Klageskriv fra en frafallen nyateist

Fra 04/15.

En forfatter som tidligere har gitt ut en bok med tittelen God hates you. Hate Him Back har nå gitt ut en bok der han framstiller sine tidligere nyateistkolleger som fanatiske og frådende islamhatere.

Jula 2006 leste jeg The God Delusion av Richard Dawkins for første gang. Jeg følte meg nesten litt frelst. Det var på tide å ta et oppgjør med prestene, prostene og de sprenglærde teologene som med knirk i stemmen og doserende selvsikkerhet belærte allmuen om tilværelsens endelige årsak. Hva lå bak arrogansen? Hva var det de baserte seg på? Eller rettere sagt: Hva pokker for slags tåpeligheter var det den selvhøytidelige gjengen baserte seg på?

Dawkins’ grep var nådeløst og medrivende. Han tok religionens virkelighetspåstander på alvor og forholdt seg til dem på samme måte som man gjør med en hvilken som helst annen vitenskapelig hypotese. Enten finnes Gud, eller så gjør han det ikke.

Grepet endret spillereglene. Dawkins ville ikke være med på den litt trøtte fredsavtalen om at «religion og vitenskap tilhører to ulike sfærer». Religioner kommer med påstander om virkeligheten. Da må vi også kunne kreve at påstandene sannsynliggjøres vitenskapelig, rasjonelt og logisk, argumenterte han. Hvis ikke må hypotesene forkastes.

Hva ville for eksempel teologene sagt hvis vitenskapen plutselig fant bevis for at jomfru Maria faktisk var jomfru da hun fødte Jesus. Ville de da ha sagt: «det spiller ingen rolle fordi religion og vitenskap er to ulike sfærer». Selvsagt ville de ikke sagt det. De hadde jublet og tatt det som et endelig bevis for at kristendommen er sann og riktig i alt sitt vesen. Det viser at tesen om religion og vitenskap som «to ulike sfærer» er en strategi for å slippe kritisk vitenskapelig etterprøving, argumenterte Dawkins.

Slik holdt han på. Og slik holdt etter hvert ganske mange andre på også. Det ble en god del etterhvert. Så mange, faktisk, at det ble en lite folkebevegelse ut av det, spesielt i USA, men også i Europa. I boka Churchless, utgitt av det kristne amerikanske meningsmålingsinstituttet Barna Group i 2014, blir de siste 15 årene i USA kalt «den ateistiske renessansen». Forfatterne George Barna og David Kinnaman skriver at forfattere som Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens har «inspirert millioner av amerikanere, spesielt de under 40, til å tvile på Guds eksistens, troens rolle, kirkens rolle og moralens opphav».

Ikke bare til menigheten

Man kan selvsagt diskutere om bøkene til Dawkins, Harris og Hitchens kom som et resultat av en generell holdningsendring, eller om de var med på å skape den. En klassisk høna-egget-diskusjon, men jeg tror det siste er mest sant. Det var først etter at bøkene til de tre nevnte kom, i perioden 2004-2006, at tallene virkelig begynte å peke nedover for organisert religion, på begge sider av Atlanterhavet.

Det ble lagt strategier for å få flest mulig til å «stå fram» med sin ateisme. Inspirasjonen fra homobevegelsen var klar. Dawkins’ såkalte «Coming out-campaign» har samlet svært mange historier med folk som har brutt med kristentro etter å ha blitt inspirert av Dawkins.

Et norsk eksempel er fysikkprofessoren Øystein Elgarøy. I 2006 satt han på debattmøter og forsvarte med professoral tyngde hvorfor det er rasjonelt å tro på Gud. I 2008 stod han fram som ateist, og nevnte spesielt Dawkins’ bok som en viktig inspirasjon.

Dawkins snakket altså ikke bare til menigheten. Dette gikk hjem hos mange, og jeg tror han appellerte spesielt til personer som hadde vokst opp med konservativ kristendom. De kjente nemlig igjen det konkrete og detaljerte gudsbildet Dawkins angrep – den guden du enten tror på, eller ikke tror på. Her ble den abstrakte «Gud i blikket/naturen/kjærligheten» avvist. Kritikken rettet seg mot en personlig handlende Gud som er allmektig, allvitende og god, og som straffer, belønner og lytter til bønner som han vurderer individuelt om skal gå i oppfyllelse, og som sendte sin eneste sønn, som var født av en jomfru, for å pines i hjel på et kors slik at alle vi her nede skulle bli befridd for en arvesynd den samme guden hadde gitt oss, og som deretter gjorde den samme sønnen til gud slik at de to ble ett, samtidig som de var to. Og så videre. Kort sagt, en slags minimumsdefinisjon på den kristne guden.

Å definere kristentroens kjerne til å handle om reell tro på at en slik gud virkelig finnes, mener jeg har vært forfriskende og bra. Da tar man de kristne på ordet. Engasjementet dette skapte har ført til et oppsving for humanisme, kritisk tenkning, skeptisisme, rasjonalisme og en økende visshet om at det er fullt mulig å være et godt moralsk menneske uten å være religiøs. En helt super utvikling, spør du meg.

Samtidig forstår jeg også at intellektuelle og mer liberalt orienterte kristne irriterte seg grønne over dette. For den nyateistiske vendingen svekket makten de tidligere har hatt til å definere Gud slik at han gikk klar av religionskritikk av den typen nyateistene kom med. Plutselig ble det litt vanskeligere, på skriftlærd vis, å nyansere. De mistet definisjonsmakt.

«Det er ikke i korridorene på Teologisk fakultet kristendommen defineres. Det er ute i bedehusene!» påsto nyateistene. Og det hadde de rett i. Skal man være helt ærlig, og det skal man jo, er det også dette gudsbildet som forkynnes av prester fra de mer liberalt anlagte teologiske fakulteter når de entrer prekestolen. Så hvis denne forståelsen av Gud er feil, er det noe grunnleggende feil med hvordan kristen gudstro formidles av kirken selv.

Men selv om nyateistene fnyste av hovne skriftlærde fra de teologiske fakultetene, så hindret det dem selvsagt ikke fra å brase ut i lange, høyttravende debatter med de samme teologene. Richard Dawkins har nærmest ikke drevet med annet de siste 10-15 årene. Da Dawkins var gjest hos Skavlan på NRK1 i starten av desember, handlet debatten (med Linn Ullmann) nok en gang om hvorvidt det er rasjonelt å tro på gud eller ikke.

Roten til alt ondt?

Det er imidlertid en annen og viktig side ved bevegelsen (og nå begynner jeg snart å nærme meg boka jeg skal omtale). Den nyateistiske vekkelsen, ja, man vel må kunne kalle den det, handler nemlig ikke bare om diskusjoner rundt hvorvidt det finnes en gud. Terrorangrepet i New York 11. september 2001 var et viktig bakteppe. «Imagine No Religion», står det på t-skjorter og klistremerker som selges i bevegelsen, der John Lennons ord står ved siden av et bilde av tvillingtårnene i New York.

Analysen er entydig: Hadde det ikke vært for religion, hadde altså ikke terrorangrepet skjedd. Det er religionens skyld. Slik er nyateistenes analyse av de fleste kriger der religion er involvert. Konflikten Nord-Irland skyldes religion. Israel-Palestina-konflikten det samme. Krigen i Syria drives av religion. For ikke å snakke om islamistiske terrorangrep – Hallo!

Viljen til en nyansert debatt om hva som driver folk til å tolke religion enten på en krigshissende eller fredsbejaende måte (ja, for religioner har potensial for begge deler), er det ikke alltid like enkelt å få gehør for. Et typisk grep er å lete fram diverse bloddryppende bibel- og koranvers som presenteres som bevis for religionens iboende ondskap og bestialitet. Troende som prøver å forvare religionen får høre at de lurer seg selv – at de er uærlige og fornekter jævelskapen som ligger i selve kjernen av det de står for.

Grovt sett kan man si at Richard Dawkins er eksponent for den delen av nyateismen som fokuserer på kritikk av ren gudstro, mens Christopher Hitchens og Sam Harris er de viktigste eksponentene for «religion er roten til alt ondt»-nyateismen. Den oppvakte leser klarer sikkert å gjette seg til at jeg ikke er så begeistret for den sistnevnte linja, og har mer sansen for nyateismens rasjonelle kritikk av gudstro.

Men før jeg går videre må jeg presisere at «det finnes ikke noen Gud»-nyateistene heller ikke alltid er verdens triveligste gjeng. Skråsikkerheten til en del av dem er svært lite kledelig. Det har aldri vært spesielt sympatisk å bygge seg selv opp ved å tråkke på og latterliggjøre andre. Vissheten om at man har rett, får ofte fram det verste i folk. Dawkins’ eskapader på Twitter samt «Elevatorgate» kan du lese deg opp på andre steder.

Lyskespark mot strå

Vel, så er vi endelig framme ved C.J. Werleman og boka The New Atheist Threat: The Dangerous Rise of Secular Extremists. Det ligger litt i tittelen at Werleman ikke er spesielt begeistret for nyateister. Men har han en god sak?

Tja, vi kan kanskje si det slik: Hvis vi tar de aller mest ytterliggående «religion er roten til alt ondt»-nyateistene, og så fjerner alle som først og fremst går løs på kristendommen, står vi igjen med en gjeng ganske fanatiske islamhatere. Kanskje noen rasister også. Hvis vi så ganske enkelt sier at det er de som er nyateistene, så har C.J. Werleman levert et velfortjent lyskespark av en bok til en ufyselig, aggressiv, intolerant, sneversynt, fastlåst og ufordragelig gjeng som får nøyaktig som fortjent.

Men lyskene Werleman sparker mot er laget av strå. Hele boka er et gigantisk stråmannsangrep. Werleman gjør ikke engang et forsøk på å forklare hvorfor han så til de grader gjør det samme mot nyateister som han selv anklager nyateistene for å gjøre mot de religiøse – nemlig å dømme en stor gruppe ut fra handlingene til et fåtall ekstremister.

Usaklighetene begynner i bokas aller første setning. Werleman påstår at mannen som drepte tre unge muslimer i North Carolina i februar 2015 gjorde det fordi han var nyateist og hatet muslimer. Werleman bruker dette forferdelige drapet som bevis på hvor farlig nyateismen er. Problemet for Werleman er bare at politiet veldig tidlig avkreftet at drapsmannen Craig Stephen Hicks var motivert av ateisme. Hicks hadde aldri ytret noe hatefullt mot muslimer. Facebook-siden hans levnet ingen tvil om at han var ateist, sågar anti-teist, men Hicks var også tydelig i sin støtte til de homofiles kamp og var nøye med å presisere at alle har religionsfrihet.

Ifølge politiet handlet det hele om en parkeringskrangel som dessverre endte på det mest tragiske vis, som det ofte gjør når eksplosivt sinne kombineres med USAs liberale våpenlovgiving.

Å få servert slike uredeligheter før du har lest ferdig første side, hjelper ikke særlig på troverdigheten. Bedre blir det ikke når han et par sider lenger ut i boka påstår at den kjente ateisten og islamkritikeren Ayaan Hirsi-Ali har uttrykt sympati for massemorderen Anders Behring Breivik. Jeg brukte femten sekunder på et Google-søk og fant ut det opplagte: Det stemte selvsagt ikke.

At Werleman gjentatte ganger bruker den forslitte sarkasmen om at nyateismen «i seg selv har blitt en religion», at nyateistene er «frelste» mens Dawkins & co er «guder», bidrar heller ikke til å rette opp inntrykket. Dette er banal argumentasjon. Og når han følger opp med å advare oss om hvordan ateistisk tankegang resulterte i Holocaust og Stalins pogromer, fullstendig uten nyanseringer, er troverdigheten nede på det absolutte nullpunkt.

Men han gir seg ikke. Werleman maler ut et bilde av nyateister som høyreekstreme, unyanserte islamhatere, slik at han etterpå kan komme inn og briljere med et «så enkelt er det ikke». I siste halvdel av boka har han kapitler om hvordan nyateister fungerer som nyttige idioter for amerikansk imperialisme, hvordan de bidrar til å legitimere økt overvåking i hjemlandet, samt hvordan nyateister konsekvent og utvetydig støtter Israel. For Israel kriger jo mot muslimer, ikke sant? Og da er det enkelt for nyateister å velge side, ifølge Werleman. Men palestinerne blir undertrykt og bombet i hjel i Gaza, forteller han oss. No shit, Sherlock!

Ikke på ett punkt trekker han inn det jeg alltid har oppfattet, og fortsatt oppfatter, at den nyateistiske bevegelsen primært handler om: at påstanden om Guds eksistens ses på som en vanlig vitenskapelig hypotese. At nyateismen er et vestlig fenomen og i hovedsak retter seg mot kristendommen, nevnes heller ikke av Werleman. For ham er nyateisme fanatisk og frådende islamhat. Lite annet.

Et annet poeng er at uanstendig store deler av boka er sitater, spesielt fra Chris Hedges, Reza Aslan og Noam Chomsky. På ett sted i boka har han klipt inn et seks siders langt sitat fra forfatteren Ahad Haadam. Et annet sted siterer han den kanadiske antiradikaliseringseksperten Mubin Shaihk over tre hele sider.

Oppgjør med egen fortid?

C.J. Werlemans bok blir fort mer interessant hvis man prøver å glemme litt hva som faktisk står i den, og heller prøver å se litt på forfatterens egen historie. Dette er nemlig ikke Werlemans første innenfor dette, ja skal vi si; fagområdet.

Werlemans første bok heter faktisk God Hates You. Hate Him Back. Den andre heter Jesus Lied. He Was Only Human. Werleman har nemlig selv vært en av disse rabiate religionshaterne! Så har han tydeligvis skjønt at den kompromissløse religionshaterlinja har sine svakheter, og gått over til å hate religionshaterne isteden. Noe sånt.

Slik sett fremstår boka mer som et oppgjør med egen fortid enn som et oppgjør med et noenlunde representativt bilde av hva nyateismen står for.

Men så er det noe som skurrer. For selv om Werleman i denne boka advarer folk mot å lese de gamle bøkene sine, er de samme bøkene listet opp i innledningen under tittelen «tidligere bøker av C.J. Werleman». Bøkene ligger også til salgs på nettsida hans og på Amazon, med reklametekster som «Boka argumenterer på grensesprengende vis at Gud i Bibelen er den mest ondskapsfulle figuren i hele historien» (God Hates You. Hate Him Back). Man blir sittende og klø seg i hodet. Den nye boka ligger faktisk ikke på nettsida hans i det hele tatt.

Til tross for at jeg mener Werleman grovt overdriver, skal jeg gi ham rett i en ting; Det er trolig mer kritikk av islam i bevegelsen nå enn det var i starten. Mitt inntrykk er at det har utkrystallisert seg to grupper. En gruppe har gått over til å bli mer opptatt av å formulere et positivt humanistisk livssyn koblet med kritikk av alle former for samrøre mellom stat og religion, mens en annen gruppe har gått mer tydelig i retning av en «religion er roten til alt ondt»-posisjon, med spesiell vekt på islam.

Likevel er det ikke dette siste som dominerer bevegelsen. Hvis Werleman har rett: Hvor er det nyateist-islamofobiske motstykket til Richard Dawkins’ og Laurence Krauss’ debatturne som trakk tusenvis av folk og ble til dokumentaren The Unbelievers (som du kan se på Netflix)? Hvis nyateistbevegelsen i USA er så islamofobisk som Werleman vil ha det til, hvorfor var det så få, om noen, som hylte opp om at det ikke var noe snakk om islam i det hele tatt da CNN sendte en dokumentar om USAs religionskritiske, sekulære bevegelse våren 2015?

Ateisten Matt Dillahunty er ikke spesielt opptatt av islam i tv-showet sitt. Det er ikke Hemant Mehta i bloggen The Friendly Atheist heller, til tross for at de to klart er en del av samme bevegelse. Og se på PZ Myers som går for å være en av de sinteste og mest aggressive nyateistbloggerne. På den siste humanistiske verdenskongressen, i Oxford, stod han og snakket om at han ikke vil være med på å tråkke på folk. Mannen han kritiserte var David Silverman fra American Atheists, en mann og en organisasjon som heller ikke bryr seg stort om islam, men heller har brodd mot kristendommen i sine protester mot julekrybber og monumenter med De ti bud på offentlig grunn.

Til slutt må vi snakke litt om Sam Harris. For Werleman er Harris den nyateistiske ondskapens episenter. Sant nok, Harris har definitivt kommet med en del uttalelser som er sterkt islamkritiske (som det også er god grunn til, dersom noen skulle tro jeg mener noe annet). Men er det grunn til den voldsomme demoniseringen Werleman driver med? Dette kan vi jo sjekke. Hva skrev for eksempel Harris, verstingen selv altså, etter terrorangrepet i Paris 13. november? Det er jo en god indikator på hvilken rabiat islamhater han er.

Jeg tok en titt på Samharris.org – Sam Harris’ offisielle nettside. For det første ser det ut til at Harris for tiden er mest opptatt av hvordan mennesker skal kunne fortsette å leve spirituelle liv uten religion. Han har nylig utgitt en bok om det, Waking Up: A Guide to Spirituality Without Religion.

Det står riktignok en del om islam og terror på nettsiden også. Etter tragedien i Paris gikk Harris ikke overraskende nådeløst ut mot ekstremistisk islam. Han advarer også sterkt mot å fornekte at islam som religion er mer egnet enn andre religioner til å legitimere terror. Han er blant annet meget kritisk til alle forsøk på å si at «dette ikke har noe med islam å gjøre», som for eksempel Barack Obama og mange andre ytret rett etter angrepet.

Samtidig gjør Harris oppmerksom på at nesten alle verdens muslimer er like opprørt over dette som ham selv. Harris skjærer på ingen måte alle muslimer over en kam. Han har nettopp gitt ut en bok sammen med den britiske liberale muslimen Maajid Nawaz, med tittelen Islam and the Future of Tolerance.

I et intervju med programmet Lateline på den australske kanalen ABC, som ligger ute på Harris’ nettside, slår Harris fast at det er meningsløst å forsøke å overbevise 1,6 milliarder muslimer om å bli ateister. Han mener den beste strategien er å snakke med liberale, moderate krefter innen islam med mål om å reformere de muslimske samfunnene innenfra. Det er den beste strategien for å få slutt på ekstremisme og terror, mener Harris.

Nyateisters manglende oppgjør med «islamofobien» til nyateistiske ledestjerner som Sam Harris er ett av hovedargumentene til C.J. Werleman. Hvis man tar en titt på hva virkelighetens Sam Harris mener, virker det hele en smule overspent.