Drømmen om et «rent» India

Fra 02/15.

Hindunasjonalistene drømmer om et India for hinduer, uten påvirkning fra «fremmede» religioner. Med statsminister Narendra Modi har disse nasjonalistene fått makten i India.

Den 15. april i år var det stormende jubel og vill applaus på Ricoh Coliseum, Torontos ishockeyarena. Begeistringen skyldtes ikke at Toronto Marlies hadde vunnet National Hockey League, ei heller at Lady Gaga eller Metallica gjestet byen. I stedet var Toronto vitne til fenomenet kanadiske medier døpte «Modi-mania».

Den jublende folkemengden bestod av kanadiere med indisk bakgrunn, og superstjernen var Indias statsminister Narendra Modi. For inntil få år siden ville dette arrangementet vært en umulighet, da hovedpersonen selv var nektet innreisevisum til en rekke land – deriblant Canada.

Demonstrantene lenger borti gata hadde helst sett at det hadde forblitt slik. «This man can not be trusted» var budskapet som ble gjentatt mens de demonstrerte mot de bilaterale samtalene mellom deres to regjeringsoverhoder. De fleste demonstrantene tilhørte religiøse grupper som er minoriteter i India, stort sett sikher og muslimer. De fryktet for situasjonen til sine indiske trosfeller. Narendra Modi tilhører nemlig et hindunasjonalistisk politisk parti, Bharatiya Janata Party (BJP), og hindunasjonalister har en stygg historie når det kommer til religiøse minoriteter.

En mann av folket

Blant fansen, både i India og i den indiske diasporaen, er Narendra Modi overmåte populær. På Ricoh Coliseum var tilhengerne iført t-skjorter med Modi-motiv, og han er den politikeren i verden med nest flest «likes» på Facebook, kun forbigått av Barack Obama. Modi er en «self-made man», sønn av en fattig teselger som gjennom dyktighet og hardt arbeid har steget i de politiske gradene og endt opp som statsminister for 1.2 milliarder mennesker. Som en mann av folket er han en kontrast til det bemidlede lederskapet i Kongress-partiet, partiet som stort sett har sittet ved makten siden Indias uavhengighet i 1947.

Modis politiske hovedbudskap er løfter om sterk økonomisk vekst, noe som klinger godt i indiske ører. Og mange har tro på ham. Modi kan vise til konkrete resultater fra sin periode som guvernør for den vest-indiske delstaten Gujarat, som under hans ledelse fra 2001 til 2014 gjennomgikk noe av den sterkeste økonomiske veksten India har sett på en stund. Modi mener å kunne overføre og implementere denne Gujarat-modellen over hele landet.

Det var økonomi som var temaet også under det tre dager lange oppholdet i Canada, og statsbesøket bar frukter i form av en bejublet avtale om uran-eksport fra Canada til India. Demonstrantene forsøkte imidlertid å rette oppmerksomheten mot en annen del av arven fra Modis Gujarat-guvernørskap.

For demonstrantene utenfor Ricoh Coliseum ble Modis økonomiske løfter overskygget av hans og BJPs historie. Tidlig i Modis guvernørskap, i februar 2002, brøt det ut vold mellom ulike religiøse grupper i Gujarat, og Modi anklages for sin håndtering av volden. Noen mener sågar han var involvert.

Det hele ble utløst av en togbrann som resulterte i 59 hinduiske pilegrimers død. Åstedet for brannen var byen Godhra, som med sine 40 prosent muslimer er et unntak i en delstat som ellers består av 90 prosent hinduer.

En del hinduer anklaget muslimene for mordbrann, og de neste ukene herjet hevnlystne hinduiske pøbler muslimske nabolag. Ikledd khakishorts og safran-oransje skjerf, klesdrakten som forbindes med hindunasjonalisme, angrep de, drepte og voldtok muslimer. I tillegg ble muslimske forretninger og restauranter plyndret, muslimske hjem og eiendommer ramponert, moskeer og muslimske gravsteder ødelagt. Flere tusen muslimer antas å ha blitt drept, mange ble brent til døde eller hakket i hjel.

Modi og hans hindunasjonalistiske delstatsregjering ble anklaget både for å ha ansporet volden og for ikke å forsøke å stanse den når den først var i gang, men i stedet oppfordre og medvirke til at den kunne fortsette.

I indisk presse ble det rask antydet at volden fra begynnelsen må ha vært planlagt fra statshold, og historikeren Gyanedra Pandry har kalt hendelsene for statsterrorisme. Hindu-mobben opererte nemlig med valglister som viste dem hvor de muslimske hjemmene befant seg. Siden slike papirer er unntatt offentligheten betyr det at mobben må ha fått dem fra styresmaktene. Statens innblanding har ikke blitt bevist, men statsviteren Paul R. Brass konkluderer med at volden i hvert fall var metodisk gjennomført, tydelig anti-muslimsk og særdeles godt koordinert.

Den første dagen under opptøyene ble det heller ikke foretatt en eneste arrestasjon, selv om mange tusen hinduer var godt i gang med plyndringen. Videre fant mange av de ulovlige aktivitetene sted like ved politistasjoner; betjentene kan ikke ha unngått å legge merke til hva som foregikk. Slike anklager resulterte i at Modi ble nektet visum til blant annet USA og Canada, og at Storbritannia igangsatte en diplomatisk boikott som skulle vare i ti år.

Flere granskingskommisjoner ble nedsatt for å etterforske Gujarat-volden, både av delstatsstyret og fra den indiske staten, men troverdigheten svekkes av beskyldninger om at kommisjonene er inhabile. Tre ganger har Modi blitt forsøkt stilt for retten, men høyesterett har alltid avvist saken grunnet mangel på bevis.

Frykten for minoritetenes situasjon under et hindunasjonalistisk styre skyldes ikke bare volden i Gujarat. Hindunasjonalister har en lang historie med vold og krenkelse av minoriteter.

Indisk blod og jord

Begrepet «hindunasjonalisme» brukes om de bevegelser og organisasjoner som fremmer indisk nasjonalisme med utgangspunkt i hinduisk religiøs og kulturell arv. Hindunasjonalister mener at religion skal ligge til grunn for politikken, og at det ble begått en feil da India endte opp med en sekulær grunnlov i 1947 og slik ble kjent som «verdens største demokrati».

I stedet vil hindunasjonalistene at India skal være hinduenes stat, slik Pakistan er muslimenes, og at denne hinduiske staten skal bygges på hinduenes religion og kultur.

Som så mange andre nasjonalismer oppsto hindunasjonalismen på 1800-tallet. Ikke bare var India under britisk kolonistyre, inderne fikk stadig høre at de var underlegne Vestens kultur. Derfor begynte intellektuelle indere å lete i sin egen historie etter noe som kunne bote på mindreverdighetsfølelsen. Slik fant man ideen om at indisk historie inneholdt oppskriften på et særindisk styresett, uavhengig av vestlige modeller. Denne ideen ble viktig i kampen for uavhengighet.

Uavhengighetskjemperen Gandhi omtalte seg selv ikke som hindunasjonalist, men i sin sosiale og politiske filosofi hentet han bestanddelene fra den hinduiske kulturarven, og fremmet blant annet den hinduiske oppfattelsen av guden Ramas styresett som forbilde. Likevel er det betegnende at Gandhi endte med å bli skutt av en hindunasjonalist, Nathuram Godse, som reagerte på at Gandhis nasjonalisme gjorde rom for religiøse minoriteter.

Hindunasjonalismens førende ideologi ble formulert i første halvdel av 1900-tallet. Særlig har Veer Sarvarkar (1883-1966) vært toneangivende. Sarvarkar var en politiker og forfatter som engasjerte seg i den indiske uavhengighetskampen. Han stiftet flere studentforeninger og satt tidvis fengslet grunnet sin tilknytning til den revolusjonære foreningen India House.

Sarvarkar utla sine ideer i boken Hindutva – Who is a Hindu?, som ble forfattet i fengsel og utgitt på 1920-tallet. «Hindutva» har i etterkant blitt selve betegnelsen på den hindunasjonalistiske ideologien og oversettes som «hinduhet», eller «Hinduness» på engelsk. Sarvarkar svarer på sitt spørsmål om hvem som er berettiget å kalle seg hindu ved å definere en hindu som en som ser på India som sitt «fedreland og hellige land». Hindutva sidestiller dermed en nasjonal identitet med en religiøs. En sann inder må være en hindu.

Det må imidlertid sies at Sarvarkars hindu-definisjon favner om alle religioner som har oppstått på det indiske subkontinentet. Dette betyr at i tillegg til hinduismens forskjellige former, regnes buddhisme, jainisme og sikhisme som en del av «hindu-familien». Men hvis buddhister, jainer og sikher skal kunne regnes som ekte indere blir de nødt til å akseptere at religionen deres innlemmes som én blant flere retninger i den store hinduiske fold. De kan ikke se på sine religioner som noe som står på egne ben.

Samtidig ekskluderes religioner som har oppstått andre steder i verden. Blant de som umulig kan innlemmes i hinduismen, fordi de aldri vil kunne se på India som sitt «hellige land», er muslimer og kristne.

I hindunasjonalistisk tenkning er muslimer og kristne fremmedelementer som truer den indiske nasjon. En hindunasjonalistisk tenker som særlig understreket dette var Madhav Sadashiv Golwarkar (1906-1973). Han var utdannet zoolog og biolog, men forlot universitetsjobben for en karriere i den hindunasjonalistiske organisasjonen RSS som jeg kommer tilbake til nedenfor. I 1940 overtok han som leder.

Golwarkars bok We, or our Nationhood defined (1939) var inspirert av 20- og 30-tallets tyske ideer om rase og bånd mellom blod og jord. Golwarkar så på tysk nasjonalsosialisme som et forbilde for hvordan India, eller Hindustan som han kaller landet, kunne håndtere uønskede minoriteter. Golwarkar og andre hindunasjonalistiske ledere etter ham har offentlig gitt sin støtte til Hitler, og det er heller ikke i dag uhørt å finne Hitlers Mein Kampf til salgs på indiske gatehjørner.

Den rene hindu-staten

Tross hyllestene til Hitler skiller hindunasjonalistene seg fra nazistene ved at de ikke setter rase som den viktigste markøren for nasjonal renhet. I stedet skal grunnmuren i Hindustan være hinduisme, forstått som en slags ur-indisk kulturarv. Dette innebærer et menneskesyn som antar at det er fundamentale kulturelle forskjeller på folkegrupper, og at hinduer derfor bør styres av hinduer.

I et slikt skjema blir minoriteter som muslimer og kristne ikke bare fremmedlegemer og uromomenter, men trusler. Man vil aldri kunne stole på at folk som ikke ser på India som hellig er lojale mot nasjonen. Golwarkar var sikker på at indiske kristne hadde til hensikt å gjøre India kristent, og at de samtidig hadde inngått en avtale med muslimene om å dele landet mellom seg. Hva muslimene angår, ønsket de egentlig å etablere en rekke mini-pakistaner inne i India, noe de kom til å gjøre hvis de bare fikk sjansen. Minoriteter kunne likevel få bli værende i landet, mente Golwarkar, så lenge de aksepterte å være underordnet hinduer, som annenrangs borgere uten stemmerett.

Det hindunasjonalistiske landskapet er brokete og består av en rekke organisasjoner og aktører som fremmer hindutva på ulike måter. Samlet sett omtales disse som Sangh Parivar, «foreningen av familier», der de mest innflytelsesrike er Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS), Vishva Hindu Parishad (VHP) og Bharatiya Janata Party (BJP).

Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS)er verdens største frivillige organisasjon, og har et utall lokale avdelinger som rekrutterer på grasrotnivå. RSS er en paraplyorganisasjon som arbeider for å styrke den kulturelle bevisstheten blant hinduer, selvfølgelig basert på organisasjonens oppfatning av hva hindukulturen er.

RSS ble stiftet i 1925 av K. B. Hedgewar i delstaten Maharashtra. Maharashtra er en av Indias største stater både i folketall og areal, og der byen Mumbai ligger. I dag finnes RSS over hele India, men Hedgewars maharashriske opphav er ikke uten betydning for organisasjonen. Det var i dette områdets tradisjoner og fortellinger han fant sin nasjonalistiske helt og inspirasjon: Krigerkongen Shivaji. I Maharashtra er Shivaji kjent som en hersker som beskyttet et hinduisk rike mot erobrere utenfra – først de muslimske mogulene, deretter britene. Shivaji var en dyktig hærfører, sørget for nyutvikling av våpen og militariserte samfunnet. Shivaji er forbildet for RSS’ forståelse av hinduistisk religion og kultur.

RSS har blitt kjent for sine militærlignende leirer. Her drilles ungdom i khaki-uniformer i religion og historie, og lærer om opprustning av både moralsk og mer bokstavelig art.

I RSS’ verdensbilde henger spiritualitet sammen med fysisk styrke, og individet kobles til nasjonen. En sunn kropp identifiseres med en sterk hindunasjon, og derfor trenes ungdommen i kampsport. Samtidig er RSS varsomme, siden de har blitt forbudt ved flere anledninger. I dag holder de seg stort sett unna direkte deltagelse i politikk. Men de fleste aktive hindunasjonalistiske politikere har vært gjennom RSS’ skoleringsprogrammer.

En avlegger fra RSS er Vishva Hindu Parishad (VHP), som har et mer religiøst fokus enn moderorganisasjonen. VHP jobber for å beskytte hinduismen. Særlig engasjerer de seg i kraftige symbolsaker i indisk politikk, som beskyttelse av hindutempler og hellige kyr. Som RSS er VHP imidlertid lite involvert i praktisk partipolitikk.

I stedet er det Bharatiya Janata Party (BJP), Ravendra Modis politiske parti, som er blitt hindunasjonalismens viktigste stemme i politikken. BJP satt i koalisjonsregjering fra 1998 til 2004 og styrer i dag India etter at Modi ble statsminister i 2014.

Modi førte en valgkamp der han foretrakk å kommunisere på sosiale medier. Særlig oppsiktsvekkende var hans bruk av 3D-teknologi i valgtalene, der han direktesendte seg selv som hologram til scener over hele India. Et smart grep i et land med store avstander og enda større folkemengder. Enda smartere, kanskje, siden han på denne måten slapp unna å svare på vriene spørsmål fra journalister om volden i Gujarat.

Resultatet av Modis teknologiske valgkamp ble et rent valgskred. Modis BJP sitter i dag med 272 av 543 delegater i det indiske parlamentet Lok Sabha. der de ble det første partiet med unntak av Kongresspartiet til å styre India med flertall.

Kampen om tempelet

For hindunasjonalister er det særlig den muslimske minoriteten som er fienden. Et illustrerende eksempel på hvordan den hinduistiske arven gir ammunisjon til kampen så vi i 1992, da det brøt ut opptøyer i delstaten Uttar Pradesh.

Uttar Pradesh er en del av det som kalles «kubeltet», noe som tilsvarer «bibelbeltet» i Norge, og er ikke overraskende et kjerneområde for hindunasjonalister. I byen Ayodhya, som ligger på den hellige elven Ganges’ bredder sørøst i Uttar Pradesh, stod moskeen Babri Masjid. Moskeen ble bygget på begynnelsen av 1500-tallet etter ordre fra den første muslimske herskeren over India, mogulen Babar.

Moskeen var en torn i øyet på nasjonalistiske hinduer, siden det finnes en lokal fortelling om at moskeen ble bygget over et tempel tilegnet hinduguden Rama. Ifølge eposet Ramayana, en av de mest kjente religiøse fortellingene i India, var Ayodhya Ramas fødested. Byen var dermed i seg selv hellig, noe som igjen gjorde det angivelige tempelet enda mer hellig og moskeen til en enda større vederstyggelighet. Dette førte til at det siden 1940-tallet har vært stadige krav om at moskeen bør rives og tempelet gjenoppbygges. Disse kravene fikk ny kraft og oppslutning i 1980-årene.

I bresjen for «tempelbevegelsen» stod hindunasjonalistiske organisasjoner, særlig VHP. I 1989 igangsatte de en «byggesteinsprosesjon» der de samlet steiner fra hele India, og andre steder der det bor hinduer. Med dette byggematerialet skulle tempelet gjenoppstå. Prosesjonene var ladet med hinduisk symbolikk, gjennom å spille på tradisjoner for pilegrimsferd. Pilegrimsferd er av stor betydning for hinduer og nærmest definerer hinduismen som religion. Ved å sende steiner fra hele landet søkte hindunasjonalistene å vise at Ayodhya-saken hadde stor oppslutning over hele hindunasjonen. Hele landsbyer tok del i ritualer som velsignet steinene før de ble sendt av sted. På vei ut av landsbyene iscenesatte de episoder fra Ramayana.

Flere og flere steiner ankom Ayodhya og det samlet seg stadig flere mennesker i byen. Hindunasjonalistene holdt så et folkemøte med flammende taler. En folkemengde stormet sperringene som var satt opp rundt moskeen, og politiet klarte ikke å holde dem tilbake. Besluttsomhet og improviserte verktøy sørget for at moskeen var revet i løpet av noen timer. Opptøyene spredte seg over hele landet, og tusener ble drept, de fleste muslimer.

Hendelsene i Ayodhya må ses i lys av historieforståelsen som ligger til grunn for hindunasjonalismen. Det er en historieforståelse som tar utgangspunkt i ideen om en hindu-kulturell gullalder som varte frem til muslimene erobret kontinentet.

Drømmen om gullalderen

Hindunasjonalistene ser på den fordums hindukulturen som et enhetlig religiøst samfunn preget av harmoni og toleranse, og som et sted der vitenskapen blomstret. I denne gullalderen mener hindunasjonalistene at vi ser hva hinduismen egentlig er.

Særlig er det den vediske epoken i indisk historie som omtales som storhetstiden. Denne varte fra rundt 1500 fvt. til 500 evt. Blant religionshistorikere forstås den vediske epoken som en forløper til dagens hinduisme, men den religiøse praksisen var svært annerledes enn dagens. Epokens hovedpersoner var de indoeuropeiske nomadene som slo seg ned i Nord-India og tok med seg sin religion. Men av størst betydning er at det var på denne tiden vedaene, eller vedaskriftene, tok form. Disse skriftene er de helligste hinduiske tekstene, nedtegnet på det hellige språket sanskrit. I disse hymnene mener hindunasjonalistene å ikke bare finne rettesnorene for den indiske samfunnsorden, men for all verdens vitenskap.

Hindunasjonalistene mener nemlig at den gamle hinduiske sivilisasjonen var overlegen alt man før eller senere har sett. For over 3000 år siden hadde nasjonalistenes forfedre ikke bare sofistikert kunnskap om matematikk, lingvistikk, astronomi og økonomi, de lå på mange måter foran selv dagens vitenskapsfolk. For å finne bevis på dette er hindunasjonalistene flinke til å lese religiøse tekster på kreative måter. Gjennom fantasifulle fortolkninger av vedaskriftene finner de bevis på at gullalderens hinduer hadde stamcelleforskning, prøverørsbabyer, atombomber og flyvende farkoster.

Narendra Modi selv har uttalt at Ganesha, guden med elefanthode, viser at de gamle inderne utøvde plastisk kirurgi. Men ikke bare det: Karna, en av heltene i eposet Mahabaratha, som ble født utenfor sin mors liv, beviser at de behersket kloning.

For å få sitt eget, kanskje ikke helt historiske historiesyn inn i skolene sørget Modi og BJP for å få innført fag som vedisk vitenskap, vedisk matematikk og vedisk astronomi da de satt i koalisjonsregjering fra 1998 til 2004.

Det er også stemmer som tar til orde for å gjøre vedaskriftenes sanskrit obligatorisk i skolen. Man kunne kanskje sammenlignet dette med at vestlige land skulle gjeninnført latin i grunnskolepensum, men det finnes neppe noe vestlig land som kan sammenlignes med språksituasjonen i India, der innbyggerne har flere hundre forskjellige morsmål.

Den hinduistiske gullaldertanken kan virke komisk, på linje med fablerier om Atlantis og pyramidebyggende romfarere hentet fra alternativbokhandlerne. Men gullaldertanken har også skumle implikasjoner. Det å fremstille den vediske epoken som en tid da India var paradisisk, gjør at de muslimske erobrerne som bragte epoken til sin slutt nærmest blir djevelske. Derfor er det ikke overraskende at nasjonalistene fremstiller muslimer som morderiske, blodtørstige, intolerante og voldelige av natur.

Transnasjonal nasjonalisme

Hindunasjonalisme er ikke begrenset til India, noe jubelen når Narendra Modi tas imot på en hockeystadion i Toronto er et eksempel på.

Opptredenen var blant annet organisert av Overseas Friends of BJP. Denne organisasjonen er etablert i mer enn 35 land, der den jobber for å spre partiets budskap. Før Modi seiret i 2014-valgkampen jobbet de med å mobilisere velgere i India. Blant annet utstyrte Overseas Friends of BJP medlemmene sine med ringekort, slik at de kunne foreta ringerunder til venner og bekjente i India og påvirke dem til å stemme riktig. I tillegg arrangerte de foredrag og samlet inn penger i sine respektive land.

Overseas Friends of BJP har en avdeling i Norge, etablert i 2012. Forholdene i Norge viser de tette båndene i den hindunasjonalistiske «foreningsfamilien». For å bli utpekt som leder av en utenlandsk avdeling stilles det krav til en hindunasjonalistisk personlig historie, samtidig som personen må være respektert i det indiske miljøet og ha evne til å mobilisere dette.

Lederen i Norge oppfyller kriteriene ved å ha vært medlem av RSS før han forlot India. Engasjementet tok han med seg til Norge der han ble en av personene bak stiftelsen av den norske fløyen av VHP. VHP er den av de hindunasjonalistiske organisasjonene med tydeligst transnasjonal agenda. I vedtektene forplikter de seg til å «establish and reinforce contacts with and help all Hindus living abroad». VHP driver derfor misjon for sin versjon av hinduismen blant hinduer i diaspora.

I USA kalles den transnasjonale hindunasjonalismen for «Yankee Hindutva». De ulike nasjonalistorganisasjonene forsøker å påvirke gjennom å infiltrere. Medlemmene engasjerer seg i templer og festivaler, i styrer og råd. De arrangerer kulturelle aktiviteter, kurs i hinduisme og ungdomsleire med militant yoga i RSS-stil, der de akselererer yoga-tempoet og gjør solhilsen til taktfast ett-to-ett-to på hindi. Slik forsøker hindunasjonalister å påvirke andre hinduer.

I Norge arrangerer VHP blant annet hindi-kurs, indisk dans og uformelle sammenkomster. Hvor mange norske hinduer som sympatiserer med hindunasjonalisme og i hvilken grad de norske avdelingene faktisk fremmer slike ideer i sitt daglige virke, er det vanskelig å si noe sikkert om, siden verken forskere eller medier har vært spesielt interesserte. I Danmark opplevde hindunasjonalismen en økning i aktiviteter og sympatisører på 80-tallet, for deretter å avta på 90-tallet og utover.

Et interessant trekk ved hindunasjonalismen er at den stort sett flyr under radaren i Vesten. Flere forskere har ment at en av grunnene er at indere i de fleste vestlige samfunn regnes som en minoritet som er godt integrert. Dermed kan hinduer utbre militant religiøs nasjonalisme uten at myndighetene og storsamfunnet reagerer.

Det er fristende å spekulere i hvordan majoritetsbefolkningen i Canada hadde reagert dersom det var en islamist som Muhammad Mursi som hadde gjestet Ricoh Coliseum.

Litteratur:

Bøker:

Brekke, Torkel (2012) Fundamentalism, Cambridge University Press, New York

Flåten, Lars Tore (2006) Hindu Nationalist Conceptions of History: the Ayodhya Controversy 1989-1992, Masteroppgave UiO

Golwarkar, M. S, (1939) We, or our Nationhood defined URL: http://sanjeev.sabhlokcity.com/Misc/We-or-Our-Nationhood-Defined-Shri-M-S-Golwalkar.pdf

Heierstad, Geir og Ruud, Arild Engelsen (2010) Demokrati på indisk, Unipub, Oslo

Sarvarkar, Veer (1923), Hindutva – Who is a Hindu? URL: http://www.savarkar.org/content/pdfs/en/Hindutva_1923.pdf

Van der veer, Peter (1994) Religious Nationalism: Hindus and Muslims in India, University of California Press, Berkeley

Artikler:

Jessica Marie Falcone (2012) “Putting the “Fun” in Fundamentalism: Religious Nationalism and the Split Self at Hindutva Summer Camps in the United States” i Journal of the Society for Psychological Anthropology ETHOS, Vol. 40, Issue 2, pp. 164-195

Chetan Bhatt (2000) “Dharmo rakshati rakshitah: Hindutva movements in the UK” i Ethnic and Racial Studies, 23:3, 559-593

Madsen, Stig Toft and Nielsen, Kenneth Bo (2009) “The Political Culture of Factionalism among Hindu Nationalists in Denmark” i Critical Asian Studies, 41:2,255- 280