Væpna mannsrevolusjon!

Audhild Skoglund

Audhild Skoglund

Audhild Skoglund (f. 1970) er folklorist og frilanser. Hun har gitt ut bøkene Sinte hvite menn (2013), Sekter (2011) og Jakten på en indre gud (1999).
Audhild Skoglund

Latest posts by Audhild Skoglund (see all)

Fra 1/15. 

Mannsrettighetsbevegelsen slipper ofte unna når man skal beskrive voldelige og ekstreme bevegelser. Det bør den ikke.

Den såkalte mannosfæren består av hundrevis av nettsider, blogger og forumer dedikert til å angripe feminister spesielt og kvinner […] generelt. Selv om noen av sidene forsøker å være siviliserte og underbygge argumentene med fakta, er de så å si alle breddfulle av misogynistiske angrep som kan være forbløffende i oppgulpet av hat de gir uttrykk for. [1]

Da Southern Poverty Law Center i 2012 føyde mannsrettighetsbevegelsen til sin årlige redegjørelse om hat- og ekstremistgrupper i USA, ble det oppstand både i mannosfæren og i deler av pressen. Noen mente det anerkjente borgerrettighetssenteret bommet grovt ved å sidestille mannsrettighetsgrupper med nynazister og Ku Klux Klan. Andre kritiserte utvalget av sider og mente at det ikke var de verste som var nevnt i rapporten.

Southern Poverty Law Centre hadde tatt med et utvalg på 12 sider i rapporten sin, med eksempler på innhold. De påpekte imidlertid at problemet var langt mer omfattende, og at det utbredte kvinnehatet også finnes igjen som grunnlag for terrorhandlinger, blant annet hos Anders Behring Breivik og canadieren Marc Lépine, som i 1989 drepte 14 kvinner ved et universitet i Montreal fordi han hatet feminister.

Hvem er de?

Mannsrettighetsbevegelsen er ikke et like etablert begrep som de engelske benevnelsene Men’s Right Activists (MRA), Men’s Right Movement (MRM), Father’s Rights Groups eller Manosphere. Alle begrepene beskriver mer eller mindre sammenslutninger av menn som mener de er ofre for en mannsundertrykking. Påstanden fra mannsrettighetsbevegelsen er at likestillingen har gått for langt og gjort menn til ofre, både på hjemmebane, juridisk, politisk, på arbeidsmarkedet og sosialt. De mener at samfunnet er gjennomsyret av misandri: hat mot menn.

Vi MRA-er gjør intet annet enn å opptre som temperaturmålere og kart. Derfor har vi ingen sentral autoritet eller finansiering eller organisasjon av noe slag. Vi er vanlige fyrer som er sinte nok til å stå opp, slik vi gjør. Det er MANGE andre fyrer som er like sinte, men avfinner seg med å la andre lede an. Og det er et voksende antall menn som tar feministenes (og den «offentlige») avfeiing av mannstemaer som en indikasjon på at KUN en voldelig revolusjon vil føre til endring.[2]

Dagens mannsrettighetsbevegelse består både av formelle organisasjoner med medlemskap og aktiv fysisk deltakelse og av en omfattende nettaktivitet. Blant de organiserte gruppene finner vi kanskje først og fremst farsrettighetsorganisasjoner. Disse gir juridisk bistand til menn i barnefordelingssaker, eller de driver lobbyvirksomhet og politisk aktivisme, for eksempel for å få endret lover de mener rammer menn urettferdig. Andre organisasjoner er mer rettet mot å bekjempe alt de anser som feministisk (og dermed mannsfiendtlig).

På nett er utvalget av nettsider, diskusjonsforumer og blogger som kan sies å falle inn under mannsrettighetsbevegelsen enormt. Lesertallene kan variere kraftig. Mange er enmannsprosjekter hvor en mann spyr ut edder og galle over kvinner generelt og ekskona spesielt, uten nødvendigvis å oppnå så mange lesere. Andre er mer profesjonelle, med artikler og flere skribenter og mange lesere. Bevegelsen har sine helter og frontfigurer, hvis meninger sirkuleres bredt i denne delen av internett.

Vold fra mannsbevegelsen

Noen enkeltsaker har bidratt sterkt til å sette søkelyset på det skumle potensialet som ligger i mannsrettighetsbevegelsen.

En av sakene handler om amerikaneren Elliot Rodger, som i mai 2014 drepte seks mennesker og såret 13 andre i California, før han til slutt tok sitt eget liv. Elliot etterlot seg et manifest hvor han klaget over at han aldri hadde hatt sex og det hatet han følte mot kvinner for det: «Jeg vil straffe alle kvinner for den forbrytelsen det er å nekte meg sex … Jeg kan ikke drepe hver eneste kvinne i verden, men jeg kan levere et ødeleggende angrep som vil ryste dem alle langt inn i de onde hjertene deres,» skrev Elliot før han satte i gang det han kalte sin krig mot kvinnene. Denne krigen krevde også flere mannlige ofre, noe mange i mannosfæren siden har klandret ham for.

Rodgers forbindelse til mannsrettighetsbevegelsen er først og fremst at han fulgte ivrig med på ulike Pick-Up-Artists eller sjekkekunstere, en undersjanger i mannosfæren som handler om sjekking (Red. anm: se Kristian A. Bjørkelos artikkel om sjekkekunstnerne i dette nummeret av Humanist). Rodger var også engasjert i forumdiskusjoner om temaet.

Rodger var ingen lederfigur i mannsrettighetsbevegelsen, men ideene om onde kvinner som «nekter» menn sex er utbredte i mannosfæren, og han ser ut til å ha hentet dem der. Rodger har også inspirert andre som har ønsket å «gjøre riktig» det han selv gjorde feil. En av dem var en student ved University of Washington, som i kjølvannet av Rodgers massakre skapte seg nettidentiteten Foss Dark. Under dette pseudonymet truet han med å begå en massakre selv: «Jeg skal sørge for bare å drepe kvinner, og mange flere enn Elliot fikk til.»[3] 24-åringen ble deportert etter truslene og flere tilfeller av stalking.

I Nevada i 2006 drepte farsrettighetsaktivisten Darren Mack sin ekskone etter en rettstvist i forbindelse med skilsmisse. Mack følte seg urettferdig behandlet av retten, som han mente var forutinntatt mot ham. Mack forsøkte også å drepe dommeren i saken. Drapet og drapsforsøket fikk massiv medieoppmerksomhet ettersom Mack var en kjekk og rik forretningsmann.[4]

I juni 2011 satte en av lederfigurene i en farsrettighetsgruppe, Thomas James Ball, fyr på seg selv utenfor et rettslokale i New Hampshire. Ball hadde kjempet i retten om foreldrerett i en tiårsperiode. Han stod foran en fengselsstraff, og det offentlige selvmordet var ment som en politisk handling. I et avskjedsbrev innrømte han å ha slått datteren sin, men mente feministene, ikke hans egen voldsbruk, var problemet:

Jeg har fått nok av å bli mobbet for å være mann. Jeg kan ikke tro at disse folkene i Washington er så dumme at de tror at de kan styre amerikanere med en jernhanske. For tjuefem år siden erklærte den føderale regjeringen krig mot mennene. Det er på tide å se hvor sterkt forpliktet de er til saken sin.[5]

Ball konstaterte også at det ville finne sted tap på begge sider i denne krigen.

Kjønnskrigen

Krigsretorikken er utbredt i mannosfæren. Da en av nettsidene som foregir å være mindre hatsk, The Good Men Project, for et par år siden spurte leserne sine hva som var de viktigste sakene for mannsrettighetsbevegelsen, fikk de følgende svar: På førsteplass kom å bekjempe feminismen, som har «skadet menn». Deretter fulgte å slåss for at mann eller en kvinne skal betraktes likt dersom de har en langt yngre seksualpartner. På tredjeplass:

Å fjerne oppfattelsen av at alle menn er potensielle voldtektsforbrytere/pedofile – å minne publikum om at voldtektsforbryterne er få og slemme og ikke representerer hele gruppen menn.[6]

Kampen mot det mannsrettighetsbevegelsen anser som stigmatisering av menn, går igjen på mange av nettsidene og i diskusjoner. Både opplysningskampanjer mot vold og voldtekt og krisesentre for kvinner har blitt symboler på denne «stigmatiseringen» og «mannehatet».

For eksempel saksøkte 18 menn tilknyttet tre ulike mannsrettighetsorganisasjoner i 2000 delstaten Minnesota. Mennene ville få stanset all offentlig støtte til krisesentre for kvinner, og andre hjelpetiltak for mishandlede kvinner og barn. Argumentasjonen mannsrettighetsaktivistene la frem i søksmålet, var blant annet at krisesenteret:

Publiserte fanatisk, irrasjonelt, hysterisk, sexistisk litteratur som på en ondsinnet og falsk måte ærekrenker og søker å skape sosialt og politisk hat mot menn generelt gjennom å fremstille dem som hovedårsaken til all vold i nære relasjoner og lignende grufulle handlinger i det amerikanske samfunnet.[7]

Man ønsket ikke et eget tilbud for menn, bare å stanse det kvinner fikk. Saken nådde ikke frem i retten,[8] men er langt fra unik.

Blant argumentene i søksmålet var at kvinner begår vold mot menn vel så ofte som omvendt, et argument som ellers går igjen på mange av bloggene og nettsidene i mannosfæren. Argumentet krever en temmelig kreativ omgang med forskning og statistikk for å kunne fremmes, men denne kreativiteten er vanlig blant mannsrettighetsaktivistene. I denne saken ble slike argumenter diskutert før saken ble avvist, og funnet uten faglig hold.

Ligger det så et voldspotensial i å føre juridisk kamp for en mening? Ja, fordi mannsbevegelsen samtidig argumenterer for et mer gammeldags parforhold hvor mannen er sjef, samtidig som bevegelsen er opptatt av å forhindre skilsmisser. Når man da vil forhindre at kvinner oppsøker hjelp ved partnervold og bruker tvilsomme statistikker for å bevise at kvinner egentlig er verst, argumenterer man faktisk for å fornekte og bortforklare kvinners behov for beskyttelse – og i siste instans legitimere at menn er voldelige mot kvinner. I noen tilfeller legitimerer også ledere innen bevegelsen mer direkte mishandling av kvinner, som A Voice for Men flere ganger har gjort.[9]

Denne legitimeringen er imidlertid som oftest mer direkte i et annet av gjennomgangstemaene til mannsrettighetsbevegelsen: pick-up-artistenes sjekkeverden.

Pick-Up Artists

Sjekkehjelp for menn virker i utgangspunktet som en tilforlatelig aktivitet. Det er åpenbart en del menn som sliter med selvtilliten og kan ha nytte av litt kursing på feltet.

Disse Pick-Up Artists eller sjekkekunstnerne har likevel fått et frynsete rykte, og av flere grunner enn massakren til Elliot Rodger. Ikke minst handler det om forholdet til vold og voldtekt som mange av de største guruene på feltet står for.

I mannsbevegelsens sjekketerreng kan nemlig sjekking medføre bruk av fysisk tvang og vold, det vi gjerne kaller voldtekt. Sveitsiskfødte Julien Blanc var en godt etablert sjekkeguru verden over da han i november 2014 ble verdensberømt etter at en video fra en av sjekkeworkshopene hans ble lekket. Her argumenterte Blanc for å benytte kvelertak på kvinner for å gjøre dem mer medgjørlige. Blanc la også ut bilder av seg selv som tok kvelertak på ulike kvinner. Det utløste demonstrasjoner, underskriftskampanjer og fikk ham utestengt fra flere land.[10]

Blanc er på langt nær den eneste sjekkeguruen som legitimerer voldsbruk. Roosh Valizadeh, bedre kjent som Roosh V, har rett og slett gått ut og erklært at voldtekt burde legaliseres. Grunnen er at kvinner som blir voldtatt av noen de kjenner, fordi de har drukket alkohol eller frivillig blitt med en mann, selv er skyldige i voldtekten. Samtidig regner han kampanjer mot voldtekt som en provokasjon mot menn, ettersom de antyder at alle menn er potensielle voldtektsforbrytere. For Valizadeh, som for store deler av mannsrettighetsbevegelsen, er det bekymringen om falske anklager som burde vies oppmerksomhet, ikke voldtekt som sådan, som er et kvinneansvar:

Jeg har tenkt på dette problemet, og jeg er sikker på at jeg har løsningen: Gjør voldtekt lovlig når den skjer på privat eiendom. Jeg foreslår at vi gjør den voldelige handlingen det er å ta en kvinne juridisk ikke-straffbar når den foregår utenfor den offentlige sfæren.[11]

Konklusjonen om at voldtekt bør være lovlig, er nært forbundet med en annen av mannsbevegelsens kjepphester: Påstanden om at kvinner generelt lyver om voldtekt, og at menn står rettsløse overfor slike beskyldninger.

Valizadeh har blant annet blitt omfavnet av nettstedet som i dag er det aller mest populære innen mannsrettighetsbevegelsen, A Voice for Men, som drives av Paul Elam. Her beskriver Elam ham som «en dyp tenker, en kraftfull kommunikator … Jeg har kun respekt for fyren».[12]

Hevnere med gapestokk

Noen mannsrettighetsaktivister henger ut kvinner som oppfattes som fiender av mannssaken på nettet. Dette har Paul Elam også drevet med, gjennom en annen nettside han driver: Register-Her.com. Denne uthengingssiden var en av årsakene til at Elam og hans A Voice for Men havnet på Southern Poverty Law Centers oversikt over hatgrupper.

Et gullkorn fra nettsiden til sjekkekunsneren Julien Blanc.

Et gullkorn fra nettsiden til sjekkekunsneren Julien Blanc.

Ifølge Elam skal Register-Her.com være et register med navn (og annen informasjon, som adresser) på kvinner som «har forårsaket betydelig skade for uskyldige individer enten gjennom handlinger som voldtekt, overfall, barnemisbruk og drap, eller ved å komme med falske beskyldninger om forbrytelser mot andre».[13] Men hvem som henges ut der virker ganske så tilfeldig. Southern Poverty Law Center fant for eksempel navn på kvinner som var frikjent i retten, side om side med bloggere og kjendiser som beviselig hadde begått kriminalitet.

Register-Her.com er heller ikke den eneste siden av denne typen. En annen vesentlig aktør er Crimes Against Fathers. Når kvinnene så er navngitt på disse sidene, spres de personlige opplysningene om dem videre på nett, gjennom Twitter-kontoer og andre sosiale medier.

Hvilke kvinner er det så som blir navngitt på denne måten? Mange er ekskoner og tidligere kjærester av menn som sokner til mannsgruppene. En annen stor gruppe er kvinner som skal ha kommet med falske voldtektsanklager. I tillegg kommer feministiske bloggere og samfunnsdebattanter. Kort og godt: Kvinner som noen i mannosfæren ikke liker.

I gruppen for kvinner som skal ha kommet med falske voldtektsanklager, finner vi journaliststudenten Rachel Cassidy. Cassidy havnet på hatlisten til Crimes Against Fathers etter at et videoopptak (tatt med mobiltelefon) av en mann som i full offentlighet utførte munnsex på en kvinne begynte å sirkulere på nett. Kvinnen i videoen anmeldte det som skjedde som voldtekt, og politiet innledet en etterforskning. I mannosfæren på nett ble videoen tatt som et bevis på at sexen var frivillig. Noen gikk enda lenger, og prøvde å identifisere kvinnen. Noen mente at kvinnen i videoen var Rachel Cassidy, noe både hun, politiet og universitetet hennes avkreftet. Dette stoppet ikke rykteflommen og hatet som ble rettet mot henne.

På kort tid var store mengder informasjon om hvor hun bodde, hennes vaner osv. spredt til tusenvis av mannsrettighetsaktivister.[14] Resultatet var en flom av sjikane. Cassidy følte seg etter hvert så truet at hun avsluttet all nettaktivitet, tok en pause fra universitetet og gikk i dekning.

Også dekanen ved universitetet Cassidy studerte ved, Jenny Hall-Jones, ble lagt til hatlisten da hun slo fast at Cassidy ikke var kvinnen på videoen. Hun ble karakterisert som en mannehatende feminist, «inn i helvetes stygg» og andre nedsettende karakteristikker. Ikke overraskende publiserte Crimes Against Fathers hennes private opplysninger også.

Sinte rop i ekkokammeret

Mannsrettighetsbevegelsen tiltrekker seg en del sinte menn, som møter andre sinte menn på nett eller i organisasjoner. Mange av dem har gått igjennom en skilsmisse som gjør at de bærer nag til ekskona eller rettsvesenet, andre sliter med å komme seg inn på kjønnsmarkedet. I mannosfæren finner de en forklaring på alle sine problemer: kvinner og feminismen, som undertrykker og feminiserer menn.

Kvinner demoniseres som løgnaktige «feminazier» som kommer med falske anklager om vold og voldtekt, og dessuten er det jo kvinner som er de mest voldelige. Samtidig ufarliggjøres menns vold mot kvinner, og det oppfordres åpent til mer vold fra menn mot kvinner. Alfahannen» – den sterke mannen – skal slå tilbake.

Det er ikke et sunt verdensbilde som formidles. Og som vi har sett har noen menn dessverre handlet ut fra dette verdensbildet.

Faren for flere massakre eller mordforsøk er bare et av faremomentene som ligger i mannsrettighetsbevegelsen. En kanskje større fare er at bevegelsens kvinnefiendtlighet kan få konsekvenser for kvinner som kommer i kontakt med veldig menn som har forlest seg på bevegelsens nettsider.

 

Litteratur:

Dragiewicz, Molly 2011: Equality With a Vengeance. Boston: Northeastern University Press.

Glatt, John 2012: Love Her to Death. New York: St. Martin’s Press.

Kimmel, Michael 2013: Angry White Men. New York: Nation Books.

King, Gary C. 2010: Rage. New York: Pinnacle Books.

Skoglund, Audhild 2014: «Den kvinnehatende ideologien». I: VG 05.06.2014: http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-den-kvinnehatende-ideologien/a/23222557/.

 

Fotnoter:

  1. http://www.splcenter.org/get-informed/intelligence-report/browse-all-issues/2012/spring/misogyny-the-sites, min oversettelse.
  2. Kommentar på blog, sitert etter Kimmel 2013:109-110, min oversettelse.
  3. Sitert etter http://blogs.seattletimes.com/today/2014/12/ex-uw-student-convicted-of-cyberstalking-deported-to-india/, min oversettelse.
  4. Se f.eks. Glatt 2012.
  5. http://www.sentinelsource.com/news/local/excerpts-from-a-lengthy-manifesto/article_e82748cd-cc70-562b-8706-3a613e30f692.html, min oversettelse. Se også: http://www.splcenter.org/get-informed/intelligence-report/browse-all-issues/2012/spring/a-war-on-women.
  6. Sitert etter Kimmel 2013:123, min oversettelse.
  7. Sitert etter Dragiewicz 2011:1, min oversettelse. 
  8. Dragiewicz 2011.
  9. http://wehuntedthemammoth.com/2013/10/18/paul-elam-of-a-voice-for-men-in-his-own-words/.
  10. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Omstridt-sjekkeguru-nektes-visum–7797564.html.
  11. http://www.donotlink.com/framed?640891, min oversettelse. Uthevelsen er i originalen.
  12. Sitert etter http://wehuntedthemammoth.com/2015/02/18/criticized-for-posting-a-puffball-interview-with-pua-dirtbag-roosh-v-paul-elam-reassures-readers-he-knows-how-to-get-his-dick-wet/#more-15392, min oversettelse.
  13. Elam sitert etter http://www.splcenter.org/get-informed/intelligence-report/browse-all-issues/2012/spring/a-war-on-women, min oversettelse.
  14. http://www.buzzfeed.com/ryanhatesthis/this-is-what-happens-when-anonymous-accuses-you-of-faking-a#.cmyVyOgzK.
Del denne posten

Om forfatteren: Audhild Skoglund

Audhild Skoglund (f. 1970) er folklorist og frilanser. Hun har gitt ut bøkene Sinte hvite menn (2013), Sekter (2011) og Jakten på en indre gud (1999).