Rasekrig i Åsgard

Fra 1/16.

Islendingene bygger tempel til Odin. Det har fått amerikanske høyreekstremister til å juble, og andre til å skrive hatbrev. Forholdet mellom åsatrua og politikk er komplisert og sterkt stedsbasert. ^[1]

Halvannen time nord for Sacramento, California, ved foten til Sierra Nevada-fjellene, står et nyoppusset landsted blant ruvende redwoodtrær. Fremsiden prydes av en stor runestein, og gavlen er nylig blitt utsmykket med norrøn ornamentikk. Over inngangsdøren henger en gigantisk torshammer. Her har Ásatrú Folk Assembly (AFA) bygget Nord-Amerikas første permanente gudshus til ære for åsen Tor.

Det bygges hov som aldri før. På Island brøyt høyesteprest Hilmar Örn Hilmarsson i fjor grunn på tomta som skal huse islendingenes første norrøne gudshus på nærmere tusen år. Mens amerikanerne holdt sitt første blot i fjor høst skal islendingene åpne dørene i løpet av året.

Til tross for sammenfallet i tid mellom AFAs og det islandske Ásatrúarfelagiðs to prosjekter står disse gruppene for til dels svært forskjellige syn på hva norrøn religion og levesett dreier seg om.

Det gjelder ikke minst på det politiske plan. Da nyheten om Ásatrúarfelagiðs tempelprosjekt gikk verden rundt i fjor sommer vakte det stor entusiasme blant hedninger internasjonalt. Men da enkelte utenlandske åsatruere oppdaget høvding Hilmarssons liberale holdninger til innvandring og ønske om å vie homofile par, begynte hatbrevene å strømme inn.^[2] Det ble truet med å komme til Island så fort tempelet var åpnet for å gi det en ”korrekt” vigsel.

Mens Hilmarsson snakker varmt om toleranse og åsatruas åpenhet for mennesker av enhver bakgrunn, skriver AFAs leder, Steven McNallen, om åsatrueres plikt til å forsvare Europa mot islamsk invasjon.^[3] I kontrast til islendingene – og, som vi skal se, til våre hjemlige hedninger i Bifrost – har AFA satt ”The Preservation of the Peoples of the North” som et uttalt mål for organisasjonen.^[4] De nordiske hedningenes generelt sett liberale og humanistiske verdier har altså blitt en utfordring for åsatruere andre steder i verden, som gjerne ser til et mytisk Norden mens de bygger en religion tuftet på verdier som ikke deles av antatte trosfeller i den gamle verden. Hvordan er det blitt slik?

Om to typer hedninger

Forskere skiller gjerne mellom odinisme og åsatru som to ulike typer norrøn nyhedendom. Skillet reflekterer en blanding av historiske, teologiske, sosiale og politiske forhold. Odinisme er den mest politiserte formen og er historisk sett knyttet til høyreekstremisme. Åsatru ses i større grad som en del av den bredere nypaganistiske oppblomstringen siden 1950-tallet. Både historisk og sosialt har åsatruere dermed mer til felles med andre typer europeisk nypaganisme, som wicca og gudinnebevegelsen. Politisk sett er den mer variert enn odinismen, med en dragning mot venstreorientert og spesielt grønn politikk.

Odinisme og åsatru betegner først og fremst to sosiale og religiøse bevegelser med ulike historiske røtter. Odinismen spores gjerne tilbake til tyskspråklige strømninger i mellomkrigstiden, som blandet raselære og romantiske forestillinger om førkristne røtter med politiske drømmer om nasjonal renselse og gjenfødsel. De gamle germanske og nordiske guder hadde gode kår i den såkalte ”folkiske” (völkisch) blomstringen.

Denne fikk sitt mest esoteriske uttrykk i ariosofien – østerrikerne Guido von List (1848–1919) og Jörg Lanz von Lebenfels’ (1874–1954) eksentriske forsøk på å gjøre teosofenes lære om ”rotraser” og tidssykluser til et kart over samtidens sosiale, politiske og (slik man så det) rasemessige problemer – ispedd runemagi og utopier om et fremtidig Valhall på jord.^[5] Ariosofiske verker har fått en renessanse blant enkelte esoterisk anlagte nyhedninger, særlig gjennom Edred Thorssons Rune Gild og blant de som identifiserer seg som ”radikale tradisjonalister”.^[6]

Odinismen slik den gjerne defineres i dag har imidlertid tatt form utenfor Europa. En sentral skikkelse er den australske advokaten og nazisympatisøren Alexander Rud Mills (1885–1964). Mills utviklet en rasemystikk bestående av rosenkorsmytologi, frimureri og konspirasjonsteoretiske elementer, og håpet gjennom dette å rekonstruere en tapt førkristen ”angelsaksisk gullalder”. I 1930 publiserte han den innflytelsesrike boken Odinist Religion: Overcoming Jewish Christianity.

Rud Mills’ versjon av odinisme var strengt manikeisk: den baserte seg på en kosmisk krig mellom angelsaksisk ”ariskhet” og den ”jødiske kristenheten” med alle sine allierte makter. De religiøse elementene som ble trukket inn gjennom nordiske guder som Odin, Tor og Loke fungerte mest av alt som litterære triks for å reformere en underliggende kristen religionsforståelse i en ”hedensk” og raseorientert retning. Mills’ forslag om å opprette en ”Anglican Church of Odin” sier mye. Agendaen var først og fremst etableringen av et religiøst rammeverk til Mills’ politiske raseprogram.

Rud Mills’ program skulle imidlertid få innflytelse på 1960-tallet i USA, da den danske anarkosyndikalisten Else Christensen (1913-2005) la grunnlaget for den amerikanske odinismen. Christensen, som religionsforskeren Mattias Gardell kaller ”den raseorienterte hedendommens bestemor”, grunnla The Odinist Fellowship i Florida i 1969. Dette ble den første organisasjonen for nordisk hedendom i USA. Gjennom tidsskriftet The Odinist (grunnlagt 1971) ble hun en sentral aktør for spredningen av odinisme og nordisk nyhedendom generelt, og banet vei for senere grupper. I tillegg til å styrke koblingen til amerikansk ”white supremacist”-ideologi, spre en dypt konspiratorisk historieforståelse, og understreke den forestilte ”krigeretikken” til de gamle vikingene, formulerte hun også ideer som skulle bli innflytelsesrike utenfor strengt ”odinistiske” miljøer. For eksempel utviklet hun en fortolkning av de norrøne gudene som ”arketyper” etter Carl Gustav Jungs modell; mentale bilder genetisk innprentet i alle nordiske menneskers DNA.

Som statsviteren Jeffrey Kaplan skriver, er kjennskap til Rud Mills og den odinistiske tradisjonen som springer fra ham via Christensen og The Odinist-tidsskriftet, det klareste trekket som skiller odinister fra åsatruere.^[7] Mens en politisk agenda knyttet til høyreradikal og rasistisk ideologi ser ut til å være det mest sentrale elementet i denne formen for odinisme, er åsatru vanligvis ansett som mer religiøs i sin orientering og målsetning. Åsatruere er i langt mindre grad samlet rundt en bestemt politisk tolkning av det religiøse innholdet i norrøn sed og skikk.

Denne typen åsatrubevegelser begynte å dukke opp i ulike land omkring samme tid, på første halvdel av 1970-tallet. Organisasjoner dukket opp i Storbritannia, Island, og USA, tilsynelatende uten direkte kontakt eller gjensidig påvirkning.^[8] Ásatrúarfelagið på Island ble etablert av Sveinbjörn Beinteinson så tidlig som 1972. Det britiske Committee for the Restoration of the Odinic Rite fulgte i 1973. Den første amerikanske gruppen som forsøkte å ta norrøn nypaganisme i en noe annen retning enn de eldre odinistene, Steven McNallens Viking Brotherhood, hadde også sine formative år i denne perioden. The Viking Brotherhood ble omsider til Ásatrú Folk Assembly, som er stammen til en rekke senere avarter av amerikansk åsatru.

Fra nypaganisme til «gammel religion»

Religionshistorisk sett var disse hedningene del av en større trend. En mulig årsak til at uavhengige grupper dukket opp på omtrent samme tid er nok nettopp koblingen til den bredere oppblomstringen av nypaganisme, spesielt fra 1960-tallet av. Den generelle interessen i nypaganisme og okkultisme som preget denne tiden gjorde det enklere for noen av de som lot seg fascinere av eddadiktningen og den norrøne mytologien til å forsøke seg på en gjenopplivning av denne førkristne religionsformen, på samme måte som wiccanerne nylig hadde omfavnet det ”keltiske” og nysjamanister lot seg fascinere av ulike amerindiske religionsformer.

Skillet mellom odinisme og åsatru har sine praktiske fordeler, men kategoriene må ses som idealtyper. Det finnes åpenbart rasister som definerer seg selv som åsatruere, og selvdefinerte odinister som er dypt inne i en rekke andre nypaganistiske, okkulte, og religiøse retninger.^[9]

Som et substitutt for dikotomien har Mattias Gardell foreslått å se på rasespørsmålet i norrøn nypaganisme som et spektrum med tre hovedposisjoner. Den antirasistiske posisjonen ser på åsatru som en universell religiøs retning, åpen for hvem som helst, og tar gjerne eksplisitt avstand fra rasisme.^[10] Denne posisjonen antas å være den numerisk sett sterkeste, selv i USA. På motsatt side av spektrumet står den radikale rasistiske posisjonen, som definerer åsatru/odinisme som et uttrykk for den ”ariske rasesjelen” og ser det som en eksklusivt nordisk/germansk retning.^[11] Til sist finnes det en slags ”tredje vei” mellom de to polene, som Gardell kaller den ”etniske” posisjonen. Denne posisjonen forsøker, om enn ikke alltid lykkes, å skille rase fra etnisitet og knytte åsatru til en nordeuropeisk etnisitet. Etnisitetsbegrepet tenkes å inneholde et kulturelt og historisk aspekt som mangler i det kvasibiologiske rasebegrepet – men, når det kommer til stykket er det gjerne hud, hår og øyefarge som avgjør grad av ”nordeuropeiskhet” også her.

Disse problemene finner vi godt eksemplifisert hos McNallen, som i dag er noe av en åndelig leder for åsatrua generelt i USA.

Norrøn nypaganisme i Norge

Den tyske völkisch-bølgen gjorde seg gjeldende også i Norge i mellomkrigstiden, og her som på kontinentet brakte den med seg en fascinasjon for førkristne myter og religion. I Norge sto Tidsskriftet Ragnarokk sentralt i denne bølgen, et tidsskrift etablert i 1934 med Hans S. Jacobsen som redaktør.^[12] Medlemmene i den såkalte ”ragnarokksirkelen” kan ses som en motpart til noen av de hedenskorienterte gruppene i Tyskland. De hadde til eksempel utstrakt kontakt med Deutsche Glaubensbewegung, stiftet av Jacob Wilhelm Hauer.^[13] Artiklene i tidsskriftet presenterte en alternativ posisjon innenfor norsk nasjonalsosialisme: en nasjonalsosialisme med vekt på sosialisme, som Terje Emberland uttrykker det, men også med en ettertrykkelig interesse i hedensk norrøn kulturarv og pan-germanisme.

I krigsårene presenterte toneangivende skribenter i Ragnarokk en form for hedensk nazisme som sto i opposisjon til Vidkun Quislings regjering – en svak og borgerlig bevegelse, i deres øyne – men også i stadig større grad i motstand til det Tredje Rikes imperialistiske ambisjoner. En av de fremste figurene i denne tidlige nasjonalsosialistiske hedendommen var forfatteren og eventyreren Per Imerslund, som blant sine mange eventyr kjempet med falangistene i den spanske borgerkrigen, på østfronten mot Sovjet, og sto ansvarlig for innbruddet i Lev Trotskijs hjem i Norge i 1936.

En annen aktiv deltaker i sirkelen rundt Ragnarok var komponisten Geirr Tveitt, som ønsket å gjenopplive nordiske myter og norrøn kultur gjennom sine musikalske arbeider. Denne norrøne hedenske trenden ledet imidlertid ikke til noen nevneverdige arvtakere i etterkrigstiden. Etterkrigstidens landssvikoppgjør skapte nok et klima som var dårlig egnet for dette.

Norsk åsatru i nyere tid

En organisert åsatrubevegelse kom på plass ganske seint i Norge sammenlignet med andre land. Mens slike bevegelser dukket opp på 1970-tallet i Island, Storbritannia og USA, tok det enda noen tiår før Norge kom etter.

Det første mer eller mindre organiserte forsøket på å etablere en aktiv bevegelse rundt norrøn religion utviklet seg i studentmiljøet på Blindern på 1980-tallet. Blindern Åsatrulag (BÅL) gjorde et tidlig forsøk på å registrere et offentlig anerkjent trossamfunn tuftet på norrøn religion, men dette ble ikke noe av. Det aller første norrøne trosfellesskapet som lyktes med å få offentlig godkjenning, i 1994, var den obskure gruppen Odins Ætlinger. Ætlingene ser ut til å ha bestått av en kompisgjeng som, odinismens rykte tatt i betraktning, noe ironisk ønsket å unngå verneplikt på religiøst grunnlag.^[14]

Da var godkjennelsen av Bifrost som livssynssamfunn den 28. februar 1996 langt mer innflytelsesrik. Initiativet var det Draupnir, en gruppe entusiastiske unge åsatruere fra Våler i Solør, som sto for. Ambisjonen med Bifrost var å samle en rekke lokale blotslag av tilsvarende størrelse i et nasjonalt nettverk. Selv om Bifrosts organisasjonshistorie kan se noe broket ut – det første skismaet kom allerede i 1998, da Foreningen Forn Sed ønsket å skifte fokus fra bloting og æsedyrking til en bredere oppfatning av norsk folketro – har opprettelsen av en nasjonal paraplyorganisasjon endret det hedenske landskapet på en fundamental måte.

Den tidlige studentorganisasjonen BÅL, og dermed også den første antydningen til en organisert interesse i åsatru, grodde frem fra en subkultur preget av interesse i nypaganisme og okkultisme. Det var med andre ord en stor grad av overlapping mellom esoteriske strømninger som ritualmagi og den nye åsatrua. For eksempel forteller Bifrosts første høvding, May-Britt Henriksen, hvordan hun fant åsatruscenen gjennom en interesse i ritualmagi, sjamanisme, runer, og thelema^[15] – en nyreligiøs bevegelse som ble stiftet av den britiske okkultisten Aleister Crowley på starten av 1900-tallet, og som tok rot i Norge på samme tid og til dels i de samme miljøene som den nye åsatrua.^[16]

En annen eks-høvding, Harald Eilersen, forteller at han hadde vært fascinert av norrøn mytologi fra barnsben av, men at denne interessen også var kombinert med diverse okkulte strømninger, som Anton LaVeys satanisme – en retning som enklest lar seg beskrive som en teatralsk ”humanisme med horn”.^[17] Denne blandingen av esoteriske strømninger har det norske åsatrumiljøet i høyeste grad til felles med tilsvarende bevegelser andre steder. Åsatru må med andre ord ses som en del av et bredere nypaganistisk landskap, som låner fra moderne okkultisme så vel som fra lokal mytologi og historie.

Koblingen til okkultisme har imidlertid ikke vært uten sine problemer, noe som kom til syne i bruddet mellom Bifrost og Forn Sed. For utbryterne i Forn Sed var den inkluderende og tilbakelente holdningen som sentrale medlemmer i Bifrost viste overfor andre okkulte og nyreligiøse retninger problematisk. Det gjaldt også Bifrosts noe uklare skillelinjer til andre organisasjoner i det okkulte miljøet – spesielt heksebevegelsen wicca og den esoteriske ordenen Ordo Templi Orientis (O.T.O.), som er den største organisasjonen for religionen thelema. Den tidlige Oslo-avdelingen av O.T.O., Heimdall leir, var ledet av Egil Stenseth, som også var sentral i BÅL og etableringen av Bifrost.

Heller ikke disse grensedragningene er unike for norske forhold. Vi kjenner til lignende saker i USA, hvor den fremstående åsatrueren Edred Thorssons (alias for Stephen Flowers) svært intime relasjoner med den sataniske organisasjonen Temple of Set (en utbryter fra Anton LaVeys bedre kjente Church of Satan) ledet til et lignende brudd i det amerikanske åsatrumiljøet. Thorsson er nå best kjent som leder av den esoteriske organisasjonen Rune Gild, som blander satanisme, runemagi, åsatru, og en over gjennomsnitts appetitt for ”germanske” retninger som ariosofi (Flowers har oversatt den tidligere omtalte Guido von List til engelsk) i en unik form for esoterisk selvreligion med sterke likheter med satanismens «venstre hånds vei».^[18]

Kripos tar affære

I Norge kan nok åsatruas tette bånd til andre okkulte miljøer også forklare stigmaet som preget den tidlige bevegelsen i offentligheten. Gjennom hele den formative perioden på starten av 1990-tallet var Norge igjennom sin bit av en nær global moralpanikk knyttet til ”satanisme”. Alt som luktet av okkultisme var suspekt, med assosiasjoner til påstått sataniske ritualovergrep (fenomenet hadde til og med sin egen forkortelse – SRA, eller ”Satanic Ritual Abuse”) og etterhvert kirkebranner og metallmusikk. Kort sagt var det kulturelle klimaet på starten av 1990-tallet ikke spesielt vennligstilt til nye religioner som åpent leflet med magi, demoner og ofring til rare hedenske guder.^[19]

Siden de som etablerte norsk åsatru hadde en bakgrunn fra diverse andre okkulte og nypaganistiske retninger, inkludert thelema, wicca, og LaVeys satanisme, hadde dette spesielle klimaet en betydning for religionens tidlige omdømme. Det hjalp nok heller ikke at medienes bilde av skummel satanisme begynte å fokusere på ekstreme ungdomsmiljøer knyttet til svartmetallscenen – samtidig som sentrale aktører i miljøet, især Varg Vikernes, begynte å identifisere som odindyrkere og omfavne høyreekstrem ideologi.

Et illustrerende eksempel på hvordan dette klimaet påvirket åsatruere fant sted sommeren 1994. Draupnir, hedmarkingene som etterhvert skulle skrive seg inn i norsk religionshistorie gjennom opprettelsen av Bifrost, skulle holde blot i Våler på sommersolvervet. Medlemmene var svært unge – i all hovedsak rundt 15-16, få personer var over 20, og det var en overvekt av jenter.^[20] Med ettertidens briller kan blotet ses som en viktig formativ hendelse i norsk åsatrus historie. Kanskje dreier det seg om det første offentlige blotet på norsk jord på tusen år.^[21] BÅL-miljøet i Oslo hadde blitt invitert til å delta, med den intensjon at blotet kunne bli en stor samling av likesinnede og starten på en større bevegelse.

Å samle miljøet skulle imidlertid bli vanskeligere enn antatt. Av de nærmere 40 personene på invitasjonslista dukket kun tretten opp. Blant de som aldri kom, var to av de mest sentrale medlemmene av BÅL, Egil H. Stenseth og May-Britt Henriksen. De hadde nemlig blitt stoppet av Kripos.

Kripos skal ha fryktet at en gruppe Oslo-baserte ”satanister” var på vei til Våler for å brenne ned bygdas trekirke fra attenhundretallet, og instruerte derfor lokal politimyndighet om å avskjære en rekke navngitte personer og aller helst stoppe hele arrangementet.^[22] I tillegg til å hindre reisen til sentrale åsatruere i Oslo måtte flere av de unge medlemmene i Draupnir inn til politiavhør. Ungdommene ble imidlertid sluppet ut i tide, og blotet gikk som planlagt. De som til sist fikk anledning til å delta anså hendelsen som en suksess, og en rekke nye forbindelser skal ha blitt etablert til tross for mobiliseringsvanskene.

Rasisme og odinisme i Norge

Bifrost representerer hovedstrømningen av norsk åsatru: en esoterisk forankring, antirasistiske holdninger, og vekt på rekonstruksjon av ritualpraksis basert på mytologi og historiske kilder. Vi har imidlertid hatt den odinistiske, høyreekstreme varianten også her til lands. Selv vår tids verste høyreekstreme terrorist, Anders Behring Breivik, leflet med odinistisk tankegods før han landet på at det ville være mer effektivt å kle opp ideologien i en kristen ramme.^[23] I fjor sendte han også ut et brev til en rekke norske avisredaksjoner som tyder på at han har gjenfunnet Odin.^[24]

Breiviks odindyrkelse er imidlertid ikke noe han har funnet på selv. Den fremste aktøren i norsk odinsime har vært Tore Tvedt og Vigrid. – men vi kan også regne Varg Vikernes som en slags ideolog for denne retningen i Norge.

Gjennom en serie med intervjuer i kjølvannet av rettssaken i 1993 hvor Vikernes sto tiltalt for mord og brannstiftelse ble svartmetallpioneren et idol for skinheads med en dragning mot hedendom og for hedninger med en dragning mot nazisme. Bak murene etablerte han sin egen odinistiske organisasjon, Norsk Hedensk Front – som på et tidspunkt etterspurte ”eutanasi” for homofile og handicappede.^[25]

Vikernes påstår selv at han hadde vært interessert i norrøn religion og nynazisme i mange år, og kun hadde en ”satanisk periode” som del av en kalkulert mediestrategi i 1992.^[26] Gitt at dette er utsagn som tegner et i overkant rasjonelt og sammenhengende bilde av tidligere oppfatninger og handlinger, er det nok lurt å lese dem som posisjonering i samtiden heller enn data om fortiden. Hvordan det enn henger sammen; Vikernes’ intervjuer fra fengselet overbeviste flere svartmetall-”satanister” til å barbere hodet og følge greven i å bytte ut Satan med Odin og Hitler.

Vikernes representerer et ytterpunkt, men spørsmål om åsatru og rase later til å ha vært en ikke ubetydelig komponent i den tidlige åsatrubevegelsen i Norge. Anklager om en utydelig og unnlatende posisjon på feltet dukket også opp i spliden mellom Bifrost og Forn Sed i 1998. Som vi skal se om litt, ledet disse debattene internt i åsatrumiljøet til at Bifrost omsider tok en tydelig antirasistisk posisjon.

Forholdet mellom norrøn hedendom og nynazisme fikk imidlertid mer oppmerksomhet noen år senere. Under etterforskningen av det rasemotiverte drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia den 27. januar 2001 dukket navnet på en hittil ukjent organisasjon opp: Vigrid.

Vigrids grunnlegger, Tore Wilhelm Tvedt, var en gammel kjenning for de med kjennskap til norsk nynazisme, holocaustfornektelse og høyreekstremisme. Vigrids blanding av rasisme og antisemittisme med et odinistisk religiøst ferniss var imidlertid unik i norsk sammenheng. I en kartlegging av norsk nynazisme på midten av 1990-tallet blir for eksempel odinisme og hedenske tilbøyeligheter ikke nevnt med et ord.^[27] Kun mot tusenårsskiftet ble denne retningen en betydelig faktor blant norske høyreekstremister.

Til tross for at en form for hedensk høyreekstremisme eksisterte i Norge på 1930- og 1940-tallet, står Tvedts organisasjon uavhengig fra disse. Tvedt later ikke til å ha hatt kjennskap til ragnarokksirkelen; ofte nok hyller han den kristne Quisling, en av ragnarokkernes hovedfiender, som en patriot. Organisasjonen sto imidlertid i en lang og veletablert tradisjon internasjonalt. Selv om grunnlegger Tvedt heller ikke ser ut til å ha hatt direkte kjennskap til Rud Mills eller Else Christensen, så har han hentet det meste av inspirasjon fra amerikanske odinistmiljøer som har sprunget ut av denne strømningen.^[28]

Vigrids agenda sammenfaller da også i stor grad med selve idealtypen for odinisme: Her snakkes det om å utvikle et norrønt samfunn basert på norrøn religion, norrøne verdier og norrøn kultur, gjennom et løst organisert, desentralisert nettverk. Hovedfienden er en jødisk-kristen konspirasjon som importerer fremmede raseelementer til Norge. Det religiøse rammeverket kan synes naivt, overflatisk, og (lik Rud Mills) i stor grad avledet fra en kristen (eller kanskje snarere fororientalsk) religionsforståelse: ”Odin er stor og vi er hans utvalgte folk.”

Og Tore er hans profet.

Bifrost og Vigrid har ikke bare ulikt historisk opphav og ulike motiver. Det har også vært en eksplisitt og gjensidig grensedragning mellom de to. I et epostintervju med forfatteren i 2007 oppsummerte Tvedt sitt syn i vendinger som tydeliggjør hvilke elementer som er viktigst i Vigrids syn på norrøn religion og ”nordiskhet”:

”Jeg kjenner ikke til noen åsatro eller odinistiske miljøer andre enn Vigrid her i Norge. Bifrost er støttet av en anti-nordisk maktelite og kan fungere som en motstander til Vigrid fordi de hyller den nye verdensreligionen HoloCa$h, tar tydelig avstand fra Vigrid og andre som mener at norrøn religion springer fra det nordiske folket selv og deres blod. Bifrost ser sin ”tro” som like relevant enten du er mestizo, neger eller mongol. Det gjør at vi ler høyt av dem.”^[29]

Harald Eilertsen var høvding i Bifrost mellom 1999 og 2003, i perioden Vigrid dukket opp og koblingen mellom norrøn nypaganisme og nynazisme fikk mer oppmerksomhet. Han erindrer at åsatruerne i Bifrost ble berørt av endringene i landskapet som Vigrid førte med seg: ”Det var en endring i synet på hva vi holdt på med. Tidligere, når folk hørte at du var medlem i Bifrost og involvert i åsatru, ble de gjerne nysgjerrige og spurte hva det var for noe. Nå plutselig spurte folk om du var nazi.”^[30]

Den negative publisiteten odinismen brakte med seg skulle også ta andre former. Senere i 2001 konkluderte en ekspertgruppe nedsatt av justisminister Hanne Harlem med at et forbud mot ”nazisymboler” ville være et nyttig redskap for å bryte opp nynazistiske miljøer.^[31] Definisjonen av ”nazisymboler” som burde forbys var imidlertid svært bred, og omfattet blant annet runer som er i bruk blant hedninger generelt. Bifrost, som nå var blitt en offentlig anerkjent livssynsgruppe, ble i dette tilfellet konsultert. Forbudet ble aldri noe av.

Bekjempelsen av symbolforbudet ble sett som en seier ikke bare i Bifrost, men også blant åsatruere internasjonal. Eilertsen, som var høvding da saken utspilte seg, forteller at han ble kontaktet av Steven McNallen, lederen i Ásatrú Folk Assembly og redaktør for det innflytelsesrike tidsskriftet Runestone. Eilertsen ble invitert til å skrive en kort rapport om hendelsene i Norge, som ble publisert i Runestone.

Etterspillet gir et godt innblikk i forskjellene mellom norsk og amerikansk åsatru. Eilertsen ble bombardert av brev og eposter fra entusiastiske amerikanere som signerte med ”Blood and Honor” og lignende hvit makts-mottoer. ^[32]

Disse fortellingene illustrerer en intern kamp over politiske spørsmål i åsatrumiljøet som helhet. McNallen er en av de som har forsøkt en ”etnisk” tilnærming som i praksis holder døren til ekstremistiske og militante odinister på gløtt.^[33] Norske Bifrost har på sin side utviklet en uttalt antirasistisk posisjon, som tar tydelig avstand fra Vigrids ekstreme rasisme.

På 2000-tallet tok Bifrost en rekke konkrete steg for å tydeliggjøre disse grensene. Nettsidene hadde for eksempel advarsler om at personer som mener rasisme ”er forenelig med åsatru er IKKE velkommen hos oss i Åsatrufellesskapet Bifrost”, og gjorde ”riktige holdninger” overfor rasisme og nazisme til et eksplisitt medlemskriterium. I statuttene står det fortsatt å lese under seksjonen ”kode for etikk” at den som ”håner andre fordi de har en annen tru eller herkomst” skal regnes som ”uverdig”, og kan bortvises fra tinget.^[34]

Gjennom kampen mot rasistisk odinisme skulle også politimyndighetene, som tidligere hadde vært til hinder for organisasjonen, bli en alliert. Fra omkring 2003, da politiet gjennomførte en større operasjon mot Vigrid-miljøet som satte organisasjonen ut av spill for lengre tid, ble også Bifrost kontaktet av Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).^[35] Daværende høvding Eilertsen forteller at Bifrost så PSTs metoder som lite høviske, men at det likevel ble avtalt å holde en åpen kanal til PST. Dette fungerte som en toveis linje, slik at Bifrost selv kunne kontakte PST direkte dersom de opplevde trøbbel med nynazistiske individer eller grupper. Selv om angiveri harmonerer dårlig med Bifrosts etiske retningslinjer for høvisk adferd var denne løse alliansen nyttig i en tid da organisasjonen opplevde økt interesse fra uønskede elementer.

Antirasistisk åsatru internasjonalt

Bifrosts etter hvert svært uttalte antirasistiske posisjon har sin motpart også i andre land. Selv i USA antas det at brorparten av åsatruere har lignende holdninger.^[36] Det skyldes ikke minst organisasjoner som det nettbaserte Asatru Community^[37] og den langt eldre Ring of Troth – nå The Troth – som opprinnelig ble stiftet av Edred Thorsson og James Chisholm i 1987 og nå registrert som en non-profit religiøs organisasjon i delstaten New York. The Troth har gjennom årene utviklet en strategi som ligner Bifrosts. Nettsidene deres klargjør for eksempel fortsatt at

”The Troth does not support any misuse of Germanic religion and culture to advance causes of racism, white supremacy, or any other form of discimination”.^[38]

En av Troths tidligere ledere, forfatteren Kveldulfr Gundarsson (Stephan Grundy), har forsvart denne linja inngående.^[39] Med referanse til norrøn mytologi og historisk materiale om nordisk førkristen kultur forteller han sitt amerikanske publikum at ”raserenhet” slettes ikke var noe begrep for de gamle vikingene, hvor tverrkulturelle giftemål var høyt aktet og endog praktisert av gudene selv. Slik Gundarsson ser det, var Odin selv en ”rasekrysning”, sønn av guden Borr og kjempen Bestla. Videre vektlegger han at samhold og fellesskap ikke var tuftet først og fremst på blodlinjer, men snarere på delt kultisk aktivitet og deltakelse i ritualer. Disse aspektene finner vi også i Bifrosts retorikk mot Vigrid og andre rasebesatte hedningegrupper. Bifrost hadde for eksempel en egen side om ”Åsatroen og nazisme/rasisme” som sa at ”åsatro er verken basert på rase eller opphav, men på religiøse handlinger”, og at ”høvisk adferd og gjestfrihet er verdsatt høyt i åsatro”.

Hedninger i et mangfoldig samfunn

Høyreekstremister internasjonalt fortsetter å bruke Odin som et symbol for egne politiske synspunkter. Den norske forfatteren Bjørn Andreas Bull-Hansen fikk erfare dette da han skrev blogginnlegget ”No place for racists in Valhalla” tidligere i år, og ble nedstrømmet i hatbrev og drapstrusler fra i hovedsak amerikanske høyreekstremister.^[40] Vi har også nylig sett det i de sjarmerende ”Sons of Odin” i Finland, som noe underlig trekker på en fremmed gud når de ”forsvarer” finske gater mot innvandrere.

I Norge er imidlertid åsatruernes kamp mot odinisme i egne rekker i stor grad vunnet. Vigrid er i all hovedsak borte, og de fleste vet i dag å skille en torshammer fra et hakekors. Men hedningenes engasjement for bærekraftige verdier i et mangfoldig samfunn er på ingen måte over.

I 2012 vedtok Bifrost sin religionspolitiske plattform, som i det store og hele er et innspill til norsk kirke- og livssynspolitikk. Her gis det tydelig støtte til et endelig skille mellom stat og kirke, revisjon av formålsparagrafer, nedleggelse av KRLE, og endring av grunnlovens § 2 og § 4 som anses uforenelige med full religionsfrihet.^[41]

Som en bit av denne plattformen ønsker hedningene også ”velkommen til det flerkulturelle”:

“Vi mener det er en hedensk skikk å ønske alle velkommen. Vi mener at et flerkulturelt samfunn er en sunn utvikling fordi man har mye å lære av andre, og at å møte mennesker med en annen kulturell bakgrunn gir rom for refleksjon over egen praksis. De som ønsker å bosette seg her må selvfølgelig følge norsk lov som alle andre innbyggere.”

Med det er åsatrua blitt en kosmopolittisk bevegelse, med et verdensbilde tilpasset vårt århundres multikulturalisme.

 

Fotnoter:

1. Dette er en oversatt, forkortet, og lettere oppdatert versjon av artikkelen “Heathens up North: Politics, Polemics, and Contemporary Norse Paganism in Norway”, The Pomegranate 10.1 (2008): 41-69. ↑
2. “The Icelandic Pagan Association receives hate-mail from reactionary pagans abroad”, Iceland Magazine, 14. juli 2015. http://icelandmag.visir.is/article/icelandic-pagan-association-receives-hate-mail-reactionary-pagans-abroad ↑
3. McNallen, “Asatru – Defending Europe from Islamic Invasion”, Asatru Folk Assembly Blog, 23. januar 2015. ↑
4. “Declaration of Purpose”, Asatru Folk Assembly Website. http://asatrufolkassembly.org/about-the-afa/declaration-of-purpose/ ↑
5. Se Nicholas Goodrick-Clark, The Occult Roots of Nazism. ↑
6. Se Kennet Granholm, ”The Rune-Gild: Heathenism, Traditionalism, and the Left-Hand Path”, International Journal for the Study of New Religions 1.1 (2010): 95-115. ↑
7. Kaplan, “The Reconstructino of Ásátru and Odinist Traditions,” 195. ↑
8. Ibid. ↑
9. Se f.eks. Gardell, Gods of the Blood, 152. ↑
10. Ibid., 153. ↑
11. Ibid. ↑
12. Se Terje Emberland, Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945 (Oslo: Humanist forlag, 2003). ↑
13. Ibid., 111ff. ↑
14. Harald Eilertsen, epost til forfatteren, 19. juni 2007. ↑
15. Henriksen, epost til forfatteren, 26. mars 2007. ↑
16. For mer om thelema på norsk, se Asprem, ”Én vilje, hinsides godt og ondt: Etikk og livssyn for det Nye Aeon”, Din: Tidsskrift for religion og kultur 4 (2007): 23-41. ↑
17. Se for eksempel Asbjørn Dyrendal, ”Satanismens historie”, Humanist 1 (2007): 4-24. ↑
18. Se Granholm, ”Rune Gild”. ↑
19. For mer om denne perioden i Norge, se særlig Asbjørn Dyrendal, “Media Constructions of ‘Satanism’ in Norway (1988–1997)”, FOAF Tale News: Newsletter of the Contemporary Legend of Society 2(1997); Dyrendal, “Fanden er løs! En utviklingshistoirsk fremstilling av ‘satanisme’ som modern ondskapsforestilling”, Marburg Journal of Religion 5.1 (2000). ↑
20. Didrik Søderlind, “Politi mot æser”, Morgenbladet Weekend, 8.-11. juli, 1994, 4-5. ↑
21. Søderlind, “Politi mot æser”, 4. ↑
22. Eilertsen, epost til forfatteren, 3. juni 2007. ↑
23. For en dypere analyse av Breiviks bruk av odinisme og annen religion, se Asprem, ”The Birth of Counterjihadist Terrorism: Reflections on some Unspoken Dimensions of 22 July 2011”, The Pomegranate 13.1 (2011): 17-32. ↑
24. Silje Rognsvåg, ”Breivik mener Jesus er ’patetisk’”, Dagen 19. november 2015. http://www.dagen.no/Nyheter/hedning/Breivik-mener-Jesus-er-%C2%ABpatetisk%C2%BB-272638 ↑
25. “Greven driver hatgruppe fra fengslet”, Monitor. http://www.vepsen.no/monitorarkiv/artikler/hedensk.htm ↑
26. Vikernes, “Part I – The Origin and Meaning”, A Burzum Story, 2004. ↑
27. Katrine Fangen, “Living Out Our Ethnic Instincts: Ideological Beliefs among Right-Wing Activists in Norway,” 202-230 i Nation and Race: The Developing Euro-American Racist Subculture, redigert av Jeffrey Kaplan & Tore Bjørgo (Boston: Northeastern University Press, 1998). ↑
28. Tvedt sier han kun har hørt Christensens navn nevnt i en forbindelse med amerikanske odinister, og at han aldri har hørt om Rud Mills. Tvedt, epost til forfatteren, 10. juni 2007. ↑
29. Tvedt, epost til forfatteren, 10. juni 2007. ↑
30. Eilertsen, intervju, 2. april 2007. ↑
31. “Vil ha forbud mot nazi-symboler”, Dagbladet, 9. mars 2001. ↑
32. Eilertsen, intervju, 2. april 2007. ↑
33. Se også Gardell, Gods of the Blood, 260-1, 271. ↑
34. “Lovsett”, paragraf 2.4.1. http://www.bifrost.no/om-bifrost/lovsett ↑
35. Eilertsen, intervju, 2. april 2007. ↑
36. Gods of the Blood, 153. ↑
37. Nettsider: http://www.theasatrucommunity.org/#!about/cnec ↑
38. “About”, The Troth (hjemmeside). http://www.thetroth.org/index.php?page=about&title=About%Us%20|%20The%20Troth&css=style2&pagestyle=mid ↑
39. Se ibid., 162-164. ↑
40. Harald Fossberg, ”Blogget om Valhall, fikk drapstrusler fra amerikanske nazister”, Aftenposten 15. januar 2016. http://www.aftenposten.no/kultur/Blogget-om-Valhall_-fikk-drapstrusler-fra-amerikanske-nazister-8317782.html ↑
41. “Religionspolitisk plattform”, Bifrost. http://www.bifrost.no/om-bifrost/religionspolitisk-plattform ↑