Didrik Søderlind
Latest posts by Didrik Søderlind (see all)
- Kreftmobberne - 31. oktober, 2017
- Prestestudentene og ateisten - 22. august, 2017
- Om å få mer rett enn man har lyst til - 28. april, 2017
Fra 02/15.
Den islamske statens herjinger har hatt en interessant bivirkning: Yezidiene, en av områdets minst kjente minoriteter, har havnet på dagsordenen. TV-bilder fra yezidienes hellige by Lalish og oppslag om yezidiske kvinner holdt som sexslaver fanger verdens oppmerksomhet. Men hvem er yezidiene? Det sier nyhetene sjelden noe særlig om. Og det er ikke så rart, for yezidiene er en av verdens mest gåtefulle og misforståtte religiøse grupper.
I Norge er det knapt skrevet noe om dem; de dukker så vidt opp i lærebøker om religiøse minoriteter i Midtøsten. En slags trøst er at ingen ringere enn regissøren Anja Breien har laget en dokumentarfilm om dem (Jezidi, 2009). Dette gjør Yezidier: En resessä til en veldig velkommen bok.
Selv om Yezidier kom på bokmarkedet i desember i fjor, er boken egentlig en ti år gammel tekst. Materialet som utgjør Yezidier var opprinnelig en del av den større boken Innanför cirkeln (Bokförlaget DN, 2005) der forfatterne Magnus Bärtås og Fredrik Ekman også skrev om disipler av den svenske esoterikeren Emanuel Swedenborg og new-age-bevegelsen damanhurianerne.
Med denne bakgrunnen blir Bärtås og Ekman et perfekt eksempel på en type mennesker som lar seg fange av interessen for yezidiene. I tillegg til at de to skriver om hvordan de først kom over yezidiene ved å lese om Gurdjieff, Bärtås og Ekman er henholdsvis kunstprofessor og musikkdramatiker. Og slik har det vært: Yezidiene har vært for de med spesielt interesse for det mystiske og kunsteriske. Det er det liten vits i å moralisere over, ikke minst fordi denne anmelderen tilhører denne typen mennesker selv, men det er likevel synd for yezidiene.
Kanskje kan denne boken hjelpe på situasjonen.
Hvem er yezidiene?
For å ta det grunnleggende først: Yezidiene har sitt kjerneområde i Irak og landene rundt, men finnes også i en diaspora i Vesten. Ingen vet hvor mange det er av dem; anslagene varierer fra 50 000 til flere millioner.
Yezidiene er kurdere. Kurderne er gjerne muslimer, men ofte ganske sekulariserte sådan, siden marxismen som påvirket kurdernes frigjøringskamp har satt sine spor i folks sjelsliv. Men yezidiene er altså ikke muslimer, de er yezidier. Yezidismen avskrives noen ganger som en slags sekt, noe som nok delvis bør skrives på kontoen for at den er nesten håpløs å forstå seg på for utenforstående. Det er da også meningen: Yezidismen er en religion for de innvidde. Deres hellige tekst, Den sorte boken, er skrevet på en slags kode, og som for å gjøre forvirringen komplett finnes teksten i flere utgaver.
Forvirring råder også om mange av yezidienes tabuer, som for eksempel forbudet mot å spise salat. Noen mener at navnet på grønnsaken minner om navnet på Satan, andre mener salat-tabuet stammer fra en massakre i en salatåker.
Det skorter heller ikke på forklaringer og spekulasjoner når det kommer til yezidismens opphav. Er yezidiene en kristen gruppe som har blitt isolert og derfor utviklet seg i en helt annen retning enn resten av kristenheten? (Denne teorien stammer delvis fra navnelikheten mellom «yezidi» og «Jesus».) Er de heller en avlegger av den muslimske sufismen? Hva med de gnostiske innslagene i troen?
Sentralt i yezidienes mytologi står Melek Taus, påfuglengelen, som mange assosierer med den falne engelen – altså Lucifer. Her er det kompliserte varianter på den teologien vi kjenner fra kristendommen, men helt klok på det hele blir i alle fall ikke undertegnede, som har lest en liten haug med bøker om yezidiene nå. De teologiske spissfindighetene er i noe fall ikke så viktige. Det som betyr noe er utslagene det får i den virkelige verden, og her er realiteten at yezidiene har rykte på seg for å være djeveldyrkere. Det er ikke helt greit når man er omgitt av muslimer og kristne.
Noe som gjør yezidismen enda vanskeligere å få grep på for utenforstående, er at tro og praksis kan variere fra by til by. Men Bärtås og Ekman siterer forskeren Philip G. Kreyenbroek, som påpeker at det ville være urimelig å forvente en standardisert yezidisme. Alle religioner er det tilhengerne gjør den til, og verdensreligionene finnes da også i et utall varianter. Dessuten er yezidismen en religion der rett handling er viktigere enn rett tro.
Bokormer på tur
Yezidier: En resessä er som tittelen antyder en del reisereportasje, en del bokessay. Magnus Bärtås og Fredrik Ekman har lest seg gjennom litteraturen som finnes. De dykker ned i gamle reiseskildringer og beretninger fra misjonsmarken. Forsøkene på å gjøre yezidiene til gode kristne fungerte ikke så godt (en beretning rapporterer om én konvertitt). De to fordyper seg også i den nyere, akademiske litteraturen. Slik fungerer Yezidier godt som en veiviser til videre lesning.
Siden de to tilhører den tidligere omtalte typen «spesielt interesserte», skriver de også om yezidismens resepsjonshistorie blant esoterikere og okkultister. Her dukker guruer som H.P. Blavatsky, Aleister Crowley og Gurdjieff opp. Hver med sin fantasifulle fortolkning av yezidienes kultur og tro, som igjen har påvirket omgivelsenes forståelse av yezidiene. Dette er unektelig et interessant stykke kulturhistorie.
Men det er ikke bare tåkefyrster som har latt seg beta av dette folket. Som nordmann klarer jeg ikke å dy meg for å nevne at Henrik Wergeland skrev om dem i diktet «Kaadt Ukrudt» (utgitt 1844). Som del av sin argumentasjon for religionsfriheten beskriver han forskjellige religiøse grupper som blomster.
«Men for mig — mumlede den gustne Bulme — Jeg er en Jezide; jeg dyrker Djævelen, det onde Princip.» Solsikken spidsede et Par Øren og skjærpede dem mod hinanden som Græshopperne gjøre med sine Vinger; men efter en kort Betænkning sagde den dog: «Ogsaa dig tillader Loven at være i Landet. Vær saa god, Djævletilbeder!»
Yezidienes mytologi og mytene rundt dem er som skreddersydd for poeter (boken trekker fram Gunnar Ekeløf) og estetikere.
Blikk på det menneskelige
Samme hvor fascinerende Bärtås og Ekmans litterære dypdykk er, blir skriveriene deres klart best når de to forlater biblioteket og reiser ut i verden og møter mennesker.
Det er sjelden lett å være minoritet. Yezidiene har gjerne levd i fattigdom, de har vært «smutsfolket». Bärtås og Ekmans skildring av nedverdigelse og overgrep, pogromer og folkemord sender tankene til romfolkets skjebne i Europa. De to leser om hvordan det å slå ned en yezidi på gaten var en måte å avreagere på om man hadde en dårlig dag.
Når europeere møter folkeslag med lange lidelseshistorier, går den kritiske sansen lett ut av vinduet og erstattes av eksotiserende, romantiserende blikk. Slikt er det heldigvis fint lite av hos Bärtås og Ekman. I stedet beholder de et blikk for det menneskelige, og også det akk-så-menneskelige ved yezidiene.
Vi leser om hvordan prester og verdslige ledere holder yezidier levende under nærmest føydale forhold, og om et kasteaktig system der det ikke bare er strengt forbudt å gifte seg ut av religionen, men også nedover i rangordningen.
Renhetstenkningen er gjennomgående, og gir seg burleske utslag, som yezidienes lære om at Gud skapte verden gjennom onani. Slik slipper guddommen å bli besudlet ved kjønnslig omgang med andre. Og som så mye annen renhetstenkning gir den seg ubehagelige politiske utslag. De to forfatterne reiser til Armenia og møter en yezidi-leder som i vodkafylla sitter og lirer av seg rasehat mot arabere og fantasier om ariere. Men hva, vil forfatterne vite, med jødene som ble myrdet som følge av denne typen prat? Vel, de kan skylde seg selv fordi de kalte seg Guds utvalgte folk. At han selv er hellig overbevist om at yezidismen er den opprinnelige religionen gjør det hele enda mer usmakelig.
Men de to fanger også de fine sidene ved yezidienes unike kultur. Det føles som om de yter dem rettferdighet.
Bärtås og Ekman er gode reportere. De får deg til å le og bli trist, føle empati og bli klokere. Verst er de to når de får akademiske anfektelser, ikke mist skjemmes boken av en helt overdreven fotnotebruk. På noen sider er det mer fotnoter enn tekst. Heldigvis er teksten nærmere journalistikken enn akademisk, og det er god journalistikk. Tross en rekke fyllehistorier henfaller den aldri til den gutteturaktige gonzojournalistikken som plager mange reiseskildringer.
Som nevnt er Yezidier: En resessä egentlig en ti år gammel tekst, men forfatterne forsøker å bringe teksten inn i våre dager gjennom et nyskrevet etterord. Her beskrives hvordan yezidiene har fått det vanskeligere etter den amerikanske invasjonen i Irak. Selv om Saddams regime var blant de klart verste verden har sett i senere tiår, var baath-ideologien – inspirert av kommunismen og nazismen som den var – grunnleggende sekulær. Da baathregimet falt, fikk islamismen et friere spillerom. Voldsorgiene i Den islamske staten er en slags foreløpig, grotesk klimaks.
En setning fra boken satte seg fast i hodet mitt: «(Yezidiene) är den obskyra folkgruppen vars namn stavas olika i varje nyhetsrapport.» Yezidiene fortjener bedre, fordi de er mennesker. Og det er i deres menneskelighet de vises fram i Bärtås og Ekmans bok om dem. Det er det all grunn til å være takknemlig for.
Magnus Bärtås og Fredrik Ekman
Yezidier: En resessä
Molin & Sorgenfrei 2014
