Helsismen – vår nye folkereligion?

Pernille Nordby

Pernille Nordby

Pernille Adine Nordby (f. 1987) er religionshistoriker. Hun skriver om nyreligiøsitet, alternativ behandling, helse og kosthold, og om nye former for meningsdannelse i moderne samfunn.
Pernille Nordby

Latest posts by Pernille Nordby (see all)

Fra Humanist 3/15.

Når helsekost og vaksinemotstand blir religion

Skuespiller Sølje Bergman er kanskje ikke mest kjent for sitt yrke, men for sitt syn på vaksiner. Hun stiller gladelig opp når vaksinering skal diskuteres, og aviser, ukeblader og TV har vært rause med taletiden.

På sin blogg skrev Bergman i 2013 et innlegg om hvorfor hun er skeptisk til vaksiner[1]. «Sykdomsprosesser, med god restitusjon gir sterkere immunforsvar og bygger opp det NATURLIGE immunforsvaret i oss» skrev Bergman. Derfor ønsker hun at sine barn skal få alle barnesykdommene.

Barnas sykeleie skal ikke lindres av antibiotika og smertestillende legemidler, siden Bergman «er reddere for å gi barna kjemikalier som en ikke med sikkerhet kan si konsekvensen av». Dessuten ligger det økonomiske motiver bak helserådene vi får: «Vi må ikke glemme at legemiddelindustrien vil tjene store penger om vi følger deres råd og henvisninger blindt». Selv sverger hun til boken Husapoteket – Antroposofiske medisinske råd til bruk i hjemmet, og familiens fastlege er naturmedisiner. Bergman har også har valgt å være hjemme med barna til de har fylt tre år før de begynner i Steiner-barnehage.

Bergman skriver at hun selv ikke ble vaksinert, og at hun ikke har erfart noen negative konsekvenser av dette. Hun har hatt alle barnesykdommene og hevder det er grunnen til at hun er uten allergier og nesten aldri syk.

Bergman er stolt av å være en av de som tør å velge annerledes, og ikke stoler blindt på helsemyndighetenes råd og henvisninger. Stolt av at hun tør å gå «motstrøms», som hun selv skriver.

Fluor som fiende

En annen småbarnsmor og blogger som har fått oppmerksomhet i mediene er Melissa Thelwall Bjargo. Bjargo bor i Spania sammen med sin familie, der hun driver helsekostforretning vegg i vegg med ektemannens kiropraktorklinikk. Til VG 23. april 2015 forteller hun at hun både er vaksine- og fluormotstander [2]: «Mange synes sikkert jeg er rar, men jeg mener det bør være lov å være skeptisk til å tilføre kroppen kjemikaler.»

Så i tillegg til at barna ikke er vaksinert, unngår familien Bjargo konsekvent tannkrem og skyllevann med fluor. Dessuten er springen og dusjen utstyrt med fluorfilter. Hun har unngått fluor i 13 år og hun bruker seg selv som bevis på at det går bra: Hun har ikke hatt hull i tennene siden.

I likhet med Sølje Bergman har Melissa Thelwall Bjargo stor tillit til at kroppen ordner opp på egenhånd. I et intervju med familieverden.no i 2012 forteller hun om sitt syn på mennesket: «Ut i fra mitt vitalistiske verdensbilde så vet kroppens iboende visdom alltid best.»[3] Videre forteller Bjargo at hun ikke gikk til ultralydundersøkelser under sine svangerskap, og at det var helt naturlig for henne at døtrene skulle fødes hjemme, og at de ikke skulle vaksineres. Bjargo og ektemannen er skeptiske til det de kaller «skolemedisin». Som Bergman unngår Bjargo i det lengste å gi barna legemidler, for ikke å forstyrre den naturlige sykdomsprosessen.

Selv la Bjargo om kostholdet sitt for 15 år siden, etter å ha tatt en rekke matallergitester for å finne ut hvorfor hun slet med hodepine, vondt i magen og lite energi[4]. På sin Facebook-side deler hun hyppig innlegg om supermat, glutenfrie oppskrifter, steinalderkosthold og artikler om bivirkninger av vaksiner.

Bergman og Bjargo representerer et syn på kropp og helse som er stadig mer utbredt i det moderne Norge. Dette synet går hånd i hånd med individualisering, nyreligiøsitet, spiritualitet, helsefokus og kroppsdyrking. Vi finner det ofte i reklamer for helsekostprodukter og kosmetikk, der reklamespråket henspiller på «livskraft», energi, sjel, og det «naturlige».

Mediene bugner over av artikler om hva som er sunt – og usunt – å spise, ingredienser som kan være farlige, nye dietter og treningsmetoder. Stadig flere av oss er opptatt av å lage maten fra bunnen av, handler «naturlig» mat og er skeptiske til ting som parabener eller gluten. Supermat og steinalderkosthold øker i popularitet. Vi ser også at en stor andel nordmenn benytter seg av alternative behandlinger. De fleste bruker alternativbehandling som et supplement til det medisinen kan tilby, men noen har erstattet legevitenskapen helt med alternativ medisin. De mener at vaksiner i seg selv er farligere enn barnesykdommene de skal beskytte mot.

I denne subkulturen er det ikke bare vaksiner som møter skepsis, men også fluor, sprøytemidler, tilsetningsstoffer i mat og kosmetikk, og det meste som anses som «unaturlig».

Det er ikke helt tilfeldig at det er blitt slik. Dette synet på kropp og helse kommer fra et sted. Eller rettere sagt: fra flere steder.

Fra institusjon til intuisjon

Ifølge religionsforsker Stephen J. Hunt har helse blitt en sentral kulturell verdi i vår tid. Dette fenomenet, som Hunt har valgt å kalle «healthism» («helsisme»), handler ikke bare om være fri fra sykdom, men også om å ha en forebyggende holdning til helse.

Helsismen er, mener Hunt, en følge av både forbrukersamfunnet og modernitetens gjennombrudd med sin vekt på rasjonalisme og moderne legevitenskap. Helsismen lover oss et liv der vi ikke er syke, men derimot har energi til å gjøre hva vi vil med livene våre. I tillegg skal kroppene våre være veltrente, slanke og lytefri. Bakenfor sykdommene, plagene og fettet ligger det virkelige, perfekte jeg-et.

Hunt hevder at helsismen grenser til en form for religiøsitet. I dagens vestlige samfunn tar man for gitt at man skal leve til man blir gammel og dø av alderdom. Individualiseringen av helse har i tillegg bidratt til at god helse har blitt et personlig ansvar. Vi må ikke bare smi vår egen lykke, men også vår egen helse. Til gjengjeld føler vi at vi har kontroll over tilværelsen.

I vår tid har autoriteten over våre liv i stor grad blitt overført fra institusjoner til individet. Det er ikke lenger kirken, tradisjonene eller samfunnet som staker ut vår livskurs, men oss selv. Det er opp til oss selv å finne mening i livet, skape vår egen identitet og realisere oss selv.

En konsekvens av dette er at legestanden ikke lenger har monopol på sannheten om helse. I stedet må hver enkelt kjenne etter hva som føles rett for en selv og egen kropp. Føles det ikke riktig å ta vaksiner, ja, så er det ikke riktig, samme hva medisinske forskere og epidemologer sier.

En konsekvens av denne autoritetsforskyvningen er at det er mulig for en skuespiller å diskutere vaksiner med leger fra Folkehelseinstituttet i beste sendetid på NRK. Hvem vil DU lytte til? Valget er ditt!

I arbeidet med min masteroppgave, intervjuet jeg mennesker som anså seg som «spirituelle» om deres forhold til helse, kosthold og alternativ behandling. De fleste informantene hadde til felles at de slet med en sykdom eller lidelse og følte at de ikke fikk tilstrekkelig med hjelp fra det offentlige helsevesenet.

Mange sa de var plaget av kronisk utmattelsessyndrom, revmatisme, matallergier, irritabel tarm-syndrom eller lite energi. Med andre ord: sykdommer og lidelser det ofte er vanskelig å stille en diagnose på. Flere var på søken etter svar på sine lidelser, og kom til legen med en liste over symptomer som de hadde googlet på forhånd.

De «visste» derfor allerede hva som feilte dem før legen hadde rukket å kaste så mye som et blikk på dem. Fikk de ikke det svaret de ville høre hos legen, gikk de til noen andre, gjerne en alternativ behandling. Eller de endret kostholdet, og utelukket matvarer fra kostholdet i den tro at de var allergiske mot eksempelvis melk eller gluten.

En menighet av vaksinemotstandere

Informantene mine ytret også sterk skepsis til legevitenskapen. Denne skepsisen kan ha flere årsaker. Den kan skyldes egne dårlige erfaringer, andres dårlige erfaringer, eller et ønske om å kontrollere situasjonen selv.

Media spiller nok også en rolle. Frykt og skandaler selger bedre enn tørre fakta og hverdagsliv, så det skrives mye om (potensielle) bivirkninger av vaksiner, kjemikalier og sprøytemidler. Et typisk eksempel er krigstype-overskrifter om matvarer som plutselig er blitt kreftfremkallende. Samtidig dekker media sjeldnere det som er positivt med legevitenskapen, helsemyndighetenes kostholdsråd og vaksiner.

I tillegg ønsker media ofte en balanse mellom ulike syn. Dette er prisverdig, men kan imidlertid føre til en falsk balanse. Som når den ene siden består av fagfolk og den andre siden består av folk hvis kunnskapsgrunnlag er bygget gjennom noen timer på Google.

Dette er ikke noe stort samfunnsproblem så lenge tilhengerne av helsismen begrenser seg til å spise økologisk mat og drikke råmelk, eller holde seg unna oppdrettslaks og kosmetikk med parabener. Men det å ikke vaksinere barna sine kan være farlig: Både for ens egne barn, som kan få sykdommer, og for andre barn som er for små eller for svake til å vaksineres. Når vaksinedekningen synker svekkes flokkimmuniteten, og sykdommer får feste. Dette ser vi med all (u)ønskelig tydelighet ved for eksempel meslingutbruddet i Disneyland i California forrige vinter.

Skepsis til legevitenskap kan også handle om identitet og gruppetilhørighet. Vaksineskeptikerne identifiserer seg ofte med et miljø der troen på det naturlige og skepsis mot det såkalt unaturlige står sterkt. Innenfor dette «alternativmiljøet» ser det ut til at mange føler at de er medlem av en liten gruppe rettroende som kjemper mot statens og legemiddelindustriens overmakt. De er med i menigheten, om man vil si det slik.

Det finnes imidlertid ikke bare én sannhet i denne menighetens øyne; vi er alle frie til å finne vår egen sannhet og søke den slik vi selv vil, enten det er vår intuisjon eller internett som er kilden. Til tross for denne nesten ekstreme relativismen er de likevel ofte hellig overbevist om at helsemyndighetene tar feil. Når vaksineskeptikerne møter kritikk for sine synspunkter, som for eksempel ved å holdes moralsk ansvarlig for sykdomsutbrudd, går de raskt i forsvar.

All den tid det ikke er påbudt å vaksinere i Norge har vaksinemotstanderne faktisk et poeng: det er deres valg om de vil la være å vaksinere seg selv eller barna sine, og de har loven på sin side.

Kritikken kan også paradoksalt nok styrke dem i sin overbevisning. Jo mer massiv kritikken mot dem blir, jo mer får de følelsen av å være modige individer som står opp for det de tror på – som en slags martyrer for den gode sak.

Det er imidlertid interessant å se at vaksinemotstanderne er mer opptatt av å forsvare retten til å mene det de vil enn å argumentere for påstandene sine. Dette kan tyde på at det som er viktig her ikke er hva som er objektivt sant, men derimot følelsen av å ha kontroll over sitt eget liv og identiteten som medlem av en undertrykt gruppe.

Det Gode mot Det Onde

Et annet aspekt ved skepsisen til legevitenskap ser ut til å være frykt – frykten for det ukjente og «unaturlige».

Barnesykdommer er «naturlige», vaksiner er «unaturlige». Derfor er det bedre med barnesykdommer, for de kommer fra naturen selv. Vaksiner derimot, er skummelt og farlig fordi de inneholder kjemikalier og vi ikke vet hva bivirkningene kan være.

I denne tenkningen blir det «naturlige» satt opp mot det «unaturlige» på en måte som minner om hvordan det gode blir satt opp mot det onde i kristendommen. Dette gjenspeiles i mange vaksineskeptikeres mistro til helsemyndighetene. I vaksinekritiske kretser er det ikke uvanlig å høre påstander om at det finnes et økonomisk motivert samarbeid mellom staten, Folkehelseinstituttet og legemiddelindustrien. Derfor vrir og vender disse aktørene på forskningen til sin egen fordel, og sørger for at forskning som viser at vaksiner er farlige skyves under teppet.

Summen av dette er altså at helsemyndighetene gjør folk syke slik at legemiddelindustrien kan tjene mer penger. Ut fra en slik tankegang er det ikke så rart at de får status som de «onde» i vaksineskeptikernes øyne. Hvis du virkelig trodde at noen forsøkte å gjøre noe ondt, ville du ikke forsøkt å stoppe det?

Vaksinemotstandere påstår ofte at det finnes solid forskning på begge sider og fremstiller det som om «de lærde strides» om hvorvidt vaksiner er bra eller ikke. Nå er imidlertid forskningen ganske entydig på at vaksiner generelt er trygge, og at alternativet i noe fall er mye verre. Kun om man har en meget vid definisjon av ordet «lærd» (for eksempel ved å inkludere homeopater og naturmedisinere) er det slik at de lærde strides.

Hva som er sant er imidlertid ikke relevant i denne sammenhengen. Her er det snakk om en overbevisning som ikke har særlig mye med fakta å gjøre, men desto mer om en følelse av at det man tror på er rett. Til sammenligning kan vi for eksempel se på praksisen med omskjæring i jødedommen og i islam, som utføres på grunn av religiøse påbud, helt uavhengig av vitenskapelige funn om skadevirkninger eller helsefordeler. Adventister er vegetarianere uavhengig av om det i resten av samfunnet anses som sunt eller usunt. Jehovas vitner er imot blodoverføring, selv om det kan redde liv.

På samme måte er det vanskelig å argumentere mot en vaksinemotstander som legger sitt verdensbilde til grunn. Vaksinemotstanderne tror på naturen. Forskningen kan si hva den vil, men det er vanskelig å bruke vitenskap for å argumentere mot tro. For å forstå de som er skeptiske til vaksiner, må vi derfor forsøke å forstå deres verdensbilde og syn på kropp og helse.

Det åndelige supermarked

Individualiseringen av vårt trosliv har åpnet opp for at det kan finnes flere sannheter. Særlig tydelig ser vi dette innenfor nyreligiøsiteten.

Flere religionshistorikere har sammenlignet nyreligiøsiteten med et supermarked. I butikkhyllene finner vi blant annet østlige religioner, sjamanisme, teosofi, healing, chackramassasje, akupunktur, homeopati, selvhjelpslitteratur, filosofi, antroposofi – listen er endeløs. Man plukker litt her og litt der, legger noe i handlekurven mens annet settes tilbake i hyllene etter at man har sett og snust litt på det. Det finnes ikke noe rett eller galt, alle må kjenne etter hva som er riktig for seg.

Nyreligiøsitet er nært knyttet til tanker om kropp og helse, og utbredelsen av alternative behandlinger er kanskje det mest synlige aspektet ved nyreligiøsiteten i Norge i dag. Felles for synet på kropp og helse innen nyreligiøsiteten er vektleggingen av balanse mellom sinn, kropp og ånd – også kalt holisme. Det vil si at målet er å helbrede hele personen, både fysisk og åndelig, fremfor å kun kurere én sykdom eller plage. Innen holistisk tankegang tar man utgangspunkt i at hvert menneske er et unikt, gjensidig avhengig forhold mellom kropp, sinn, følelser og ånd. Helbredelse er en prosess der en person blir «hel» både fysisk, følelsesmessig, mentalt og på dypere nivåer. Slik kommer man også ideelt sett i kontakt med en slags underliggende kraft i universet.

Ifølge holismen påvirkes kroppen av stress og andre psykologiske faktorer som kan føre til fysisk sykdom eller plager. Derfor kan sykdom også kureres ved å endre de psykologiske faktorene eller tankene som førte til sykdommen. Sammenhengen mellom psykiske og fysiske plager, også kalt psykosomatikk, er selvfølgelig ikke ukjent for legevitenskapen, men alternativbehandlerne trekker saken mye lenger.

Siden hver av oss er ansvarlig for å skape sin egen helse, er vi også ansvarlige for å ha skapt vår egen sykdom eller plage. Enkeltindivider blir oppfordret til å finne den dypere meningen med sin sykdom eller plage og til å bruke denne som et verktøy for å lære eller utvikle seg åndelig, fremfor å ta den passive rollen som offer eller pasient[5].

Kropp, sjel og Steiner

Religionshistorikeren Lisbeth Mikaelsson skriver i antologien Kampen om kroppen (2004) om forståelsen av mennesket i samtidens nyåndelighet. Ifølge Mikaelsson er det blitt vanlig i vårt samfunn å snakke om «energier». Hun hevder at energibegrepet er en nøkkel for å forstå grunnleggende tenkemåter og virkelighetsforståelse innen nyreligiøsiteten. Kroppen er i denne sammenhengen en «energikropp».

Energikroppen viser til den fysiske kroppen som et system av krefter og prosesser forbundet med psyke og bevissthet på den ene siden, og i samspill med den åndelige, sosiale og fysiske omverdenen på den andre siden. Begrepet henspiller ikke på én lære, men fungerer som en grunnstruktur i ulike idékomplekser og utsagn[6].

Den holistiske tankegangen finner vi også igjen i antroposofien, utviklet av Rudolf Steiner. De fleste kjenner til antroposofien gjennom de 34 steinerskolene i Norge. Ifølge antroposofien er mennesket av åndelig natur, og Steiners «åndsvitenskap» henter inspirasjon fra blant annet okkultisme, astrologi, spiritisme, hinduisme og kristendom.

Mennesket har utgått fra en åndelig verden, og skal vende tilbake til en åndelig tilværelse. Deretter blir mennesket gjenfødt på Jorden[7]. Hensikten med denne gjenfødelsen er at sjelen skal utvikles. Ifølge Antroposofisk samfunns hjemmeside er Steiners ideer om sjelen forankret i utviklingslæren (med en aldri så liten vri):

Hver menneskelig individualitet er selv en «art» som søker sin utvikling («evolusjon») gjennom gjentatte jordeliv. Evolusjonen i naturen er i en nedadgående fase; nå og i fremtiden utspiller den seg hovedsakelig i menneskehetens sosiale, kulturelle og individuelle utvikling. [8]

Sykdom er en del av denne sjelens utvikling. Barnesykdommer er nødvendige for at barn skal bli fullt utviklede mennesker.

Antroposofisk medisin er basert på Rudolf Steiners «åndsvitenskap» og legger vekt på hva antroposofene kaller menneskets «belivede, sjelelige og åndelige dimensjoner». Selv om de fleste antroposofiske leger er utdannet innen skolemedisin, benyttes alternative behandlingsformer i tillegg. I antroposofisk medisin regnes sykdom som en følge av at kroppen og sjelen kommer ut av likevekt og balanse.

Antroposofiske leger har stor tro på menneskekroppens evne til å helbrede seg selv. Derfor er det et sentralt mål i antroposofisk medisin å styrke pasientens selvhelbredende evner[9].

Antroposofiske leger er også ofte tilbakeholdne når det gjelder vaksiner og antibiotika. Dette kan være en medvirkende årsak til at vaksinasjonsdekningen gjerne er lavere i områder der steinerskolemiljøer dominerer, for eksempel på Nesodden[10].

Helse som det ubetingede anliggende

Dyrkingen av det naturlige, kroppen og helse kan på mange måter fungere som en erstatning for religion i vår samtid. Fokuset har blitt flyttet fra Gud i himmelen til selvet og kroppen. Dette er noe som gjør seg gjeldende i populærkulturen, i underholdning og reklame, og som vi alle påvirkes av.

I et slikt samfunn vil det alltid være de som tar det ekstra langt, og som dyrker sin egen kropp, eller det naturlige, som en religion. Religionsfilosofen og teologen Paul Tillich introduserte i 1957 begrepet «Det ubetingede anliggende» («The Ultimate Concern»). Begrepet betegner det som er av den aller største betydning i menneskers liv, det endelige målet for vår eksistens, eller formålet bak alle våre formål. Selve meningen med livet, med andre ord.

Menneskers anliggender kan gjelde grunnleggende fysiske behov, eller være mentale (kognitive, estetiske, sosiale og politiske). Noen av disse anliggendene er svært viktige og kan kreve den ytterste oppmerksomhet fra et menneske eller en sosial gruppe. Dette ubetingede anliggendet krever fullstendig overgivelse fra mennesket, og lover til gjengjeld total tilfredsstillelse.

Ubetingede anliggender kan være både religiøse og verdslige. Når vi snakker om «helsismen» kan vi si at det ubetingede anliggendet er kroppen og helsen, eller for noen – det naturlige. Alle andre anliggender må vike for dette.

Tillich hevder også at det ubetingede anliggende er et fellestrekk ved all religiøs tro. Han understreker imidlertid at dersom troen er feilplassert, avsløres dette ved at løftene som tilbys viser seg å være tomme, eksempelvis dersom det ubetingede anliggendet er økonomisk suksess, og man ikke opplever å bli lykkelig selv om man oppnår dette.[11]

Nå er det ikke sikkert at den jevne vaksinemotstander ser sin vaksinemotstand som et resultat av religiøsitet eller tro. Sannsynligvis ikke. Men samtidig har vi sett at tankegodset som ligger bak vaksinemotstanden i mange tilfeller kan anses som en (ny-)religiøs overbevisning eller et trossystem. Dette trossystemet innebærer skarpe skiller mellom naturlig og unaturlig (godt og ondt), en løsning på lidelse, og skaper orden i en kaotisk tilværelse. I tillegg skaper troen en følelse av gruppeidentitet og tilhørighet.

Dette trossystemet er ikke én nyreligiøs retning, men en samling av mange ulike ideer, religioner og filosofier, der den enkelte kan lage sin egen miks. Likevel er det mange likhetstrekk. Det overordnede likhetstrekket er tanken om at alle må velge det som føles rett for seg.

Religionsfrihet eller flokkimmunitet?

Enkelte vaksinemotstandere er ganske ekstreme i sine holdninger, og det vil nok være lite fruktbart å forsøke å få de til å endre mening – nettopp fordi de har en religiøs tilnærming til vaksinespørsmålet. Dette er imidlertid holdninger som kan spres til andre som er åpne for det alternative, eller som har erfaringer fra helsevesenet som de opplever som dårlige. Det er derfor viktig å ta debatten, og øke kunnskapen om slike holdninger, av hensyn til dem som ikke helt vet hva de skal mene eller tro på.

I verste konsekvens kan vaksinemotstandernes påvirkning føre til at vaksinedekningen synker slik at vi ikke lenger har flokkimmunitet, eller at folk med alvorlige sykdommer blir forledet til å tro at de ikke trenger medisinsk hjelp. Heldigvis er vaksinemotstanderne ennå en minoritet, og i beste konsekvens kan vi få en saklig debatt om dette som bidrar til at vaksinedekningen går opp.

Hvis vi nå skal tenke oss at vaksinemotstandernes verdenssyn er en form for nyreligiøsitet, hvordan skal vi så forholde oss til denne religiøsiteten? Skal og bør den møtes med aksept og forståelse, slik vi møter andre religioner og livssyn? I dette tilfellet kan det faktisk være fare for liv og helse, ikke bare for dem det gjelder, men også for andre mennesker som ikke deler denne troen. Er dette greit? Som humanister etterstreber vi å møte alle religioner og livssyn med respekt, men faren for å bli for kulturrelativistisk er til stede.

Et dilemma er om folk må få gjøre som de vil med sin egen kropp, også når dette kan gå ut over andre. Vi aksepterer at noen motsetter seg blodoverføring på grunn av religiøs overbevisning eller ikke ønsker kunstig gjenopplivning, nettopp fordi folk må få bestemme over sin egen kropp. Vi aksepterer alle slags rare dietter folk måtte ha, selv om vi ikke forstår dem.

Å ikke vaksinere seg eller sine barn innebærer imidlertid at andre kan bli smittet av sykdommer som har vært, eller burde vært, utryddet. Det er ikke alle som kan bli vaksinert, for eksempel de som er for små eller de som er for svake på grunn av ulike sykdommer. Disse ønsker vi å beskytte.

Men hva skal telle mest? Friheten til å bestemme over egen kropp og religionsfrihet, eller å beskytte de som ikke kan vaksineres?

 

Fotnoter:

  1. http://soljebergman.blogg.no/1369741773_vaksine_ja_eller_nei.html
  2. http://www.vg.no/forbruker/helse/smaabarnsmor-derfor-er-vi-fluor-motstandere/a/23436518/
  3. http://www.familieverden.no/Livet/–Vi-innsa-at-Zelma-matte-ha-medisinsk-behandling/
  4. http://www.melissaspania.no/om-melissa/
  5. Hanegraaff 1998:54
  6. Mikaelsson 2004:368-369.
  7. Store norske leksikon, Antroposofi.
  8. http://www.antroposofi.no/antroposofi_rudolf_steiner/hva_er_antroposofi/reinkarnasjon_og_karma/
  9. nifab.no, Antroposofisk medisin.
  10. https://www.nesodden.kommune.no/siste-nytt/vaksinering-pa-nesodden.176931.aspx .
  11. Paul Tillich 1957:1-4.
Del denne posten

Om forfatteren: Pernille Nordby

Pernille Adine Nordby (f. 1987) er religionshistoriker. Hun skriver om nyreligiøsitet, alternativ behandling, helse og kosthold, og om nye former for meningsdannelse i moderne samfunn.