler en del om kjønnsroller og kultur, mens mine samtalepartnere til en viss grad mener at det er i menns natur å prøve seg på damer, og det å slå ned på dette nærmest ville være å undertrykke dem. Jeg tror også de var veldig vare for det de oppfatter som syting.
Jeg lærte noe viktig av vår passiar: Veldig mange av fenomenene man snakker om når man snakker om samfunnet, eller om kjønn mer spesifikt, består egentlig av veldig mange ulike ting. Opplevelser som i et nøytralt hendelsesforløp kan høres like ut, for eksempel om en mann roper “Hei søta” til en kvinne på gata, kan ha ulike intensjoner, oppfattes ulikt, og det kan det være vel verdt å prøve å finne ut akkurat hva det er man snakker om.
Iggy Pop i kjole
Etter å ha diskutert trakassering ble jeg invitert inn i en liten, lukket gruppe som er opprettet for ”å diskutere og debattere likestilling, med kritisk blikk på kjønnssjåvinisme, normer og forventningar me hev til kjønn og ideologiske haldningar til detta”. Gruppa har mange medlemmer som er kritikere av ordet feminisme, og de bruker heller ordet “ekvalisme” for å snakke om likestilling. Det påpekes også at “ekvalisme ikkje [skal] vera motstand mot feminisme, i alle fall ikkje all feminisme, men ekvalisme må vera ein kritikk av einsyn (trangsynthet) i feminismen, og andre stader”.
En slik holdning var uvant kost for meg, og jeg skjønte fort at gruppa faktisk opprettholder et av sine prinsipper: det var rom for alle, med alle typer meninger, så lenge man diskuterte dem på en noenlunde saklig måte.
For en som liker å diskutere var gruppa et kjærkomment avbrekk fra ekkokamre og heiagjenger andre plasser på nettet. Samtidig føltes det ikke helt som å gå inn i et ormebol, slik det kan hvis man ramler inn i mannsbastionene eller “mannsrettighetsgrupper”, der feminismen ses som en mannshatende ideologi som planlegger å ta over verden. Her var nivået langt høyere, og jeg merket fort at diskusjonene begynte å prege meg.
For en stund siden så jeg et bilde som pirret mine feministiske instinkter i så stor grad at jeg delte det på Facebook og Twitter. Bildet viser Iggy Pop, punkens gudfar, kledd i silkekjole og med en håndveske over armen. Over bildet er det limt en tekst: “I’m not ashamed to dress ‘like a woman’, because I don’t think it’s shameful to be a woman.” Oi, så forfriskende, tenkte jeg. Hurra, for en fyr! Og for et poeng! Han har sannelig rett i at kvinner ikke er underlegne. I feministiske diskusjonsgrupper jeg deltar i hørte jeg det samme: For en fantastisk måte å vise at det kvinnelige ikke er skamfullt på!
Som kvinne er det lett å godte seg over budskapet om at kvinner ikke har noe å skjemmes over. Likevel ser den rynkete gamle rockeren unektelig ganske pussig ut i kjole med en liten håndveske over armen. Hva er det egentlig som gjør at han ser så “feil” ut?
Kvinner kan jo kle seg i herreklær og være stilige som Annie Hall eller Annie Lennox, men hvor ofte ser man en mann bli stilikon ved å lefle med androgynitet? Den homofile åttitallshelten Boy George og den goth-sminkede Adam Lambert fra amerikanske Idol er vel heller uttrykk for boblende subkulturer med motstrømstendenser, enn noe samfunnet setter pris på.
Kan det være et underliggende poeng i kjolebildet? Hvilken norm er det egentlig Iggy Pop bryter? Ja, det finnes fremdeles diskriminering, både fra enkeltpersoner og strukturer, men er det virkelig skamfullt å være kvinne i dagens samfunn?
Kverna mi for kritisk tenkning fikk kjørt seg, og plutselig følte jeg at jeg ramlet gjennom gulvet, jeg var plutselig på et nytt nivå som stakk litt dypere: Kanskje handler det like mye om hvor snevre de aksepterte kjønnsidentitetene for menn er, heller enn om at det er skamfullt nettopp å være kvinne? Kan det hende at alle turer utenfor “manneboksen” er like skamfulle, uansett om de bryter ut i den ene eller andre retningen?
Kan det være slik at det er akseptabelt, respektabelt, kanskje til og med noe å glede seg over, å være kvinne i Vesten i dag – men at det likevel er feil for en mann å oppføre seg kvinnelig fordi han da slutter å være mann?
En ting tror jeg i alle fall er sikkert: vi internettfeminister som godter oss over slike poengterte bilder, kan helt klart være litt nærsynte.
Hører feminister dårlig?
Feminismen er mange ting, men et utgangspunkt er at det er viktig å lytte til den svake part. Kjernen i denne tanken er at menneskers ulike perspektiver og privilegier kan gjøre oss blinde for andre menneskers utfordringer. Derfor er det helt nødvendig å faktisk lytte når noen forteller om et problem.
Feminismens prinsipp om at den svake part må høres, er vanskelig å håndtere i virkeligheten. Kanskje er det slik at kvinneundertrykkingen jeg har kjempet mot også rammer menn, som et tveegget sverd. Men deres skader synes ikke fordi de samtidig også innehar flest klassiske maktposisjoner i samfunnet, og oftere fremstilles som normen for det å være menneske.
Over kafébord med gode venner har jeg opplevd spake mannestemmer som forsiktig har stilt spørsmål om feministiske problemstillinger, og når jeg prøver å fiske frem hva de egentlig mener tar de så mange forbehold om at de tar feil, at de har misforstått fordi de er menn, og at de kanskje ikke egentlig mener dette hvis jeg sier noe annet, at jeg lurer på hva som har skjedd med dem. Hva slags diskusjoner har de vært ute for før, når de føler at de må trippe rundt grøten på den måten? Og hva er det med diskusjoner om feminisme som gjør at det blir slik?
En venn fortalte at han i en diskusjon om kvotering av kvinner og “rosa tiltak” for å trekke kvinner til IT-bransjen, ble avspist med at “Du er mann, så du forstår ikke”. Denne typen svar stammer nok fra feminismens fokus på kvinneperspektiver. Det er jo greit nok at vi alle kan være blinde for ting vi ikke selv har erfart eller sett, men å avfeie menns spørsmål på denne måten tror jeg er risikabelt.
Hvis vi ikke hører på spørsmålene og svarer på dem med rasjonelle argumenter, kan vi havne i et kvinnetyranni der det er nok at en påstand kommer fra en kvinne før den er uangripelig. De fleste tilfeller av “Du er mann, så du forstår ikke”, burde heller besvares med undersøkelser, statistikk, og personlige beretninger som åpner et nytt perspektiv.
Et eksempel på dette så vi sommeren 2014, da det oppsto en debatt om hvorvidt hiphop-gruppa Outkasts sceneshow på Øyafestivalen var kvinnediskriminerende eller ikke. En av kritikerne, Mímir Kristjánsson, oppfordret sine medfeminister til å skille tydelig mellom kulturkritikk og feministisk kritikk, og å vokte seg for å bli smakspoliti. I sitt svar skrev organisasjonssekretær i kvinnefronten Madeleine Schultz at hun ikke hadde sett Kristjánsson på noen av møtene hun hadde vært på, og avsluttet med “Men jeg ønsker meg færre, bedrevitende, høyt utdanna menn på min egen alder som ikke klarer å se forbi sine egne privilegier. Det er ikke din feminisme”.
Samtidig ser jeg feminister gjenta mantraet “Feminisme er ikke bare for kvinner, det er bare likestilling”.
Men nettopp slike avisinnlegg viser at mange synlige feminister aktivt skviser ut menn fra bevegelsen, heller enn å lære dem opp bedre i prinsippet om å sette seg inn i andres erfaringer.
Jeg ser også at det er menn som er bekymrede for sine egne rettigheter og muligheter. De ser hvordan feminismens perspektiver blir allment vedtatte sannheter uten at de får være med å bestemme. Ikke tør de stille så mange kritiske spørsmål heller, av frykt for å bli stemplet som uvitende, privilegerte og irrelevante (som i eksempelet over[2]). Selv om feministers kamp for likestilling har positive konsekvenser for begge kjønn, er det mange menn som ikke kjenner seg igjen i fremstillingen av problemene – eller løsningene.
Jeg har begynt å tro at dette fokuset på feminismeregelen å lytte til den svake part, gjør at feminister oftere er vanskeligere å motsi enn det som er sunt. Ja, vi må lytte, men vi må også kunne svare. Ja, vi må sikre at kvinnestemmer høres og ikke druknes, men vi må også unngå at relevante innvendinger og nyanseringer druknes på samme måte.
Feminisme er i min oppfatning egentlig likestilling fra kvinnens perspektiv. Ja, vi ser mange av mennenes problemer, men mennene får ikke være med på å definere dem.
Snikpolarisering
Det er vanskelig å unngå relativisme og nyanseringstyranni når man så skal diskutere personlige opplevelser. Det samme problemet oppstår når man diskuterer undertrykkende samfunnsstrukturer som er usynlige for noen i samtalen, fordi de ikke har følt dem på kroppen selv. Men jeg tror det er mulig. I det minste kan vi søke å fjerne en strategi som ligger som motpol til nyanseringskravene. Vi må unngå polarisering.
Det er selvfølgelig fristende å argumentere mot de mest ekstreme meningsmotstanderne. Det er mer bekvemt for en feminist å bruke kommentarfelt-troll som eksempler på feminismekritikk, enn å forholde seg til en sindig familiefar som føler seg urettferdig behandlet i en barnefordelingssak. (Så må man videre diskutere om det er feminismen som er hans problem, eller ei.) Og like praktisk som det er for feministen å trekke frem kvinnehaterne der ute, er det å for feministen underslå at det faktisk finnes andre som kaller seg feminister som mener at kvinner bør bekjempe patriarkatet ved å bli lesbiske.
Akkurat samme fristelse finnes hos feminismens kritikere. De prøver å gjøre de ovennevnte ideologiske lesbene (eller dem som mener at all sex der penis penetrerer en kvinne er voldtekt) representative for moderate feminister som meg. Den feminismen jeg ser rundt meg er nyansert, pragmatisk, og i de fleste diskusjoner er det en eller annen som nevner hvordan dette kvinneproblemet også rammer menn – til bifall (gjerne gjennom like-knappen) fra andre feminister.
Stråmannsargumentasjonen frister begge sider, fordi det er så mye lettere å fyre løs på en stråmann enn det er å argumentere mot en saklig meningsmotstander. Og når skuddvekslingen er over, har stråene som har flydd overalt endt opp med å ”forgifte brønnen”, for å fortsette å bruke den kritiske tenkningens begrepsapparat. Å forgifte brønnen er kort fortalt å si at dersom du mener påstand A, som åpenbart er feil, må også dine andre påstander være gale.
Innledningsvis omtalte jeg feminismekritikere som ”skjellsordentusiaster” som ”gråter og hyler”. Dette er selvfølgelig en måte å latterliggjøre og umyndiggjøre på som begge sider i feminismedebatten bruker flittig. Man skal ikke ha hengt mye rundt antifeminister før man legger merke til retorikken om kvinner som sutrete, hysteriske og irrasjonelle.
Men én form for retorikk rammer hardest i en retning. Mange kvinner som ytrer seg på nett[3] mottar trusler, seksualiserte hatbrev, og til og med dødstrusler. En av de som opplevde dette heter Lindy West. Hennes historie[4] ble fortalt i podcasten This American Life, i episoden “If you don’t have anything nice to say, SAY IT IN ALL CAPS”. West er overvektig, feminist, og fremgangsrik komiker – en kombinasjon som gjør henne til en magnet for ubehagelig oppmerksomhet på nettet.
En dag dukket det opp en profil på Twitter som hadde tatt navn etter hennes avdøde far, og som brukte et gammelt bilde av faren som profilbilde. Profilteksten proklamerte: “Embarrassed father of an idiot. Other two kids are fine, though.” Hjemstedet ble oppgitt som “Dirt hole in Seattle”.
Isteden for å ignorere trollet, som man vanligvis blir rådet til å gjøre, skrev West om hvor smertefullt det var å bli angrepet av en som la ord i farens munn. Mens trollene prøvde å dehumanisere henne, ble hun også fristet til å dehumanisere dem. Men egentlig trenger vi alle å humaniseres, og å se hverandres menneskelighet, skrev hun.
Fremgangsmåten ga resultater. Dagen etter fikk West en e-post fra mannen som hadde opprettet profilen som utga seg for å være hennes far. Blant unnskyldninger for sin avskyelige oppførsel skrev han at “I think my anger towards you stems from your happiness with your own being. It offended me because it served to highlight my unhappiness with my own self”. Trollet, denne mannen, hørte hennes stemme så høyt inne i sitt eget hode fordi han selv følte seg rammet av noe hun skrev.
Den nødvendige feminismen
Jeg mener fremdeles at feminisme er nødvendig. Men jeg har også begynt å se hull, blindsoner og mangler i feminismen, og jeg begynner å forstå enkelte av dem som huserer i kommentarfeltene til artikler om feminisme. Selv om en del av dem oppfyller den tidligere nevnte Lewis’ lov om at kommentarfeltet under en artikkel om feminisme beviser at feminisme er nødvendig, tror jeg at denne loven også trenger et motsvar: At det å avfeie feminismekritikerne også bekrefter noe av det feminismekritikerne påstår. Det er noen som stenges ute, og lider under det.
Min påstand er som følger: Mange kvinner og menn har blitt feminister gjennom en skikkelig oppvåkning. De har fått med seg noen sentrale poenger om hvordan kjønnsroller skapes og opprettholdes. De ser hvordan strukturelle ulikheter i arbeidsmarked og økonomiske forutsetninger følger kjønn, og at kvinner ofte får skylda for valgene de har gjort. De ser hvordan jenter seksualiseres fra ung alder (i større grad enn gutter), og hvordan hva kvinner ønsker seg er mye vanskeligere å få øye på i offentligheten. De har fått feministiske briller på. Men selv om man ser mye skarpere, og ser nye trekk og mønstre rundt seg i verden – kan det hende at brillene er av den typen som gir deg dårlig sidesyn? Altså at de i praksis fungerer som en slags skylapper?
Feminister lar noen ganger det beste bli det godes fiende, og krever tiltak som ikke alle forstår. Mange blir så opptatt av kvinneperspektivet at de kan glemme hvordan de samme trange kjønnsrollene også rammer menn. Og mange feminister er så engasjerte og oppildnet over uretten de utsettes for at de glemmer at feminismen kan oppfattes som sutring eller som kvinnekamp. Det er lett å overse at der kvinner har hatt sin frigjøringskamp for bredere kjønnsroller, er mange menn fortsatt fanget i snevre bilder av hva en mann kan være — ikke fordi det er skamfullt å være kvinne, men fordi det er skamfullt å bryte normen om hva en mann er.
Jeg tror vi alle en gang imellom har godt av å bytte briller for å utfordre eget utsyn. Feminismen er i min mening fremdeles et viktig og nødvendig prosjekt. Men noen ganger kan den komme med skylapper.
Fotnoter:
- http://www.tv2.no/a/5885579 ↑
- http://www.dagbladet.no/2014/08/26/kultur/meninger/feminisme/mimir_kristjansson/debatt/34976289/ ↑
- Dette gjelder også menn i omtrent samme antall, selv om få av dem uttrykker at dette er problematisk og færre opplever seksualiserte trusler. ↑
- http://www.theguardian.com/society/2015/feb/02/what-happened-confronted-cruellest-troll-lindy-west ↑
