Med palestinere som statister

Fra 02/15.

En kristen TV-kanal har gitt Hanne Nabintu Herland i oppdrag å skape balanse i dekningen av konfliktene i Midtøsten. I stedet får vi en rapport fra ytterste høyreside i Israel.

Med jevne mellomrom, gjerne når volden blusser opp mellom Israel og den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene, kommer anklager om at medier og journalister i Norge (og andre steder) er partiske. Nyhetene vinkles til fordel for palestinerne, påstås det.

Organisasjoner som Med Israel for fred (MIFF) gjør ofte et poeng av dette, og blant andre NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold har blitt gjenstand for lange drøftelser i Kringkastingsrådet. En annen som har fått gjennomgå, er TV2s Fredrik Græsvik.

Dette er ikke unikt for Norge. I mange land er dekningen av konflikten mellom Israel og palestinerne gjenstand for debatt. Derfor ser man (først og fremst USA) at miljøer som ser på seg selv som Israels venner gjerne forsøker å skape sitt eget mediebilde.

Børs og TV-kanal

Ved å sende en ti episoder lang serie med tittelen Jerusalem skriver den kristne kanalen Visjon TV seg inn i denne tradisjonen av alternativ mediedekning.

Visjon TV drives av Jan Hanvold, en pastor utenom det vanlige. Hanvold har opprettet, drevet og fått slått konkurs en rekke mediebedrifter fylt med evangelisk innhold. Han er dømt for underslag og bedrageri, og flere av hans innsamlingsaksjoner har vært under etterforskning. I senere tid har han mest vekket oppmerksomhet for sin kanals mas om donasjoner, samtidig som Hanvold selv har en årslønn på 1,8 millioner.

TV-serien Jerusalem er produsert av religionshistoriker og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland, i samarbeid med Gawdat Mtrious, som jobber for Visjon TV. Serien er i ti episoder, og siden den siste episoden ble sendt etter Humanists deadline har jeg dessverre ikke fått sett den. Alle hjemmesidene kan forresten ses på kanalens nettsider.

Hensikten med serien, slik Nabintu Herland selv forteller i et intervju med Hanvold hos Visjon TV, er å gi et større mangfold av stemmer fra Midtøsten til det norske folk. Et mangfold som andre medier ikke klarer å formidle – eller ikke vil formidle.

Jeg trådte mine journalistiske barnesko i Klassekampen og Ny Tid, og er formodentlig en av dem som Herland og Hanvold mener ikke kan eller vil formidle sannheten. Jeg reiste til Israel, Vestbredden og Gaza, til Egypt, Jordan og Syria. Jeg studerte Midtøsten- og Nord-Afrika-kunnskap, leste i Bibelen og Koranen for å bøte på min manglende religiøse oppvekst. Jeg intervjuet jøder, kristne og muslimer. Jeg snakket med sekulære sionister, med manikeere og koptere, og islamister fra Hamas.

Men, vil Herland og hennes trosfeller hevde, uten å få med meg hele bildet. Og det er jeg helt enig i, dette er en så mangfoldig region, med såpass komplisert historie, at det skal godt gjøres å få med seg hele bildet i en travel mediehverdag. Derfor skulle jeg gjerne sett mer av både det ene og andre når regionen dekkes i norske eller andre europeiske medier. Gjerne mer kultur, gjerne mer historie, og gjerne mer nyansert. Gir Herlands serie meg noen nye perspektiver? Jeg satte meg ned for å se.

Drømmen om Jerusalem

Vi drar til Jerusalem for, som Herland understreker, «å finne ut hva det er med denne spennende og mangfoldige byen». Det «skal bli veldig spennende» får vi høre, en frase som gjentas i nesten hver eneste episode.

I første episode intervjuer Herland Gerald Steinberg som presenteres som en «ledende israelsk statsviter». Herland starter intervjuet med å spørre om den arabiske våren, og hvorfor Vesten tok så feil. Og så bærer det utfor om sensur i vestlige medier og om politisk korrekthet. Intervjuet med Steinberg handler egentlig ikke så mye om Israel eller Midtøsten, men det handler en god del om Europa, europeiske ledere og ikke minst journalistene. Sistnevnte lyver eller lar være å rapportere om viktige ting som religion og islam, mener Steinberg, fordi vi er redd for å miste jobben.

Sånn rundt halvveis får vi se Herland selv, der hun tripper rundt på høye hæler på brosteinen i Jerusalems gamleby, løfter opp små oljelamper i keramikk som selges av palestinske kjøpmenn, og forsikrer seeren om hvor stor beundring hun har for «arabernes kultur og religion». Disse innslagene, som deler opp alle episodene, minner litt om den type postkort vi er vant til å se før hver deltager i den internasjonale Eurovision Song Contest- finalen.

Herland besøker kirker, basarboder, restauranter og klagemuren, mens hun gjengir egen tolkning av bibelhistorien, før vi setter tilbake til en av hennes utvalgte intervjuobjekter. Akkurat idet vi tror hun faktisk skal til å snakke med noen palestinere er vi imidlertid tilbake på professor Steinbergs kontor. Her får vi enda en leksjon om hvor dårlig det står til i Vesten, og hvordan dette stenger for fred i Midtøsten. Men Steinberg er ikke akkurat noen fredsdue selv.

Steinberg er grunnlegger av organisasjonen NGO Monitor, som ble grunnlagt i kjølvannet av FNs konferanse mot rasisme i Durban 2001. Representanter fra USA og Israel forlot konferansen da flere organisasjoner forsøkte å få en uttalelse om rasisme til å også omfatte sionisme. Sluttdokumentet fra konferansen inneholdt ingen uttalelse om sionisme, men konferansen skapte mistro mellom israelske aktører og en rekke menneskerettsorganisasjoner.

Tilbake i Israel grunnla Steinberg NGO Monitor for å slå tilbake. Blant organisasjonene som er blitt kritisert av NGO Monitor er FN, Human Rights Watch, Amnesty International, Christian Aid og Oxfam. Steinberg og hans medarbeidere er heller ikke særlig begeistrede for israelske menneskerettsgrupper, og har særlig angrepet grupper som B’tselem, som registrerer overgrep i de okkuperte områdene.

NGO Monitor var også pådriver for en svært omdiskutert lov fremmet i Israels nasjonalforsamling Knesset i 2011, som ga enhver israeler eller den israelske stat rett til å saksøke organisasjoner som kunne forstås som støttespillere til en politisk, økonomisk, akademisk eller kulturell boikott av Israel eller israelske (også ulovlige) bosettinger. Denne «anti-boikott»-loven ble gjenstand for behandling i høyesterett, før den ble virksom i april i år. Kritikere av loven mener at den begrenser ytringsfriheten i Israel, siden loven rammer selv det å be om at varer fra israelske bosettinger ikke omsettes. Både liberale politikere i Israel, og organisasjonene som gruppa har angrepet, beskriver NGO Monitor som svært tett på ytterste høyre i israelsk politikk.

Naive Norge

Litt mer om NGO Monitor får vi vite i episode fem av Herlands odyssé. Denne gang er det Yitzak Shanti fra organisasjonen som skal ta oss i lære. Episoden har tittelen «Islamisme er ikke islam?», men spørsmålet blir ikke egentlig besvart. Dette handler ikke så mye om IS, Hamas eller andre islamister, men desto mer om FN.

Vi møter også diplomat Emmanuel Nashon og forretningsmann Manfred Gerstenfeld, og nok en gang er den røde tråden hvor dårlig europeere generelt og nordmenn spesielt forstår Israel og Midtøsten.

Emmanuel Nashon, som er talsmann for det israelske Utenriksdepartementet, skal ifølge TV-seriens vaskeseddel snakke om det liberale demokratiet Israel. Det gjør han også i noen minutter, før han begynner å snakke om Vestens naivitet. Nashon er mannen som i etterkant av krigen mot Gaza sommeren 2014, etter at Israel hadde bannlyst Mads Gilbert fra området, beskrev den norske legen som en «doktor Jekyll og Mr Hyde»-aktig type.

Også Manfred Gerstenfeld, som leder Jerusalem Centre for Public Affairs (JCPA), er opptatt av hvor dumme nordmennene er. Norge tar alltid feil om Midtøsten, og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre tar mest feil av alle. Dette skyldes at norske medier er «ekstremt middelmådige» og at nordmenn er uvitende og ikke søker kunnskap. Dessuten er vi venstrevridde, noe som fører til at vi støtter «massemordere»: «Socialism, because of its solidarity with the poor and weak, has an inclination of solidarity with criminals» sier Gerstenfeldt til en nikkende Herland.

En av Gerstenfelds kolleger fra JCPA, den tidligere diplomaten Alan Baker, er hentet inn i serien i episode sju for å snakke om hva som gikk galt med Oslo-avtalen. Han er noe mer moderat i språket enn Gerstenfeld, men understreker i det store og det hele tesen om at det er Vestens, og spesielt Norges, naivitet som er skyld i alle problemene i Midtøsten.

Palestinere som statister

I episode to, hvor vi altså møter talsmannen Emmanuel Nashon, roser Herland Israel for å være så «europeisk» – liberalt og tolerant. Og høyborgen er Jerusalem, der det ifølge Herland bor så mange folkeslag, helt uten at det er spenninger dem imellom.

Enhver som leser israelske aviser vil stusse litt over dette. Det foregår høylytte diskusjoner i Israel om hva det vil si å være israeler, eller hva det vil si å være jøde. Både de israelske palestinerne (eller israelske arabere som de også kalles) og etiopiske jødene er grupper som senere år har klaget på en slags institusjonalisert rasisme. De etiopiske jødene har denne våren flere ganger protestert høylytt mot rasismen de opplever i det israelske samfunnet. Det stemmer at Israel er et mangfold av grupper og identiteter, og at samfunnsdebatten er både livlig og fri. Men at landet er uten spenninger er en merkelig påstand.

«Jeg elsker arabisk mat, for jeg har vokst opp i Afrika», messer hun over kufta og hummus. Herlands respekt for «araberne og deres religion», deres skikker, deres kultur og kjøkkenferdigheter er en gjenganger i serien. Men hun respekterer altså ikke araberne nok til å slå av en prat med en eneste en av dem. Hun lar dem bare opptre som statister, som selgere og servitører.

Påstander om både områdets historie, palestinerens rolle i den, Oslo-avtalen og palestinske politikere får stå uimotsagt, uten at Herland søker å finne palestinske stemmer, eller miste moderate israelske stemmer. Okkupasjonen nevnes ikke, og Vestbredden og Gaza er ikke annet enn yngleplass for de som hater jøder.

Et av Herlands intervjuobjekter, Shanti fra NGO Monitor, framstiller Gaza som et sted hvor israelere og palestinere levde i harmoni og fredelig sameksistens før den israelske tilbaketrekkingen i 2005. Herland nikker samtykkende og pensler intervjuet over til nok en gang å handle om Mads Gilbert og Hamas.

I Herlands Jerusalem får ikke palestinere engang være palestinere. Ifølge Herland bor «jøder, kristne og arabere» harmonisk om hverandre i den evige stad, takket være rausheten til staten Israel.

Dhimmier og dumme europeere

Betegnelsen «palestiner» er riktignok ikke helt fraværende i Herlands serie. I episode seks, der temaet er kristnes utvandring fra det hellige land, omtales nemlig palestinske kristne. Man kunne kanskje tro at Herland i den anledning kunne funnet noen palestinske kristne å snakke med, men i stedet lar hun den tyske teologen Petra Heldt målbære deres sak. Og godt er det, for Heldt forklarer at de fleste kristne i Jerusalem er så underkuet gjennom 1500 år med muslimsk styre at de ikke tør si sannheten.

Heldt, som har bodd i Israel siden 1979, bruker ordet «dhimmitude» om de palestinske kristne. Det er en språkbruk som bør kommenteres.

Det arabiske ordet «himmi» betød opprinnelig «beskyttet», og ble brukt om kristne og jøder som levde under muslimsk styre. De fikk utøve sin religion, men måtte betale en egen skatt og var ikke fullverdige borgere. Dhimmi-ordningen blir av noen trukket fram som et eksempel på at muslimske områder var mer tolerante enn det kristne Europa, men med moderne øyne ligner ordningen mer på et slags apartheid.

Ordningen forsvant ut av historien med det ottomanske imperiets fall, men dhimmi-tanken har i dag fått en renessanse blant dem som advarer mot islams inntog. Så når Petra Heldt bruker nyordet «dhimmitude», som er satt sammen av «dhimmi» og det engelske «servitude» (tjenerskap eller trelldom), signaliserer hun at muslimer er et slags herrefolk. Implikasjonen er at muslimer ikke vil kunne leve i fred og fordragelighet med folk fra andre religioner, men i stedet vil forsøke å underkue dem.

Dhimmi-retorikken er en gjenganger hos de såkalte «kontrajihadistene» og blant dem som forfekter konspirasjonsteorier om en muslimsk maktovertagelse i Europa. Her finner vi bloggere som norske Fjordman og amerikanske Pamela Geller, og forfattere som Bat Ye’or. Språkbruken ville neppe blitt kjent utenfor disse kretsene i Norge om de ikke ble en del av debatten rundt Anders Behring Breiviks tankeunivers.

Ifølge Petra Heldt er kristne palestinere altså preget av «dhimmitude», og man kan følgelig ikke tro på det de sier om sine opplevelser. Derfor er det en tragedie, mener Heldt, at så mange kirkesamfunn i Vesten har vært solidariske med de palestinske kirkesamfunnene. I stedet bør kristne heller være solidariske med Israel, som er de eneste som kan sikre palestinske kristne en fortsatt framtid i det hellige land. Og som seg hør og bør er det også plass til en utblåsning om de dumme europeerne som blir forledet av muslimene.

Å forandre kirkesamfunns syn på konflikten mellom Israel og palestinerne er da også Petra Heldts misjon. Hun leder The Ecumenical Theological Research Fraternity, hvis formål er å styrke kristendommens bånd til Israel.

Et døende Europa

Det er ikke bare språkbruken i Herlands TV-serie som er hentet fra det kontrajihadistiske universet. I episode fire møter vi Raphael Israeli, professor emeritus ved The Hebrew University i Jerusalem. Israeli har en imponerende produksjon innen asiatiske og arabiske studier bak seg, men er også et hyppig brukt «sannhetsvitne» blant kontrajihadister på hva muslimer egentlig mener. Kontrajihadistiske nettsider verden over siterer flittig fra hans bøker, som har titler som Islamikaze (2004) The Islamic Challenge in Europe (2008) og From Arabic Spring to Islamic Winter (2013).

Til Herland forteller Raphael Israeli om Europas synkende fødselstall og om hvordan vi i stedet importerer muslimer. Han snakker om hvordan unge muslimske menn i Europa aldri kan bli europeiske. I stedet har de (blant annet ved hjelp av morsmålundervisning) bevart sin konservative kultur, i stedet presset europeerne til å bli «dhimmier». Det «ekstremliberale» Europa er i ferd med å begå et slags kollektivt selvmord. Situasjonen er alarmerende, advarer professoren – vi europeere har rett og slett mistet vår vilje til å leve.

Herland vet hvem hun snakker til. Målgruppen er kristne miljøer som (med pastor Hanvolds ord) har bedt for en ny regjering ledet av Benjamin Netanyahu. Den regjeringen har de nå fått, og den står lenger til høyre, og synes å ha mindre vilje til reelle forhandlinger med palestinerne enn noen israelsk regjering før den.

Netanyahus nye kabinett inkluderer to ministre fra partiet Jødisk hjem, hvis partileder (og nå utdanningsminister) Naftali Bennett har gått inn for annektering av store deler av Vestbredden. Den nye justisministeren Ayelet Shaked har fått kritikk for å sitere taleskriveren Uri Elitzur på Facebook. I sitatet kaller Elitzur palestinske barn for «små slanger» og ber om at hodene deres hogges av.

Dommedag

Episode ni har tittelen «Jødedom og det tredje tempelet». Her snakker Herland med rabbi Chaim Richman. Også denne gangen introduseres intervjuobjektet som «ledende», uten at det blir sagt noe om hvor vedkommende befinner seg i det israelske religiøse eller politiske landskapet. La meg derfor fylle inn litt bakgrunnsinformasjon.

Rabbi Chaim Richman er ortodoks jøde og leder The Temple Institute. Instituttet samler inn penger fra hele verden til ett formål: Å gjenreise jødenes tempel på Tempelhøyden i Jerusalem. Det er ingen tvil om at et slikt «tredje tempel» (det har blitt ødelagt to ganger) er viktig for jøder, det nevnes i bønner og skrifterFor de aller fleste er byggingen av et tredje tempel en metafor, menikke for rabbi Richman og hans institutt. For rabbi Richman er gjenreisning av tempelet en helt bokstavelig religiøs plikt. I intervjuet med Herland forteller rabbien om pakten med Gud, om Guds omsorg og kjærlighet, om hvordan det å gjenreise tempelet er noe som må gjøres for hele menneskeheten.

Det er et stort problem med denne planen: På plassen der tempelet skal bygges står alt Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen, to bygninger som til sammen utgjør muslimenes tredje helligste sted. Dette ubekvemme faktum blir ikke en gang nevnt i Herlands samtale med rabbi Richman.

For å gi en pekepinn på hva slags følelser rabbiens byggeplaner kommer til å utløse blant verdens muslimer, kan det nevnes at da den israelske statsministeren Ariel Sharon tok seg opp på tempelhøyden i 2000, utløste det den andre intifada. I Jerusalem er de forskjellige trosretningene, som har sine hellige steder her, avhengig av en skjør balanse for å opprettholde freden. Aktører som rabbi Richman og hans institutt er altså en direkte trussel mot den sameksistens som Herland hyller.

Derfor kommer det neppe som en overraskelse at rabbi Richman og en annen av The Temple Institutes grunnleggere, rabbi Israel Ariel, tilhører de mest ytterliggående kreftene i Israel. Ariel har sågar vært medlem av partiet Kach, som er oppført på terrorlisten i både USA, EU og Israel.

Richman og Ariel, og andre som jobber for et tredje tempel, er selvfølgelig nøye med å understreke at de ikke oppfordrer til angrep på de bygningene som står på Tempelhøyden i dag (slik flere har forsøkt på). Arkitekttegninger vi får se i Herlands serie, viser da også tempelet ved siden av dagens Klippemoské, slik at tempelet er avskåret fra Al-Aqsa. Men de aller fleste mener at tempelet kun kan reises ett sted, og det er altså der den gylne kuppelen troner over den blå moskeen i dag.

Å gjenoppbygge tempelet er en oppgave som finner gjenhør i noen kristne miljøer. Tempelet har en plass i historiene om Jesu liv, og i historien om hans gjenkomst. For de aller fleste kristne (som for mange jøder) er det likevel ikke den fysiske byggingen av et tredje tempel som er viktig, men hva tempelet symboliserer. Men for noen kirkesamfunn som tar Bibelen mer bokstavelig, og dermed faktisk venter på Dommedag, er gjenreisningen av tempelet en viktig brikke i endetidsprofetiene. Og religionskrigen dette vil utløse passer forresten fint med profetiene om slaget ved Armageddon.

Organisasjoner som The Temple Institute lever godt på endetidstroen. Gjennom donasjoner fra hele verden har man alt fått laget flere av gjenstandene som skal stå inne i tempelet. Når de siste dager kommer gjelder det å være forberedt.

Det enfoldige mangfoldet

Noe av det mest slående med Hanne Nabintu Herlands Jerusalem er dobbeltkommunikasjonen. Herland snakker om «mangfold», men hun har ikke laget en serie der forskjellige stemmer kommer til orde. Derimot har hun laget en serie der israelsk høyreside, og dels en ganske ytterliggående sådan, får boltre seg. Det er noe bemerkelsesverdig enfoldig med Herlands insistering på at menneskene hun møter i Jerusalem representerer mangfold.

Herland snakker også om «toleranse» og «fred» til det kjedsommelige, men ingen av intervjuobjektene hennes synes å ønske seg noe av dette. Når rabbi Chaim Richman snakker om å gjenreise Tempelet i Jerusalem, noe som ganske sikkert vil utløse krig, føler Herland tvert imot «hvordan klokskapen i ordene hans, og hans kjærlighet til Gud», strømmer ut.

Mye av retorikken er ganske banal, som de lange tiradene mot europeisk kultur generelt, og Norge spesielt. Løsningen er alltid det samme; Europa må våkne, vi må skjønne hva som er over oss, vi må støtte Israel som den siste skanse mot barbariet.

Tross gjentatte forsikringer om hvor mye hun elsker og beundrer arabere, gjør Herland ingen forsøk på å forstå deres ønske om også å få fortsette å bo i Jerusalem. På tross av sin selverklærte beundring for mangfoldet og sameksistensen i Jerusalem, velger hun å gi mikrofonen til dem som bokstavelig talt ønsker å sette en kruttønne under byen. Herlands måte å intervjue på, med lange og dels forvirrede spørsmål, og de små pussige postkorthistoriene underveis, kan virke komisk. Men det som formidles er blodig alvor.

Det totale fraværet av kritiske spørsmål og de mangelfulle presentasjonene av de hun intervjuer gjør dette til et eksempel på den samme ensidigheten som hun insisterer at et samlet norsk pressekorps gjør seg skyldig i.

Er det noe å lære av Herlands reise til Jerusalem? Svaret er nja. Dette er rett og slett propaganda, og fungerer nok ikke om du ikke (bokstavelig talt) alt tilhører menigheten. Men om du har lyst på et innblikk i retorikken til ytterste høyre i israelsk politikk, gir Jerusalem et nyttig innblikk i haukenes reir.

Det som rører seg der gir dessverre liten grunn til optimisme.

Hanne Nabintu Herland

Jerusalem

ConCerva og Visjon TV 2015