• Lars Akerhaug En norsk terrorist – portrett av den nye ekstremismen Kagge forlag, 2015 172 sider

Bok: Portrett av terroristen som ung mann

Audhild Skoglund

Audhild Skoglund

Audhild Skoglund (f. 1970) er folklorist og frilanser. Hun har gitt ut bøkene Sinte hvite menn (2013), Sekter (2011) og Jakten på en indre gud (1999).
Audhild Skoglund

Latest posts by Audhild Skoglund (see all)

Fra 1/16.

Lars Akerhaug har bedre grep om ideologisk radikalisering enn om den radikaliserte Larvik-boeren Hassan Dhuhulow.

Lars Akerhaug En norsk terrorist – portrett av den nye ekstremismen Kagge forlag, 2015 172 sider

Lars Akerhaug
En norsk terrorist – portrett av den nye ekstremismen
Kagge forlag, 2015
172 sider

I En norsk terrorist tar Lars Akerhaug for seg norsk-somaliske Hassan Mohammad Dhuhulows vei inn i terrorismen og søker å forstå radikaliseringsprosessen hans. Ferden går fra en barndom i Somalia, via oppvekst i Larvik, til radikale islamistiske miljøer i Norge og deretter til terrorgruppen al-Shabaab og Kenya. Det var der Dhuhulow endte sitt liv, i et spektakulært terrorangrep på et kjøpesenter i Nairobi hvor til sammen 67 menneskeliv gikk tapt i den islamske revolusjonens navn.

Fremmedkrigere har vært et hett tema i nyhetene de siste årene, og å forstå denne gruppen er et viktig prosjekt. I så måte er Hassan Mohammad Dhuhulows liv og radikalisering et ypperlig utgangspunkt for en interessant fortelling.

En fremmedgjort ung mann

Hassan Mohammad Dhuhulow ble født i Somalia, og det er her Akerhaug starter sin undersøkelse av hvordan det gikk som det gikk. Vi får vite om den fremtidige terroristens familiebakgrunn og de kaotiske forholdene i landet, med krig, sult og stammer som kjempet mot hverandre. Bildet som tegnes opp handler ikke bare om Dhuhulow, men også om bakgrunnen for den somaliske innvandringen til Norge.

En del av denne innvandringen er tvilsomme «familiegjenforeninger». I 1999 havnet nemlig unge Dhuhulow i Norge og Larvik. Offisielt var han da ni år, men den faktiske alderen skal ha vært to år mer. Han flyttet inn hos en familie i Larvik, som bare på papiret var hans egen.

Etter hvert som vi følger Dhuhulow videre får vi se bildet av en gutt og mann som aldri knyttet seg til det norske samfunnet. Han får aldri venner, han passer aldri inn, han lengter etter moren hjemme i Somalia. Han fryses ut og blir utsatt for rasistisk mobbing. Til slutt retter han blikket mot islam for å finne tilhørighet og mening.

Radikaliseringen kommer gradvis. I første omgang begynner Dhuhulow å be og kle seg etter konservativ islamsk skikk. Dette blir observert av omverdenen, som allikevel ikke blir bekymret. Dhuhulow slutter nemlig med slåssing og bråk og blir i stedet tilsynelatende en mønsterelev.

Utviklingen videre inn i radikal islam skjer gradvis, først via muslimske diskusjonsfora og nettprofeter, deretter til miljøer utenfor nettet hvor han støter på andre radikalere. På nettet blir han stadig mer aggressiv i retorikken, og alarmen går hos PST. En bekymringssamtale får imidlertid ikke den ønskede virkningen, siden Dhuhulow går under jorden. Neste gang han kommer opp til overflaten er det altså som terrorist i Nairobi.

Portrett uten modell

En av utfordringene til Lars Akerhaug er at En norsk terrorist ikke bare handler om en avdød person, men en som aldri var en offentlig skikkelse i levende live. For mange terrorister vi vet mer om, som norske Anders Behring Breivik, er det nettopp det at gjerningsmannen ikke døde i angrepet, som har gitt den rikeste kilden til informasjon. Dessuten hjelper det selvfølgelig om vedkommende slenger på et manifest. Men som det ofte har vist seg, er disse redigerte avhandlingene ikke særlig pålitelig materiale om terroristen selv.

Så hvordan løser Akerhaug denne potensielle floken om kunnskap til terroristen og radikaliseringsprosessen hans?

Hovedmaterialet hans er innlegg Dhuhulow skrev i ulike nettfora, og ut fra dem beskriver han hva den kommende terroristen tenkte og følte om både livet og religionen. Dette materialet er i seg selv svært omfattende, på flere tusen poster, ifølge Akerhaug. Og Dhuhulow har ikke bare skrevet rent ideologiske innlegg, han har også kommet med personlige refleksjoner om oppvekst og det mer private.

Dette i utgangspunktet rike materialet har Akerhaug supplert med intervjuer med tidligere klassekamerater og bekjente. Og han har brukt journalistiske reportasjer fra medier i inn- og utland. Så hvordan fungerer dette materialet? Er det egnet til å la leseren bli kjent med Hassan Mohammad Dhuhulow?

Både og. Materialet Dhuhulow selv har forfattet er uten tvil rikholdig og interessant. Det er allikevel tekster rettet mot et større publikum, og gjerne ikledd ideologiske ideer. Akerhaug er da også bevisst på at når Dhuhulow beskriver minnene om en venneløs og traurig oppvekst, er det fra et ståsted flere år senere, og etter at han har funnet seg en ideologi å tolke hendelsene gjennom.

Nettopp derfor blir et supplerende intervjumateriale viktig, og det er her boken – noe overraskende, ettersom Akerhaug er kjent for å få kilder på banen – svikter en del. Joda, vi får fragmentariske minner og ytre observasjoner fra naboer og klassekamerater. Men Akerhaug later ikke til å ha fått noen familiemedlemmer i tale, og intervjumaterialet virker tynt ellers også. Det er lett å mistenke at forfatteren har fått mange avslag på intervjuforespørsler, men strengt tatt vet vi ikke hvem eller hvor mange han har snakket med.

Følgen av dette er at Akerhaug egentlig ikke helt klarer å få tak i sitt portrettobjekt, som gjennom hele boken forblir litt diffus for leseren. Vi blir liksom aldri kjent med ham. Især er det tilsynelatende tynne intervjumaterialet påtakelig når Dhuhulows radikalisering i islamistmiljøet utenfor nettet er tema.

Radikaliseringsprosessen

Fokuset i En norsk terrorist er på radikaliseringsprosessen Dhuhulow gjennomgikk. Her er det hovedsakelig to faktorer Akerhaug ser for seg har spilt inn: ensomhet og utenforskap på den ene siden, og løsningen, som Dhuhulow finner gjennom islamismen på nettet, på den andre.

Det er lite nytt å hente i Akerhaugs beskrivelse av islamistisk radikalisering i internettets kriker og kroker, men han gir en grei og troverdig innføring i dette for den som er ukjent med materien. Akerhaug diskuterer også islamske begreper, trosforestillinger og miljøer på en inngående, men lettfattelig måte, naturlig nok med fokus på det som kan lede til ekstremisme.

En definitiv styrke med boken er at Akerhaug ikke går i fellen med å demonisere islam eller muslimer som sådan.

Akerhaug har ikke bare som mål å kartlegge. I En norsk terrorist søker han også svar på hvorfor Dhuhulow ikke ble stanset. Han mener det var tegn på problemer som burde vært tatt tak i allerede mens bokens hovedmann gikk på skolen.

Om lærerne ikke forstod seg på radikalisering og kan være unnskyldt for det, er det andre som får gjennomgå i klarere ordelag i boken. Ikke minst gjelder det sikkerhetstjenestene både i Norge og Kenya. Dhuhulow var i søkelyset til PST (Politiets sikkerhetstjeneste), men det er tydelig at Akerhaug hadde ønsket seg at tjenesten hadde videre fullmakter. Han er også klar på at norske myndigheter undervurderte trusselen fra islamismen i etterkant av 11. september-angrepene.

I tillegg plasserer Akerhaug noe av skylden for at Dhuhulow ikke ble tatt, på manglende samarbeid mellom ulike etater. Et problem var at man ikke har satt seg inn i islamistenes tankeunivers. Kunnskapsmangelen er ifølge forfatteren gjennomgripende, og Akerhaug har tilsynelatende liten tiltro til forskere og politikere så vel som etterretningstjenestene.

Men har så Akerhaug rett? Er det et system uten kunnskap, og to leirer som begge står steilt imot hverandre i forståelsen av radikal islam – de såkalte islamkritikerne ved Human Rights Services på den ene siden og «sosiologer» på den andre? Ifølge Akerhaug skjærer de førstnevnte alle muslimer over en kam, mens de sistnevnte bare ser på oppvekst og utenforskap og ignorerer ideologien.

Jeg får ikke beskrivelsen helt til å stemme. Det er vanskelig å vite hvilke «sosiologer» det er Akerhaug sikter til, men det er ikke akkurat nybrottsarbeid å registrere at det personlige og det ideologiske spiller sammen når noen ender opp som terrorist. Akerhaug legger vekten på sistnevnte. I hvor stor grad det har å gjøre med kildetilfanget, er uklart.

Anonyme kilder

Hvilket fører oss videre til det som er en ikke uvesentlig innvending mot prosjektet: Alle kildene er anonyme. Ikke bare de som har vært naboer eller klassekamerater eller på noen måte har hatt en direkte befatning med terroristen, men absolutt alle. Vi må stole på anonyme kilder som sier ting om PST, om andre etater, ja, til og med journalister og offisielle talsmenn Akerhaug snakker med, er anonyme. Det er ikke vanskelig å skjønne at mange vil være anonyme i en slik sak – men alle?

Akerhaug baserer seg også på skriftlige kilder, men har valgt å ikke inkludere kildehenvisninger. Dette er ifølge ham et bevisst valg, da han har ønsket å gjøre boken mest mulig leservennlig. Han nevner innledningsvis noen journalisters rapportering han har hatt spesielt stor nytte av, men avfeier ellers problemstillingen om kildehenvisninger.

Denne kombinasjonen av anonyme kilder og ikke-oppgitte skriftlige kilder som flyter sammen, er ikke helt god. I dag inneholder selv de fleste artiklene i nettavisene store mengder lenker som oppgir nettopp kilder, samtidig som man bestreber seg for å få kilder til å stå frem med navn, eller i det minste gjør mer rede for hva slags posisjon de har.

Det er imidlerid et interessant avsluttende kapittel i boken, hvor Akerhaug selv tar turen til Nairobi for å gjøre seg kjent med det miljøet Dhuhulow sannsynligvis befant seg i før terrorhandlingen. Her får vi en brukbar miljøbeskrivelse og innblikk i konspirasjonstenkningen lokalt som gjør at man ikke stoler på myndighetenes versjon av det som skjedde.

Kanskje fremstår Dhuhulow som en slags skygge mer enn et menneske fordi veldig få kjente ham. Men det kan like gjerne være forfatterens manglende evne til å få kjøtt på beinet, som har skylden. Det vi da sitter igjen med, er en lettlest og klart og tydelig skrevet bok, men samtidig en bok som ikke lodder særlig dypt.

Og som påfallende nok ikke griper leseren, til tross for det dramatiske materialet.

Del denne posten

Om forfatteren: Audhild Skoglund

Audhild Skoglund (f. 1970) er folklorist og frilanser. Hun har gitt ut bøkene Sinte hvite menn (2013), Sekter (2011) og Jakten på en indre gud (1999).