Så kom de for oss alle

Blogg

Blogg

Blogg

Latest posts by Blogg (see all)

Så skjedde det igjen. Nok en gang i Paris. Nok en gang med en brutalitet som er vanskelig å fatte.

Arnfinn Pettersen. Foto: Christian Johander.

Arnfinn Pettersen

Og alt før politiet stormet konsertsalen og satte punktum for terroren for denne gang, begynte forklaringene og bortforklaringene, relativiseringene og sammenligningene å strømme ut. Ikke alt var like klokt.

Og det er greit. Vi er en meningssøkende art. I møte med ufattelige begivenheter, er vårt instinkt å forsøke å fatte. Vi leter etter mening, selv i det meningsløse.

Og det er ikke bare den jevne facebookkommentator som bommer i sine analyser. Selv presidenter kan feile, slik Theodore Dalrymple påpeker. Som når president Hollande kaller terroristene feige. De var onde, brutale og døde for en tåpelig idé, sant nok. Men feige var de ikke. De gikk i det de oppfattet som kamp visshet om at de neppe ville overleve natten. Eller når president Obama konstaterer at dette er et angrep på verdier vi alle deler. At noen i det hele tatt angriper disse ideene motbeviser utsagnet.

Det er under tre døgn siden angrepene, men jeg har allerede lest bunker av analyser. De fleste av dem bærer preg av at hendelsene puttes inn i et skjema man hadde klart på forhånd. Svarene som kommer ut forteller oftest mer om skribentenes verdensbilde enn de gjør om det som faktisk skjedde i Paris.

Selvsagt er jeg mer enig med noen enn jeg er med andre. Og selvsagt henger det sammen med mitt verdensbilde. For eksempel mener jeg at Spiked-redaktør Brendan O’Neil har mye å fare med i denne kommentaren. Den er ikke minst interessant fordi den påpeker mye av den forakten for Vesten som preger ekstrem islamisme, har røtter i den samme tenkningen som vi finner hos de i Vesten som fremstiller terror som den i Paris som en velfortjent straff for kolonitiden.

Én ting er dog klart etter fredagens terror. Man kan ikke lenger gjemme seg bak forestillingen om at terrorens ofre er personer som straffes for noe de har gjort. Denne gang var det ikke karikaturtegnere, kunstnere eller forfattere som var ofrene. Man kan heller ikke søke trøst i et vemmelig og ubehagelig håp om at de først og fremst går etter jøder.

For det var noe som var annerledes denne gangen. De gikk etter oss alle. Etter folk som liker fotball. Og folk som liker musikk. Og folk som liker mat. De gikk, som flere har påpekt, etter livsgleden.

Til nå har man kunnet søke en viss trøst i at de har gått etter folk ikke for hvem de er (så fremt man da ikke er jøde), men for hva de gjør. Terroren i Paris viser soleklart at det ikke er slik. Du kan like godt venne deg til tanken med én gang. Du er fienden.

Du kan være det fredsommeligste og mest elskverdige mennesket i verden. Du kan være den minst provoserende personen på jord. Det har ingenting å si. For det er ikke hva du gjør, det er hva du er.

En musikervenn av meg annonserte på lørdag LP-utgaven av en gammel plate. Litt unnskyldende. For det syntes så ubetydelig i lys av begivenhetene dagen før. La meg avslutte med å si det samme som jeg sa til ham. Og ja, det låter som en klisjé i det flere ganske riktig påpekte er en tsunami av klisjeer. Det er ikke desto mindre sant:

«Men … Dette er fryktelig viktig. Musikk, kjærlighet, vennskap, kunst, man, litteratur, god drikke. Det er dette som gjør livet verdt å leve. Det er dette som gjør det hele verdt å sloss for.»

Del denne posten

Om forfatteren: Blogg