Bok: Religionshistorie med bred pensel

Fra Humanist 3/15.

Jeg har nettopp beiset verandaen. Siden det var et nødtiltak utført av en ufaglært, litt for lat fyr i en kort, regnfri periode, ble det brukt bred pensel.

Jeg tar med meg følgende lærdom: Når man maler med bred pensel må man være ekstra påpasselig. Ellers blir det fort mye søl rundt omkring. Om man har det travelt kan det også bli klattete og unøyaktig, om man ikke tar en ekstra, grundig runde.

Sånn blir det fort også når man skal skrive hele verdens religionshistorie, slik dramatikeren, forfatteren og humanisten Kjell Kristensen nylig har gjort i boken Da Gud ble til.

Det finnes nemlig ingen som sitter på nok kunnskap til å skrive noe så ambisiøst. Derfor er man avhengig av andres redskap og nitide arbeid, og så må man ha nok tid til å være presis selv. Ellers blir det bred pensel, klattete og søl i kantene. Det har skjedd med alle slike forsøk undertegnede noensinne har sett.

Jeg kan derfor foregripe konklusjonen med én gang: Kjell Kristensen har begitt seg ut på et nærmest umulig prosjekt. Da Gud ble til er da heller ikke blitt en spesielt vellykket bok. Derfor er det egentlig mer interessant hvilken versjon av det umulige prosjektet han har gitt seg ut på enn at det ikke kommer i havn.

Borgere og marxister

Generasjonen som var unge voksne på søttitallet kunne lese en versjon av religionshistorien som vektla religiøse opplevelser (gjerne forenklet til bestemt form entall) som en kjerne bakom de ulike religiøse uttrykkene. Denne versjonen har en del brakt med seg inn i vårt årtusen.

Det søttitallistene ikke så, var at denne versjonen var en form for moderne teologi. Den «nøytrale» historien inneholdt i praksis et moderne, liberalt, økumenisk og religiøst budskap som var tilpasset det velutdannete og dannede borgerskap.

Religionssosiologen Colin Campbell kalte dette «the secret religion of the educated classes»: litt religion sømmet seg for dannede borgere, for man var da ikke barbar. På den annen side var man et fritt menneske, ingen religiøs fanatiker. Derfor ble de konkrete religionene for begrensende. Et opphøyet intellekt og en forfinet psyke ville se det som forente religionene, og ignorere det som skapte skiller og splid.

På det samme søttitallet fantes en radikal motstrøm, preget av marxistiske fortellinger om kulturell utvikling. I denne versjonen av religionshistorien var det materialismen som rådde, og religion var uttrykk for jordiske livsvilkår og maktforhold. Kristendommen fikk gjerne et særskilt fokus, fordi den er representant for egen kultur. Særlig ble hekseforfølgelsene et viktig eksempel på hvor forblindende og undertrykkende kristendommen er.

Kjell Kristensens bok viser spor av begge versjoner av religionshistorien. Mest den marxistiske.

Arven fra tanken om fra «de dannede klassers religion» ser vi i Kristensens referanser til en mytisk sjamanisme, med referanser til Mircea Eliades klassiker Shamanism – Archaic Techniques of Ecstasy. Boken, som først kom på fransk i 1951 har inspirert mange, men er bygget på sviktende grunn. Allerede Eliade, men i enda større grad resepsjonen av ham, slår forestillinger og praksiser som er spesifikke for ett samfunn på én tid sammen med forestillinger og praksiser fra andre tider og steder. Resultatet presenteres under én merkelapp, «sjamanisme», og et høyst selektivt utvalg fra et mangslungent felt blir presentert som fellestrekk. At Eliade generaliserte inntil det misvisende har vært velkjent i faglitteraturen lenge, men tydeligvis ikke i hva Kristensen har lest. Problemet kunne fort vært korrigert ved et blikk på avkledningen av «sjamanismen» i faglitteraturen.

Arven fra den marxistisk inspirerte religionsforståelsen hviler tungt over Kristensens perspektiver på hvordan religioner fungerer i samfunnet. Den viser seg i hvordan fortellingen om Da Gud ble til blir strukturert, og i enkeltdetaljer som gjentagelse av Marvin Harris (nokså tøvete) idé om at aztekernes menneskeofring og kannibalisme var forårsaket av proteinmangel (s. 114).

Kristensens gjeld til marxismen viser seg også når han vil vise religion som en konstruksjon, som en avhengig variabel, der levevis og kunnskapsnivå påvirker hva man tror.

Fra levende fossiler til viktorianere

Både arven fra «de dannede klassers religion» og marxismen overskygges dog av en overraskende kilde: Edward Burnett Tylors tobindsverk Primitive Culture fra 1871. Boken ser ut til å fungere som en viktig premissleverandør for Da Gud ble til.

Det er et interessant valg.

Tylor er en av forfedrene til både sosialantropologi, religionshistorie og folkloristikk. Primitive Culture er sentralt i Tylors produksjon, og er et av de viktige bidragene til det som er blitt kjent som den intellektualistiske skolen av evolusjonistisk religionsteori. Denne forståelsen av religion forestiller seg at religion er noe som er tenkt ut, med urmennesket som en slags primitiv filosof. Og så har det utviklet seg derfra.

Denne intellektualistiske skolen er bare én av flere retninger i Viktoriatidens evolusjonsteorier om religion. Andre retninger forestilte seg at religion «egentlig» hadde opphav i følelser, eller at de oppsto ut av sosiale behov. Det som forente de ulike retningene var en fascinasjon for spørsmål om nettopp religionens opprinnelse.

Samtidig var viktoriatidens spekulasjoner om religion ikke bare opptatt av det yrende mangfold i de uttrykkene man (etter hvert) så som religiøse, men av å plassere dem i en utvikling. Det var ikke nok å finne ut hvor religionene kom fra og hvordan de kunne klassifiseres, som en plante eller et dyr. Viktorianerne var også opptatt av å gradere religionene ved å plassere dem på ulike utviklingstrinn fremover og oppover mot høyere nivå.

Ikke overraskende kom viktorianernes egen samfunnsform og ideologi høyt opp. «Fremmede kulturer» (som det britiske imperiets motstandere) ble plassert lenger ned. Det ble også, i praksis, britiske gudstroende. I Tylors og intellektualismens historiske skjema var de en utviklingsfase som var på vei til å bli forlatt. De hadde slik noe felles med de lavest rangerte og «mest primitive» i koloniene: de var interessante fordi de var «levende fossiler» fra tidligere stadium.

Dog er det verdt å påpeke at prosjektets tanke om «utvikling» ikke hadde så mye med Darwins lære å gjøre. Den var i praksis formet mer av geologien, mer av Charles Lyell enn av Charles Darwin. Med Tylor og viktorianernes blikk handler ikke religionshistorien om hvordan religiøse uttrykk utvikler seg lokalt som tilpasning til endrede livsbetingelser; nye religions- og sivilisasjonsnivå legger seg globalt og universelt oppå gamle slik lag med sedimenter gjør i geologien.

Slik kunne viktorianerne lage en fortelling om religionshistorien fra de tidligste stadiene og frem til historiens endepunkt – dem selv.

Religion og evolusjon

Det er altså denne tanken om «sivilisasjonsfaser» som preger Kjell Kristensens fortelling om religionens historie i Da Gud ble til. Boken går, kapittel for kapittel, gjennom religions- og annen historie for ulike deler av verden, blant annet det utvidede Midtøsten, middelhavsregionen, Kina, India, Amerika, og Norden. Mens «Den fjerde verden» (ymse urbefolkninger) får – som i Viktoriatiden – lov til å vise religionens urtidsstadium.

Som Tylor starter Kristensen med det han kaller «animisme». Animismen fremstilles, som det gjør hos Tylor, som en urform ulike religioner i større og mindre grad bærer med seg (som en tung bør) en arv fra. Men dette er et problematisk premiss.

«Animismen» er ikke et enhetlig fenomen med «en urform» som kan eksistere i moderne tid (s. 29) eller som arves mellom kulturelle stadier. «Animisme» er, i den grad man skal bruke ordet, en samlebetegnelse; en kategori. Slike betegnelser, og en bok som Kristensens er nødvendigvis full av slike ord («hinduisme», «buddhisme»), refererer ikke til stabile «ting», men er en mer eller mindre begrunnet forenkling av noe komplisert og varierende. Ordene jevner ut forskjeller og fremhever likheter man som utenforstående har valgt ut av faglig-teoretiske eller andre, egne formål.

Gode kategorier er produktive i forskning; selv dårlige kategorier kan være produktive på sine måter. Men forskningsverdien av «animisme» som karaktertrekk ved et stadium i menneskets sivilisasjonshistorie er begrenset. Bare hvor lite vi kan vite om alt hva forhistoriske mennesker har tenkt og gjort, skaper problemer. Det blir fort slik at når vi spekulerer om hvordan de tenkte og trodde, kan spekulasjonene si mer om oss selv.

Universelle trekk

Med ettertidens øyne er Tylors «stadier» fra «animisme» til viktorianernes rasjonalitet ikke spesielt interessant som faglige bidrag til forståelse av religion. Men Tylor leverte også en annen tanke som har vist seg mer lovende: Tanken om at mennesket selv over store avstander i tid og rom er ganske så like. Dette kalte Tylor «the psychic unity of mankind» – menneskets mentale enhet.

Dette er interessant når man ser spørsmålet om religionens opprinnelse i moderne tid, blant annet i kognitiv religionsforskning. I denne typen tilnærming supplerer religionsvitere og antropologer felt- og tekststudier med innsikter fra andre fag – og da særlig psykologi, inkludert evolusjonspsykologi. Moderne klassikere som Stewart Guthries Faces in the Clouds og Pascal Boyers Religion Explained forsøker også å forklare «hvordan gud(ene) ble til», med utgangspunkt i menneskenaturen og utviklingshistorien.

Så hvis vi legger bort Tylors «stadier» og heller vektlegger premisset hans om menneskets enhet, får vi et annet utgangspunkt til å studere spørsmålet om «guds opprinnelse». Som Tylor ser vi at tilbøyelighetene til «animisme» finnes både i og utenfor moderne religioner også. Det er slik Tylor fortsatt kan inspirere i «modernisert» form, à la Guthrie og Boyer. Med dette perspektivet er ikke det faglig forlatte «animisme» et historisk stadium, men en beskrivelse av tilbøyeligheter vi mennesker har.

En sentral bestanddel i «animisme» viser seg som tilbøyeligheten til «besjeling», at materielle ting og vesen tilskrives en immateriell del, evner til tanke og intensjon. Som når man tenker seg at en stein har en sjel.^[1]

Poenget er at alle prosessene som skaper «religion» er aktive nå, og trekker veksel på evolverte kapasiteter og tilbøyeligheter vi har i større og mindre grad. «Animisme» består blant annet i «antropomorfisme», tilbøyeligheten til å menneskeliggjøre ting, fenomen og ikke-menneskelige vesen, eller evnen til å se slikt som «faces in the clouds» eller vilje i vær. Dette er ikke noe vi la bak oss da vi forlot et tidligere utviklingsstadium. Det er ikke slik at «Gud ble til» en gang i tiden; gud(er) blir stadig til, og det er i denne retning våre dagers forskning på «Tylors premisser» går når de spør hva som skaper og opprettholder religiøs tenkning og praksis.

Forført av sin egen fortelling

Kristensen har altså valgt å gå i en annen retning, nemlig den geografiske og kronologiske med utgangspunkt i Tylors utviklingshistorie. Han skal ha ros for å ha fått på plass mye informasjon. Han har en polemisk klo mot religion generelt og monoteisme og kristendom spesielt, men den blir ikke ensidig. Han ser, i motsetning til enkelte andre, andre kulturer og epoker som like drevet av egen makt- og interessekamp som vår egen. Her er det ingen romantisering av tidligere tider eller andre steder. Mennesker får lov til å være gode og dårlige medmennesker, bruke og misbruke makt hvor enn de er.

Kristensen skriver lettbent og leservennlig, og han forsøker å gi en sammenhengende fortelling som flyter. Men fortellinger forfører også forfattere. Når det flyter som best skal du ha særdeles godt grep om stoffet for å unngå glipper. Dem er det en del av, og en del kunne irriterende lett vært rettet opp etter litt rask sjekking.

Et eksempel på en slik glipp er påstanden om at mayaene (klassisk periode) trodde verden ville gå under den 21. desember 2012 (s. 111), at Halleys komet (heller enn Hale-Bopp) var på besøk under de kollektive selvmordene i Heaven’s Gate (s. 258), eller at Frösö-utgravningen viser at vikingene blotet mennesker (s. 220). (Påstanden om menneskeofringer på Frösö var, som en del annet i boken, ny for meg. Et nettsøk antyder at påstanden er basert på en misforståelse av en setning i et intervju på forskning.no. I virkeligheten består skjelettmaterialet på Frösö som knyttes til blot kun av dyrebein.)

Mennesker har, som Kristensen selvsagt vet, per definisjon ikke bodd i Etiopia i «millioner av år» (s. 63). Jeg er litt mer i tvil om hvor fort gjort det ville vært å fikse det som går galt når han sier noen ord om 2012-relatert dommedagsaktivitet eller «satanisme» (bl.a. s. 258-9), siden det er litt vanskeligere å finne bedre informasjon. Jeg er også tilbøyelig til å mene at et litt grundigere blikk på en fagbok i norrøn religion ville fortalt at Tor og Frøy nok var litt viktigere, ikke minst i det kultiske liv, enn Loke (s. 218).

Det er nokså mange slike glipper. Jeg setter de fleste på kontoen for hendelige uhell når ting går litt for fort og skrivingen blir litt for lystbetont. Og det meste ville forhåpentlig forsvunnet om forfatter eller forlag hadde stilt krav til å kildebelegge påstander.

For enkle forenklinger

En del av de små feilene gjør også at større ting går galt. Det gjelder for eksempel bruken av homogeniserende uttrykk som «animisme», eller «norrøn religion». Det er vanskelig å klare seg uten. Samtidig kan det fort gi inntrykk av for stor likhet, slik at mangslungne fenomen får en tinglig karakter.

Kristensen har bred personlig erfaring med samfunnsliv og religion i Sør-Asia, og innleder tydelig og nyansert om problemene med å bruke enkle skillelinjer. Men så faller han tilbake i forenklende fortellergrep som gjør at det går litt på skjeve.

Det er fullt ut forståelig at man bruker noen hovedtrekk ved en sentral retning for å gi leseren noen holdepunkt. Kristensens presentasjon gjør «hinduismen» til noe tidløst og lite dynamisk, preget av elementer som delvis hører hjemme i klassisk periode (200 f.v.t.-1100 v.t.), delvis moderne periode (1800 v.t.–), og ser ut til å ha en preferanse for én retning innen hinduismen. Det får være greit nok. Men du kan ikke bruke poeng fra slike epoker sammen med påstander om at forestillingene har spesielt høy alder.

Jeg er virkelig ingen ekspert på indisk religionshistorie, og jeg er gjerne med på at religiøse tenkere på det indiske subkontinentet har vært tidlig ute med fortellinger om skapelse og undergang. Det kan godt tenkes at de «for kanskje første gang i historien» skapte en altomfattende kosmologi (s. 72) fra tidens begynnelse til dens slutt. Men når poenget blir tillagt «hinduismen» og illustrert med noe som ser ut til å være fra Purana-litteraturen, som helst blir datert til noen århundrer inn i vår tid, faller det litt flatt.^[2] Skal man gjøre poeng om «først» og «tidlig» må man bruke ideer og kilder som er tidlige.

En annen kostnad ved at hinduismen presenteres som så enhetlig og tidlig, er at buddhismen og andre shramana-bevegelsers påvirkning på det som senere ble kjent som hinduisme, blir borte. I stedet sitter man igjen med inntrykk av en enveispåvirkning. Dette er ironisk, siden Kristensen kjenner sørasiatisk buddhisme og mangfold godt.

Rett blir galt

Det er vanskeligere å få nok bakgrunnskunnskap. Jo flere regioner og epoker man dekker, desto verre blir det å beherske sammenhengen godt nok. Og kontekst er sentralt hvis man skal gjøre gode poeng. Ellers kan selv korrekte opplysninger føre galt av sted, som de gjør når Kristensen forteller om Jakob 1. av England og bibeloversettelsen han fikk utført – gjerne kjent som King James-bibelen.

Denne bibeloversettelsen hadde en uttalt hensikt. Kristensen utlegger det slik: oversettelsen skulle «bekrefte kirkesynet til Den engelske kirken, reflektere den biskopstyrte strukturen, og understreke betydningen av et ordinert presteskap». Konklusjonen er, ifølge Kristensen: «Kongen ønsket med andre ord å skrive sin egen kirkemodell inn i religiøse tekster som var over halvannet tusen år gamle.» Dette kaller Kristensen, rimelig nok, for «historieforfalskning» (s. 193).

Kristensen har helt rett i at kong Jakob ønsket seg en bibelutgave i tråd med sitt eget kirkesyn. Men for å forstå hva han fikk gjort og hvorfor, må vi se hvilken bibelutgave som faktisk var i bruk på denne tiden. De få oversettelser som fantes var nokså nye, og de var i motsetning til hva man kan få inntrykk av i Kristensens fortelling ikke frie for språklige, teologiske eller politiske problemer noen av dem.

Den mest populære bibelversjonen var den såkalte «Geneve-Bibelen». Geneve var på denne tiden dominert av Jean Calvins disipler – altså kalvinister, radikale protestanter. Kalvinistenes ideologiske slektninger sto sterkt i Jakobs hjemland i form av skotsk presbyterianisme. Britiske puritanere var også en sterk gruppe med lignende, radikale oppfatninger. Og Geneve-Bibelen var, om noe, disse radikalernes bibel.

Den som mistenker at en radikal reformbevegelse kunne la seg friste til å sette sitt eget preg på sin bibelutgave, har selvsagt helt rett. Det var dette Jakob reagerte på da han overtok den engelske tronen. Særlig var det én ting som skurret: At Geneve-Bibelen hadde annoteringer som (slik Jakob så det) åpnet for teologisk «misbruk». Annoteringene kommenterte bibelord og satte dem inn i sammenhenger, og slik han så det var de brukt til å støtte opp om «fiendens» syn på kirke og teologi.

Derfor ville Jakob ha disse annoteringene vekk. Så i King James-bibelen forsvant disse, samtidig som språkdrakten ble gjort mer konservativ. Ellers regnes det som et noenlunde kompetent stykke oversettelse fra perioden.

Kjell Kristensens påstand om kong Jakobs «historieforfalskning» betyr altså at Kristensen har tatt til seg et synspunkt som passer enkelte av Jakobs motstandere og deres bibellesning. Den konkrete kritikken om politiske hensikter og valg er ikke gal i seg selv, men den rammer begge veier: Fra Jakobs synspunkt var det snarere kalvinistene som hadde begått historieforfalskning, mens Jakob rettet opp skaden de hadde gjort. Samtidig er den valgte kritikken kun en av flere konkurrerende fortellinger om King James-bibelen. Hadde Kristensen for eksempel sett på konflikten gjennom katolikkenes øyne, kunne han fått enda en annen vinkel og historie.

Søl i kantene

Jeg kunne fortsatt lenge på denne måten, men det er det lite poeng i. De fleste, undertegnede inkludert, som skulle forsøke seg på noe så stort med begrenset bruk av faglitteratur, ville prestert mye rart – kanskje noe mye rarere.

Kristensen har ikke alltid vært heldig med den litteraturen han har valgt å støtte seg til, og han kunne vært grundigere. Noe er slett ikke ille, og viljen til å se historie, linjer og sammenhenger, er god. Det er nøkterne beskrivelser, og inniblant noen gode nyanser og tilløp til analyse.

Men Da Gud ble til er, som sagt innledningsvis, et umulig prosjekt. Utgangspunktet gjør dessuten at prosjektet kommer veldig galt ut, og de forenklende fortellergrepene skaper flere problemer. Teksten blir klattete, av og til litt uheldig disponert, av og til preget av innfallsmetoden. Fravær av referanser og kildekritikk minsker ikke problemene.

Det blir for bred pensel, for ujevnt, og for mye søl i kantene.

På den positive siden er det, hvis man absolutt vil seg selv så vondt at man skal prøve noe så komplisert, lagt et grunnlag hvor man kan legge et jevnere lag – og fjerne sølet. Da foreslår jeg at forlaget samtidig koster på seg en konsulent eller tre som hjelp.

Det burde de i grunnen gjort nå også.

 

Fotnoter:

 

1. Slik «antropomorfisme» er både naturlig og basert på vår evne til å se andre som separate bevisstheter med egne viljer, samtidig som det bryter med vår umiddelbare forståelse av hva som skiller ting fra levende vesen og tenkende vesen. Brudd med slike intuitive ontologier ( http://ontology.buffalo.edu/smith/courses01/rrtw/Boyer.htm ) – fysikk, biologi, psykologi – er viktige element i religioner: livløse har liv og mentale evner, gudestatuer tenker, observerer og spiser, mentaliteter finnes uten kropp men kan handle og ha fysisk effekt.Disse bruddene står sentralt i Pascal Boyers unike bidrag til teorier om religioners utvikling og suksess: teorien om «minimal kontraintuitivitet». Teorien sier at brudd med intuitiv ontologi ikke bare er definerende for, men også er bra for religiøse ideer. Slike brudd gjør at vi vier fenomenet oppmerksomhet, og det gjør forestillingene lettere å huske. De bør også gjøre dem relevante, og det må ikke bli for meget av det gode. Noen forestillinger blir for kompliserte, andre blir absurde.Forestillingen om en allmektig gud som bare eksisterer på onsdager har dårlige kår: vanskelig å forestille seg, irrelevant å forholde seg til. Vi vil, i praksis, med vår evolverte utrustning, ha noe som både er relevant, og som går greit å tenke med i en håndvending.↑
2. Jeg gjetter på at inspirasjonskilden et sted i kjeden frem til Kristensen har vært Vishnu Purana. Den blir jevnt over datert fra ca. midten av 300-tallet v.t. og fremover. Slik gjetting ville vært overflødig om det var brukt referanser på en ordentlig måte. ↑