Bok: Da Jesus ble hippie

Fra 04/15.

På 1960-tallet blandet hippiekulturen seg med evangeliserende kristendom. Dermed var Jesusvekkelsen født, en vekkelse som skulle få både oppbyggelige og destruktive utslag.

Jesusvekkelsen, hva var det? Dersom man stiller dette spørsmålet til et knippe tilfeldige mennesker på gaten i 2015, er det tvilsomt om man vil få særlig konkrete svar. Den er stort sett glemt. Men Peter Svalheim har i sin ferske bok Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet forsøkt å sirkle den inn.

Og la det være sagt med en gang: Peter Svalheim skriver godt. Ved hyppig bruk av historisk presens og levende kilder forsvinner avstanden i tid. Vi kommer svært tett på hendelsene og følelsene. Det er lett å la seg rive med av den ungdommelige entusiasmen, kompromissløsheten og den antiautoritære grunnholdningen Jesusvekkelsen var preget av.

Etter innledningsvis å ha gjort unna 2000 års kristen vekkelseshistorie på et par boksider, dveler Svalheim ved etterkrigstidens bølger av ungdomsopprør – fra beatnikene på 50-tallet, via hippiebevegelsen og den psykedeliske «vekkelsen», til Jesusvekkelsen. Og da er han selvsagt innom både Woodstock, «The Summer of Love» og andre av epokens milepæler.

Det er interessant – og helt riktig, tror jeg – å sette Jesusvekkelsen inn i en slik bred kontekst, og ikke betrakte den som et isolert kristent fenomen. Jesusvekkelsen er nemlig på mange måter hippiebevegelsens kristne fetter (eller kanskje bror).

Muntlig metodikk

Svalheim presenterer et metodisk problem i forordet: «Boka om Jesusvekkelsen var egentlig umulig å skrive: Dette var en bevegelse som levde i nuet, droppet arkivering og ble glemt av de fleste.» Dermed har Svalheim, bortsett fra noen spredte avisoppslag, vært prisgitt hukommelsen til folk som var der da det skjedde.

En av dem som var der, er den anonymiserte «Paul», et av Jesusvekkelsens brente barn – og den som for over 40 år siden inviterte Peter Svalheim til å bli «et Guds barn». Dermed har forfatteren skrevet seg selv inn i beretningen, og på spørsmålet «Hvordan begynner det?», svarer han: «For min del begynner det når jeg er fjorten og står på brygga og ser en gjeng rufsete, langhårete folk komme i land fra skyssbåten på skjærgårdsøya der vi har tenåringsleir. Det er august 1973.»

Det hele begynner selvfølgelig ikke i Norge, men i USA på slutten av 60-tallet, nærmere bestemt i hippiekulturens nullpunkt, Haight-Ashbury i San Francisco. Også andre steder i USA ser man en gryende Jesus-interesse i typiske ungdomsopprørsmiljøer, som i Greenwich Village i New York og i Chicago, men det er California som er kjerneområdet.

At Jesusvekkelsen vokste ut av hippiebevegelsen, var noe også «hippieforfatteren» Eivind Reinertsen (1948-2002) påpekte allerede for nesten 40 år siden, i den personlige dokumentarboka Reise uten ankomst. Undergrunnskulturen og vår tid (Aschehoug 1976):

Innenfor undergrunnskulturen kunne en til en viss grad (mer i Amerika enn i Norge, fordi undergrunnskulturen der var langt mer utviklet enn her) merke hvordan folk som hadde gått hele veien gjennom cannabis, LSD, hinduisme, buddhisme, mystikk, magi og naturreligion, okkultisme osv., begynte å ’vende tilbake til’ kristendommen.

Flere Jesus-miljøer oppsto omtrent samtidig rundt San Francisco og Los Angeles. Noen dyrket en blanding av LSD, UFO-spekulasjoner og Jesus-tro. En av dem som skulle bli en av lederne i Jesusvekkelsen, Lonnie Frisbee, hadde en slik bakgrunn (i tillegg til en traumatisk barndom). I 1972 finner vi ham i Stockholm, der han blir katalysator for Jesusvekkelsen i Sverige. I noen år er han en av bevegelsens store guruer, før han forsvinner inn i anonymiteten. For selv om Jesusvekkelsen var opprørsk, utviklet den seg etter hvert i en teologisk konservativ retning. Så når det viste seg at Frisbee var homofil, var det over og ut med ham. Han døde av AIDS i 1993.

En eldre pinsepredikant, David Wilkerson, hadde i 1967 etablert Teen Challenge på Huntington Beach sør for Los Angeles. Her forsøkte han å frelse desillusjonerte hippier og unge narkomane. Wilkerson kom i starten stadig på kant med Jesusvekkelsens folk, først og fremst på grunn av deres livsstil. Den passet ikke inn i predikantens bilde av hva slags image det sømmet seg for kristne å ha.

Prostitusjon i Jesu navn

En av dem som flokket seg rundt Wilkerson var en svenskættet, opprørsk predikant ved navn David Berg. Berg kom på kant med Wilkersons ideer om hva som sømmet seg for kristne, og i 1969 samlet han en disippelflokk av unge mennesker med brokete bakgrunn. Sammen skulle de følge Jesu sanne budskap om å forlate alt – også familie og normalt sosialt liv. Dette ble starten på den grenen av Jesusvekkelsen som senere skulle bli kjent som Children of God. Med seg fikk Berg en av Wilkersons nærmeste medarbeidere, Linda Meissner.

David Berg skiftet navn til Moses Berg, og ble stadig mer mystisk og utilgjengelig. Han kommuniserte med tilhengerskaren via brev. Samtidig omga han seg med et harem av unge jenter og utviklet en ny form for evangelisering: «Flirty Fishing». Unge jenter ble kommandert ut på gater og streder for å lokke menn til Jesus ved å tilby dem sex.

Moses David ble mer og mer sexfiksert, og tok seg en kone nummer to. De brukte bevisst sex i oppdragelsen av den etter hvert store barneflokken i kollektivet. Både foreldre, barnepiker, voksne sektmedlemmer og barn i alle aldre deltok. På instruks fra «profeten» skulle dette være praksis også i avleggerkollektivene utenfor USA. Svalheim beskriver det som «en verdensomspennende, incestuøs pedofiliring».

Moses Davids disipler øvet en kort periode i 1972 også sterk innflytelse på Jesusvekkelsens introduksjon i Norge. Children of God ble, også av enkelte godt voksne teologer, i starten ansett som dedikerte representanter for en gjenoppvekket urkristendom. I 1972 disponerte de et lokale i Norbygata 45 i Oslo, som Oslo Indremisjon (senere Kirkens Bymisjon) eide. Der etablerte de et kollektiv.

Den fremste talspersonen for Children of God i Oslo på dette tidspunktet var Moses Davids yngste datter, Faith Dietrich. I en lengre sekvens i boka beskriver Svalheim hvordan hun lokket Grete Salomonsen (senere kjent som filmskaperen Grete Salomonsen Hynnekleiv) inn i Children of God. Salomonsen ble med til et kollektiv i Tyskland, der hun etter en stund oppdaget at hun regelrett var tatt til fange. Etter et par måneder greide hun å rømme, og dette ble den direkte foranledningen til at Children of God senere ble presset til å forlate Norbygata 45.

I stedet flyttet et nytt kollektiv inn i bygningen: Guds Fred. Og det er nettopp Guds Fred som får hovedfokuset i Svalheims beretning om Jesusvekkelsen i Norge. Svalheim begrunner dette med at det var den grupperingen han selv hadde et aktivt forhold til, samt at den representerte det mest typiske og mest toneangivende Jesusvekkelse-miljøet her i landet.

I tillegg til kollektivet i Norbygata 45 hadde Guds Fred også en økologisk gård på Krokskogen, som fikk navnet Fredens bolig. Gården eksemplifiserer et særtrekk ved Jesusvekkelsens samfunnssyn. Bevegelsen var i mangt og mye apolitisk: Grunnholdningen var at verden ikke kunne bli fredelig og rettferdig uten at Jesus fikk styre. Likevel ble det fokusert på kristnes forvalteransvar, noe som fikk praktiske følger for livsstilen. Antimaterialisme, selvberging og økologisk bevissthet ble satt høyt, og her ser vi et tydelig slektskap med mange av de andre alternativbevegelsene i samtiden.

Sosialisme og eksorsisme

I en norsk kristen-kontekst var det også andre impulser enn de USA-importerte som var viktige. Særlig Diakonhjemmets sosialskole var på slutten av 60-tallet et arnested for ungdommelig, radikal Jesus-aktivisme.

Svalheim vier en del plass til provokative stunts sommeren og høsten 1969, da hovedstaden ble dekorert med et vell av Jesus-plakater. En av aktivistene var Hans Erik Schei, som senere ble en av forgrunnsfigurene både i Guds Fred og i visegruppa Kari Hansa & Gregers Hes.

Et annet kristent protestmiljø kan knyttes til den såkalte sosialetiske vekkelsen, med forgrunnsfigurer som John-Willy Rudolph (som var både pinsevenn og sosialist) og Dag Hareide (primus motor for «Alternativ jul»). Den sosialetiske vekkelsesbevegelsen var mer orientert mot en politisk dagsorden, som for eksempel rettferdig fordeling og protest mot Vietnam-krigen.

Begge grupperingene delte imidlertid en sterk skepsis til det materialistiske forbrukersamfunnet – og det fantes også overlappinger mellom de to miljøene. Det var imidlertid det miljøet Hans Erik Schei representerte som var mest kompatibelt med impulsen fra den amerikanske Jesusvekkelsen. Og i Guds Fred kunne både folk fra Scheis miljø og flyktninger fra Children of God finne et fellesskap.

Var det så bare fryd og gammen i Guds Fred? Vel, det gikk bra en stund, men midt på 70-tallet ble det en del ugreie. Peter Svalheims informanter forteller at det fra en nokså flat struktur utviklet seg et hierarki der noen framsto som mer «åndelige» enn andre. Det foregikk også ting i bønnerommene som bare noen få fikk innsikt i.

Dette fikk en annen av tidens opprørsbevegelser, Hedningsamfunnet, nyss om, og i en artikkel blir Guds Fred beskyldt for å drive med åndemaning. Jesus-folket hadde taleføre forsvarere, blant annet i Vårt Land, men mistanken var vakt. Senere innrømmet da også representanter for Guds Fred at det foregikk djevelutdrivelser, selv om det var delte meninger om praksisen.

Informanten «Paul» forteller:

Om man sa at man hadde det vondt og vanskelig, så var årsaken til det at man ikke hadde lest nok i Bibelen og bedt nok til Gud. (…) Hadde noen sagt at jeg var besatt av djevelen, så hadde jeg gått nedenom og hjem. Jeg så jo hvordan min venninne ble behandlet da hun ble utsatt for djevelutdrivelse.

Selv om mange av dem Svalheim har intervjuet gir uttrykk for nostalgi, legger han ikke skjul på de mørkere og mer destruktive sidene ved vekkelsen. Slik kan Svalheim oppsummere det:

Så små marginene er. Noen, kanskje de fleste, forteller fra Guds Fred-fellesskapet og andre miljøer innen Jesusvekkelsen som om det var en lang gate med grønne lys. «En fin tid», lyder omkvedet. Noen haltet seg videre fra gult til gult. Det lugger: «Det meste var sunt, men det skjedde en del rart også, da.» Og noen gikk på rødt. Eller veggen. Eller de ble overkjørt av noen andre som overså signalene.

Peter Svalheim avslutter boken med å erklære sin fascinasjon for «det uberegnelige, skjøre, menneskelige og guddommelige kaoset som følger når noen tar det helt ut etter å ha hørt ordene: Følg meg».

Jeg leser likevel en betydelig ambivalens inn i hans forhold til Jesusvekkelsen. For når han innledningsvis i bokens siste kapittel reflekterer over hva som er hans egen historie oppi det hele, høres det slik ut: «Jeg kunne ha mistet festet. Jeg kunne ha tippet over.»

Personlige vitnesbyrd

Kan forfatteren være personlig, så kan vel også anmelderen det. Jeg fylte 15 år i 1970, og ble frelst det året. I 1972/73 lot jeg meg fascinere av Jesusvekkelsen, selv om det ikke tok helt av for min del. Jeg var nok innerst inne litt for reservert overfor det altfor ytterliggående, men jeg husker at jeg en periode opplevde meg selv som feig i forhold til et ideal om å bryte med «systemet» og bare følge Jesus. Det er ingen god og sunn følelse for et ungt menneske!

Det var da også en ekstrem, for ikke å si ekstremistisk, tid. En stund var jeg aktiv i kaffehuset Én vei i Arendal. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde vært særlig sjarmert av den tenåringen jeg var den gangen, om jeg hadde truffet ham i dag. Jeg tror jeg ville ha blitt litt skremt av ham – i hvert fall om han med sitt rufsete hår og skjegg, og ditto påkledning, hadde overfalt meg på gaten med sitt enkle traktatbudskap og sin avvisning av «verden». Eller okkupert den bygdefesten jeg var på for å overta mikrofon og scene med sitt radikale Jesus-budskap og pekefingeren løftet mot himmelen.

Jeg fant etter hvert et mer organisert utløp for min religiøse virketrang i Frelsesarmeen, inntil jeg forlot alt aktivt religiøst liv før trosbevegelsen fikk fotfeste på 1980-tallet. Takk og lov for det!

Der hippiebevegelsen gikk under i dop og død og kun levde videre som et kommersialisert skall, kan det virke som om Jesusvekkelsen rett og slett bare falmet bort og forsvant i glemselen. Er det i det hele tatt mulig å finne spor etter den i dag?

Frafallet var stort. I opprinnelseslandet USA kan det se ut til at deler av bevegelsen ble oppslukt av de karismatiske «mega-kirkene», mens andre deler gikk i New Age-retning. Når det gjelder våre hjemlige forhold peker Svalheim på Korsvei-bevegelsen, som oppsto midt på 80-tallet, som en mulig videreføring av impulser både fra Jesusvekkelsen og den sosialetiske vekkelsen. På Korsvei vektlegges en kobling mellom «Jesus-konsentrasjon» og økologisk engasjement.

Det opprørske er det imidlertid ikke lenger så lett å få øye på, siden de ideene Korsvei-bevegelsen dyrker, langt på vei er mainstream i Den norske kirke i dag. Den mer karismatisk orienterte delen av Jesusvekkelsen har nok, som i USA, forsvunnet inn i de kristne miljøene som i særlig grad dyrker den slags, som Sarons Dal, Trosbevegelsen og Oase-bevegelsen i Den norske kirke.

Opprøret lever videre

På ett punkt er det imidlertid ingen tvil om at Jesusvekkelsen har satt spor etter seg: I musikken.Jesushippiene sørget nemlig for at Djevelens instrumenter og djevelens musikk ble stueren i kristelige sammenhenger. Den amerikanske, langhårede kristenrocklegenden Larry Norman gjorde Frelsesarmeens grunnlegger William Booths berømte spørsmål «hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?» til sitt.

Også andre nye musikkformer fikk innpass. Gospelkveldene i Oslo Trefoldighetskirke på 70-tallet kunne samle flere tusen ungdommer, og protestvisen fikk sin kristne motsvar.

Kanskje finnes det likevel en liten opprørsk kjerne igjen. Hans Erik Schei fra Guds Fred er i dag medlem av menigheten Sub Church i Oslo, et tverrkirkelig fellesskap der musikken står sterkt. Selv om det nok går mer i heavy metal enn protestviser på kassegitar.

Det teologiske tusenkronersspørsmålet var om det var den opprinnelige Jesus som ble dyrket, eller om det heller var snakk om at Jesusvekkelsen projiserte det tidlige 70-tallets idealer tilbake i historien.

Mange av dem Peter Svalheim har snakket med, vedgår at det var en god del naivitet og mangel på dømmekraft i Jesusvekkelsen, men fastholder likevel at Jesus selv på en helt spesiell måte var til stede. Det virker også som forfatteren har vondt for å slippe den tanken. I hvert fall forstår jeg ham slik at han holder fast ved at Jesusvekkelsen representerte noen verdier kirken kan ha bruk for i dag. I etterordet skriver han nemlig: Der, i dette tiåret, finnes det faktisk virksomme og gode eksempler på hvordan troende mennesker i fellesskap, det vil si kirken, kan være en alternativ, motkulturell kraft.

Denne anmelder vil på sin side først og fremst se Jesusvekkelsen som en gren av hippiebevegelsen, med den forskjell at det psykedeliske dopet ble byttet ut med Jesus-dopet. Jesus in the Sky with Diamonds.

Uansett hva svaret er (det blåser kanskje i vinden, for å si det med Dylan) har Peter Svalheim skrevet en bok som bør kunne vekke interesse langt utover insider-miljøet. Objektiv er den ikke, men det kritiske perspektivet er likevel tydelig til stede.

Om noen en gang skulle føle seg kallet til å skrive den store beretningen om alle alternativmiljøene her i landet på 70-tallet, vil det være umulig å ikke se den som et viktig referanseverk.