Bok: Å høre uten å høre

Bjørn Stærk

Bjørn Stærk

Bjørn Stærk jobber som programmerer, og er spaltist i Aftenposten. Han har skrevet bøkene Ytringsfrihet - Pro et contra, og Oppdra folket - Hvordan svensker og nordmenn snakker om innvandring.
Bjørn Stærk

Latest posts by Bjørn Stærk (see all)

Fra Humanist 3/15.

I Guds lobby blir kristenkonservative aktivister intervjuet av en kritiker uten selvinnsikt.

Ingrid Wik Guds lobby Manifest forlag, 2015

Ingrid Vik
Guds lobby
Manifest forlag, 2015

Den nye generasjonen kristenkonservative i Norge står ikke lenger hos indremisjonen og snakker om Helvete. De dukker ikke opp på sykehuset med blodige fosterdukker for å synge salmer. I stedet har de lært seg moderne kommunikasjonsstrategi fra amerikanske vekkelseskristne. De avholder konferanser, har startet tenketank, og infiltrerer offentligheten i sekulær klesdrakt.

Politikerne lytter. Det er grunn til bekymring.

Det er iallfall Ingrid Viks påstand i Guds lobby. Vik har intervjuet de viktigste kristenkonservative stemmene i Norge, og har plukket godt.

Biologi, barn og bibel

Bjarte Ystebø er redaktør for Norge IDAG og står bak konferansen Oslo Symposium, som er inspirert av amerikanske konferanser som Values Voter Summit. Målet hans er å skape et idéverksted hvor konservative kristne kan påvirke norsk politikk. Kristensionister, islammotstandere og abortmotstandere står på talerstolen. Det gjør også borgerlige partiledere som Erna Solberg.

Ystebø mener at Norge ble bygget på protestantisk arbeidsmoral, gudfryktighet, nøysomhet og kristne familieverdier. Alt står og faller på familien. Derfor må kristne kjempe mot «statsfeminisme» og rødgrønn politikk.

Øivind Benestad er leder for MorFarBarn, en organisasjon som kjemper mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Organisasjonen bygger på de tre B’ene: Biologi, barn og bibel.

Benestad mener at det «enkjønnete ekteskapet» bare er en sosial konstruksjon fremmet av en «selvbevisst og innflytelsesrik homolobby». Målet hans er ikke å hindre homofilt samliv, men å forsvare barna og deres rettigheter. Barn har rett på en mor og en far, og på en biologisk tilhørighet. Det er naturlig å ville vite hvor du kommer fra. Det er dårlig gjort mot barna at en liten gruppe homofile tvinger gjennom en lov som fratar dem dette, mener Benestad.

Forrige generasjons kristenkonservative sa at homofili er en synd. Dagens sier at det heterofile ekteskapet er samfunnets byggestein, og at barn har rett på en mor og en far. Det er en ny måte å argumentere på. Men Benestad tapte kampen om den nye ekteskapsloven i 2009, og det er vanskelig å se for seg hva slags politisk jordskjelv som skulle oppheve den.

En kristen start på livet

Andre har oppnådd litt mer. Vik intervjuer Jørn Heggestad, rektor ved Ryenberget skole i Oslo, som drives av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn. En del kristne velger nå å sende barna sine på kristne privatskoler slik at de skal starte livet med de riktige verdiene: Det riktige synet på abort, på ekteskapet, og på kvinnelige prester.

Skolene vokser. I Strand utenfor Stavanger vil snart en fjerdedel av barna gå i kristne privatskoler. I Kristiansand er ti prosent av barnehageplassene drevet av kristne menigheter.

Varaordføreren i Kristiansand, Jørgen Kristiansen, forklarer at Krf har sørget for å øke kontantstøtten og støtten til kristne barnehager og skolefritidsordninger. Målet deres er å gjøre Kristiansand til Norges beste by for småbarnsfamilier.

Dette høres ikke så ille ut. Omsatt til praktisk politikk framstår den kristenkonservative bølgen som et lite skvulp. Den gjør det litt lettere for kristne å leve som de ønsker, uten at det går mye ut over de andre innbyggerne i Kristiansand. Men selv det lille skvulpet er «alt for mye». Det sier en drosjesjåfør Vik har snakket med, og en politiker fra SV.

Egentlig er jeg litt enig. Selv om jeg mener religiøse har rett på egne privatskoler, synes jeg det er trist når mange bruker dem. Også på andre områder står jeg nærmere Viks verdier enn mange kristenkonservative gjør. Jeg støtter feminisme og kjønnsnøytral ekteskapslov, og hvis det virkelig finnes en «homokonspirasjon» er jeg nok for den. Den gamle ekteskapsnormen har avgått ved døden, og kristne som hevder at det fortsatt er liv i den, minner meg om Monty Pythons blå norske papegøye. Jeg forstår hvorfor noen savner den, men det er en svært død papegøye.

Men Guds lobby er så ureflektert at jeg får lyst til å bytte side. Dette er en bok som mener noe. Det er bra. Den forsøker å besvare de kristenkonservative. Det er greit. Men svarene er dårlige, og de kommer sjelden som kritiske spørsmål til aktivistene. I stedet kommer de som tamme kommentarer henvendt til leseren.

Hvem eier kirken?

Når Øivind Benestad spør hvorfor en liten homolobby skal få omdefinere ekteskapet, forsikrer Vik leseren om at det i virkeligheten er omvendt: Dette handler om at en liten gruppe kristenkonservative ønsker å bestemme hva en familie er i dagens Norge. Joda, men kunne hun ikke sagt dette til Benestad, og sett hva han svarte?

Vik forteller leseren at det var trist at de konservative fikk kirkemøtet til å si nei til vigsel av homofile, siden flertallet av kirkens ledere og medlemmer nok støtter det. Dette er et svakt argument, som jeg tror Benestad ville hamlet opp med hvis han hadde fått sjansen.

Intervjuet kunne handlet om et interessant dilemma: Hvem eier ekteskapet? Hvem eier Den norske kirke, og med hvilken rett? Her har begge sider gode argumenter. I stedet får vi et enkelt portrett av en skummel mann, fulgt av en forsikring om at de snille har rett.

I blant lurer jeg på om Vik ikke lytter. Abortmotstanderen Marie Ljones Brekke ønsker ikke å forby abort. Hun ser på abort som en krig mot det ufødte barnet, men ønsker å bekjempe det gjennom å endre folks verdier. Hun tror ikke på forbud eller å gjøre abort vanskeligere, siden slike virkemidler ikke fungerer. I stedet vil hun fortelle folk at abort er galt, slik at de selv velger å ikke ta abort.

Men når Vik skal avvæpne Brekke, besøker hun en lege som forklarer hvor farlig det var å ta abort den gangen det var ulovlig. Legen viser til forskning som viser at en liberal abortlovgivning er den «eneste veien å gå». Vik svarer altså på noe Brekke ikke mener. Og hun bruker forskning til å avslutte en verdidebatt, som om det skulle finnes et måleinstrument som lar deg veie verdien av mors frihet mot fosterets framtid.

Dette er lat arroganse av den typen kristenkonservative spiser til frokost.

Nøytrale sannheter

Vik har et naivt forhold til sitt eget verdiståsted. Hun mener at «det ufødte liv» er et ladet begrep, mens «foster» er nøytralt. Men de er jo ladet begge to. Du plasserer deg selv gjennom ordet du velger.

Vik mener abortmotstanderne har «skjønt noe viktig»: at språk og bilder påvirker hvordan vi opplever virkeligheten, og at abortmotstanderne derfor velger ord som styrker saken deres. Men slike taktiske ordvalg har de lært av motstanderne sine. Alle velger ord på denne måten; Vik gjør det, jeg gjør det. Det er slik ord fungerer.

Det er lov å velge side. Men det er sjokkerende ureflektert å tro at den ene siden er så riktig at den ikke en gang er en side. I kapittelet om tenketanken Skaperkraft sier Vik at kristenkonservative tenketanker i USA ikke har gjort debatten åpnere og mer kunnskapsbasert, men «tvert imot» ført til at konservative og anti-feministiske synspunkter har fått mer gjennomslag. Som om åpen, kunnskapsbasert, liberal og feministisk er det samme!

Vik blir positivt overrasket av Vebjørn Selbekk, redaktøren som ønsker å gjøre avisen Dagen til de kristnes svar på Klassekampen. Selbekk mener kristne bør slutte å klage på sosialister, muslimer og venstrevridde medier hele tiden. Han har invitert muslimske Shoaib Sultan som skribent, til irritasjon for mange lesere. Dessuten liker han Dag Hoels (svært gode) kritiske bok om kristensionister, Armageddon Halleluja.

Vik blir faktisk så imponert av Selbekk at hun blir skremt. Hun kjenner at hun «senker guarden», og «glemmer rent hvor konservativ han er».

Men kanskje Selbekk rett og slett ikke er så farlig? Kanskje en kristenkonservativ som forteller om hvordan mainstream-mediene behandlet ham under karikaturstriden har noe verdifullt å fortelle oss?

Amerikanske ideer

Vik har en god observasjon: Mange kristenkonservative i Norge henter retorikken sin fra aktivister i USA. Det er lite tradisjonelt over de kristenkonservative argumentene. Nordmenn for 100 år siden var mot homofili, men de argumenterte ikke som Øivind Benestad. De var mot abort, men de argumenterte ikke som Marie Ljones Brekke.

Norske kristenkonservative henter ideene sine fra USA – på godt og ondt.

På samme måte er det noe amerikansk over Viks kritikk av de kristenkonservative. De blir gjort større og skumlere enn de er, kanskje fordi hun har fått inspirasjon fra USA, hvor de er større og skumlere enn de er her. Det er også et trekk av kjapp og enkel amerikansk liberalisme over dette. Litt Daily Show.

Vik kritiserer engasjementet til de hun intervjuer, uten å si hva de burde gjort i stedet. Hun er ekstra mistenksom når de ikke bruker religiøse argumenter, som når tenketanken Skaperkraft henvender seg til den politiske eliten med rasjonelle og sekulære argumenter. De «underkommuniserer» den kristne motivasjonen sin, mener Vik. Det «skapes et inntrykk» av at de er en nøytral formidler av analyse.

Styreleder Espen Ottosen i Skaperkraft «tillegger seg elegant det sekulære språket», som om han var en slags øgle i menneskedrakt. Skaperkraft søker etter sekulære argumenter som «støtter opp under deres forhåndsdefinerte sannheter».

Men som jeg skrev i 2012 tror mange konservative kristne oppriktig at det finnes felles verdier kristne og andre kan bygge allianser på. De snakker sekulært fordi de forstår at politikk i et mangfoldig samfunn ikke kan bygge på én bestemt tro. Dette er bra, og bør applauderes.

Teologi betyr noe

Ingrid Vik har med andre ord snakket med mange av Norges viktigste kristenkonservative uten å forstå hva de sier.

Det er ingen teologiske nyanser i Viks analyse. Alle er «kristenkonservative», et paraplyord som duger til dagligtale, men ikke til en bok om kristenkonservative. Vebjørn Selbekk har beveget seg fra et karismatisk miljø til Den norske kirke. Hvordan har det påvirket ham? Det blir ikke nevnt, for teologi er knapt et tema i Guds lobby.

Vik advarer mot at de kristenkonservative får mer innflytelse, men forklarer det bare med at de er flinke til å kle seg ut. Hun utforsker ikke en annen mulighet: At det faktisk finnes ekte møtepunkter mellom kristenkonservative og oss andre.

Denne mangelen kommer klarest til syne i møtet med Lill May Vestly, som ble kjent i 2010 for sin kronikk «Kjære feminister! Jeg er en husmor fra Sørlandet ». Der forsvarte hun sitt valg om å være en hjemmeværende mor, og angrep «statsfeministene» i «Oslo-eliten» som har styrt likestillingsdebatten i 30 år. Siden har hun holdt taler på Oslo Symposium og blitt en helt i kristne miljøer.

Vik innrullerer Vestly blant de kristenkonservative. Hun ser ikke ut til å ha fått med seg at Vestly ikke ble kristen før i 2013, tre år etter at hun startet angrepet på feministene. Det er en forståelig, men avslørende, tabbe. For hvis Vestly var en feminismekritisk hjemmeværende mor før hun ble konservativ kristen, må det finnes andre grunner til å hevde tradisjonelle familieverdier enn at man har forlest seg på Bibelen.

Hvilke grunner? Nei, si det. Guds lobby handler om hvordan kristenkonservative påvirker Norge, men sier ingenting om hvordan en ikke-kristen småbarnsmor fant veien til kristne familieverdier.

Ulykkelige individualister

Jeg kikket på Vestlys taler fra Oslo Symposium. Hun er en begavet taler. Ordvalget gnistrer. Jeg ser at Vik heller ikke har fanget opp Vestlys anti-materialisme. Feminismekritikken hennes er like mye en kritikk av forbrukersamfunnet, med dets Ikea-møbler og tro på økonomisk vekst og karriere over alt.

Vestly snakker om hvordan markedsmakt og kynisk markedsføring skaper et ulykkelig samfunn av teknologifikserte individualister hvor mennene har forpliktelsesangst og kvinnene intimitetsangst. Hun bruker harde ord om radikalfeministene, men er ikke mot likestilling. Hun takker «70-tallsfeministene for at jeg får lov til å stå her». Hun virker mest opptatt av å hevde morsrollens verdighet. Karriere er ikke alt. Det er greit å velge familie over penger.

Det er bibel, Gud, og mor, far og barn. Det er heteronorm og klare kjønnsroller. Men det er også materialismekritikk og feminisme. Hun angriper ikke det moderne Norge utenfra, som et bibelgufs fra fortiden. Hun angriper innenfra, men har funnet Gud på veien.

Veien er ikke lang fra Lill May Vestly til NRK-satiren Kampen for tilværelsen.

Jeg kikker videre på videoene fra Oslo Symposium. Conrad Myrland fra MIFF ber oss slutte opp om Israel, og Anita Apelthun Sæle advarer mot islam. Hanne Nabintu Herland forsvarer norske muslimer mot det sekulære samfunnets mistenksomhet. Krf-varaordføreren fra Kristiansand, Jørgen Kristiansen, snakker om å bekjempe fattigdom blant barn i innvandrermiljøer.

Her skjer det noe som ikke kan oppsummeres i de tre gamle kjernesakene homofili, abort og Israel. Dette er hvorfor de nye kristne aktivistene er interessante. Guds lobby forteller at noe skjer, men du får ikke vite hva.

Slik ender Guds lobby opp som en bok der forfatteren er på sporet av noe spennende, men fordi hun mangler avstand til seg selv får hun aldri noen forståelse for det hun skildrer. Litt som et reisebrev fra utlandet som klager på at de ikke selger brunost der.

Del denne posten

Om forfatteren: Bjørn Stærk

Bjørn Stærk jobber som programmerer, og er spaltist i Aftenposten. Han har skrevet bøkene Ytringsfrihet - Pro et contra, og Oppdra folket - Hvordan svensker og nordmenn snakker om innvandring.