Putin-TV

John Færseth

John Færseth

John Færseth (f. 1972) er journalist, forfatter og foredragsholder. Han har utgitt bokene KonspiraNorge og Ukraina - landet på grensen.

John Færseth

Latest posts by John Færseth (see all)

Fra 02/15.

Sent i januar 2015 er det liten grunn til å tro at den russiskstøttede krigen som har ridd Ukraina siden februar året før vil ta slutt med det første.

I den beleirede millionbyen Donetsk, senter for opprøret som har tatt navnet Folkerepublikken Donetsk eller Novorossija, har opprørsstyrkene nylig klart å erobre den internasjonale flyplassen, som i åtte måneder har vært et symbol på ukrainsk motstandsvilje. Mens flere av forstedene ligger mer eller mindre i ruiner går livet sin gang i sentrum av Donetsk, til tross for at byen har opplevd en tragedie denne dagen: Minst ni mennesker ble drept av en granat som traff en trolleybuss.

På skjermen i det ene hjørnet av baren som fungerer som møtested for journalister er opprørsstyrker i gang med å paradere fangede ukrainske soldater fra flyplassen forbi åstedet. Gråtende lokalbefolkning – stort sett eldre mennesker – har møtt opp for å kaste snøballer, slå og skrike skjellsord til soldatene.

Journalister og aktivister

Denne behandlingen strider mot alle konvensjoner for behandling av krigsfanger. Til tross for dette er den britiske journalisten Graham Philips, som sitter overfor meg ved det lille voksdukdekkede bordet, ambivalent: «Det handler om å konfrontere dem med det de har vært med på, å bevisstgjøre dem», forklarer han. «De har valgt å være del av den ukrainske regjeringshæren, da er de også medansvarlige for dette.»

Graham er en spedbygd, skallet engelskmann med et mildt oppsyn og et tonefall som får ham til å virke mye yngre enn sine 35 år. Faktisk minner han mer om en som selger krystaller og tarotkort enn om en krigsreporter. Mens fjernsynet viser bilder av de døde i den knuste og blodstenkte trolleybussen, akkompagnert av en blanding av skrekk- og sørgemusikk, forteller Graham om seg selv. Han har bodd i Ukraina i flere år, og eier et hus i Odessa som han har måttet reise fra etter å som en sikkerhetstrussel ha blitt erklært uønsket i landet. Akkurat nå befinner han seg ulovlig i Ukraina, og må holde seg i områder utenfor Kievs kontroll.

For tiden arbeider han for en russisk nyhetskanal, Life News, som til tross for at den er russisk-eid sender på engelsk. Han er imidlertid mest kjent for sitt arbeid som frilansjournalist for fjernsynskanalen og nettstedet RT, tidligere kjent som Russia Today.

Etter hvert får vi selskap av Patrick, en annen brite med hestehale og det samme nesten overdrevet milde oppsynet. Patrick forteller at han driver sin egen videokanal på nettstedet YouTube der han «dokumenterer sannheten». Dette førte ham til Krim i mars 2014, og derfra videre til Donetsk der han fikk jobb som journalist for RT.

Etter at vi har drukket ut og delt en tallerken panerte ostepinner inviterer Graham og Patrick meg med til likhuset for å se på levningene av de ni som mistet livet tidligere på dagen. På veien går vi innom en kiosk for å handle en flaske vodka til de ansatte.

Siden jeg ikke har noe behov for å se på istykkerrevne kropper, velger jeg å vente i et hvilerom. Der forsøker jeg etter beste evne å holde ut en lukt jeg helst ikke vil tenke på hvor kommer fra. En hvitskjegget veteran fra de sovjetiske spesialstyrkene Spetznaz forsøker å imponere – eller oppmuntre – en aserbajdsjansk unggutt som er ny i jobben ved å fortelle om erfaringene sine fra Tsjekkoslovakia i 1968 og Afghanistan på 1980-tallet. Før Graham og Patrick går inn rekker jeg å legge merke til at begge to har med seg både foto- og videokamera. Opptak fra likhuset dukker senere opp på Patricks YouTube-kanal.

Propaganda og hybridkrig

Life News, RT og YouTube-kanaler som Patricks inngår alle i en propagandaoffensiv fra russisk hold. Offensiven inkluderer «gamle» medier som TV og aviser og «nye» som blogger og YouTube, og retter seg både mot Russlands egen befolkning og mot omverdenen.

Stadig flere anser propagandaoffensiven for å være en del av Russlands hybridkrigsstrategi, som inkluderer (mer eller mindre skjult) militærmakt, økonomisk press, diplomatisk virksomhet, informasjon – og desinformasjon.

Russiskspråklige medier har de siste årene presentert et bilde av Vesten som et dekadent samfunn. Her får homofile lov til å gifte seg og adoptere barn, og der det er et tidsspørsmål før pedofile får lov til det samme. Samtidig utmales Vesten som en farlig motstander som truer et Russland som bare ønsker å leve i fred.[1]

I tillegg kommer sendinger rettet mot russisktalende minoriteter i andre tidligere sovjetland. I de områdene som i dag utgjør separatistrepublikkene i Ukraina ble det i forkant av opprøret hevdet at de nye myndighetene i Kiev planla pogromer mot russiskspråklige. Russiske innenriksmedier har også spredt påstander om at ukrainske regjeringssoldater har korsfestet småbarn[2] og at NATO-tropper allerede er på plass i Ukraina.

Nye medier tas også i bruk. Et eksempel er videoen «Jeg er en russisk okkupant». Videoen er laget av en ukjent videoblogger, men er blitt delt av titusener, deriblant Russlands visestatsminister Dmitri Rogozin. I videoen fremstilles Russland som en kraft for sivilisasjon og velstand, fra Sibir til de baltiske statene, i skarp kontrast til vestlige verdier fra «såkalt frihet og demokrati» til homofili.

Overfor omverdenen sprer engelskspråklige medier et kakofonisk budskap som delvis benekter Russlands rolle i konflikten og delvis gir så mange alternative forklaringer at det etterlater seeren i avmakt og forvirring over hva som egentlig foregår.

Russia Today

Det mediet som har fått klart mest oppmerksomhet her, er Russia Today, i dag kjent som RT. Russia Today ble grunnlagt i 2005 av nyhetsbyrået RIA Novosti, som var en etterfølger av det statseide sovjetiske nyhetsbyrået APN og som, for å gjøre ting enda mer forvirrende, i dag selv bruker navnet Russia Today.

Den opprinnelige tanken bak kanalen var å prøve å bedre på det forholdsvis dårlige imaget Russland hadde pådratt seg i utlandet. Særlig var imageproblemet merkbart i USA, der undersøkelser viste at de fleste amerikanere assosierte Russland med kommunisme, snø og mafia samt tvilsomme «merkevarer» som Kalasjnikov og Molotov-cocktails.

Mange russere – ikke minst i kretsen rundt president Vladimir Putin – mente også at utenlandske nyhetskanaler fokuserte alt for mye på de negative sidene ved det store landet i øst. Dette forklarte de med at mange utenlandske korrespondenter primært pleide kontakt med den liberale opposisjonen som var misfornøyde med regimet. Enkelte hvisket til og med om at de samme korrespondentene var betalt av lobbygrupper tilknyttet opposisjonelle oligarker som Mikhail Khodorkhovskij.[3]

Midt på 2000-tallet var Russland igjen i ferd med å reise seg som internasjonal stormakt etter nedgangstiden under Gorbatsjov og Jeltsin. Et av slagordene var at det var på tide å erstatte den «unipolare», amerikanskdominerte verdenen som hadde eksistert siden slutten på den kalde krigen med en «multipolar», med flere maktsentra. Det tidlige 2000-tallet var også en tid der det flere stilte spørsmål ved det angloamerikanske ståstedet som internasjonale nyhetskanaler som CNN og BBC i stor grad la til grunn for nyhetsdekningen. Den samme tanken lå for øvrig bak grunnleggelsen av den engelskspråklige arabiske nyhetskanalen al-Jazeera i 1996. Det var dermed ikke noe spesielt langt sprang til å tenke at Russland også kunne trenge en kanal som kunne fremme landets interesser internasjonalt.

Russia Today ble ingen umiddelbar suksess. Kanalen ble heller ikke tatt særlig alvorlig av andre nyhetsmedier: I årene mellom 2005 og 2008 ble den bare referert åtte ganger som kilde av norske aviser, mindre enn en tiendedel av al-Jazeera. Mye tyder på at dette var bakgrunnen for at Russia Today skiftet redaksjonell linje rundt 2008-2009. Ifølge den russiske journalisten Peter Pomerantsev sluttet Russia Today å fremheve Russland. I stedet satset kanalen på å få Vesten til å se verst mulig ut.

Et virkemiddel var å gripe tak i og gi solid sendetid til vestlige «dissidenter». Occupy-demonstrasjonene som fant sted i mange land rundt 2010-2011 ble til eksempler på at disse landene stod på randen av revolusjon. Julian Assange fra Wikileaks fikk sitt eget TV-program i 2012, mens både Webster Tarpley fra den nyfascistiske LaRouche-bevegelsen, konspirasjonsteoretikeren Alex Jones og den diskrediterte fredsforskeren Johan Galtung har blitt intervjuet som eksperter eller analytikere. Fra Norge har religionshistoriker Hanne Nabintu Herland fått anledning til å problematisere hvordan sekulariseringen av samfunnet truer tradisjonelle verdier. Vestlig kritikk av Russland har på sin side blitt avfeid med å peke på problematiske sider ved vestlig politikk. For eksempel ved å sammenligne dødsfallet til advokaten Sergei Magnitskij (som døde i fengsel etter å ha etterforsket korrupsjon) med fangene på Guantanamo.

Russia Today har fra starten operert med et budsjett i milliardklassen finansiert fra Kreml og fra sympatiske forretningsfolk, noe som har gjort det mulig å tiltrekke internasjonalt respekterte journalister som CNN-legenden Larry King, som har hatt sitt eget talkshow på kanalen siden 2013. Side om side med veteranen King har glade amatører som Graham Philips og hans venn Patrick blitt rekruttert direkte fra å skrive blogger og drive YouTube-kanaler til en karriere som TV-reportere samtidig som det har blitt ansatt en lang rekke unge, ofte amerikanske journalister som har sett dette som sin store sjanse til å skaffe seg erfaring fra en internasjonal satellittkanal.

Bakkekrig og nettkrig

RTs sendinger er holdt i et profesjonelt og effektivt TV-språk med BBC som tydelig forbilde, der de fleste innslagene er mer eller mindre ordinære og balanserte nyhetsfortellinger. Til sammen har dette bidratt til å gi kanalen millioner av seere verden over, og over en million abonnenter på videonettstedet YouTube.[4]

Ikke alle har imidlertid vært like fornøyd med de redaksjonelle føringene som har blitt lagt. Journalisten Liz Wahl så det i utgangspunktet som en stor mulighet da hun ble ansatt ved Russia Todays kontor i Washington DC i 2011.[5]Men Wahl vakte internasjonal oppsikt i mars 2014, da hun sa opp jobben «på direkten»[6] i protest mot kanalens dekning av den russiske intervensjonen på Krim-halvøya. Hun oppfattet dekningen som hvitvasking av Russlands handlinger, og det er vanskelig å ikke gi Wahl rett i denne kritikken.

Nyhetssaker fra kanalens nettsted beskrev løsrivelsen som en legitim handling med full støtte i befolkningen, som fant sted uten bruk av makt til tross for protester fra «kuppregjeringen» i Kiev. Heller ikke den omstridte folkeavstemningen[7] om tilslutning til Russland ble problematisert, til tross for at den fant sted uten foregående debatt og uten observatører fra internasjonale organisasjoner. Tilsvarende ble overtagelsen av offentlige bygninger i Donetsk- og Luhansk-fylkene i Øst-Ukraina i april, som førte til opprettelsen av de to utbryterrepublikkene, omtalt som «folkelige oppstander». At russiske soldater var til stede ble ikke nevnt. Sammenstøtene i Odessa i mai 2014 der 32 prorussiske (og bevæpnede) separatister mistet livet i en brann ble i RTs versjon gjort om til en massakre på ubevæpnede demonstranter.[8]

En lignende propagandakrig ble ført under krigen mot Georgia i 2008, da Russia Today var full av innslag om «folkemordet» man hevdet ble begått i de prorussiske områdene i nord-Georgia. Sammenlignet med propagandaen som rettes mot det russiske hjemmepublikumet er det som formidles gjennom RT av en mer snikende art. Et eksempel er hvordan man på den ene siden gav et tilsynelatende objektivt og balansert bilde av hendelsene på Maidan, samtidig som tvilsomme grupper som den høyreorienterte organisasjonen Høyresektor[9] fikk uforholdsmessig stor plass til tross for den marginale rollen de spilte i Kiev. Men RTs TV-bilder av de uniformerte Høyresektor-medlemmene ga mange et bilde av revolusjonen som dominert av fascister.

En annen strategi ser ut til å være å skape tvil og forvirring, som i tilfellet med det malaysiske flyet som falt ned over krigssonen 17. juli i fjor. Mens de fleste ukrainske – og vestlige – medier har vært enige om at flyet mest sannsynlig ble skutt ned av en russiskprodusert BUK-missil avfyrt fra opprørskontrollert territorium, la RT seg fra første stund på en usikkerhetslinje: Av 20 mer eller mindre tilfeldig utvalgte artikler på RTs nettsted den første uken etter tragedien la fire klart skylden på ukrainske styrker, mens like mange fremstilte ansvaret som uklart. Bare to artikler nevnte at de prorussiske separatistene i «Folkerepublikken Donetsk» kunne ha stått bak, hvorav den ene presiserte at dette bare var noe ukrainske myndigheter «hevdet». Flere artikler siterte også president Vladimir Putin som uttalte at nedskytingen uansett var Ukrainas ansvar ettersom den fant sted over ukrainsk territorium og ikke ville funnet sted om det ikke hadde vært krig der. Andre igjen hevdet at Ukraina bar ansvaret for å ha dirigert flyet inn over en krigssone. Det ble til og med sådd tvil om hvorvidt flyet ble skutt ned fra bakken eller fra et fly.

I tillegg kom et par kommentarartikler av ren konspiratorisk art, der det ble spekulert om hvorvidt nedskytingen kunne ha vært et mislykket attentat mot Vladimir Putin, som skulle ha fløyet over Ukraina like før. Motivet skulle ha vært å stoppe Putin fra å inngå en avtale med Kina om en alternativ verdensbank som kunne utfordre dagens finanssystem. I artikkelen ble tilsvarende ønsker om å bevare status quo i verdensøkonomien sagt å ligge bak avsettelsen av Saddam Hussein og Gaddafi.[10]

Postmoderne propaganda

Vel så viktig som den rollen Russia Today har som propagandakanal, er den plassen kanalen gir til vestlige konspirasjonsteoretikere. Få dager etter Utøya-massakren var for eksempel den amerikanske radioverten Alex Jones, kjent for sine påstander om en global, satanistisk inspirert maktelite med planer om verdensherredømme, gjest i studio. Her fikk han lansere teorier om at drapene i virkeligheten var organisert av «globalistene» i den hensikt å diskreditere patrioter som motsatte seg planer om en verdensregjering.

Andre intervjuobjekter har inkludert Webster Tarpley fra den nyfascistiske LaRouche-bevegelsen og den isolasjonistiske politikeren Ron Paul. Den tyske nynazisten Manuel Ochsenreiter har flere ganger blitt presentert som i ulike roller: Som «observatør» i Donetsk-regionen i det østlige Ukraina, som ekspert på tysk etterretning eller som politisk kommentator. Her har Ochsenreiter blant annet sammenlignet Russlands annektering av Krim med den tyske gjenforeningen. Mye plass vies også til den regjeringskritiske og høyreorienterte «patriot»- og militsbevegelsen i USA, som regel uten kritiske spørsmål. Enkelte reportasjer har til og med luftet teorier om «chemtrails», dvs. at kondensstriper fra jetfly egentlig er en slags kjemisk krigføring. Eller at bombeangrepet i Boston skjedde i regi av amerikanske myndighetene, og at Barack Obama i virkeligheten er født i Kenya. Den spanske utgaven av RT skal sågar ha hevdet at ebola-viruset er USAs verk.[11]

På dette området – og i dekningen av nedskytingen av det malaysiske flyet, fremstår RT som en type propaganda ulik det vi er vant til fra tidligere. Mens tradisjonell propaganda forsøker å overbevise lesere, seere eller lyttere om at dens egen posisjon er den riktige, står RT her for en postmoderne propagandaform der målet er undergrave den rådende konsensus om hva som skjer i verden og etterlate seeren i forvirring og avmakt. Sentralt i denne tilnærmingen er en nihilistisk grunnholdning der ingen ting er sant og der alt er «fortellinger».

Flere forfattere har da også beskrevet dagens russiske virkelighet som postmoderne, uten noen ideologisk kjerne. I stedet er kretsen rundt Vladimir Putin opptatt av å bygge fortellinger som underbygger vekslende allianser med alt fra teknokrater til nasjonalister og ortodokse kristne. Gleb Pavloskij, en tidligere «insider» i Kreml, har på samme måte sammenlignet sovjetisk og moderne russisk propaganda ved å vise til at mens førstnevnte forsøkte å vise at Sovjetunionen og kommunistpartiet hadde rett, er det man gjør i dag å «skape virkeligheter».[12] I så fall er det mulig å se den «forvirringspropagandaen» som pågår overfor utlandet som utslag av samme filosofi. I tillegg har den den bonusen at «motstanderne» må bruke tid på å tilbakevise påstander som blir fremmet i stedet for å konsentrere seg om sitt eget budskap.

Andre, som den polsk-amerikanske forfatteren og journalisten Anne Applebaum,[13] har påpekt at Russland de senere årene har fått støtte fra EU-skeptiske krefter flere steder i Europa. Mens noen av disse som det tyske partiet Die Linke og greske Syriza tilhører venstresiden i politikken, tilhører flertallet (fra franske Front National til ungarske Fidesz og Jobbik) i varierende grad den ytre høyrefløyen. Kreftene på ytre høyre oppfatter globaliseringen og «globalistene» i EU og USA som trusler mot lokale kulturer og tradisjoner. Dette er en posisjon de deler med grupper enda lenger til høyre: For det identitære «nye høyre» er selve ideen om universelle menneskerettigheter og likhet en misforståelse, og et eksempel på hvordan «Vesten» – som for mange her defineres som Amerika og ikke som Europa – har kolonisert verden og påtvunget den sine egne «totalitære» verdier.

For høyreekstreme og nynazistiske grupper er dette en del av en plan fra «pengemaktens» eller «maktelitens» side for å redusere menneskene til konsumenter og arbeidskraft. Dette er en forestilling de deler med mange i konspirasjonsbevegelsen, som også på sin måte er en reaksjon på globaliseringen. Alt dette har fått mange av disse til å se til Russland som noe av et «fyrtårn», som våger å stå opp mot globaliseringen og den amerikanske imperialismen, delvis inspirert av den russiske tenkeren Aleksandr Dugin som ser dagens situasjon som en ny kald krig mellom Russland og en «atlantisk» blokk med sentrum i USA.

Flere representanter for disse partiene har de senere årene valfartet til Russland. Det har gitt gevinst, for eksempel i form av generøse lån, slik Front National sikret seg. Også Ungarns prorussiske og tilsvarende EU-negative president Viktor Orban klarte i fjor å skaffe seg et stort (og hemmelig) lån til bygging av et nytt atomkraftverk. Hensikten med denne støtten er ifølge Anne Applebaum å styrke EU-kritiske og NATO-kritiske stemmer, spesielt i de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa.

Om man legger Applebaums vurdering til grunn, fremstår mikrofonen som gis til konspirasjonsteoretikere og ekstremister i et annet lys, som en måte å styrke og oppmuntre alle stemmer som kan hjelpe til å undergrave EU og NATOs posisjon.

Trollene mobiliserer

Det er også en del som tyder på at Kreml har rekruttert en armé av nettroll, som jobber med å bombardere kommentarfeltene til vestlige medier som The Guardian og Huffington Post med prorussiske meldinger.[14] Tidligere i år klarte den svenske avisen Dagens Nyheter å spore mange av disse tilbake til et kontorbygg i utkanten av St. Petersburg, der 250 personer hadde som jobb å produsere kommentarer og bloggposter.[15] Hensikten med dette er ifølge journalisten Luke Harding ikke så mye å påvirke, som å tvinge kritiske medier i utlandet til å bruke tid og energi på å rydde opp i kommentarfeltene og diskutere på twitter.[16] Slik skal man lære at det koster å kritisere Kreml.

I tillegg kommer de mange bloggene som aktivt kjemper for Russlands sak. Den mest kjente (og delte) er sannsynligvis Vineyard of the Saker. Bloggen har eksistert siden 2007 og er ifølge et intervju gjengitt på (konspirasjons)nettstedet Global Research drevet av en tidligere amerikansk militæranalytiker av russisk avstamning.[17] Men selv om bloggen ikke skulle være styrt av russiske myndigheter, er den i praksis et talerør for Kreml og deres støttespillere. Budskapet i bloggen kan oppsummeres som globaliseringskritisk, med brodd mot «imperiet», dvs. USA og til en viss grad EU. Budskapet er at Ukraina nå styres direkte fra Washington, og at Russland kjemper en forsvarskamp for å redde sin egen, østlige sivilisasjon.

I desember 2013 ble nyhetsbyrået RIA Novosti slått sammen med flere andre statseide mediebedrifter til konsernet Rossija Segodna, dvs. Russland i dag eller Russia Today. Lederen Dmitri Kiselev er en erfaren pressemann med et konservativt ståsted ikke langt fra det som i dag preger Russland, kjent for en hard linje mot det dekadente Vesten og som blant annet har uttalt at hjerter og organer fra homofile drept i trafikkulykker bør brennes siden de er uegnet til å holde andre i live.[18]

Sentralt her er en ny mediekanal lansert i november 2014, Sputnik News, som kombinerer radio, fjernsyn, nyhetsbyrå og nettavis. Sputnik News omtaler seg som «alternative nyheter», og «et alternativ til aggressiv vestlig propaganda». I motsetning til RT har det nettsider på en lang rekke språk, inkludert norsk.

Innholdsmessig ser Sputnik News ut til å være en fortsettelse av RT, med den samme blandingen av vanlige nyheter, propaganda og konspirasjonsteorier. Men innholdsmessig er Sputnik News «frekkere» enn RT. En av de første nyhetssakene handlet om at den islamske staten IS muligens selger barn fra Syria og Irak til Israel. Andre saker bærer preg av svært slurvete research,[19] noe som ikke har hindret det fra å oppnå en viss suksess i form av delinger i sosiale medier.

Mens forbildet for RT var tradisjonelle nyhetskanaler som Fox News og CNN, ser forbildet denne gangen ut til å være mer moderne nettsteder som BuzzFeed, tilpasset for å deles av nettbrukere over hele verden. Og hvem vet – kanskje ser du snart Sputnik News dukke opp i din egen Facebook-strøm?

 

 

Fotnoter:

  1. http://news.yahoo.com/russian-president-putin-links-gays-pedophiles-122800122–spt.html
  2. https://www.youtube.com/watch?v=Xf8Gt2Wnv74
  3. http://foreignpolicy.com/2005/12/01/spinning-russia/
  4. http://www.spectator.co.uk/features/9390782/the-truth-about-russia-today-is-that-it-is-putins-mouthpiece/
  5. http://www.politico.com/magazine/story/2014/03/liz-wahl-quit-russia-today-putins-pawn-104888.html#.VO8TlP6G-H7
  6. http://www.dailymail.co.uk/news/article-2587281/Id-looked-way-network-smeared-America-Journalist-resigned-air-Russia-Today-slams-network-Putins-propaganda-machine.html
  7. http://rt.com/news/international-observers-crimea-referendum-190/
  8. http://rt.com/news/156624-odessa-victims-protest-burnt/; http://www.nytid.no/odessa-ett-ar-etter-stille-etter-stormen/
  9. http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9586
  10. http://rt.com/op-edge/173788-malaysian-plane-crash-ukraine/
  11. http://www.spectator.co.uk/features/9390782/the-truth-about-russia-today-is-that-it-is-putins-mouthpiece/
  12. http://www.interpretermag.com/wp-content/uploads/2014/11/The_Menace_of_Unreality_Final.pdf
  13. http://www.spectator.co.uk/features/9447782/how-vladimir-putin-is-waging-war-on-the-west-and-winning/
  14. http://www.buzzfeed.com/maxseddon/documents-show-how-russias-troll-army-hit-america#.gyxKaELE3
  15. http://www.dn.se/nyheter/varlden/de-ar-putins-soldater-pa-natet/
  16. http://www.interpretermag.com/wp-content/uploads/2014/11/The_Menace_of_Unreality_Final.pdf
  17. http://www.globalresearch.ca/the-ukraine-as-we-know-it-is-gone-forever/5407895
  18. http://www.huffingtonpost.com/huff-wires/20131209/eu–russia-news-agency/
  19. http://euromaidanpress.com/2015/04/08/sputnik-news-or-manure-for-feeble-minds/
Del denne posten

Om forfatteren: John Færseth

John Færseth (f. 1972) er journalist, forfatter og foredragsholder. Han har utgitt bokene KonspiraNorge og Ukraina - landet på grensen.