Humanist 1/16.

Hvem eier det norrøne?

De siste månedene har Soldiers of Odin fylt spaltemetre og sendeflater. Det finskinspirerte borgervernet hevder at de, uniformerte i sorte hettegensere med vikingsymbolikk, skal gjøre norske gater trygge mot skumle innvandrere.

Det har vært en blanding av sirkus og såpeopera. Slik blir det gjerne når Ronny Alte, som på forhånd har vært med på å kjøre Norwegian Defence League og Pegida i grøfta, importerer noe fra utlandet.

Det viste seg raskt at de norske «Odins soldater» var en broket forsamling, preget av kriminelle med dommer for ting som voldtekt, våpentrusler og narkotika. Lavmålet ble nådd da det viste seg at et sentralstyremedlem i organisasjonen som ville beskytte norsk ungdom, hyllet Breivik.

Det ser ut til at de som spådde at dette var over til påske, får rett.

Samme hvor patetiske slike prosjekter er, går media mann av huse for å dekke, og det var Odin i alle kanaler. Dette utløste igjen diskusjoner om det norrønes plass i norsk kultur.

I Finland, der Soldiers of Odin kommer fra, er det norrøne marginalt. Bruken av Odin som gallionsfigur for vigilantegruppa har ingenting med finsk kultur å gjøre – det står lite om Odin i Kalevala, for å si det slik. Hornene på hjelmen i Soldiers of Odins logo avslører da også at kunnskapen om vikingtiden ikke er overveldende. Snarere må Odin-referansene ses i lys av at grunnleggeren (som er åpen nazist) tilhører et internasjonalt miljø der det norrøne fungerer som et samlende symbolspråk.

I Norge er det en annen dans, og det blir misvisende når aviser som Jon Fosse snakker om å «ta det norrønne tilbake fra høyreekstremistene». For om sant skal sies har det norrøne aldri tilhørt ytre høyre i vårt hjørne av verden.

Joda, Nasjonal Samling likte norrøn symbolikk og nynazister som Varg Vikernes og Vigrid har kledd opp sine politiske prosjekter i vikinggevanter. Og ja, de har lykkes i å gi runer og vikingskip en dissonant etterklang hos mange. Men de har aldri klart å legge beslag på arven fra Odin.

Ikke minst er dette tydelig i måten det har vokst fram en subkultur med åsatruere som forsøker å gjenopplive norrøn religion. Den norske paraplyorganisasjonen for disse, Bifrost, fyller 20 år i år og i Egil Asprems artikkel om norsk nyhedendom møter vi en åsatrukultur som har like lite til felles med nazistene som Hadia Tajik har med IS. Selv om de har sine varianter av islamister å slite med.

Å blote til Odin vil nok alltid være en kuriositet i Norge, men på Island er nå én prosent av befolkningen organiserte åsatruere, og byggingen av det første hedenske gudshuset på tusen år er i gang. May-Britt Bjørlo Henriksen har vært på Island for å sondere terrenget, og igjen ser vi en religion som omfavner det moderne samtidig som den tar vare på det beste fra sagaøyas arv.

Men den norrøne arven tilhører heller ikke dem som bloter til Odin. Vi påkaller Odin hver gang vi innkaller til et møte på onsdag. Den kristne dagsavisen jeg abonnerer på har en humorspalte oppkalt etter Odins ravner.

Slik blir ikke den norrøne arven stengt inne i historiebøkene og på museene, eller i hovet som skal bygges på Island. I stedet blir det norrøne en levende del av vårt dagligliv. Og som arven fra kristendommen og opplysningstiden og alt annet som har påvirket norsk kultur og mentalitet tilhører den norrøne arven oss alle, enten vi er til høyre eller venstre, livssynshumanister eller hedninger, innvandrere eller innvandringskritikere.

Det er ikke bare et nordeuropeisk anliggende heller. Den amerikanske TV-serien The Vikings er kjempepopulær, og noe av det beste som er skrevet om norrøn mytologi er ført i pennen av den argentinske nobelprisvinneren J.L. Borges. Det norrøne er en del av verdensarven nå.

Bedre garanti kan man umulig tenke seg mot at Odin skal bli kuppet av en gjeng folk i hettegensere.