Når menn velges bort

Kari Skrede

Kari Skrede

Kari Skrede (f. 1942) er samfunnsøkonom. I årene 1995-2012 var hun ansatt som forsker og forskningssjef i Seksjon for demografi og levekårsforskning ved Statistisk sentralbyrå.
Kari Skrede

Latest posts by Kari Skrede (see all)

Fra 1/15. 

Stadig flere menn faller utenfor familielivet. Har likestillingen gått for langt, eller er det snarere det motsatte som er problemet? I sin tid ved Statistisk sentralbyrå forsket Kari Skrede på spørsmålet.

Livsløpet har endret seg mye for dagens unge sammenliknet med dem som vokste opp i de første tiårene av etterkrigstida. Økt satsing på utdanning, nye mønstre for familieetablering og utviklingen på arbeidsmarkedet har endret rammebetingelsene. Økt likestilling mellom kjønnene er en sentral del av dette bildet. I årskullene født etter 1960 har kvinnene i gjennomsnitt lengre utdanning enn jevnaldrende menn. Det er en høyere andel kvinner enn menn med universitets- og høgskoleutdanning, men en høyere andel menn med videregående fagutdanning.

Samtidig har den sosiale differensieringen og betydningen av utdanning endret seg både i arbeids- og familielivet. Arbeidsmarkedet krever mer kompetanse, og det har blitt færre jobber for ikke-faglærte. Kompetansekravene forsterkes i lavkonjunkturperioder, hvor særlig unge på vei inn i arbeidsmarkedet blir utsatt for arbeidsløshet. Dette gjør det vanskeligere å velge mellom jobb og utdanning tidlig i livsløpet – både for unge kvinner og unge menn.

I perioden etter 1960 har Norge, i likhet med andre vestlige i-land, gjennomgått omfattende demografiske endringer, vanligvis omtalt som den andre demografiske overgangen[1]. Det tradisjonelle familiemønsteret tilsa ekteskap og barn tidlig i livsløpet. Nå ble det stadig mer vanlig med sene ekteskap og barn senere i livsløpet. Skilsmissehyppigheten har økt, og i mange land har det vært en markant økning av samboerskap. Samtidig har kvinnene fått mer utdanning, og mødre deltar oftere i lønnet arbeid. Endringene i fødselsmønsteret har gitt store svingninger i fruktbarheten, men mindre i Norge enn i de fleste andre vestlige i-land.

Kjønn og familiedannelse

Den løpende befolkningsstatistikken har tradisjonelt fulgt utviklingen i kvinnenes fruktbarhet.

Utsettelsen av førstefødslene begynte for alvor på 1970-tallet og førte til synkende fruktbarhetstall[2] fram til 1983-84. Da var fruktbarheten nede i 1,66 barn pr kvinne, et foreløpig minimum for etterkrigstida. (For at befolkningen skal reprodusere seg på samme nivå, må dette tallet ligge på rundt 2,1 barn.) Senere har fruktbarheten igjen steget noe. Gjennom 1990- og 2000-tallet har den ligget i nærheten av reproduksjonsnivået, i motsetning til hva som er tilfellet i de fleste europeiske land. [3]

Siden fruktbarheten varierer en god del over tid får vi et bedre mål for utviklingen ved å se på den såkalte kohortfruktbarheten[4], det vil si den faktiske utviklingen i barnetall og plassering av fødslene gjennom livsløpet for kvinner i ulike fødselskull. Ved inngangen til 2000-tallet hadde alle etterkrigskohortene av norske kvinner som hadde passert 40-års alder, oppnådd et gjennomsnittlig barnetall på minst reproduksjonsnivået eller svært nær det. Samtidig viste utviklingen økende forskjeller i barnetall i de yngre kvinnekohortene. Andelen barnløse kvinner og ettbarnsmødre hadde økt i de yngre kohortene. Det hadde også andelen kvinner med tre eller flere barn. Men andelen tobarnsmødre hadde gått markant ned sammenliknet med toppnivået fra sent på 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet.[5]

Endringene i mennenes familieetablering var ikke like godt dekket i den løpende statistikken. Men de endringene som var skjedd for kvinner, stimulerte interessen for bedre innsikt også i menns familieetablering. Med dette utgangspunktet tok Statistisk sentralbyrå initiativ til et forskningsprosjekt der en brukte data fra tilgjengelige registre for samtlige menn født i Norge i hvert femte år i perioden 1940-80. Vi kunne dermed sammenlikne familiedannelse og familieutvikling for de unge generasjonene med utviklingen for generasjonene som vokste opp tidligere i etterkrigstida. Hovedhypotesen var at familiedannelsen gradvis er blitt mer sosialt selektiv og at utslagene her er sterkest for menn. Vi antok at dette var en konsekvens av at kvinnene var blitt økonomisk mer selvstendige. Dermed har de mulighet til å være mer selektive i valg av partner, og større makt og mulighet til å bryte ut av en utilfredsstillende familiesituasjon.

Færre menn blir fedre

I de yngre fødselskohortene var det større endringer i familieetableringen for menn enn for kvinner. Utsettelsen av første fødsel er mer markert for menn enn for kvinner[6]. Andelen barnløse ved ulike alderstrinn har økt for begge kjønn, men betydelig mer for menn enn for kvinner. Andelen barnløse var lavest i 1945-kohorten for både kvinner og menn. Fra 1945-kohorten til 1960-kohorten økte andel barnløse ved 40-års alder for kvinner fra 9 til 13 prosent, mens andelen barnløse menn gikk opp fra 17 til 26 prosent.

Det er få kvinner som får sitt første barn etter fylte 40 år. For kvinner gir barnløsheten ved 40 år dermed en god pekepinn på det endelige nivået. Biologien setter ikke samme grense for menn. I kohortene fra 1940- og 1950-tallet var det likevel få menn som fikk sitt første barn etter 40. Vi må regne med at andelen eldre førstegangsfedre vil øke noe i de yngre kohortene. Det er likevel ikke grunn til å vente så denne andelen vil stige så sterkt at hele den sterke økningen i barnløshet for yngre generasjoner forsvinner senere i livsløpet. Én viktig grunn til at barnløsheten har økt mer for menn enn for kvinner, er en markert økning i andelen «flerkullsfedre», det vil si menn som har barn med mer enn én kvinne.

I 1940-kohorten var det 7 prosent flerkullsfedre blant de mennene som var blitt fedre innen 60 års alder. I 1955-kohorten var det hele 12 prosent av mennene som var blitt flerkullsfedre allerede innen fylte 45. I 1960-kohorten var andelen flerkullsfedre nesten like høy allerede ved 40års alder. Økningen i andelen flerkullsfedre innebærer at en del kvinner som kunne vært valgt som partnere av de barnløse mennene, allerede er «opptatt». Satt på spissen kan vi si at utviklingen signaliserer en økt resirkulering av «pent brukte» menn i de yngre kohortene. Dermed vil andelen «ubrukte» og barnløse menn også øke i de samme fødselskullene. Utviklingen tyder på at vi etter hvert vil få en betydelig høyere andel barnløse menn.

Dette ser vi allerede nå også i den løpende fødselsstatistikken. Statistisk sentralbyrå endret sin praksis på 2000-tallet og publiserer nå barnetallsfordeling både for kvinner og menn etter fødselskohort.[7] De nyeste tallene viser at av menn født i 1970 og 1973, var henholdsvis 27 og 28 prosent barnløse ved 40 år. Som ventet ser vi en økning i eldre førstegangsfedre. Blant menn født i 1960 ble andelen barnløse redusert med 3,5 prosentpoeng i aldersintervallet fra 40 til 50 år. Med 20 prosent barnløse ved 50 års alder, har likevel menn født i 1960 mye høyere barnløshet på dette alderstrinnet enn generasjonene født på 1940- og 1950-tallet.

Økte forskjeller i familiedannelser

Selv om de fleste unge kvinner og menn utsetter fødslene, er det fortsatt noen som starter tidlig. Ett av siktemålene med vårt prosjekt var å få økt innsikt i omfanget av fødsler i og utenfor samboerskap, særlig blant unge som starter tidlig. Det er i denne gruppen omfanget av fødsler utenfor ekteskap tradisjonelt har vært høyest.

Norge hadde vært gjennom en periode med sterk vekst i andelen som var født utenfor ekteskap. Det var vanlig å anta at hovedtyngden av disse var født i samboerskap. Arbeidet med å legge om fødselsstatistikken var i gang, men ennå ikke avsluttet. Fra tidlig på 2000-tallet har Statistisk sentralbyrå imidlertid registert mors samboerstatus som en egen kategori i fødselsstatistikken. Statistikken bekrefter en økning i andelen barn født med samboende foreldre i denne perioden, mens andelen gifte foreldre har blitt redusert. Andelen enslige mødre har ligget relativt stabilt på 10-12 prosent.[8]

Den løpende statistikken skiller ikke på samlivstatus for mødrene eller om mor er førstefødende eller om hun har barn fra før. Et forprosjekt viste imidlertid at andelen aleneboende mødre lå en god del høyere for førstefødslene enn for senere fødsler. Analysen var basert på fødselsmeldingene fra 1999. Andelen mødre som verken var gifte eller samboende ved barnets fødsel, var knapt 12 prosent for alle fødsler under ett og 19 prosent for de førstegangsfødende.[9]

Endringene i samlivsformer og fødselsmønster gjenspeiles i mennenes familieetablering. I 1950-kohorten fikk 12 prosent av mennene sitt første barn utenfor ekteskap. Hovedtyngden av disse barna var født før faren ble 30 år. I 1965-kohorten øker andelen menn med første fødsel utenfor ekteskap også markert etter at 30-års alder er passert. Ved 35-års alder hadde om lag 65 prosent av 1965-fødselskohorten fått sitt første barn. Av disse hadde over halvparten fått første barn utenfor ekteskap. Av fødslene som fant sted før mennene fylte 25 år, var hovedtyngden utenfor ekteskap.

Vår analyse viste at en betydelig andel av de tidlige fødslene utenfor ekteskap skjedde uten at foreldrene var samboende, eller var i samboerskap som ble oppløst kort tid etter fødselen. Vi brukte her registeropplysninger om fars forsørgerstatus (målt ved forsørgerfradraget[10]) i året etter fødselen, som et felles mål for andel gifte og samboende fedre ved fødselen. Fedre i samboerforhold som ble oppløst kort tid etter fødselen, ble altså regnet som ikke-samboende fedre.

Vi gjennomførte også en analyse hvor vi studerte overgangen fra fødsel utenfor ekteskap til samboerskap. Blant menn som fikk sitt første barn før de var fylt 25, var det få som bodde sammen med og forsørget barn året etter at barnet ble født. Sannsynligheten for å være samboende far året etter fødsel (blant menn som ikke fikk første barn i ekteskap) øker med mannens alder, utdanning og inntekt. Analysen viste også at sannsynligheten for førstefødsel uten overgang til samboerskap året etter, var markert høyere for de yngre kohortene. Parallelt med at det var blitt færre tidlige førstefødsler i de yngre kohortene sett under ett, var det en økende andel av disse fødslene som fant sted utenfor parforhold og i ustabile samboerforhold. Utviklingen hadde dermed gått i retning av mer markerte sosiale forskjeller i familiedannelsesprosessen i de yngre kohortene, mellom dem som får barn tidlig i livsløpet og dem som utsetter fødslene.

Økonomi og sosial seleksjon

En tidligere studie av utviklingen av levekårene i yngre fødselskohorter på første halvdel av 1990-tallet pekte i retning av at overgangsstønaden for enslige forsørgere[11] hadde hatt betydning for familieetableringen. Blant ugifte kvinner som ble mor før 25-års alder var det en stor andel som mottok overgangsstønad. Blant unge kvinner med lav utdanning hadde mødrene høyere inntekt enn kvinner uten barn. Dette trass i at unge gifte mødre med kort utdanning gjennomgående hadde svært lav inntekt.[12]

Utviklingen i mennenes familieetablering støttet opp under antakelsen om at overgangsstønaden kan ha hatt betydning for omfanget av tidlige førstefødsler, spesielt når vi ser på utviklingen i et litt lengre tidsperspektiv. Da overgangsstønaden for ugifte mødre ble innført i 1967 (og erstattet den tidligere loven om enke- og morstrygd fra 1964), rådde fortsatt sterke normer om at barn helst skulle bli født i ekteskap. I de kohortene som etablerte seg med familie i de første tiårene etter krigen, var det mange som ble foreldre relativt tidlig i livsløpet. I denne perioden var det både mulig og vanlig for menn å bli familieforsørger tidlig i livsløpet, og svært ofte var det første barnet allerede på vei når ekteskapet ble inngått. I disse kohortene kom de aller fleste førstefødslene i ekteskap. De relativt få førstefødslene utenfor ekteskap fant gjerne sted tidlig i livsløpet. [13]

I tiårene som fulgte har normene endret seg. Å vinne sosial aksept gjennom ekteskap har fått mindre betydning. Begrepet «å være nødt til å gifte seg» er forsvunnet fra dagligtalen. I de aller fleste sosiale lag er det ikke lenger et sosialt stigma knyttet til å være ugift og enslig mor. Dermed blir det også en lavere terskel for å velge bort samboerforholdet eller å oppløse det kort tid etter at barnet er født.

De som velges bort

Parallelt med at overgangsstønaden har gitt kvinner økt økonomisk autonomi, er unge menns forsørgerevne svekket gjennom endringene i arbeidsmarkedet. Unge menn med kort utdanning står svakere på arbeidsmarkedet enn tidligere. De har dermed mindre økonomiske ressurser å tilby for en tidlig familieetablering.

De tidligere fødslene bidrar til en lavere terskel for å bli far, samtidig som de bidrar til en høyere terskel for det nære faderskapet, altså at far bor sammen med og forsørger egne barn eller stebarn. Der vi kan sammenlikne eldre og yngre kohorter, ser vi en klart fallende andel som har blitt fedre ved alle alderstrinn, mens terskelen for det nære faderskap er blitt enda høyere. I kohorten av menn født i 1940 bodde tre fjerdedeler av mennene sammen med og forsørget barn ved 40-års alder (75 prosent). I 1960-kullet var denne andelen redusert til under to tredjedeler (63 prosent).

Sosioøkonomiske kjennetegn påvirker sannsynligheten for ha blitt far før fylte 40 år såvel som sannsynligheten for å bo sammen med og forsørge barn ved samme alder. Menn som var blitt registrerte fedre før fylte 40, hadde i gjennomsnitt en bedre inntektsutvikling enn menn uten barn, også når en kontrollerer for ulik utdanning.

Sosioøkonomiske kjennetegn slår enda sterkere ut for sannsynligheten for å være samboende far eller stefar ved 40-års alder. En mann med høy utdanning er langt oftere en samboende far. Den positive virkningen av utdanning øker markert for de yngre kohortene. Høyere inntekt gjør det også mer sannsynlig at en mann blir en samboende far, men betydningen er mindre enn for utdanning. Og det å bli far i ung alder, virker negativt på sannsynligheten for å være samboende far når man er 40.

Den sterkere økningen i barnløsheten for menn enn for kvinner har nær sammenheng med hyppigere skilsmisser og oppløsning av samboerskap. Dermed blir også «bruktmarkedet» mer aktuelt som partnermarked. Dette gjelder i og for seg begge kjønn, men kvinners mer selvstendige stilling, økonomisk og sosialt, har gitt dem mulighet til å gå gjennom en lengre søkeperiode. Da kan en «pent brukt» mann med gode ressurser være en bedre kandidat til ny make enn en «ubrukt» mann med få ressurser. Samlivsoppløsningen bidrar altså til økningen i andelen av flerkullsfedre . Den sterkere sosiale seleksjonen til det nære faderskapet i de yngre fødselskohortene gjelder for fedre med barn bare i ett kull såvel som flerkullsfedre. Å være flerkullsfar er ikke i seg selv en sikker vei til det nære faderskapet.

En senere undersøkelse av fødselshistoriene for menn fra kohortene 1955-85 fant at flerkullsfødsler for menn hadde et tosidig mønster i forhold til sosioøkonomiske ressurser.[14] Menn med høy sosioøkonomisk status har høyere sannsynlighet for å bli far med ny partner. Men det samme gjelder for menn med lav sosioøkonomisk status. Disse mennene har ofte ustabile samliv og høyere samlivsoppløsning. Funnene samsvarer godt med de tidligere funnene om hva som påvirker det nære faderskapet.

Forskjellene etter utdanning i den tidlige familiedannelsen blir forsterket senere i livet. Dette bekreftes av forskning på utdanningens betydning på skilsmisserisikoen. For førstegangs ekteskap inngått i perioden 1980-99 reduseres sannsynligheten for skilsmisse med økende utdanning for ektefellene – altså at skilsmisserisikoen er høyest når ektefellene har kort utdanning.[15]

Mer likestilling og større ulikheter?

I den offentlige debatten hevdes det fra tid til annen at likestillingen er gått for langt, ofte med henvisning til de høyere tersklene for det nære faderskapet. Etter min mening viser utviklingen snarere at de sosiale forskjellene har blitt større. Endringene i familieetablering innebærer økte ulikheter både etter kjønn og utdanning. Det er for menn med kort utdanning vi kan se de tydeligste virkningene av kvinnenes økte økonomiske selvstendighet. Den sterkere «inntektssorteringen» av menn tyder på at kvinner velger bort menn som er dårligere forsørgere. Konflikten er altså knyttet mer til svikt i en tradisjonell forsørgerrolle enn til svikt i likestillingen. Denne konflikten er etter alt å dømme mer markert i dagens unge generasjoner enn i eldre generasjoner. Den gang hadde mennene mer å tilby som forsørgere, og ekteskapet betydde mer for den sosiale aksepten.

Sterkere sosial seleksjon til det nære faderskapet kan heller ikke entydig tolkes som en virkning av at likestillingen er gått for langt. Det er selvsagt ikke så enkelt at mannens utdanning er det eneste kriteriet kvinner med lang utdanning legger til grunn for valg av partner. Kvinner som både ønsker seg barn og som ønsker å satse for fullt på en yrkeskarriere, vil imidlertid lete etter mulige partnere blant menn som ikke bare ønsker seg barn, men også er innstilt på selv å stille helhjertet opp på hjemmeplan.

En mulig forklaring på økt omfang av flerkullsfedre kan være økt vegring mot foreldreansvaret blant barnløse menn. Det er flere tegn på at yngre menn ikke like høyt som kvinner prioriterer det å bli foreldre.[16] De europeiske verdiundersøkelsene tyder på at menn i noe mindre grad enn kvinner ønsker seg barn. Dette støttes også av en svensk undersøkelse om unges syn på familie og arbeid, hvor unge menn framstår som mindre motivert for barn[17]. Færre menn mener at det å få barn er meningen med livet og prioriterer i stedet arbeid og fritid. Liknende tendenser er senere funnet i en norsk undersøkelse av framtidsplaner, familie og samliv[18].

Et «likestillingsunderskudd» i fødslene?

Alt i alt peker utviklingen i fødselsmønsteret snarere i retning av at likestillingen har et forbedringspotensiale enn at den er kommet for langt. Gir det noen mening å snakke om et «likestillingsunderskudd» i fødselsmønsteret – altså at vi mangler noen fødsler som vi kunne ha hatt om likestillingen var kommet lengre?

Her kan det være relevant å se på forholdet mellom barnløshet for menn og for kvinner. Både blant menn og kvinner blir det flere barnløse. Nærmere undersøkelser viser at barnløsheten ved 40-års alder nå er økende for kvinner med lang utdanning i yngre kohorter. Kanskje er det blitt vanskeligere for kvinner med lang utdanning å finne menn som tilfredsstiller de forventningene kvinnene har til menn som make og med-forelder. Dette kan ses som et tegn på et «likestillingsunderskudd» i fødselsmønsteret.

Tradisjonelt har kvinner med lang utdanning søkt sine ektefeller (etter hvert også samboere) blant menn som selv har lang utdanning. Andelen kvinner med lang utdanning har økt. Selv om det blant dagens 40-åringer fortsatt er flere menn enn kvinner med lang utdanning, er mannsoverskuddet betydelig redusert. Denne utviklingen bare fortsetter. Dermed blir det sterkere konkurranse blant kvinnene om mennene på «øverste hylle».

Et annet tegn er ulikhetene i barnetall. Kvinner hvis utdanning er innenfor kvinnedominerte yrker som sykepleier og lærer har i gjennomsnitt flere barn enn kvinner med utdanning for mannsdominerte og nøytrale yrker[19]. De kvinnedominerte yrkene kjennetegnes av et høyt innslag av deltidsarbeid, også blant kvinner med relativ lang utdanning. Dette kan peke i retning av at det er par med «likestilling light» som så langt har høstet de største gevinstene av de sjenerøse familiepolitiske ordninger vi nå har i Norge.

Denne utviklingen presenterer utfordringer både for menn og for kvinner. Vi ser altså tendenser til et «krympende faderskap», både hva gjelder andelen menn som blir fedre og andelen som bor sammen med barn senere. Familiedannelsen legger rammer for det senere livsløpet. De mange barnløse menn og menn med svakere tilknytning til sine barn vil kunne forsterke de framtidige utfordringene med en aldrende befolkning. En voksende eldrebefolkning hvor en betydelig andel eldre menn ikke har ektefelle eller egne barn, vil stille større krav til omsorgspolitikken.

 

Litteraturliste:

Bernhardt, Eva (2000) Familj og karriär. VälfärdsBulletinen 4: 4-5.

Byberg, Ingvild Hauge, Aslaug Hurlen Foss & Turid Noack (2001) Gjete kongens harer – rapport fra arbeidet med å få samboere mer innpasset i statistikken. Rapporter 2001/40. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Jensen, An-Magritt (2004) Harde fakta om myke menn. I: Anne Lise Ellingsæter & Arnlaug Leira (red) Familien og velferdsstaten – utfordringer og dilemmaer. Oslo: Gyldendal Akademisk, 201-230.

Lappegård, Trude (2000) New fertility trends in Norway. http://www.demographic-research.org/Volumes 2 (3).

Lappegård, Trude (2001) Valg av utdanning – valg av livsløp? Utdanning og ulikhet i kvinners fruktbarhetsatferd. Tidsskrift for samfunnsforskning 42: 409-435.

Lappegård, Trude & Marit Rønsen (2013) Socioeconomic differences in multipartner fertility among Norwegian men. Demography 50(3): 1135-1153.

Lesthaeghe, Ron J (1995) The second demographic transition in Western countries – An interpretation. I: Karen Oppenheim Mason & An-Magritt Jensen (red.) Gender and family change in industrialized countries. Oxford: Clarendon, 17-62.

Lyngstad, Torkild Hovde (2004) The impact of parents’ and spouses’ education on divorce rates in Norway. http://www.demographic-research.org/Volumes/ 10(5): 121-142.

Lyngstad, Torkild Hovde & Turid Noack (2005) Vil de velge bort familien? En analyse av unge nordmenns ekteskaps- og fruktbarhetsintensjoner. Tidsskrift for velferdsforskning 8: 120-134.

Noack, Turid & Lars Østby (1981) Fruktbarhet blant norske kvinner. Resultater fra Fruktbarhetsundersøkelsen 1977. Sosiale og økonomiske studier 49. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Rønsen, Marit & Kari Skrede (2005) Nordic fertility patterns – compatible with gender equality? I: Anne Lise Ellingsæter & Arnlaug Leira (red.) Politicising Parenthood: Gender Relations in Scandinavian Welfare State Restructuring. Bristol: Policy Press.

Skrede, Kari (2002) Towards gender equality in Norway’s young generations? I: Jørgen Carling (red.) Nordic demography: Trends and differentials, Scandinavian Population Studies, 13. Oslo: Unipub/Nordic Demographic Society, 191-218.

Skrede, Kari (2004a) Familiepolitikkens grense – ved ‘likestilling light’? I: Anne Lise Ellingsæter & Arnlaug Leira (red.) Familien og velferdsstaten – utfordringer og dilemmaer. Oslo: Gyldendal Akademisk, 160-200.

Skrede, Kari (2004b) Færre menn blir fedre. I: Økonomiske analyser 23(6): 57-68.

Skrede, Kari (2005) Foreldreskap i forandring – færre menn blir fedre. Tidsskrift for kjønnsforskning 29(2).

Skrede, Kari & Annemette Sørensen (1983) På spor av en ny kvinnerolle? I: Kari Skrede & Kristin Tornes (red.) Studier i kvinners livsløp. Oslo: Universitetsforlaget, 198-240.

van de Kaa, D J (1987) Europe’s second demographic transition. Population Bulletin (42)1: 1-57.

 

Fotnoter:

  1. Van de Kaa 1987, Lesthaege 1995
  2. Fruktbarhetstallet måler periodefruktbarheten. Den beregnes på grunnlag av fødselstallene i et gitt år under forutsetning av at kvinnenes fruktbarhet over livsløpet er det samme som fruktbarhetsnivået i de enkelte aldersgruppene av kvinner i dette året.
  3. Statistisk sentralbyrå 2015: http://www.ssb.no/ /befolkning/fødte/statistikkbanken: Tabell 04232 Samlet fruktbarhetstall.
  4. En kohort omfatter alle som er født i et bestemt år eller en bestemt tidsperiode.
  5. Lappegård 2000.
  6. I fødselsregisteret er fødsel for menn definert som registrert farskap ved barnets fødsel. Adopsjoner er også inkludert i registeret, både for menn og kvinner. De aller fleste fødsler og adopsjoner i Norge har registrerte opplysninger om begge foreldre.
  7. Statistisk sentralbyrå 2015: http://www.ssb.no/ /befolkning/fødte/statistikkbanken: tabell 07870: Barnetallsfordeling etter kvinnen/mannens alder og fødselskohort. Tallene er basert på den bosatte befolkningen, som påvirkes av inn- og utvandring, og derfor ikke helt sammenliknbar med undersøkelsen hvor vi fulgte fødselskullet over livsløpet og korrigerte for avgang ved utvandring og dødsfall. Det er imidlertid relativt beskjedne forskjeller mellom tall som kan sammenliknes direkte. 
  8. Statistisk sentralbyrå 2015: http://www.ssb.no/emner/befolkning/fødte/
  9. Byberg, Foss og Noack 2001.
  10. Forsørgerfradraget var et fradrag i skatt som ble innført ved skattereformen i 1970. Det omfattet forsørgelse av barn i alderen fra 16 til 20 år, altså for gamle til barnetrygd. I 1977 ble fradraget utvidet til å gjelde for barn i barnetrygdalder. Fradraget var delt mellom foreldrene og omfattet både egne barn og eventuelle stebarn, men ble gitt bare til foreldre eller steforeldre som bodde sammen med de forsørgete barna. Fradraget ble fjernet ved omleggingen av barnetrygden i 2001.
  11. Overgangsstønaden ble tidlig på 1970-tallet gjort kjønnsnøytral og utvidet til også å gjelde skilte og separerte forsørgere. Den overveiende andelen av stønadsmottakere har vært kvinner. Overgangsstønaden har gitt enslige forsørgere mulighet til å forsørge seg selv med støtte fra velferdsstaten i en overgangsperiode. Den kunne også benyttes som støtte til videre utdanning og dermed på sikt bidra til en bedret posisjon på arbeidsmarkedet for aleneforsørgere. Ordningen ble altså i større grad enn tilsvarende ordninger i våre naboland en slags garantert minsteinntekt for en begrenset periode. Stønaden har gjennomgått omfattende endringer fra slutten av 1990-tallet. Men for mesteparten av perioden som dekkes av vår undersøkelse kunne stønaden opprettholdes inntil yngste barn var fylt ti år.
  12. Skrede 2002. 
  13. Noack og Østby 1981, Skrede og Sørensen 1983.
  14. Lappegård og Rønsen 2013. 
  15. Lyngstad 2004. 
  16. Jensen 2004.
  17. Bernhardt 2000.
  18. Lyngstad og Noack, 2005.
  19. Lappegård 2001. 
Del denne posten

Om forfatteren: Kari Skrede

Kari Skrede (f. 1942) er samfunnsøkonom. I årene 1995-2012 var hun ansatt som forsker og forskningssjef i Seksjon for demografi og levekårsforskning ved Statistisk sentralbyrå.