Bok: Enøyd om islam

Fra 1/16.

Hege Storhaugs salgssuksess Islam: Den 11. landeplage byr på et bilde av islam og av situasjonen i Europa som er mer egnet til å tilsløre enn å oppklare.

I de senere år har det vært en stadig større muslimsk innvandring til Norge. Samtidig er islamisme på fremmarsj både i Midtøsten og blant muslimske diasporagrupper i Vest-Europa. Stadig flere nordmenn har følelsen av at dette er trusler som ikke tas på alvor.

Frykten kommer i flere varianter. En med sekulært ståsted kan frykte at en økende muslimsk befolkning med en sterk religiøs identitet kan true våre sekulære idealer. Ikke før har vi vunnet kampen mot kristne mørkemenn, så kommer det nye mørkemenn til landet.

En del konservative kristne ser på sin side islam som en konkurrent som sammen med «avkristningen av Norge» bidrar til å undergrave vår kristne arv og kultur.

Dette er nok bakteppet for at Hege Storhaugs bok Islam: Den 11. landeplage har hatt så stor suksess. Storhaug appellerer til begge disse gruppene, men språket tilhører den første. Språkbruken er sekulær og humanistisk. I den grad hun refererer til kristendommen, er det for å ufarliggjøre den. Dette kommer spesielt frem da hun kritiserer akademikere som Bjørn Olav Utvik for å sammenligne kristendemokrater med islamister.

Islam fremstår hos Storhaug mindre som en religion enn et ideologisk og politisk system, basert på tvang og sosial kontroll. Denne formen for islam søker dominans og aksepterer ingen konkurranse. Storhaugs prosjekt er å avsløre islams sanne ansikt, slik at alle skal forstå faren vi står overfor.

Gode poenger

Storhaug mangler ikke poenger. Det er lett å peke på store problemer i muslimske miljøer, det være seg kvinnesyn, jødehat, intoleranse og legitimering av vold. Angrep på ytringsfriheten, problemer med sosial kontroll i muslimske miljøer og radikalisering av unge muslimer har heller ikke blitt tatt på alvor.

Saudi-Arabia har uhindret fått sponse utbredelse av sin ekstremt intolerante versjon av islam rundt om i verden, inkludert i Europa. Hatpredikanter invitert av muslimske organisasjoner i Europa har fått fritt spillerom til å forgifte unge muslimers sinn.

Storhaugs poengtering av at salafismen er den raskest voksende islamretningen i Norge, med Islam Net som Norges største muslimske ungdomsorganisasjon, er også viktig. Denne bevegelsen burde få større motstand. I stedet har Aftenposten og flere andre tatt til orde for å betrakte Islam Net som våre allierte i kampen mot de mer voldelige islamistene. Man kan også argumentere for behovet for mer selvransakelse i den muslimske verden og de islamske bevegelsene i Vesten og et bredere og mer konsekvent oppgjør med den totalitære islamismen.

Storhaug skriver med den samme intensiteten som hun viser når hun deltar i debatter. Ingen kan beskylde henne for å stå fjernt fra temaene hun omhandler: Hun har bodd i Pakistan i en periode, har pakistanske venner, har reist i flere ghettoer i Europa («tapte områder», som hun kaller dem) og har i mange år fulgt tett med på og skrevet om innvandringsrelaterte problemer.

Boken har også rikelig med referanser til alt fra store tenkere som har uttalt seg negativt om islam, til rapporter og statistikker som viser skremmende holdninger og andre problematiske sider ved islam og muslimer.

Det egentlige islam består ifølge Storhaug av «sverdversene» fra Muhammeds tid som hersker i Medina, og ikke de tolerante versene fra da han var en forkynner i Mekka uten særlig makt. Selv om hun går med på at det finnes relativt harmløse muslimer – det hun kaller «Mekka-muslimene» – slår hun fast at Medina-islam er den dominerende.

Trusselen denne utgjør mot Europa er nærmest av eksistensiell art. De liberale elitene har sviktet i møte med barbariet, og nå er vi i ferd med å tape sivilisasjonskrigen. Europas skjebne vil være beseglet om bare to til fem år. Vi trenger heller ikke vente så lenge, for Storhaug har allerede sett at vi er på full fart tilbake til middelalderen: «Pilene peker mot et Europa som seiler inn i en ukultivert og udemokratisk periode. I en slik tidsepoke vil Medina-islam dominere.»

Alarmisme og overforenkling

Slike undergangsprofetier gjør at Islam: Den 11. landeplage blir en alarmistisk beskrivelse av islam og muslimsk innvandring.

Boken har grunnleggende, avgjørende problemer. Et av dem er at Storhaug overforenkler. I Storhaugs verden er islam årsak til alle problemene hun tar opp. Alle rapporter, statistikker, filmer og så videre tvinges inn i denne virkelighetsforståelsen.

Overforenklingen kommer til uttrykk allerede på det overordnede nivået, gjennom skillet mellom «Mekka-» og «Medina-islam». Denne inndelingen er hentet fra den kjente islamkritikeren Ayaan Hirsi Alis selvbiografi Infidel – My Life (Free Press, 2006). En slik inndeling kan være interessant som en del av en analyse av forskjeller i den historiske Muhammeds liv, for mye tyder på at det forekom et skifte i hans retorikk når han fikk mer makt. Men som forklaring på hvordan muslimer forholder seg til profeten og islams lære i dag, er den tilnærmet ubrukelig.

Hvor ubrukelig tankemodellen er viser seg i Storhaugs egen bruk av den, som når hun plasserer Aps nestleder Hadia Tajik blant Mekka-muslimene siden hun forsvarer sitt ekteskap med en ikke-muslim. Samfunnsdebattanten Usman Rana er derimot en Medina-muslim, til tross for at han gjentatte ganger har uttrykt sin støtte til demokratiet. Det kan virke som at enhver konservativ muslim er en Medina-muslim.

Et annet eksempel på overforenkling er iveren etter å gi islam skylden for problemene i ghettoene i Frankrike og Sverige. I en reportasje fra Marseille leser vi hvordan Storhaug har observert «En muslimsk gutt eller ung mann som dealer narkotika» (s. 35). Er den muslimske bakgrunnen mest relevant her? Det er ikke bare muslimer som selger narkotika, og problemer med kriminalitet og sosial kontroll er også utbredt i mange ikke-muslimske innvandrergrupper.

Storhaug rapporterer også om lignende problemer i Södertälje i Sverige. Plutselig snakker Storhaug om «arabere» (s. 60), noe som jo fort får leseren til å tro at det fremdeles er muslimer hun skriver om. Men Södertälje er kjennetegnet av en sterk konsentrasjon av kristne fra Midtøsten, noe som ikke kommer frem i teksten.

Et kanskje større problem er hvordan Storhaug maler et bilde av et Europa der alle muligheter for forbedringer og løsninger er borte. I kapittelet om Frankrike er konklusjonen at landet har nådd et «point of no return». I Sveriges tilfelle er det snakk om «en villet kulturell kapitulasjon». I Hege Storhaugs verden står vi foran en sivilisasjonskrig og Europas endetid.

Utstøting av potensielle alliansepartnere

Samtidig er Storhaug nærmest blind for pilene som peker riktig vei. For mens de ekstreme er blitt mer ekstreme, har de moderate motstemmene blitt mer synlige.

Demonstrasjonen mot ISIL og Profetens Ummah i Oslo 25. august 2014 blir riktignok omtalt i boken, men ikke som et eksempel på et aktivt engasjement mot ekstremisme blant muslimer. I stedet omtaler Storhaug den som lureri: «Det var ikke en markering for frihetsverdier. Det var en sekterisk demonstrasjon fra muslimsk side» skriver hun (s. 318), og hevder hennes pakistanske venner skal ha forstått «narrespillet». Ikke bare vi som stod bak demoen (LIM var medarrangør og jeg som generalsekretær var blant appellantene), men også «mediene, meningseliten og politikere» har hatt til hensikt å «ufarliggjøre og normalisere islam».

Det hører med til historien at det var sekteriske elementer til stede, siden krigføring mellom sjia og sunni-muslimer i Irak var en del av bakteppet for demonstrasjonen. Faten Mahdi Al-Hussaini, som ble trukket frem av media i etterkant, kom selv fra et miljø som var preget av den iranske sjiismen. Men under demonstrasjonen sto sunnier, sjiaer og ikke-muslimer side ved side mot ISILs barbari. Men dette avfeier altså Storhaug.

Tolerante og progressive tolkninger av islam får en ytterst marginal plass i Storhaugs skjema, faktisk blir de utdefinert ved at hun mener de er i strid med islams «grunnholdning». Feministene i islam er ifølge henne «dømt til å tape, fordi islam, som oppstod i en stammekultur for 1400 år siden, faktisk er dypt antifeministisk» (s. 142).

Dette er fullstendig historieløst, og ignorerer at islam har manifestert seg på ganske forskjellig vis på ulike steder og til ulike tider. Hva verre er, med sitt syn på islam som uforanderlig inntar Storhaug samme standpunkt som salafistene: De som tolker islam på en liberal måte er ikke ekte muslimer.

Etter å ha plassert langt på vei alle moskeer i Medina-kategorien, tar hun på slutten av boken til orde for å stenge «enhver Medina-moské» og forby «enhver Medina-bevegelse» (s. 330). Dette er ikke bare illiberalt, det er heller ikke noen løsning. Storhaug tror nemlig ikke verdikampen lenger kan vinnes. Dette fordi «vold virker. Politisk ledelse frykter omfattende opptøyer og vold fra Medina-muslimer» (s. 331). Vi er med andre ord dømt til å tape det hun kaller for «den tredje jihaden». Den første fant sted da arabere og berbere tok seg over Gilbraltar og erobret Spania i 711, den andre da Konstantinopel falt for muslimene i 1453. Og «den tredje kommer i første hånd fra borgere og bevegelser fra innsiden av våre grenser i form av ideologisk kamp mot frihetsverdiene våre».

Enøyd

Problemet med Storhaug er ikke at hun peker på mangler i integreringspolitikken eller finner skrekkeksempler i islamsk teologi. Det er lett å være enig i at mange av problemene hun omtaler har vært feid under teppet i den offentlige diskusjonen, og at det lenge var nettopp iherdige islamkritikere som Hege Storhaug som ropte varsko.

Problemet er Storhaugs mangel på evne til å differensiere tydeligere mellom muslimer. Selv om hun stadig hevder at hun opererer med et krystallklart skille mellom islam og muslimer, er det vanskelig å se dette i det hun faktisk skriver. Hennes «Medina-islam» omfatter nesten alle muslimer. Samtidig bortforklares, utdefineres eller mistenkeliggjøres alle muslimer som kommer med konstruktive bidrag.

Noe Hege Storhaug har til felles med dem som gjerne vil bortforklare muslimsk terrorisme, er at alt alltid handler om Vesten. Mens islam-apologetene alltid ser ethvert terrorangrep på uskyldige sivile som en reaksjon på amerikansk utenrikspolitikk, ser Storhaug på islams historie som en evig kamp mot vestlig sivilisasjon.

Så selv om Storhaug har gode poenger, er bokens svakheter så store og alvorlige at den ikke fungerer som premissleverandør for en opplyst og konstruktiv debatt. Den er først og fremst egnet til å befeste hennes posisjon i en polarisert islamdebatt.

En ting er sikkert: Hvis Storhaugs forståelse blir utbredt, blir det vanskeligere å bygge allianser på tvers av religioner mot de muslimske ekstremistene. Ekstremister som nettopp ønsker seg den sivilisasjonskrigen som Storhaug advarer om.