Bok: Kampen mot de greske gudene

Fra 02/16.

En ny bok hevder at ateisme har like lange tradisjoner som religion. Men kan moderne ateisme knyttes til filosofene fra antikkens Hellas?

Tim Whitmarsh er professor i gresk kultur ved Cambridge University, og i hans nye bok Battling the Gods: Atheism in the Ancient World ønsker han å vise at ateismens røtter strekker seg lengre tilbake enn opplysningstiden.

Det er en utbredt oppfatning at antikkens Hellas var gjennomsyret av religion. Whitmarsh ønsker å nyansere dette bildet av gresk religion og kultur. Hans argument er at ateisme hadde gode vilkår under den greske polyteisme, og at flerguderiet tillot et større tros- og meningsmangfold enn det den senere kristne monoteismen viste seg å gjøre.

Lovløs, ustyrlig og ugudelig

Ordet atheos – opphavet til ordet ateist – kommer fra gresk. Opprinnelig betød det «fravær av gud» og viste til en person som hadde blitt forlatt av gudene. Det ble brukt sammen med andre negative betegnelser som «lovløs» og «ustyrlig». Under det klassiske demokratiet i Aten i det femte århundret f.v.t. fikk begrepet så en ny mening. Ateisten ble til en person som selv skyver det guddommelige ut i kulden.

Whitmarsh skriver at det var verre å bli beskyldt for «ugudelig oppførsel» (gr. asebia) enn å bli stemplet som ateist. Årsaken til det var at asebia viste til holdninger og gjerninger som vanæret det hellige og var juridisk straffbart. Ateisme var snarere en personbeskrivelse, men ikke et brudd på statens lover. Ved å beskrive forskjellen mellom asebia og atheos forsøker Whitmarsh å vise at det ikke fantes noen offentlig fordømmelse av ikke-tro (atheos), men at handlinger og oppførsel som øvet vold mot offentlige helligdommer (som templer og ritualer) kunne få rettslige konsekvenser.

Antikkens Hellas var likevel ikke noen gullalder for religionskritikere. Juridisk forfølgelse av asebia kunne føre til dødsdom, med Sokrates som det mest kjente eksempelet. Ateistisk tankegods ble derfor ikke diskutert offentlig. Det fantes heller ikke noen form for «ateistiske klubber» der likesinnede møttes. Men ateistisk filosofi var tilgjengelig i skrevne kilder, som bandt ulike tenkere sammen.

Et eksempel på dette er hvordan Platons beskrivelse av kjetteri faktisk forteller oss noe om hvilke ateistiske ideer som var i omløp. Slike tekster ble dermed kilder for samtidens ateistiske tenkere, som ble kjent med hverandres ideer og kunne bygge videre på disse uten å være i direkte kontakt med hverandre. Ikke helt ulikt måten virtuelle nettverk som Facebook fungerer i vår digitale tidsalder.

Naturvitenskapen kommer

En av de mange filosofene Whitmarsh trekker fram for å vise ateistisk tankegods, er sofisten Protagoras. Protagoras argumenterte for at det som ikke kan erfares empirisk, heller ikke eksisterer. Dermed sådde han ikke bare tvil om gudenes natur, men om hvorvidt de i det hele tatt eksisterte.

Senere sofister satte spørsmålstegn ved alt av universelle sannheter, det vil si teorier som ikke var basert på vitenskapelige beviser. Disse betraktet religion som menneskeskapte forklaringer, som senere ble gjort til maktmiddel for sosial kontroll.

Blant andre som bidro til utvikling av et ateistisk verdensbilde var filosofen Demokrit. Ifølge han bestod ikke verden av annet enn atomer og tomrom. Selv om gudene gis plass i teoriene hans, så er de verken forstått som del av eller årsak til den fysiske virkeligheten.

Et annet eksempel er Xenofanes som viser til en guddom som er mer som en kraft i universet, en «beveger» som får materie til å ta form. Denne guden er ikke en handlende part som griper inn i verden, og er ikke personifisert som Zeus eller Afrodite. Slik tenkning muliggjør ateisme fordi det guddommelige reduseres til en abstrakt kraft og verden forklares med naturvitenskap.

Hypotesene til de før-sokratiske filosofene har riktignok ikke tålt tidens tann, men det har metodene deres, som den empiriske observasjon. Dette er fortsatt et av fundamentene for moderne vitenskap.

Den før-sokratiske filosofiens tvil og kritikk av religion fikk også innpass i gresk drama, som gjerne ble framført ved templet i forbindelse med ofringer og feiring av gudene. Tross religiøse elementer var de ifølge Whitmarsh ikke liturgiske eller dogmatiske, og bør heller ikke tolkes som religiøse riter selv om de inngikk i feiringen av Dionysos.

I tillegg inneholdt stykkene ugudelige karakterer som utfordret gudene, blant annet i Aristofanes komedie Fuglene. Whitmarsh hevder at liknende åpenhet ikke finner sted i monoteistiske kulturer, og spør seg om det finnes kirker, moskeer eller synagoger i dag som våger å diskutere ideene til Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris på en seriøs måte?

Dogmer og fordømmelse

Ifølge Whitmarsh er fraværet av hellige tekster en annen viktig faktor for antikkens meningsmangfold. Diktverkene Iliaden og Odysseen snakket om gudene, men som litterære verk var de ikke hellige, verken i form eller innhold.

Whitmarsh argumenterer også for at det ikke fantes noen form for religiøs etikk i gresk mytologi. I stedet har diktene en humanistisk moral, som hovedsakelig maner til at livet leves best i fellesskap med andre og basert på gjensidig respekt og omtanke. Dette er blant de få stedene i boka hvor han viser til en humanisme som ikke direkte tolkes som resultat av materiell naturvitenskap.

Whitmarsh hevder også at det ikke var noen institusjoner eller tekster som la opp til indoktrinering i antikkens Hellas. Men kan ikke indoktrinering ha foregått på en mer subtil måte? Man kan anta at mytologien var gjenstand for muntlig tradering og at læresetninger og religiøs moral ble muntlig overført, uten å bli nedskrevet som i de senere bokreligionene.

Skyte først og male blinken etterpå?

Whitmarsh ønsker å vise at ateisme alltid har eksistert, selv om religiøsitet ofte betraktes som normen og ateisme som avvik. Intensjonen er å låne øret til et lite segment av antikkens befolkning, men det er metodiske utfordringer ved å skrive deres historie. Mange av kildene er ikke bevart i sin helhet og det er vanskelig å si noe om hvilken betydning de hadde i sin samtid.

Whitmarsh beskriver gjennomgående de greske gudene som «lite guddommelige». For eksempel betrakter han gudedrap (gr. theomakhia) i gresk mytologi som uttrykk for ateisme. Dette er ikke helt uproblematisk.

Whitmarsh synes videre å mene at guder som gjør ukloke ting og viser sårbarhet, per definisjon ikke kan være guddommelige. Ambivalens rundt guddommer er imidlertid noe vi kjenner fra flere religioner, særlig hinduismen (som Shivas moralske dualisme) og den norrøne religionen (tenk bare på hvordan Tor skaper både kaos og orden gjennom sin egen dumdristighet).

Her får Whitmarsh et problem: Han skriver at gresk mytologi må forstås på sine egne premisser, men svikter med å gjennomføre dette selv når han samtidig vurderer guddommene som «mindre guddommelige» fordi de ikke er allmektige. Her mener jeg han anvender en terminologi hentet fra kristen monoteisme, som formaner at det kun finnes én gud og én sannhet og at denne er utelukkende god. Dermed bruker han en jødisk-kristen målestokk på antikkens greske religion og ender opp med å projisere vår egen tids ateisme på en teologi som bedre kan beskrives som annerledes.

Battling the Gods beskriver filosofiske retninger som muliggjør ateisme, men mer enn det kan den ikke gjøre. Det vil si; Whitmarsh kan ikke bevise ateismens omfang, men han kan si noe om dens ideologiske forutsetninger.

Kristne festbremser

Maktbalansen i det tidligere Romerriket bestod av imperiets politiske, juridiske og militære makt på den ene siden, og mangfoldet av lokale, religiøse og filosofiske identiteter på den andre. Nye internasjonale guddommer, som den egyptiske gudinnen Isis, den persiske guden Mithra og etter hvert de kristnes gud, ble tilbedt side om side med de tradisjonelle. Med andre ord var det et stort tros- og livssynsmangfold i starten av vår tidsregning.

Toleransen overfor meningsmangfold, ateisme spesielt, forsvant ifølge Whitmarsh da Konstantin gjeninnførte dynastiske arverekker og banet vei for kristendom som statsreligion. Med kirkemøtet i Nikea i 325 ble treenigheten og dagens rådende kristologi etablert, det samme ble definisjonen av kjetteri.

I 380 annonserer Theodosius at kristendommen er Romerrikets offisielle religion. Dette markerer overgangen fra et polyteistisk samfunn med religiøst mangfold til kristen monoteisme. For Whitmarsh betyr dette også meningsmangfoldets død.

Antikken – et liberalt ideal?

Leser vi Battling the Gods som et dypdykk i religionsskepsismens opprinnelse, er dette en spennende, lærerik og velskrevet bok. Denne formen for historieskrivning har sin fordel i at den kan gå i dybden av ett tema, og der innfrir Whitmarsh med glans. Han lykkes godt med å vise hvordan naturvitenskapen utviklet verdensbilder uten referanser til det overnaturlige.

Analysene hans av Odysseen og Iliaden, samt av det greske teateret, blir mer problematiske fordi han selv definerer hva som er religiøst og hva som bare kan se ut som det. Dermed lukker han muligheten for at religiøsitet og spiritualitet kan oppstå uten presteskap, dogmer og gudsbegreper slik vi kjenner dem.

Whitmarsh skiller seg fra nyateistismen ved at han ser optimistisk på muligheten for at ateistisk filosofi kan fortsette å blomstre i virtuelle nettverk som Facebook, også i samfunn med begrenset tros- og ytringsfrihet. Faktisk mener han at slike nettverk – at tekster snakker sammen – har vært avgjørende for ateismen helt siden antikken.

Det er også tydelig at han mener at antikkens samfunn utviste en toleranse overfor tros- og meningsmangfold som bør være et eksempel til etterfølgelse. Vi kan nok enes om idealet om et åpnere og mer tolerant samfunn, selv om omveien om antikken ikke var like åpenbar for oss alle.