Om hån, toleranse og ullen begrepsbruk

«Ny ­undersøkelse viser at unge reagerer mer på ytringer som håner religion enn voksne,» melder Vårt Land i dag. Og har like godt viet forsiden til saken, under tittelen «Unge tåler hets av religion dårligere». Og muligens gjør de det. Eller kanskje ikke.

Utgangspunktet er en undersøkelse fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). I forbindelse med skolevalget ble et utvalg elever spurt blant annet om de mener «ytringer som håner religion bør tolereres». Det samme er et representativt utvalg voksne blitt. Resultatet? «24 prosent av de unge sier seg helt eller nokså enig i at hån mot religion bør tolereres. 30 prosent av de voksne mener det samme.»

Jeg skal ikke påstå at funnet er verdiløst. Problemet er at det er så mange feilkilder her at vi i praksis ikke kan bruke det til noe som helst.

Hovedproblemet ligger denne gang i formuleringen «bør tolereres». Hva i alle dager betyr det? At det ikke bør forbys? At man bør kunne hevde det i diskusjoner over lunsjbordet? At man bør rydde plass til det i den offentlige debatten? Formuleringen er så ullen, og henger så tett sammen med forståelsen av det like ulne «toleranse», at spørsmålet grenser til det meningsløse.

Forskerne ser at det er problemer. Man kan «ikke si med sikkerhet om de mener ytringene bør møtes med sosiale sanksjoner eller juridisk straff» siterer avisen Kari Steen-Johnsen, prosjektleder ved ytringsfrihetsprosjektet, på. Atle Jåstad ved NSD «viser til at samme formulering har vært brukt i tidligere undersøkelser, som forskningsprosjektet Status for ytringsfriheten i Norge i 2014». Og de samme innsigelsene som jeg gav uttrykk for til Fri Tanke den gang, gjelder også her.

Dernest er problemet begrepet «hån». Hva er det? Steen-Johnsen sier det slik til Vårt Land: «– Vi valgte uttrykket «hån» fordi vi ville ha folk til å ta stilling til ytringer som ligger i grenseland for hva som er sosialt akseptabelt. Men det kan likevel være store forskjeller i hvordan folk tolker spørsmålet.» En grunn til det, innrømmer hun, er at spørsmålet ikke er koblet opp til noen form for eksempler.

Alt henger med andre ord på om ungdommene legger det samme i toleranse og hån som de voksne respondentene. For alt vi vet, kan det være slik at unge har større aksept for kraftfulle karakteristikker av religion enn det de voksne har. De legger bare noe annet i begrepene som er brukt.

Forskning som dette er selvsagt ikke uten betydning. Vi trenger data for å vite noe om samfunnsutviklingen. Men dette funnet er i beste fall utgangspunkt for å gå kvalitativt i dybden for å finne ut hva de ulike gruppene legger i slike ekstremt generelle utsagn.

Jeg blir når sant skal sies en smule provosert av forskningen på ytringsfrihet som dette er et eksempel på. Store ressurser blir brukt til å komme frem til funn som er så generelle at de har begrenset verdi som noe annet enn begrunnelser av nye  søknader om midler. Hva med i stedet å stille spørsmål som gir mer håndfaste svar? Hva med å begynne med å spørre om hva folk mener bør være lovlig og ikke?

Det er mulig det synes aldeles uviktig for ytringsfrihetsforskerne. De viste seg å være påtagelig uinteressert i det juridiske perspektivet da Fri Tanke konfronterte dem med kritikk av Status for ytringsfrihet. Og det var ikke så vanskelig å forstå hvorfor, når man så hvilken ytrings- og ytringsfrihetsforståelse de jobbet ut fra:

«Begrepet «ytring» forstås i denne sammenhengen som en handling som sikter mot å formidle en idé eller holdning gjennom kommunikasjonsmidler som kan være verbale eller ikke-verbale, muntlige eller skriftlige, publiserte eller upubliserte. Med begrepet «ytringsfrihet» menes et bredt spektrum av prinsipper som garanterer frihet til å tro, til å utrykke seg og til å publisere.»

Med fare for å oppfattes som sarkastisk, er det ikke rart man blir forvirret av funnene deres, og de selv virker nokså forvirret av dem, når de bygger på en såpass lite håndfast forståelse av hva ytringsfrihet er.

Forskerne har valgt å begynne i det abstrakte, og å overse det konkrete. Personlig mener jeg det naturlige ville være å begynne med å finne ut hva folk mener bør være lov og ikke, og deretter se nærmere på nyansene innad i feltet de fleste mener er problematisk men bør være lovlig og hvilke sosiale sanksjoner de mener er akseptabelt overfor ulike former for uttrykk. Da hadde vi fått funn som sa noe om hvor reell nordmenns toleranse for ytringer er.

Og for ikke å gå i samme fella selv: Toleranse forstår jeg her som viljen til å akseptere det man misliker. Med andre ord kunne man funnet ut i hvilken forstand og i hvilken grad nordmenn er villige til å akseptere eksistensen av ytringer man ikke vil forby.

PS: I kritikken av Status for ytringsfrihet, red jeg i et slags tospann med Minervas Lars Gauden-Kolbeinstveit. Det er verdt å lese hans opprinnelige kritikk av prosjektet, deres svar og hans tilsvar.