• Menigheten Westboro Baptist Church er en blanding av storfamilie, sekt og hatgruppe. Foto: Wikipedia/HoppingRabbit34 CC-BY-3.0 https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

Sto Gud bak Utøya?

Vebjørn Selbekk

Vebjørn Selbekk

Vebjørn Selbekk (født 1969) er sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen. Han ble særlig kjent i forbindelse med den såkalte karikaturstriden for ti år siden.
Vebjørn Selbekk

Latest posts by Vebjørn Selbekk (see all)

Fra 1/16.

I denne artikkelen, basert på et foredrag i regi av Human-Etisk Forbund, ser Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk på ekstremisme i kristne miljøer.

«It takes one to know one», heter det. Jeg må innrømme at jeg et lite øyeblikk lurte på om det var dette som var tankegangen bak Human-Etisk Forbunds invitasjon til meg om å holde foredrag over temaet kristen ekstremisme. Det er jo slik jeg selv tidvis har blitt portrettert, ikke minst under karikaturstriden da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre snakket om «ekstremister på begge sider».

Et snev av konspiranoia hos meg der, altså. Sannheten er jo at dette er et tema som det både er viktig og interessant å dykke inn i. Men det er et vidt tema som trenger en rekke avgrensninger og klargjøringer for i det hele tatt å bli håndterlig.

Ekstrem religion og ideologi

La meg derfor begynne med klargjøringene. Det er viktig å slå fast at alle religioner kan avspore i ekstremistisk retning. Det finnes også et voldspotensial i alle verdensreligionene, selv om islam etter min mening står i en særstilling som den eneste verdensreligionen med en hærfører og en krigens mann som religionsstifter. Derfor er jeg uenig med min redaktørkollega Helge Simonnes fra Vårt Land, som på et møte i regi av Human-Etisk Forbund uttalte at «Det er ikke så veldig stor forskjell på tenkningen til fundamentalistiske kristne og fundamentalistiske muslimer». Simonnes nevnte spesielt Partiet De Kristne og TV-kanalen Visjon Norge, og jeg tar avstand fra sammenligningen mellom dem og muslimske ekstremister.

Samtidig er det viktig å ikke la islam sperre utsikten for andre religioners ugjerninger, eller for det faktum at muslimer også kan være ofre. Mens vi i Norge gjerne innbiller oss at buddhismen er en pasifistisk religion, begår buddhister i Burma vold og overgrep mot landets muslimske minoritet.

Faktum er nemlig at det dessverre er mennesker fra alle trosretninger som utøver sin religion på en destruktiv og voldelig måte. Folk som bruker religionen som et påskudd til å forakte, hate og i ytterste konsekvens drepe sine medmennesker. Lignende potensiale finnes også i ikke-religiøse ideologier, spesielt blant dem som påberoper seg et totalsyn på historien og den historiske utviklingen. Millioner av mennesker er drept i kommunismens navn.

For en kristen som meg er det, som man kan se, mye lettere å snakke om andre religioner og ideologier enn min egen tro. Men denne gangen er det altså kristendommen vi skal snakke om.

Og det mangler ikke ting å ta av.

Vi kunne ha snakket om den lange blodige arven som kristendommen har, og stoppet opp for å dvele ved korstogene: Den perioden i europeisk historie da paver, kardinaler og prester hisset opp massene til å gå i krig for å befri det hellige land. Anslagene over antall døde varierer, men det synes å være enighet om at vi i hvert fall snakker om et syvsifret tall når vi skal regne de som døde som følge av korstogene.

Vi kunne ha snakket om inkvisisjonen. Om henrettelser og bestialsk tortur i rettroenhetens navn. Om hekseprosessene. Om den kristne jødeforfølgelsen.

Vi kunne ha snakket om Lords Resistance Army, denne merkelige sektlignende kristne militsen som inntil nylig har operert i Uganda og landene rundt. I fotsporene deres har drap, lemlestelse, kidnapping og sex-handel fulgt. Spesialiteten deres er å forvandle unger til drapsmaskiner.

Dette foredraget vil jeg imidlertid avgrense til vår egen tid. Jeg vil også avgrense det geografisk, til Vesten og Norge. Jeg vil nemlig snakke om kristen ekstremisme her og nå: I vår egen tid, i vår egen kulturkrets og vår egen bakgård.

1) Kristent hat

Den første typen kristen ekstremisme jeg skal snakke om er det jeg kaller kristent hat. Jeg har vært kristenredaktør i mer enn 25 år, og har fått mye rart i posten. Jeg har også opplevd at kristne på ramme alvor har argumentert for at homofile bør henrettes. Men jeg må understreke at dette har skjedd svært sjeldent.

Men slikt hat finnes der ute. Et eksempel er amerikanske Westboro Baptist Church, en slags blanding av menighet og aktivistgruppe som det er verdt å nevne at ikke har noen ting med Baptistsamfunnet å gjøre.

Westboro Baptist Church har skapt overskrifter over hele verden ved å demonstrere i begravelsene til amerikanske soldater som var drept i Irak. Under demonstrasjonene poserer gruppens medlemmer med plakater med budskap som «God hates you» og «Thank God for dead soldiers».

Menigheten Westboro Baptist Church er en blanding av storfamilie, sekt og hatgruppe. Foto: Wikipedia/HoppingRabbit34 CC-BY-3.0 https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

Menigheten Westboro Baptist Church er en blanding av storfamilie, sekt og hatgruppe. Foto: Wikipedia/HoppingRabbit34 CC-BY-3.0

Hovedmålet for hatet til Westboro Baptist Church er USAs homofile. Gruppen driver til og med sitt eget nettsted med det talende navnet Godhatesfags.com: Gud hater homoer.

En annen amerikansk gruppe som faktisk går enda lenger, er den såkalte Army of God. Dette er en kristen terroristgruppe som har stått bak en rekke voldelig angrep mot abortleger og abortklinikker.

Disse gruppene deler et hat mot mennesker de mener ikke følger kristen etikk. Det er snakk om en slags følelse av moralsk overlegenhet som gir seg utslag i å se ned på og til slutt legge for hat de som ikke følger denne standarden.

En annen fellesnevner er tanken om at det at samfunnet tillater homofili og abort utløser Guds dom over en nasjon. Westboro Baptist Church mener at de soldatene som dør i Irak er Guds straffedom over at amerikanere. Slik blir døde mennesker noe å feire, et tegn på at Gud er virksom.

Vi finner igjen litt av den samme tenkningen om Guds dom også her i Norge. Men her dreier det seg ofte om at det er Norges manglende støtte til Israel som kaller denne dommen ned over landet. Denne tanken er et bærende element i den særnorske såkalte 22. juli-ekstremismen, og jeg skal komme tilbake til dette når vi omtaler den.

De aller fleste kristne vil mene at dette hatet er det stikk motsatte av det Kristus lærte sine tilhengere, og at de som hater i Guds navn har et forkvaklet gudsbilde. Men disse foreteelsene skjer innenfor den kristne religionen, av mennesker som sier de følger Kristus.

Og da må vi kristne – spesielt kristne ledere – ta avstand fra dette. Akkurat som muslimer bør ta avstand fra vold, terror og hat i islams navn.

2) Sekterisme

I 2004 kom et helt ukjent svensk stednavn plutselig på alles lepper. Fra et øyeblikk til et annet ble vi kjent med det lille tettstedet Knutby og den rystende saken som bar dens navn.

Vi stod overfor et drap og et drapsforsøk begått i en svensk frimenighet. Et tidligere dødsfall i menigheten ble også etterforsket på nytt som mulig drap. Etterforskningen og medieomtalen avdekket et lukket menighetsmiljø med svært spesiell både teologi og praksis. Sentralt stod en kvinne som ble karakterisert som Kristi brud og angivelig fikk budskap direkte fra Gud.

Det som også gjorde saken spesiell – og til en yndlingshistorie for skandinaviske tabloidaviser – var blandingen av åndelighet og seksualitet som preget menigheten. «Takk og lov for at jeg ikke gjorde alle gravid» ble (den norskættede) pastoren Helge Fossmo sitert på av VG året etter drapet. Fossmo snakket om den utsvevende seksualiteten som ble praktisert i den utad så konservative menigheten. Det var pastor Fossmos elskerinne og barnepike som til slutt drepte pastorens kone etter at pastoren hadde påvirket henne til å gjøre det.

Knutby er selvfølgelig et ekstremtilfelle. Saken er unik i nordisk sammenheng og det finnes ikke så mange europeiske paralleller heller.

Men menighetsmiljøer som utvikler seg i usunn retning og fører til en åndelighet på avveie, kan skje hvor som helst. Enkeltmekanismer og faresignaler er ikke så vanskelig å kjenne igjen: Det kan dreie seg om usunn lederdyrkelse. Det kan gjelde innskrenking av den personlige friheten til menighetsmedlemmer. At menighetsledelsen legger seg opp i hvem medlemmet er sammen med, hvor man drar på ferie og så videre.

Et annet faresignal kan være isolering fra andre kristne fellesskap fordi man anser seg som så spesiell og utvalgt at man ikke behøver slike tilknytninger. Til dette siste hører også ofte en demonisering av tilværelsen utenfor menigheten eller gruppen.

3) Israelvennskap som koker over

Jeg er en stolt Israel-venn. Mange av dere er sikkert uenige med meg i det. Men jeg mener det er mange gode grunner for å støtte Midtøstens eneste demokrati, den eneste rettsstaten, det eneste landet med full ytringsfrihet, full religionsfrihet og rettigheter for kvinner og minoriteter.

For meg er det også avgjørende viktig å støtte det jødiske folks rett til å ha en stat der de ikke lenger trenger å leve på andre nasjoners nåde. Et land der de ikke skal behøve å bli utsatt for antisemittisme, pogromer og utryddelse. Israelvennskap er for meg solidaritet med verdenshistoriens mest forfulgte folk.

Det jeg imidlertid ikke kan støtte – og som jeg er bekymret for og advarer mot – er israelvennskap som blir så endimensjonalt at det går over i forakt for og nedvurdering av andre folkegrupper i området.

Dessverre finnes det eksempler på slikt, også her i Norge.

Gro Wenske er leder i Stiftelsen for Bibel og Israel. Tidligere hadde hun ansvaret for Karmel-instituttet, en norsk-israelsk organisasjon som hennes far, Per Faye-Hansen, opprinnelig startet.

En kronikk hun skrev i min avis Dagen 17. november 2014 gir innblikk i det som etter min mening er lite hyggelig tankegods. Tittelen på kronikken er «De ugudelige skal bli utryddet av landet». Med sine 7700 delinger på Facebook ble den en av de mest spredte Dagen-kronikkene noensinne. Wenskes artikkel ble til og med brukt av advokat John Christian Elden under rettssaken mot lederen i den islamske ekstremistorganisasjonen Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain, i fjor sommer. Elden siterte artikkelen som et eksempel på at ekstremistiske uttalelser kan komme også fra andre religiøse miljøer.

Her er to utdrag fra Wenskes artikkel:

Hvor lenge skal Israel fortsette å mure seg inne og verden ikke bry seg? Nei, den eneste løsning er å kaste ut alle palestina-arabere som hater Israel, hele familier der de har barn som daglig driver med stein- og brannbombekasting mot jøder. De må vekk!

Min far Per Faye-Hansen ble ofte beskyldt for å være for radikal. For over 30 år siden sa han (han har nå vært død i over 20 år) at «araberne må ut av Israel. De vil ikke slutte med å drepe jøder før de ser sitt eget blod flyte»… Ja, jeg er nå overbevist om at Bibelen og min far hadde rett: Araberne må ut av Israel! De har 22 arabiske land å flytte til der de snakker arabisk har arabisk kultur og religion. La dem bo der!

I parentes kan vi bemerke at Wenskes løsning ville ha vært en etnisk rensning av 3-4 millioner palestinere. Wenskes artikkel er en eneste lang argumentasjon for hvorfor «fremmede», som hun kaller det, ikke bør få bo i Israel. Og for å gjøre det hele enda mer skremmende så tar hun Gud til sannhetsvitne på hvorfor arabere ikke bør få leve i Israel sammen med jødene. «Det synes ikke for meg som om Gud er enig i denne sameksistens», skriver hun i artikkelen.

Her i Norge har vi de siste årene vært vant til at det er muslimske ekstremister som snakker om at blod skal flyte. Jeg vil helst slippe å høre kristne predikanter henfalle til den samme typen voldsretorikk. Men i Wenskes tilfelle snakker hun jo faktisk direkte om fordrivelse av arabere og utgytelse av blodet deres.

Det er grunn til å nevne at en slik type overopphetet israelvennskap anses som et problem også av den israelske ambassade i Norge. Diplomatene der har flere ganger måttet rykke ut for å ta avstand fra spekulative uttalelser fra norske israelvenner.

I forkant av TV-aksjonen høsten 2011 sirkulerte det boikottoppfordringer mot Norsk Folkehjelp, som var gavemottager det året. Bak oppfordringene, som ble sendt rundt på sms og i sosiale medier, stod ikke navngitte israelvennlige miljøer. Norsk Folkehjelp skulle boikottes på grunn av organisasjonens holdninger til den israelsk-palestinske konflikten, selv om gavene denne gangen ble samlet inn til mineryddingsprosjekter helt andre steder i verden.

På innsamlingsdagen gikk Israels ambassade ut med en pressemelding der de tok avstand fra boikottoppfordringene og gjorde oppmerksom på at disse ikke hadde noe med staten Israel å gjøre. Ambassaden uttrykte i stedet støtte til Norsk Folkehjelps mineryddingsarbeid.

Da den kjente israelvennen Per Haakonsen på et KrF-møte i Sarpsborg koblet 22. juli-terroren til Norges forhold til Israel, så også diplomatene seg nødt til å reagere. Ambassaden sendte ut en pressemelding der de tok avstand fra det de karakteriserte som «spekulasjoner». Og ambassaden understreket at de identifiserte seg med ofrene for Utøya-terroren.

4) Kristen konspiranoia

Det er mange kristne i dag som føler seg marginaliserte. Kirken mister oppslutning, dåpstallene minker og det samme gjør støtten til kristen etikk. Flere lovendringer, som den likekjønnede ekteskapsloven, har blitt innført til tross for sterk motstand fra kristne miljøer. Derfor nærer mange kristne en dyp skepsis til samfunnsutviklingen.

Samtidig føler disse miljøene at det er umulig å komme til orde i pressen. At det synet man selv står for bevisst undertrykkes i samfunnsdebatten. At det offentlige ordskiftet er styrt av krefter som ikke ønsker å slippe til kristne stemmer i debatten. Ja, det er som om mediene er imot dem.

Enkelte sitter med en følelse av at samfunnet slik man har kjent det er i oppløsning, i ferd med å forsvinne.

Når ting går en imot, så er det noe dypt menneskelig i å finne noen å skylde på. Det må være noen andre som har ansvaret for at alt rakner. Det må jo være en sammenheng i disse endringene som er så massive og har kommet så fort? Og når man først tenker slik, er dessverre ikke konspirasjonstenkningen så langt unna.

Jeg nærer en dyp bekymring for den konspirasjonstenkningen jeg har møtt hos en del kristne. Jeg har blitt skremt av hvordan engasjerte kristne kan rote seg langt inn i de klassiske teoriene rundt Illuminati, Bilderbergergruppen og andre hemmelige organisasjoner som angivelig styrer samfunnsutviklingen bak kulissene. Eller andre typer konspirasjoner der man kombinerer de klassiske teoriene med ulike typer åndelige forklaringsmodeller.

For min egen del synes jeg det er tragisk å se hvordan ressurssterke mennesker rett og slett blir helt ubrukelig i virkelighetens verden. Begavede personer som kunne ha betydd en forskjell bruker tid, krefter og energi på å dyrke teorier og kunnskap som bare fører til at de blir enda mer isolert.

5) 22. juli-ekstremisme

Alt det vi har snakket om til nå, om kristent hat, sekterisme, israelvennskap som koker over og den kristne konspiranoiaen møter hverandre i en særnorsk form for kristen ekstremisme: Det jeg har kalt 22. juli-ekstremismen.

I fjor sommer kom boken 22. juli-profetien ut. I løpet av få uker solgte den 3500 eksemplarer. Det er solide tall for en norsk bokutgivelse, Ikke minst siden boken ble utgitt på eget forlag, forfatteren er helt ukjent og salget har foregått helt uten tradisjonell annonsering. Men budskapet i boken traff skremmende nok en nerve i enkelte kristne miljøer her i landet.

Jeremy Hoffs bok 22. juli-profetien argumenterer for at myrderiene på Utøya var Guds straff over Arbeiderpartiet og AUF.

Jeremy Hoffs bok 22. juli-profetien argumenterer for at myrderiene på Utøya var Guds straff over Arbeiderpartiet og AUF.

22. juli-profetien er skrevet av norsk-amerikaneren Jeremy Hoff. Han tilhører et lite bønnegruppemiljø og har en canadier ved navn Douglas Lilley (også han helt ukjent i kristen-Norge) som mentor.

Jeremy Hoffs budskap er at 22. juli-terroren kom som et resultat av Norges sviktende støtte til Israel. Det er for så vidt ikke et nytt standpunkt; jeg nevnte tidligere israelvennen Per Haakonsen som fremførte lignende tanker på et KrF-møte. Men Hoff går lenger enn Haakonsen. Der Haakonsen mente at Breiviks terror var en advarsel fra Gud, lar Hoff Gud få en enda mer aktiv rolle. Hoff argumenterer direkte for at Utøya var Guds straff over Arbeiderpartiet og AUF.

Hoff vil ikke høre på innvendinger om at Utøya-ofrene bare var barn. Det virker i stedet som han anser dem som en slags soldater i kamp mot Israel. Som han skriver i boken:

I virkeligheten var flesteparten av disse ungdommene mellom 16 og 18 år gamle, hvilket i mange land tilsvarer den omtrentlige alderen på en soldat. (…) De unge ofrene på Utøya var medlemmer av en politisk armé som på en meget reell måte har kjempet mot Israel i de siste drøye 40 år.

Hoff fortsetter:

Slik jeg ser det, er det ikke annet enn rimelig at medlemmer av samme organisasjon også ville ende opp som de uheldige ofrene, uansett hvilken alder eller grad av direkte ansvar de måtte ha.

I 22. juli-profetien kobles slike smakløsheter med et sammensurium av merkverdigheter som i forfatterens øyne er «profetiske».

I en kloakk-kum i Jerusalem finner en kompis av forfatteren et norsk pass. På Hoffs nettsider er det til og med lagt ut en video av dette mystiske funnet som, ifølge ham, forutsa Breiviks terror.

Hoff er også opptatt av det vi vel må kunne kalle en form for tallmagi. Han er spesielt fiksert på tallet 77, som han påviser tre ganger i Bibelen. Og ifølge ham er det tallet i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.

Også i denne saken trekkes KrF inn i virvaret av profetier og politikk. Jeremy Hoff skriver nemlig at han er i slekt med KrF-leder Knut Arild Hareides kone. Hun er Hoffs kusine, og følgelig har han «tilbrakt mange timer med lederen for KrF».

I boken beskrives dette som at det var «Herren som hadde gitt meg en overnaturlig tilgang til denne mannen». For Hareide var jo leder for Stortingets 22. juli-komité, må vite. Og nå fikk Hoff muligheten til å påvirke Hareide til å forklare det norske folk den virkelige årsaken til 22. juli: Norges fiendtlige holdning til Israel. Men Knut Arild Hareide var tydeligvis ikke så mottagelig for slike tanker. I boken konkluderer Hoff med at «Knut Arild fortsatt trenger nåde til å omvende seg».

I min verden er det et større behov for omvendelse når man har gitt Gud ansvaret for nedslaktning av unge, forsvarsløse mennesker. Når man ikke viser større empati med de som fortsatt bærer merkene etter terroristen på kropp og sjel. Eller for de som sørger hver dag i savnet etter sine kjære som ble så rått og meningsløst revet fra dem.

Da trenger man virkelig omvendelse. Eller eventuelt besinnelse, hvis man heller vil kalle det for det.

For dette er virkelig ekstremisme. Kristen ekstremisme.

Artikkelen er en bearbeidet versjon av foredraget «Kristen ekstremisme» holdt på et møte arrangert av Motoffensiv, et prosjekt i regi av Human-Etisk Forbund, Oslo fylkeslag i november i fjor.

Del denne posten

Om forfatteren: Vebjørn Selbekk

Vebjørn Selbekk (født 1969) er sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen. Han ble særlig kjent i forbindelse med den såkalte karikaturstriden for ti år siden.