Kampen om ytringsfriheten

Sylo Taraku

Sylo Taraku

Sylo Taraku (f. 1973) kom til Norge som flyktning fra Kosovo tidlig på 1990-tallet. Han er statsviter, og har blant annet vært generalsekretær i NOAS, LIM og underdirektør i UDI. Taraku er i dag rådgiver i Tankesmien Agenda
Sylo Taraku

Latest posts by Sylo Taraku (see all)

Fra 01/15.

Gjennom selvsensur er Europa i ferd med å underkaste seg islamske blasfemilover. Men svikter vi dem som utfordrer religiøse dogmer og tabuer, svikter vi hele vår humanistiske arv.

Karikaturstriden i 2006 viste altfor tydelig at Europa mangler vilje – eller evne – til å verne om ytringsfriheten.

Bakgrunnen for karikaturstriden var at Jyllandsposten ville sette selvsensur på dagsordenen. Det lyktes de svært godt med. Det som var ment som et innspill i en dansk debatt, eskalerte raskt til å bli en global konflikt.

Selv om bare en liten andel av muslimene deltok aktivt i demonstrasjoner, var inntrykket at alle muslimer snakket med én stemme – alle følte seg krenket, og ville sette stopp for karikaturer eller annen type satire som krenket muslimer.

I stedet for å mane til besinnelse og forsonlighet, hisset muslimske ledere til konflikt og konfrontasjon. Den åndelige lederen av Det muslimske brorskapet, Yousuf al-Qaradawi, oppfordret til kraftige protester. I sitt populære tv-show på al-Jazeera sa han: «The nation must rage in anger. Whoever was angered and did not rage is a jackass. We are not a nation of jackasses for riding, but lions that roar.»

Det skal i rettferdighetens navn sies at muslimske ledere også oppfordret til fredelige protester, men det var ikke snakk om oppfordringer til å senke skuldrene og dempe seg, og enda mindre om å forsvare ytringsfriheten konsekvent. Uenigheten syntes å handle om hvorvidt det var legitimt å bruke vold for å forhindre krenkelsene.

En skummel allianse

En deprimerende dimensjon var alliansen mellom muslimsk diaspora i Vesten og autoritære regimer i Midtøsten, som utnyttet situasjonen for egne politiske formål. Regimene kunne utnytte denne saken til å fremstille seg selv som forsvarere av islam, og rette folks misnøye mot en ekstern fiende.

Som etter utgivelsen av Sataniske Vers, gikk liv også tapt etter Jyllandspostens oppslag. Flere tegnere, avisredaktører og andre samfunnsdebattanter ble truet, og måtte ha politibeskyttelse. Noen av dem ble utsatt for drapsforsøk, senest kunstneren Lars Vilks som var målet for terroren i København i år.

Truslene mot de danske tegnerne kom blant annet fra fremstående mullaher, som Maulana Yousef Qureshi i Peshawar. Han lovet en dusør på én million dollar til dem som lyktes med å drepe en av dem. Nyttårsaften 2010 prøvde en somalier å gjøre ord til handling ved å angripe Kurt Westergaard, kjent for tegningen av Muhammed med bombe i turbanen, med øks i hans eget hjem. Heldigvis slapp den 72 år gamle tegneren unna med skrekken.

Det virket nå som det var blitt ganske forutsigbart at de som ble oppfattet som ”fiender av islam” før eller siden ble utsatt for trusler eller i verste fall angrep fra en eller annen sint fanatiker. Islam og muslimer i stigende grad ble assosiert med vold og intoleranse.

Med min muslimske bakgrunn skammet jeg meg på vegne av verdens muslimer. Jeg hadde hele tiden ment at de reaksjonære kreftene tilhørte et lite mindretall, men omfanget og intensiteten i protestene skremte meg. Det mest skuffende var fraværet av religiøse ledere og lærde med demokratisk sinnelag i debatten. Spesielt i Vesten burde man forventet mer av muslimenes moskeer, organisasjoner og talsmenn.

Sammenliknet med muslimske ledere i Danmark, fremsto de norske som mer moderate. Men det var kanskje også på grunn av et samspill med norske politikere som valgte en ”dialoglinje” fremfor en tydelig konsekvent holdning i forsvar av ytringsfriheten som regjeringen i Danmark. Flere liberale muslimer jeg kjente, reagerte både på muslimenes hårsårhet og intoleranse og Europas unnfallenhet, ved at de andre landene lot Danmark stå ganske alene i denne konflikten. Forsvaret av ytringsfriheten var ikke tydelig nok. Samtidig var de også bekymret for den langvarige skaden denne saken hadde påført muslimenes omdømme i Vesten.

I Storbritannia demonstrerte flere hundre muslimer mot karikaturer, noen under paroler som «Behead those who insult islam» eller «Massacre those who insult islam». De så ikke paradokset i å oppfordre til bestialsk vold som reaksjon på at islam ble fremstilt som voldelig.

LIM fødes

Dette var en utløsende årsak til at jeg tok et oppgjør med islam og meldte meg inn i Human-Etisk Forbund. Det betyr ikke at jeg har distansert meg fra de muslimske miljøene, og jeg er ikke likegyldig i forhold til muslimenes ødelagte omdømme. Sammen med flere samfunnsengasjerte personer med muslimsk bakgrunn, var jeg med å etablere organisasjonen LIM, som et talerør for liberale og sekulære muslimer i Norge.

Det første vi gjorde var å gå ut og fordømme økseangrepet på Kurt Westergaard. Tina Shagufta Kornmo, Shakil Rehman og jeg tok kontakt med Aftenposten og sa at vi som muslimer ønsker å si at Muhammed-karikaturene ikke har krenket oss, og at det er ikke noe man skal la seg krenke over. At noen med muslimsk bakgrunn gikk ut og sa at de ikke var krenket av karikaturer var så spesielt at det ble en forsidesak i Aftenposten.

Vi tok deretter initiativ til en markering «mot ekstremisme og for ytringsfrihet». Med denne markeringen ville vi reagere mot økseangrepet på Westergaard og ta avstand fra ekstremister som satte både islam og muslimer i et dårlig lys.

Det ble en del medieoppmerksomhet. Dette dels fordi det var noe nytt at muslimer skulle demonstrere til støtte for ytringsfriheten, men også fordi Islamsk Råd Norge ikke ville være med. Daværende generalsekretær i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, begrunnet i Klassekampen dette med at IRN «generelt sett er meget restriktive med å delta i demonstrasjoner.»

Det var skuffende for oss at IRN ikke støttet markeringen, men det hører også med til historien at Shoaib Sultan for flere år siden sluttet i IRN og er i dag helt klart på ytringsfrihetens side.

Oppmøtet foran Stortinget var ikke særlig stort. Rundt 50 personer deltok, men vi hadde ikke forventet særlig flere. De krenkede er lettere å mobilisere, dessuten var mange redde for å delta i en markering som kunne provosere ekstreme muslimer. Men markeringen ble likevel en suksess. Vi hadde skapt debatt og fikk et reportasjeinnslag på Dagsrevyen.

Juridisk vern mot krenkelse?

Tross sin «restriktive» linje når det kom til demonstrasjoner var Islamsk Råd Norge i september 2012 med på å arrangere en stor demonstrasjon mot YouTube-filmen The Innocence of Muslims. Rundt 3500 personer deltok i demonstrasjonen på Youngstorget, som gikk under parolen «I solidaritet mot krenkelse».

Selv om appellanter tok avstand fra volden som hadde blitt utøvet etter filmen, var hensikten å dele «muslimers fordømmelse og harme» over innholdet i filmen. Også Oslo-ordfører Fabian Stang (H) og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme bidro med appeller, og legitimerte dermed en demonstrasjon med et mer eller mindre klart budskap om å begrense ytringsfriheten.

Verken Stang eller Kvarme var på LIMs markering for ytringsfrihet, men fant det veldig naturlig å dele IRNs harme mot en YouTubefilm om Muhammed. Harmen over denne filmen hadde allerede krevd flere menneskeliv, inkludert livet til den amerikanske ambassadøren i Libya.

Presset har hatt sin virkning. Så sent som i 2008 ønsket Norges regjeringen å gi «et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». Hva som er «kvalifisert angrep på religion» ble ikke definert nærmere. Forslaget ble heldigvis trukket tilbake etter skarpe protester.

Det er fullstendig galt å gi religiøse overbevisninger et særlig vern. Et sentralt poeng med retten til å ytre seg fritt er nettopp sikre meningsbrytningen i et åpent samfunn. Dessuten representerer religioner makt, og hva kan være mer legitimt enn å utfordre maktstrukturer?

Heldigvis har det skjedd en utvikling i riktig retning i tiden mellom Jyllandspostens karikaturer i 2006 og angrepet mot Charlie Hebdo tidligere i år.

Udådene i Paris medførte utstrakt gjengivelse av Muhammed-karikaturene i Charlie Hebdo, men uten at dette medførte aksjoner og demonstrasjoner av betydning i Norge eller andre europeiske land. Igjen kom de voldelige opptøyene utenfor Europa, de verste i Niger. I det hele tatt ble publiseringen, tross noen mishagsytringer, møtt på en mer avslappet måte fra muslimske representanter. Det skulle bare mangle, med tanke på at foranledningen var en massakre på en avisredaksjon.

Større muslimsk mangfold

Reaksjonene fra muslimsk hold var denne gangen mer delte enn i 2006. Stemmer som forsvarer ytringsfriheten og fordømmer volden uten å relativisere eller sette et ”men” etterpå har blitt mer synlige. I Norge tok flere kjente, mer konservative muslimske stemmer som Usman Rana til orde for selvransakelse innen islam, som del av et kraftfullt oppgjør med tankegodset som preget voldsutøverne.

Skribenten Kamil Azhar kom med følgende oppfordring til sine muslimske trosfeller i Dagbladet: «Etter forsiden på neste utgave av Charlie Hebdo bør også muslimer som er blitt såret av tidligere karikaturer, si: Kjære Charlie – alt er tilgitt».

Flere unge muslimer fulgte etter.

Denne type budskap fra muslimske stemmer er viktige fordi det ikke er tilfeldig at terrorister har valgt å ramme nettopp Charlie Hebdo i Paris og et møte med tegneren Lars Vilks i København. (Siden fokuset i denne artikkelen er på ytringsfrihet, kommenterer jeg ikke de forferdelige angrepene mot jøder som også er viktige symbolske mål for jihadister).

Isolert sett er drapene i Paris og København kriminelle handlinger. Det er bare de individene som stod bak som bærer ansvaret for ugjerningene. Men ser vi nærmere på motivet, konteksten og konsekvensene av disse drapene blir problemet større, mye større.

Etter massakren i lokalen til Charlie Hebdo og på vei til fluktbilen ropte brødrene Kouachi «vi har hevnet profeten Muhammed». De følte at de handlet på vegne av islam og på vegne av muslimer. De visste også at mange muslimer betraktet Charlie Hebdo som et mer legitimt mål enn helt tilfeldige «vantro». Vi bør derfor ikke underkjenne koblingen mellom religion og handling. Terroristene står alene i sin handling og det store flertallet av muslimer tar avstand fra dem, men terroristene finner fortsatt solid støtte for sine ugjerninger i den islamske teologien og tradisjonen, blant mange islamske lærde og i en ikke ubetydelig del av verdens muslimske «umma» – inkludert mange muslimer i Vesten.

To forskjellige verdener

I spørsmålet om ytringsfrihet lever muslimer og resten av vesten i to forskjellige verdener. Reaksjonene i Frankrike etter Charlie Hebdo-massakren var ikke så samlende som man skulle ønske at de var. Det var skuffende få muslimer med på massemønstringen i Paris, og i mange skoler nektet muslimske elever å være med på et minutts stilhet.

Etter det påfølgende angrepet i Danmark var det enda verre. Nesten 500 muslimer deltok i begravelsesseremonien til terroristen. Når såpass mange var fysisk til stede for å ære terroristen, blir det et påtrengende spørsmål om hvor mange flere som egentlig sympatiserer med ham.

I en undersøkelse fra Storbritannia svarte så mange som 27 prosent at de har en viss sympati for motivene til terroristene bak Charlie Hebdo-massakren. 68 prosent sa at voldshandlinger mot de som publiserer bilder av profeten aldri kan rettferdiggjøres, men 24 prosent var uenige. Kvaliteten på undersøkelsen (som er bestilt av BBC) kan diskuteres, men selv med feilmarginer er dette svært bekymringsverdige tall.

Kun timer etter massakren mot Charlie Hebdo fikk lederen for den norske organisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, sitte på NRK Aktuelt og kritisere de drepte for karikaturene de har tegnet og publisert. Han fordømte naturligvis terroren, men la samtidig til at han reagerte mot «mobbing av muslimer». På TV2 fikk den samme Qureshi rive i stykker førstesiden av den nye utgaven av Charlie Hebdo for åpent kamera.

Lederen for paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge, Aftab Afsar, gjorde ikke et særlig bedre inntrykk. Han fordømte også terrorhandlingen, men fremstilte samtidig langt på vei muslimene som de største ofrene.

Frykt og selvsensur

De militante islamistene har gang på gang vist at de mener alvor når de truer. De få avisredaksjoner og tegnere som trosser frykten og nekter å særbehandle islam, må i tillegg til truslene også leve med en ganske massiv kritikk. De blir beskyldt for alt fra å være rasister og «islamofober» til å være uansvarlige provokatører som heller bensin på bålet. Som Kamilla Sadol skrev i et innlegg i Aftenposten etter Charlie Hebdo: «Ber du om bråk, så får du bråk.»

I en slik situasjon er det forståelig at valget blir selvsensur. Da risikerer man verken livet eller å havne utenfor det gode selskap.

En kunne forvente at en massakre på en avisredaksjon midt i hjertet av det sekulære Europa ville vært en vekker, men slik gikk det ikke. De som gikk inn for ytringsfrihet, «men…» kom fort på banen.

Noam Chomsky reagerte på autopilot og ville ha fokus på «Vestens hykleri». Aslak Sira Myhre følte seg kallet til å forklare «bakteppet for terroren», i følge ham selv vestlige intervensjoner og rasismen muslimene utsettes for, i Dagsavisen. Aftenpostens kulturkritikker Kjetil Rød skrev følgende: «Jeg forsvarer ikke de som kommer med trusler eller vold, men foreslår at vi bør låne øre til vanlige muslimer som føler seg tråkket på av tegningene. (…) Bak forsvaret for ytringsfrihet skjuler fremmedfiendtligheten seg.» Spaltisten Kathrine Aspaas mante til «ytringsvett» i samme avis, og fikk støtte fra flere sentrale politikere.

Et argument som går igjen er at det er forskjell på karikaturer som rammer majoritetsbefolkningens religion, og de som rammer minoritetene. Hensikten bak argumentet kan være god, men det er ikke godt tenkt av den grunn. For karikaturstriden er ikke en konflikt mellom majoritet og minoritet.

Islam er verdens nest største religion, og representerer derfor stor makt. Makten brukes til å legitimere angrep på kritikere, både i Vesten og i muslimske land. I Vesten blir den muslimske minoriteten et påskudd for presse majoritetsbefolkningen i Europa til å begrense sine ytringer. Kampen har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, reaksjonære muslimske stater har også tatt denne saken opp i internasjonale organer og gjennom diplomatiske kanaler. Disse aktørene sprer en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.

Ingen sivilisasjonskrig

Denne konflikten bør likevel ikke betraktes som en «sivilisasjonskrig» mellom muslimer og Vesten. I stedet må den ses som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og oss som målbærer liberale verdier.

Det er mulig å være en troende, praktiserende muslim og samtidig en lojal borger i et europeisk land.

Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett voldelige represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men etter Charlie Hebdo er det meldt om flere angrep mot moskeer i Frankrike, og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker slik etniske nordmenn bekjemper muslimhatere.

Vestlige muslimer må ikke gjøre seg fremmede i sine egne land, men stå for de verdiene som gjør at de kan leve frie liv i Europa. Det er også viktigere enn noen gang å slå ring rundt de som forsøkes truet til taushet både i Vesten og i muslimske land. Her inkluderes ikke minst muslimske stemmer som utfordrer religiøse dogmer og tabuer. For reformene i den muslimske verden er umulige uten ytringsfrihet.

Bare tre dager etter at terrorangrepet i Paris fant sted, ble en kvinnelig lærer i Bangladesh drept av islamistgruppen Jamaat-e-Islami. Hennes synd var å argumentere mot en fatwa som gjorde hijaben påbudt for alle kvinnelige studenter i sykepleierskolen hun jobbet i – selv om studentene tilhørte forskjellige religioner. Islamistene svarte med å myrde henne på bestialsk vis: øynene hennes ble tatt ut.

Denne saken har ikke fått internasjonal oppmerksomhet, siden den drukner i flommen av religiøse drap og forfølgelser i den muslimske verden. De fleste ofrene for den militante islamismen er muslimer. 80 prosent av all terror skjer i Irak, Pakistan, Afghanistan, Nigeria og Syria.

Men religiøst begrunnede ugjerninger i muslimske land begås ikke bare av rene terrorister; det kan være en mobb, en lokal islamistgruppe eller rette og slett islamske regimer, som det i Saudi-Arabia. I tillegg kommer det som skjer i konfliktområder der terrorgrupper som Taliban, ISIL og Boko Haram herjer.

Mens jeg skriver denne teksten, får jeg beskjed om at den profilerte sekulære bloggeren Avijit Roy er drept med machete av ekstreme islamister i Bangladesh’ hovedstad Dhaka. Han hadde reist dit fra USA for å presentere sin islamkritiske bok Virus of Faith. Fanatikerne gjorde akkurat det de truet med på forhånd. Den ytterliggående islamisten Shafiur Rhaman Farabi skal ha skrevet på Facebook at Avijit Roy ville bli drept med en gang han kom til Bangladesh.

Solidariteten som forsvant

De modige motstemmene i muslimske land har et sterkt behov for støtte og solidaritet fra sine mer priviligerte trosfeller i vestlige land. Men hvordan er forutsetningene for dette i dag, når tendensen blant mange av disse snarere er å vende seg i retning av det autoritære og bort fra det liberale?

Å gå tydelig ut mot volden til muslimske fanatikere kan stadig sitte langt inne for enkelte muslimske organisasjoner. Et eksempel er Islamsk Råd Norge, som måtte presses fra flere hold før de tok tydelig avstand fra ISIL og Profetens Ummah. De deltok til slutt også på demonstrasjonen mot ISIL i sommer i fjor, som var et initiativ fra unge muslimer.

I Danmark klarte derimot ikke muslimer å samle seg om en lignende demonstrasjon. Mohammed Sabah Ahmad, tidligere talsmann for Grimhøj-moskeen og arrangør av en demonstrasjon mot ISIL i Århus, sa til danske medier at frykt for represalier fra radikale islamske miljøer gjør at muslimer ikke tør møte opp. Han fortalte også at han ikke greide å få imamer til å delta eller støtte demonstrasjonen: «Den taushet som er blant muslimer, må ikke oppfattes som at de godtar IS’ handlinger. Det skyldes heller at mange er redd for å bli overfalt eller motta hatpost om de offentlig tar avstand fra IS», uttalte Ahmad til avisen Information.

Noen våger likevel å bryte ut. Noe av det mer oppløftende som har skjedd siden første omgang av karikaturstriden er at tidligere ekstremister tar et oppgjør med sin egen fortid og bidrar i kampen mot ekstremisme. I Norge har vi flere slike eksempler, som konvertitten Yousef Assidiq. Assidiq tilhørte det ekstreme miljøet rundt Arfan Bhatti og Mohyeldeen Mohammad, og var apellant på demonstrasjonen i februar 2010 der Mohammad foran 3000 muslimer «advarte» (noen vil si «truet») med et 11. september i Norge. Assidiq brøt heldigvis med dette miljøet og ble en sentral figur i kampen mot ekstremisme i organisasjonen Minotenk.

Mannen bak Muhammedkrisen

Internasjonalt har imidlertid omvendelsen av Ahmad Akkari vakt mest oppsikt. Akkari var en av de største agitatorene under karikaturstriden i Danmark, særlig da han på vegne av 27 muslimske foreninger reiste rundt i Midt-Østen for å spre karikaturtegningene og hisse menneskere opp mot landet han bodde i.

Resultatet ble en stor internasjonal krise. Danske og norske ambassader ble brent og ødelagt og det ble krevd at karikaturtegnere og redaktørene som publiserte dem skulle bli drept. Mange mennesker mistet også livet.

I ettertid brukte Akkari tid til å reflektere over sin rolle og sin holdning til islam. Selvransakelsen førte til at han gikk offentlig ut og beklaget for sin destruktive rolle under karikaturstriden. Han beklaget personlig til Khader, og de to ble samarbeidspartnere i arbeidet mot radikalisering og ekstremisme. Flere TV-opptredener og avisintervjuer ble fulgt opp med boken Min afsked med islamismen: Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark.

I april 2014 kom Akkari til Norge og Fritt Ord der det ble tatt en ny runde om karikaturstriden. Akkari kom fort i skyggen av det som utviklet seg til et oppvaskmøte mellom Magazinet-redaktøren Vebjørn Selbekk og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre. Sistnevnte kom ikke så godt ut av det. Støre ble kritisert for å ha vært for ettergivende under karikaturstriden, og for ikke å ha forsvart ytringsfriheten tydelig nok.

Det var en spesiell opplevelse at personen som gjennom sine ekstreme handlinger bidro sterkt til etableringen av LIM nå satt sammen med oss og diskuterte hvordan vi kunne etablere et nordisk nettverk av sekulære muslimer. Det var oppløftende og ga håp. Akkaris erfaringer fra islamistiske miljøer i Danmark er svært verdifulle.

Noe liknende finner vi i Storbritannia i form av organisasjonen Quilliam Foundation. Quilliam består av tidligere islamister som i kraft av sin førstehåndserfaring kan peke på problematiske forhold ved britiske moskeer. De to mest profilerte lederne, Maajid Nawaz og Haras Rafiq, tar til orde for en omfattende ideologisk kamp der islamisme forhåpentligvis kan gjøres like upopulær som nynazisme og sovjetisk kommunisme.

Milepæler og tilbakeslag

Demonstrasjonen mot ISIL og Profetens Ummah i Oslo sommeren 2014 var en milepæl. Initiativet kom fra konservative religiøse muslimer og mobiliseringen var ganske stor. Demonstrasjonen åpnet veien for ringen rundt synagogen i Oslo, som fikk massiv hyllest i internasjonal presse og i sosiale medier. Man kan problematisere sider ved begge disse markeringene, men hovedbudskapet mot ekstremisme var tydelig.

Bare noen dager etter synagoge-markeringen, tok den iranske menneskerettsadvokaten Mohammad Mostafaei initiativ til karikaturustillingen ”I am Charlie” i Drammens Teater. Slike initiativer er med å bevege ting i riktig retning og å gi håp. Men i motsetning til synagoge-markeringen, ble ikke Mostafaeis initiativ applaudert.

Selv om ingen Muhamed-karikaturer var en del av utstillingen, ble Mostafaei bedt av politiet om å avlyse arrangementet. Han nektet, men utstillingen ble begrenset fra et par dager til bare noen timer, den 27. februar. Sikkerhetsopplegget mens arrangementet pågikk var massivt. Ytringsfriheten ble forsvart med tungt bevæpnede politifolk, skarpskyttere på taket rundt teatret og til og med en helikopter var i luften. Flere som skulle delta på arrangementet trakk seg og arrangøren fikk massiv kritikk fra folk i Drammen for «å lage bråk». Alt han ønsket var å solidarisere seg med Charlie Hebdo og tilrettelegge for en rolig og sivilisert diskusjon om ytringsfrihetens grenser i lys av de siste terrorangrepene i Paris og København.

Jeg var med i juryen som valgte karikaturene som skulle stilles ut. Vi valgte bort Muhamed-karikaturer, siden det ville betydd at arrangementet ikke kunne avholdes. Utstillingene ble i stedet dominert av karikaturer som illustrerte hvordan pennen vinner over sverdet.

En lignende utstilling på Høyskolen i Oslo og Akershus måtte flyttes til et låsbart rom selv om heller ikke var det noen Muhamed-karikaturer. De omfattende kostnadene knyttet til sikkerhetsoppleget gjør det vanskeligere med flere slike initiativer i fremtiden. Kostnader er også en begrunnelse for hvorfor politiet ba debattanten Amal Aden om å dempe seg. For de har ikke budsjetter til å passe på henne hele tiden.

I stedet for å be stemmer som Mohammad Mostafaei, Amal Aden og andre om å dempe seg, burde vi som samfunn heller være takknemlige for at slike stemmer finnes og gjort alt vi kan for at de blir flere. Til syvende og sist hviler ytringsfriheten på skuldrene til de som ikke lar seg skremme til taushet.

Gode og dårlige nyheter

Under debatten om utstillingen i Drammen sa den lokale drammenspolitikeren Yousuf Gilani at konflikten rundt religionssatire og ytringsfrihet er under en modningsprosess. Jeg håper han har rett.

Men vi ser både negative og positive tendenser samtidig. Ekstremistene er blitt mer truende, samtidig har stemmer som tar til motmæle og forsvarer ytringsfriheten blitt flere. Om det er en ting vi må lære etter Rushdie-affæren, den danske karikaturstriden og Charlie Hebdo, er at stemmer som utfordrer islamsk fundamentalisme ikke må bli stående alene. Svikter vi dem, svikter vi hele den humanistiske arven.

Europa må stå trofaste til sine sekulære verdier. Samtidig må vi støtte de muslimske kreftene som arbeider for å gjøre islam og muslimske samfunn mer åpne og tolerante. Den indre striden om hvilken retning islam skal ta, bør løpe parallelt med at muslimer i Europa utfordres til å ta stilling i en verdikonflikt i samfunnene de er en del av.

Tiden for stor verdikonsensur er åpenbart forbi for vi lever i en mer sammensatt verden. I et Europa med økt verdipluralisme, kan vi ikke leve med en dyp og vedvarende konflikt rundt ytringsfrihetens grenser. Respekten for retten til å tro på hva man vil innebærer ikke retten til respekt for selve troen. Hva er hellig for noen kan ikke betraktes som hellig av alle.

I et liberalt samfunn skal det være plass også for de som forakter frihetsverdier og ønsker å forandre våre samfunn fundamentalt. Ytringsfriheten beskytter også muslimer som kommer med svært krenkende og støtende uttalelser. Og da tenker jeg ikke bare på teologisk begrunnede hatytringer mot «kuffar» (de vantro) eller støtte til dødsstraff for apostater og homofile samt steining av «utro» kvinner. Lederen for Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain ble frikjent for å ha hyllet terrordrapene på norske Statoil-ansatte i In Amenas i Algerie. Den 9. november 2014, dager etter at Amal Aden ble utsatt for et fysisk angrep på gata, skrev Hussain følgende på Facebook:

«Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!»

Han ble frikjent også for denne (in)direkte oppfordringen til vold. Dette er et eksempel på hvor vidt ytringsfriheten tolkes i Norge. Sett i lys av dette er det absurd å forvente at Charlie Hebdos karikaturer av en religionsstifter som er død for nesten 1400 år siden skal være forbudt eller underlagt selvsensur. Ytringsfriheten er sammen med rettsstaten spilleregler vi ikke kan kompromisse om.

Del denne posten

Om forfatteren: Sylo Taraku

Sylo Taraku (f. 1973) kom til Norge som flyktning fra Kosovo tidlig på 1990-tallet. Han er statsviter, og har blant annet vært generalsekretær i NOAS, LIM og underdirektør i UDI. Taraku er i dag rådgiver i Tankesmien Agenda