Bok: Det gudløse folket?

Ingrid Vik

Ingrid Vik

Ingrid Vik (1965) er religionshistoriker og forfatter. Leder for analyseenheten i Fokuskvinner. Jobbet med religionsspørsmål i internasjonal politikk i mange år, de siste to også skrevet om religion og politikk også i Norge.
Ingrid Vik

Latest posts by Ingrid Vik (see all)

Fra Humanist 3/15.

Svenskene er ikke så sekulære som de tror, om vi skal tro David Thurfjell. Hans observasjoner føles like relevante for Norge.

David Thurfjell Det gudlösa folket. De postkristne svenskarna och religionen Simon & Sorgenfrei

David Thurfjell
Det gudlösa folket. De postkristne svenskarna och religionen
Simon & Sorgenfrei

De er døpt og konfirmert og går i julegudstjeneste. De fleste er medlem i et trossamfunn – den overveiende majoriteten i den svenske kirken. Men de mener bestemt at de ikke er kristne. Dette er Sverige anno 2015, et land som regnes blant de mest sekulære i hele verden.

Lyder det kjent? David Thurfjells bok kommer i hvert fall som bestilt, gitt debatten om hvem som bør ha stemmerett i den norske kirke i forbindelse med kirkevalget tidligere i høst. Under dirrer spørsmålene: Er det greit at kirken spiller rollen som seremonimester for sekulære nordmenn? Eller burde medlemskap fordre bekjennelse til kristendommens grunnleggende læresetninger? Og hva betyr det egentlig å være kristen?

Mismatchen mellom manglene gudstro og svenskers kulturkristne atferd er i hvert fall utgangspunktet for religionshistorikeren David Thurfjells bok om det svenske gudløse folket. Her retter han forskerblikket mot den majoritetskulturen han selv er del av: Den sekulære, eller det Thurfjell beskriver som den postkristne, urbane middelklassen i Sverige. Gjennom intervjuer med et hundretalls personer pirker han dypt i svenskenes selvforståelse og motsetningsfulle holdninger til religion.

«Er vi egentlig verdens mest sekulære folk?» spør han – ikke retorisk, men kritisk og undersøkende.

Kultur eller gudstro?

For å forstå den postkristne svensken, må vi dykke ned i den svenske religions- og idéhistorien, mener forfatteren. I tre kapitler dras vi gjennom i noen historiske prosesser som Thurfjell mener har betydning for postkristnes holdninger til religion: Den svenske kirkehistorien og den lutheranske kristenkulturen, arven fra opplysningstiden med utviklingen av den sekulære religionskritikken, og sist, men ikke minst, den vestlige esoterikken fra 1900-tallet og fram til i dag som inkluderer nyreligiøse fenomener som new age eller ny-åndelighet.

Her er det klare paralleller til vårt eget land, hvilket gjør boka relevant også for norske lesere. Det gjelder både i beskrivelsen av kirkens rolle og utvikling gjennom historien, og i diskusjonen om svenskers holdninger til kristendommen før og nå.

For eksempel: Begrepet «kristen» ga tidligere helt andre assosiasjoner enn i dag, skriver Thurfjell. Dette er et vesentlig poeng hvis vi skal forstå den overveiende negative holdningen svensker har til kristendom. For hundre år siden var det å være kristen et spørsmål om tilhørighet, tradisjon og deltakelse i livsfaseritualer og høytider. Kristne handlinger ble forstått som gode gjerninger, og ukristelig atferd var den som stred mot allmennhetens forståelse av hva som var godt og moralsk høyverdig.

Å være kristen handlet også om tilhørighet til den svenske nasjonen, og langt mindre om den enkeltes indre trosliv og religiøse praksis.

I begynnelsen av forrige århundre ble denne religionsforståelsen utfordret av to sterke strømninger med røtter tilbake til 1700-tallet; pietistisk kristendom inspirert blant annet av vekkelseskristne menigheter i USA på den ene, og den sekulære religionskritikken på den andre.

Til tross for den åpenbare ideologiske motsetningen, hadde de to strømningene én ting til felles: En snever religionsforståelse der det å være kristen ble knyttet til sterk gudstro og et liv med bønn og forsakelse fra verdslige gleder. De sekulære religionskritikerne overtok altså de konservative pietistenes definisjon av hva det vil si å være kristen, og ikke den svenske kirkens mer inkluderende og vide kristendomsforståelse.

Pietistisk definisjonsmakt

Ifølge Thurfjell er det nettopp den pietistiske religionsforståelsen som preger dagens postkristne svensker. Det forklarer hvorfor folk med kirkemedlemskap og kulturellkristen atferd ikke identifiserer seg som kristne. Og det gjør det også mulig å forstå hvorfor så mange gir uttrykk for et slag ubehag mot å bli ansett som kristen. Det oppleves som pinlig, fordi «kristen» gir assosiasjoner noe prektig, vammelt og kjedelig.

Følelsen av pinlighet blir særlig tydelig uttrykt fra de som har nærhet til kristenlivet, som for eksempel en kvinnelig prest som forteller at hun ikke ønsker å bli assosiert med kristelighet fordi det oppfattes som «töntig» – eller teit på godt norsk. Kanskje er det noe av den samme følelsen som kommer til uttrykk når norske kirkeledere taler mer komfortabelt om solidaritet og klima enn om Jesus i offentligheten. Thurfjell gjør for øvrig den samme observasjonen av den svenske kirken som han oppfatter som vag i kommunikasjonen om grunnleggende kristen lære.

Men han påpeker også at svenskers skepsis ikke begrenser seg til det kristne, men retter seg mot nesten all form for religion – og skaper med det en distanse mellom det sekulære vi og de religiøse andre. Å underkaste seg religiøse dogmer oppfattes som tegn på manglende selvstendighet og noe som står i strid med en av de mest grunnleggende svenske verdiene: Enkeltindividets frihet og ansvar for å ta selvstendige livsvalg.

Den mest undertrykkende og politiserte av alle religioner er, ifølge Thurfjells informanter, islam. Buddhismen, derimot, skiller seg ut med en langt mer positiv valør. Svenskene mener at buddhismen er en fredsæl og apolitisk religion, til tross for at buddhismen i realiteten er sterkt politisert i land som Sri Lanka og Thailand. En av verdens mest kjente buddhistiske ledere, Dalai Lama, er for øvrig også politisk leder og tidligere statsoverhode i Tibet.

I det store og hele mener altså svenskene at religiøse handlinger er noe som andre holder på med. Når svensker feirer kirkebryllup, døper sine barn og kaller dem for Lukas og Sara – insisterer man på at dette ikke er et uttrykk for noen form for religiøsitet eller kristen kultur. Men like selvsagt som man avviser egen kristenhet, like innlysende er det at kvinnen som bærer sjal, feirer ramadan og kaller sin sønn for Aisha eller Mohammed, er religiøs og muslim. Det er et uttrykk for det Thurfjell beskriver som dobbel innstilling, og som hindrer oss fra å se likheten mellom oss selv og de andre.

Arven fra Luther

Thurfjells anliggende er ikke å sette kristen merkelapp på sekulære svensker, men å vise at mange av våre gjengse holdninger bærer med seg rester fra en svensk kultur- og religionshistorisk arv.

Med inspirasjon fra den franske sosiologen Pierre Bourdieus analytiske begrep om habitus, argumenterer Thurfjell for hvordan fem hundre år med luthersk kristendom har satt preg på den svenske folkesjela. For selv om svenskene har et postkristent habitus, har mye av det allmenne tankegodset opphav i luthersk kristendomsforståelse. Jesus er borte, men det finnes fortsatt noen avleiringer fra den lutherske arven som preger oss – uten at vi selv er klar over det.

Nøysomhet er for eksempel en arv fra pietismen. Vi forventer ydmykhet, men har også en selvforståelse om å forvalte sannheten om verdier som demokrati og toleranse. Det er for eksempel en utbredt holdning at Sverige er best i klassen på menneskerettigheter, og derfor vil man så gjerne hjelpe andre til å bli like bra. Her drar Thurfjell linjen tilbake til de svenske misjonærene som reiste ut i verden med et klart mål om å fremme luthersk kristendom og samfunnsforståelse. Den samme innvendingen hører vi også i debatten om norsk bistand, der for eksempel historikeren Terje Tvedt snakker om det det norske «godhetsregimet» – med ideologiske røtter i norsk ytremisjon.

Kikk i speilet

Selv om det er Sverige som er caset, og det er mange og viktige forskjeller mellom Sverige og Norge, er det lett å nikke gjenkjennende til Thurfjells observasjoner. For Det gudlösa folket åpner opp for en litt annen måte å forstå de sekulære nordiske samfunnene. Det er i seg selv verdifullt, i tillegg til at han slår an en mer åpen tone enn det som gjerne preger debattene om sekularitet versus religiøsitet.

Thurfjell er befriende lite normativ, men insisterer i stedet på en mer bevisst forståelse av vår historie. Han pirker også i den svenske (og norske) selvforståelsen om at vi befinner oss på et slags kulturhistorisk høydepunkt der religiøsitet forstås som et uttrykk for noe umodent og uutviklet.

En innvending er at beskrivelsene av de motsetningsfulle svenskene ikke alltid er like overbevisende. I hvilken grad medlemskap i den svenske kirken skal tolkes som en religiøs handling, er i hvert fall noe som kan diskuteres. Men det svekker ikke Thurfjells poeng om at vi bærer på en kristenhistorisk arv som vi ikke alltid er like bevisst på, og som former både vårt syn på egne og andre religiøse kulturer.

Det gudlösa folket er et leseverdig, lettlest og interessant fagkritisk innspill, og ikke minst en gylden anledning for oss sekulære portkristne til å ta en titt i speilet og reflekter over egne tradisjoner og våre holdninger til andres.

 

Del denne posten

Om forfatteren: Ingrid Vik

Ingrid Vik (1965) er religionshistoriker og forfatter. Leder for analyseenheten i Fokuskvinner. Jobbet med religionsspørsmål i internasjonal politikk i mange år, de siste to også skrevet om religion og politikk også i Norge.