Asbjørn Dyrendal svarer på Kjell Kristensens kritikk av anmeldelsen av boken Da Gud ble til.
Det kan være fristende å ta til motmæle mot dårlige anmeldelser. Et økende antall mennesker ser ut til å gjøre det, og Kjell Kristensen er en av dem.
Jeg har en viss sympati for det. Jeg fant tross alt ikke så mye pent å si om produktet hans, og det har neppe vært særlig festlig lesning. Det er derfor med beklagelse jeg (for samvittighetens og tidsskriftets skyld) går ham i rette én gang til.
Faktafeil og utdatert teori
Kristensen prøver i sitt tilsvar å gi til gode en fortelling om bokens mål. Anmeldelsen tar utgangspunkt i hvordan jeg leser hva «prosjektet» ble til, ikke de utallige problemstillingene han lister opp først i boken eller de to hovedtemaene han der stiller opp. Jeg kan imidlertid forsikre at boken ikke ville være mer vellykket om man tok utgangspunkt i det innledning stiller opp som spørsmål og mål, eller det Kristensen nå vektlegger.
Anmeldelsen forsøker å sette det boken delvis gjør, delvis forsøker å gjøre, i en faglig-historisk sammenheng. Det er derfor så store deler handler om noe annet enn Kristensens tekst. Jeg kunne selvsagt nøyd meg med å si at boken bruker som sin vesentligste teoretiske leverandør en teori som overveiende er feil og har vært utdatert i over hundre år, men det ville neppe leseren lært så mye av. Dessuten er det spor av mange andre påvirkningskilder i praksis.
Jeg kunne også gjort det enkelt ved å la store deler av anmeldelsen bare omhandle faktafeilene, heller enn å nevne et lite utvalg. Men listen er lang, så det ville fort fått karakter av lytehumor. Som alternativ valgte jeg å si noe om de ulike nivåene ting går galt på i teksten, fra de enkle faktafeilene som lett lar seg fikse, til de mer kompliserte problemene, som på grunn av Kristensens valgte løsning krever umåtelig mye bredere og dypere kunnskap å unngå.
Igjen har jeg valgt noen få eksempler som lar seg gjenfortelle rimelig kort. Andre måtte kuttes ut. Problemene er så gjennomgående at de er umulig å dekke i en anmeldelse.
Nå forsøkte jeg å pakke det nokså pent inn, delvis fordi jeg har sympati med hvor vanskelig det er, delvis fordi jeg synes det er hyggelig at noen forsøker å sette seg inn i så store deler av religionshistorien.
Som en eksamensbesvarelse
Jeg er blitt for gammel til å ha videre glede av å slakte dårlige bøker. I grunnen pleier jeg heller å legge dem bort etter et kapittel eller to, men Kristensen tar nok feil i sin intuisjon om at boken hans er lest slurvete og lite. Det er normalt bare to typer dårlig prosa jeg leser grundig: kildemateriale og eksamensbesvarelser. Kristensens bok er, som begge kategoriene tekster, sirlig kommentert, om enn ikke med så sirlige formuleringer, i margen tvers gjennom hele.
Av de to typene tekst minner Kristensens tekst mest av alt om en lang rekke eksamensbesvarelser. Jeg kjenner også godt igjen følelsen av å lese dem. Når man leser en sprikende, middels dårlig eksamen kommer sinnsstemninger som en berg- og dalbane med fortvilelse, irritasjon og oppgitthet, avløst av oppstemt optimisme og glede når kandidaten viser passasjer med glimt av innsikt, kunnskap og forståelse.
Spenner man forventningene lavt nok, er det nok slike passasjer i Kristensens bok til at man forstår at «kandidaten» er i stand til å levere noe klart bedre med tilstrekkelig forberedelse.
Det har han ikke sørget for selv, og forlaget har ikke bistått ham tilstrekkelig med å besørge det.
Men når man ser reaksjonene i etterkant er det ikke sikkert det ville hjulpet heller.
