Bok: De valgte livet

Fra 02/16.

Brødrene Håkon og Tor Edvin Dahl har skrevet en bok om sin oppvekst som pinsevenner. Vi som ikke kommer til himmelen er en viktig og opprivende skildring av livet i en menighet – og av veien ut av den.

Begge brødrene Dahl er kjente personligheter: Håkon er organist, men var i mange år journalist NRK, med kirke- og livssynsstoff som spesialfelt. Tor Edvin har skrevet et betydelig antall bøker, alt fra romaner og krim til biografier og lærebøker.

I Vi som ikke kommer til himmelen har de skriveføre brødrene skrevet hver sine kapitler, ganske jevnt fordelt gjennom boken.

Første del av Vi som ikke kommer til himmelen handler, slik første del av biografier gjerne gjør, først og fremst om oppvekst og familie. De to er begge født på 40-tallet, først Tor Edvin i 1943, og Håkon fem år deretter. Bestemoren, som var enke, eide og drev en ostefabrikk på Vålerenga i Oslo, sammen med Synnøve Finden, som knyttet sitt navn til firmaet så vel som til den populære pultosten.

Hele familien drev virksomheten i fellesskap med en gudfryktig nøkternhet som ville fått sosiologen Max Weber (han med teorien om den protestantiske etikks betydning for kapitalen og næringslivet) til å smile bekreftende.

Villaliv og menighetsliv

Villa på Kjelsås og disiplinerte tjenestefolk ble en del av hverdagen, hytte på landet og båt på fjorden. Likevel var det pinsemenigheten Salem på Sagene som fikk mest å bety for både sjefer, ansatte og barn. Her skulle det ikke sluntres unna med bønn, bibel og fremmøte i pinsemenighetens møter. Tor Edvin og Håkon måtte ikke bare stille opp på søndagsskole, barnemøter, sang- og musikkøvelser, men også på to-tre vanlige voksenmøter hver eneste uke.

De måtte stå til regnskap hjemme for alt de foretok seg, slik at det aldri var noen tvil om de holdt seg til troens leveregler. I deres oppvekst og ungdom gjaldt hele pinsepietismens register, som – tro det eller ei – var enda mer omfattende enn den lutherske bedehuspietismen.

Som pinsevenn måtte man holde seg unna kino, fotball, dans, tobakk, popmusikk, sminke, øredobber, verdslig litteratur, banning, alkohol – og selvsagt ikke-ekteskapelig sex i alle varianter, inklusive onani.

Siden jeg selv er oppvokst i et predikanthjem i samme bevegelse, vet jeg hvor viktig det var for menighetslederes familier å holde fasaden overfor andre troende så vel som til det verdslige naboskap. For markert «velstående» familier fra forretningslivet gjaldt ofte det samme. De fikk ofte en særegen status og rolle, ved at de ikke bare la mynt i kollektbøssen, men ofte sedler som kunne få folk i benkeradene til gispe.

Dahl-familien innbød gjerne forstanderen til søndagsmiddag og de tilreisende evangelister til overnatting og oppvartning. Her måtte alt være etter reglene. Og ved besøk og sosialt liv i dette miljøet, kunne de unge guttene ofte oppleve oppmuntrende kommentarer eller nærgående spørsmål om deres tro. «Hvordan har du det med Jesus?» var det vondeste spørsmål Håkon møtte, siden han til tross for det ene forsøket etter det andre aldri fikk Jesus inn i sitt «hjerte», altså ikke var blitt ordentlig frelst. For Tor Edvin var det ikke så ille å bli sjekket, for han hadde oppnådd en trygg status som frelst allerede som 8-åring.

Men for begge rådet i alle år usikkerheten om de egentlig var fullt ut akseptert av sine nærmeste i villaen på Kjelsås. Hvor høyt elsket var de egentlig? Av mor? Av far? Denne mangel på åpenhet, trygghet og nærhet i forholdet til foreldre og hjem satte merker i brødrenes sinn.

De to brødrenes miljøbeskrivelser fra kristent menighetsliv er god og viktig norsk kulturhistorie, og har samtidig et privat preg av psykologisk interesse. Men den personlige tonen reduserer ikke den almene betydning av det som fortelles om religiøs aktivitet, tro, og gudstjenesteliv.

Beskrivelsene av disse forhold vil kunne bekreftes av mange i samme generasjon som er blitt frelst som barn, døpt ved neddykking i skolealder og blitt tungetalere på samme tid. Men aktualiteten opphørte ikke med Aage Samuelsen! Rekrutteringen av mindreårige til denne type inderlig menighetsliv er heller økende enn det motsatte, selv om ytre rammer og pietistisk-moralsk regelverk er endret.

Fortapelse og frelse

Ved lesningen av Vi som ikke kommer til himmelen har jeg festet meg ved to varianter av skjebnebestemmende påvirkning av barn og unge. Begge disse er gjenkjennelig fra både norske og utenlandske oppgjørsbøker om evangeliske oppvekstmiljøer. (Gode eksempler er bøker av Margaret Skjelbred, Tilmann Moser og Julia Scheeres.)

Den ene påvirkningsfaktoren er skremslene om fortapelse og Guds straff, som kom til å prege Håkons liv. Det andre er opplevelseselementet i «møtet» med Jesus, frelsen, velsignelsen og åndsdåpen, som knyttet Tor Edvin til tro og bekjennelsen gjennom ungdomstiden (og enda lengre?).

Mens helvetesangsten i det tradisjonelle bedehus- og menighetsliv gjaldt livet etter døden, var i pinse- og vekkelsesmiljøet den samme uhygge også knyttet til læren om «Jesu gjenkomst» og skrekken for å bli etterlatt på Jorden «når de frelste toger inn», som det heter i pinsesangboken Maran Ata. Allerede i fem-seks-årsalderen var Håkons store skrekk ikke bare faren for å dø ufrelst, men også den skjebne å bli igjen her nede etter at familien ble hentet opp i skyen. Han skriver at alle vekkelsesmøter sluttet med ordene: «Så møtes vi neste søndag hvis Herren drøyer.» Ordene bar i seg noe grusomt, skriver han:

«For hvis Jesus ikke drøyde, hvis hans gjenkomst skjedde før søndag, ville han også innen søndag ha hentet alle de frelste, far og mor, boren min, hele menigheten, hjem til seg i himmelen, og jeg ville være igjen alene, dømt til evig ensomhet og smerte. Jeg var helt sikker på at en dag når jeg kom hjem fra skolen, ville huset være tomt.»

Jeg hadde det nøyaktig på samme vis selv, Håkon. Og vi var ikke de eneste. Men jeg ble frelst som 7-åring og slapp unna angsten. Det gjorde ikke du.

Håkon levde videre gjennom hele ungdomstiden og store deler av det voksne liv med følelsen av å stå utenfor det trygge fellesskap i troen på himmelen som det sikre mål. Det bibelske vitnesbyrd «Herren er min hyrde», ble for Håkon «Herren er min byrde», slik han selv har formulert det i sine oppgjørstekster.

Tor Edvin gikk i den andre trosfellen, som i like høy grad kan vurderes som et overgrep mot et barn – og med minst like store konsekvenser for livet: Den karismatiske menighets subjektive frelsesopplevelse, åndsdåp, tungetale, hallelujarop, begeistrede vitnesbyrd, misjonsiver. Det var indre og personlige forutsetninger som førte Tor Edvin inn i denne snaren, en annen type «gener» enn Håkons. Det var ikke angsten og syndenøden som drev Tor Edvin til botsbenken: «Så vidt jeg kan huske var jeg ikke plaget av frykt for dom og alskens elendighet. Helvete var langt unna», skriver Tor Edvin. Det som motiverte til en frelsesopplevelse var «snarere et ønske om å stikke seg fram. Gjøre seg bemerket, rykke opp, gå ut av barndommen og bli noe. Bli sett, bli inkludert».

Og slik ble han et markant vidunderbarn i Salem: frelst som 8-åring, døpt ved neddykking som 12-åring og tungetaler på samme tid. Det må være meg tillatt å innrømme at selv om jeg for min egen del også delte Håkons angst, gjenkjenner jeg noe av den motivasjon til suksess som preget Tor Edvinds valg og åndelige karriere.

Vekkelseskristendommen kan meget vel spille på to strenger, og flere med. Resultatet av de to forskjellige mentale reaksjoner – angst og lykke, ble imidlertid ikke to gevinster til menigheten, siden Håkon aldri ble frelst, knapt nok troende. Men Tor Edvin ble søndagsskolelærer.

Å bryte ut

Veien videre – og ut – har for begge brødrene de samme to utviklingstrinn, som også er gjenkjennelige for mange fra det miljø dette gjelder: Først skjer et suksessivt brudd på særegne leveregler. Deretter utvikles en ny basis for tro, verdier og livssyn.

Siden Tor Edvin var fem år eldre enn sin bror, var det han som først tok sjansen på å utforske det «verdslige» territorium. For ham, som så mange andre, ble litteraturen det første åpne vindu mot nye realiteter og verdier.

Moren håpet det var kristen og oppbyggelig litteratur han leste, og han startet riktignok med katolikken Graham Greenes roman Brighton Rock. Men etter hvert ble det i all hemmelighet hele rekken av bibliotekets klassikere. Og det skled lenger ut: Han gikk på kino, og så Storbyhavn med Marlon Brando. Og dermed var det ingen vei tilbake til det lukkede rom.

Han skriver: «De menneskene jeg møtte gjennom litteraturen, i filmer og på teateret, var både klokere, mer erfarne og ærligere enn de frelste i Salem. Mer levende!» Det går en interessant linje fra denne begeistrede anerkjennelse av litteratur og kunst til Tor Edvins eget omfattende forfatterskap, som begynte med noveller i kristne blader mens han var tenåring.

Med sin eldre bror som forbilde, ble det mindre problematisk for Håkon å i det stille overskride hjemmets og menighetens strenge leveregler. For Håkon ble musikk og kultur viktig for hans steg videre, både privat og i yrkeslivet. Tor Edvin oppsummerer det slik: «Jeg tror vi kan takke kunsten, både Håkon og jeg. Det var den som på hvert vårt vis gjorde det mulig for oss å slippe unna de lammende konsekvensene av vår trange lavkirkelige oppvekst.»

Tor Edvin har i bokens oppgjør med tradisjonelle kristne adferdsnormer også skrevet et kapittel om sex, noe som i og for seg ikke er overraskende. Når det kommer til stykket, er jo både tobakk, alkohol og andre forbudte nytelser, beskjedne synder i forhold til samleie for ugifte. Påbudet om avholdenhet før ekteskapet og monogami, «skaper en falsk virkelighetsforståelse», skriver Tor Edvin og avslutter med ordene «Sex er flott. Punktum».

Jeg går ut fra at han ville nyansere denne kraftsatsen om han ble bedt om å utdype sitt syn. Men selv med eventuelle forbehold, har han vel med disse ord uansett satt seg utenfor sidelinjen til de aller fleste organiserte kristne fellesskap.

 

Oppgjør med troen

Men hva tror nå brødrene Håkon og Tor Edvin om Gud og Jesus – i kristen forstand? Er de fortsatt kristne, litt kristne, kristne på sin egen måte? Svaret gir ikke seg selv av de refleksjoner de deler med leserne gjennom det meste av denne boken.

Tor Edvin har fra før skrevet en rekke andre bøker om kristen tro og praksis, både romaner og biografier. I bok etter bok har han vist oss alle sider av det menighetsliv han selv har tilhørt, med alvorlig innlevelse og forståelse, og uten å kamuflere sjenerende ubehageligheter.

Men selv han brøt med pinsekristendommen, meldte seg inn i Den norske kirke, og gikk til alters. Håkon på sin side meldte seg også inn i den samme kirke, hvor han hatt tillitsverv og i flere år har vært ansatt som organist.

Hvor står de nå? Boken svarer for dem begge:

Håkons konklusjon er dette: «Jeg har lagt spørsmålet om Gud til side. Det finnes ikke noe svar. For meg er Gud `den ukjente`. En Gud som aldri har svart meg.» Deretter beskriver han sitt livs verdier som «å vite at min oppgave, mitt liv, er å arbeide med kjærlighet i fellesskap, gjør meg takknemlig og stolt. Det er nok».

Tor Edvin legger i denne boken ikke spørsmålet om Gud og guders eksistens «til side». Han analyserer gudsforestillingen gjennom et langt kapittel, peker på selvmotsigelsene og usannsynlighetene i tekst og lære om Gud og guder. Han opererer heller ikke med `den ukjente` som en troens eller vantroens nødløsning, og konkluderer for egen del: «Opplevelsen av å være alene på Jorda, uten noen gud, uten noe evighetsperspektiv, virker ikke skremmende. Tvert imot. Den virker riktig. Det vi har fått, er livet.» Og skulle noen likevel ane et religiøst forbehold i denne kunstnerens poetiske ærbødighet for livet, gjengir jeg også hans egne og bokens siste ord: «For jeg tror ikke lenger. Nå er det sagt. Jeg tror ikke lenger.» Og annetsteds: «De skal få ha himmelen for seg selv. Jeg foretrekker livet.»

Slik blir konklusjonen ikke noen bitter finale. Tvert imot fremstår Vi som ikke kommer til himmelen som en takknemlig avklaring – og en hilsen til livet her og nå.