• Mohammad Usman Rana: Norsk islam: Hvordan elske Norge og Koranen samtidig

Bok: Muslimsk pilegrimsferd til USA

Mahmoud Farahmand

Mahmoud Farahmand

Mahmoud Farahmand (f. 1979) kom til Norge fra Iran i 1988. Han har studert arabisk og Midtøstenkunnskap og har blant annet bodd i Egypt. Tidligere har han vært styremedlem og leder i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold). Nå leder han Høyres Mangfoldsutvalg.
Mahmoud Farahmand

Latest posts by Mahmoud Farahmand (see all)

Fra 02/16.

Usman Rana har reist til USA for å få inspirasjon til norsk islam. Dessverre lar han den kritiske sansen ligge igjen hjemme, og blir blendet av amerikansk glamour.

Mohammad Usman Rana: Norsk islam: Hvordan elske Norge og Koranen samtidig

Mohammad Usman Rana:
Norsk islam: Hvordan elske Norge og Koranen samtidig
Aschehoug

Den konservative muslimen og samfunnsdebattanten Muhammad Usman Rana er aktuell med boken Norsk islam: Hvordan elske Norge og Koranen samtidig. Rana mener det haster å finne en forståelse av islam som er tilpasset en norsk virkelighet, og vil gjerne hjelpe til.

Rana starter sin jakt på et norsk islam på et litt overraskende sted: USAs vestkyst. I 2012 reiste han nemlig på en inspirasjonstur til Zaytuna College, det eneste islamske universitet i Vesten. Å si at Rana blir begeistret ville være en underdrivelse:

Jeg mener at vestlig islams ubestridt fremste lærested – og tankene som produseres der – kan gi oss uvurderlig inspirasjon under utviklingen av norsk islam. I praksis kan denne tankeutvekslingen skje ved at unge norske muslimer studerer ved colleget, og i fremtiden kan bli norske imamer. Dette kan høyere norske utdanningsinstitusjoner tilrettelegge for ved å inngå samarbeidsavtaler med Zaytuna College. Jeg tror et slikt samarbeid er mer realistisk og levedyktig enn en egen imam-utdannelse i Norge, hvor det bor nokså få muslimer.

Muslimene Rana møter ved Zaytuna ligner påfallende på sine kristne motparter i de amerikanske kirkene (jeg har selv bodd i USA, hos en vertsfamilie som tok meg med til kirken hver søndag). De er godt utdannede og vestlige, velartikulerte og velkledde.

Velstående er de også. Rana beskriver en veldedighetsmiddag for Zaytuna som avholdes ved et fasjonabelt hotell. Bordene er dekt med hvite duker, alle er pent antrukket og selvfølgelig holdes talene på engelsk. Forfatteren forteller at Zaytuna fikk inn 12 millioner dollar denne kvelden, en enkelt donor ga 250 000. Som ved andre amerikanske universiteter selges det også «murstein» – disse koster 6000 dollar stykket.

Konvertittene i spissen

Summene i seg selv er ikke viktige, det som er interessant er hvordan forfatteren setter dette i kontrast til måten ting gjøres hans hjemland:

Jeg må nesten humre litt for meg selv når jeg tenker på hvordan innsamlinger gjennomføres av moskeer og muslimske organisasjoner i Oslo (…) Det vanligste er at en mann går gjennom alle radene i moskeen før og etter fredagsbønnen, med et klede der folk kan slenge inn en hundrelapp eller to (…) Maten legges som regel frem på en plastduk på gulvet…

Det er her forfatterens elitære, nesten snobbete tilnærming kommer klarest til syne. Rana, som kommer fra det som han selv (indirekte) beskriver som en pakistansk slekt fra overklassen, er beklemt av en del av det han opplever i de norske moskeene, der folk sitter på gulvet mens importerte imamer fra gamlelandet holder prekener på alt annet enn norsk.

Zaytuna College er grunnlagt av Hamza Yusuf, en amerikaner som konverterte til islam i 1977. Yusuf har skrevet en rekke bøker og er blitt kåret til Vestens mest innflytelsesrike muslim. For Rana har han nærmest legendestatus:

Jeg har snakket med flere mennesker, fra ulike kanter av verden, som hevder at Yusufs taler har forandret dem, som mennesker, deres syn på islam og livet generelt.

Miljøet ved skolen er sterkt preget av folk som har fulgt i Yusufs fotspor, og nesten samtlige av de forfatteren kommer i samtale med er nettopp disse konvertittene. Men Rana drøfter aldri hvorfor det er konvertitter som har tatt ledelsen i å utvikle en vestlig eller amerikansk islam.

Når Hamza Yusuf kommer med en kraftsalve om at «vi som konvertitter har (…) større evne til å forstå både religionen og kulturen vi lever i», problematiserer Rana ikke dette det minste. Ikke gir han uttrykk for egne tanker rundt temaet heller.

Syvende skriftlærde i huset

Rana bruker mye tid på å oppsøke og samtale med religiøse autoriteter for å finne ut hvordan norsk islam kan se ut og hvilke tolkninger som skal legges til grunn. Men på ingen tidspunkt kommer det frem kritiske tanker rundt disse ekspertenes uttalelser og analyser. Dette er for så vidt typisk for konservative muslimer som Rana, som sjelden er interessert i å tolke selv.

Til tider blir det nesten komisk. Som når Rana diskuterer med den norskættede lærde Ingrid Mattson, som Rana ser for seg at kan få en viktig posisjon innen utviklingen av norsk islam.

Jeg blir tatt imot på hennes kontor – og rett innenfor døren blir jeg møtt av hundemat. (…) Mattson utbryter «jeg deltar i pro-hund-korstog i de muslimske miljøene. Jeg har en hund og er stolt av det!».

Mattson fortsetter med å forklare at muslimers anstrengte forhold til hunder beror på en misforståelse om at hunder er urene dyr. Det er jo hyggelig at Mattson er en hundevenn, men det ville være underlig om det bare var muslimers syn på hunder som var resultat av en misforståelse. Kunne man ikke tenke seg at det var en del annet de hadde bommet litt på også? Men igjen problematiserer Rana ikke, i stedet fortsetter han sin vandring uten så mye som å løfte på øyebrynene.

Den kanskje mest alvorlige problemstillingen er hvorvidt islam og/eller Koranen krever dødsstraff for de frafalne. Det sier litt om hvor ille stelt det er med kritisk tenking blant norsk-islams frontfigurer at Rana må ha en ekspert til å komme med en tolkning.

Heldigvis sier Hamza Yusuf at til og med de frafalne har rett til å leve et godt liv, men også Yusuf må henvise videre til en annen lærd, Al Alwani som er utdannet ved Al Azhar, den høyeste religiøse utdanningsinstitusjonen innen sunni-islam.

Det er også påfallende hvor lite Rana og hans intervjuobjekter diskuterer profeten Muhammed som rollemodell. For selv om islam er krystallklar på at Muhammed kun var et menneske, mener de skriftlærde at profeten ikke bare var et gjennomført godt menneske, men det perfekte eksempel for oss alle.

Det gjør at man gjerne unnlater å snakke om problematiske sider ved profetens liv og islams historie. Så når Rana skriver om islams forhold til andre kulturer og religioner, er det uten å engang nevne hva som skjedde med de som ble utsatt for muslimske invasjoner og okkupasjoner.

Ingen reform

Med de amerikanske ekspertene i ryggen banker Rana inn at islam ikke trenger reform. Hamza Yusuf sier det slik:

Ingen kan forandre essensen av islam. Vi må beskytte islam mot forandring. Profeten Muhammed sa tydelig at vi ikke må forandre religionen. Men vi må kontekstualisere.

Men hvem kan kontekstualisere, sette islamske kilder i en sammenheng som er relevant for vår tid? Vel, først og fremst må man ha en god forståelse av islams skrifter, selvfølgelig være konservativ og helst konvertitt, skal man tro Yusuf. Dette fører selvfølgelig til at Yusuf (og Rana) simpelthen overser ikke-muslimske og liberale muslimske stemmer. Rana og hans skriftlærde legger ikke stort i mellom når de omtaler disse alternative stemmene, som beskrives som «useriøse», «lite troverdige». Eller de lider av «iver etter assimilering» og «fravær av teologisk tyngde». De skyver derfor fra seg muslimene i Norge, som Rana nærmest tar for gitt at er like konservative som ham.

Ingrid Mattson beskriver en kvinnelig imam, Amina Wadud, som ledet bønn foran menn slik:

Folk som Amina Wadud (…) er primært ute etter oppmerksomhet. Jeg ser ikke noe gyldig holdepunkt i islamsk teologi som åpner for at kvinner kan lede begge kjønn i bønn.

Dette skaper et gjennomgående «oss og dem»-skille, noe som ikke akkurat bidrar til en konstruktiv debatt. Flere ganger mens jeg leste lurte jeg på om forfatteren virkelig var bevisst sitt ordbruk. Er slikt virkelig kledelig for en mann som tydelig ønsker å bli en frontfigur for norsk islam?

Ved å systematisk marginalisere disse liberale stemmene, skaper Rana en situasjon hvor debatten om islams fremtid kun skal avholdes mellom de konservative. Resultatet blir liksomdiskusjoner om hundehold og hvorvidt menn kan gå med gull og silkeslips.

Men det er jo ikke akkurat her de store diskusjonene om islam trengs, for å si det mildt.

Drømmen om Amerika

Det er ikke bare et amerikansk islam Rana drømmer om å importere til Norge. Han later til å ønske seg et amerikansk samfunnsklima angående religion. Derfor ser han med bekymring på utviklingen i Norge:

Stiftelsen (KIFO, Kirkeforskning, red.anm.) gjennomførte i 2014 en undersøkelse blant elever i videregående skole i Oslo og Akershus. Resultatet var nedslående – det kom frem at unge i Oslo blir stadig mer skeptisk til religiøse uttrykk i offentligheten. Denne undersøkelsen gir grunn til pessimisme på vegne av religionsfriheten, fordi svarene var hentet inn fra ungdommer i en by som er blitt svært multikulturell og –religiøs.

I Ranas tenkemåte blir skepsis til religiøse uttrykk i offentligheten ikke bare en snikende trussel mot religionen, men mot toleransen i samfunnet. I stedet ønsker han seg en amerikanskinspirert tilnærming til religion, der å tro er normen og ikke bare ses på som positivt men som en forutsetning for moral. Og et samfunn der konservative religiøse, uavhengig av religion, har fritt spillerom.

Med sine 224 sider er Norsk islam er en lettlest bok, som forsøker å gi et lite innblikk i hva Rana mener og tenker. Men selv om Rana tilsynelatende drømmer om et norsk islam, er drømmen dessverre blottet for visjon.

Boken tar heller ikke et oppgjør med de problematiske delene av islam. Det som er feil med islam beror på at enkelte muslimske grupper mistolker religionen og profeten. Siden profeten var det perfekte menneske og ufeilbarlig, kan det jo ikke være noe som skurrer ved hans lære.

I stedet følger Rana en trist muslimsk tradisjon for å gi fra seg muligheten til å tolke (og tenke?) selv, noe som både har forhindret islam og muslimske samfunn i å utvikle seg. Om det er noe et norsk islam virkelig burde ta til seg, er det jo Vestens klima for at individer selv kan velge og fortolke sin religion.

I stedet holder Rana seg trygt inne i komfortsonen. Dette gjør at Norsk Islam dessverre ikke er særlig lesverdig, for bortsett fra Ranas tur til Zaytuna, bringer den lite nytt til torgs.

 

Del denne posten

Om forfatteren: Mahmoud Farahmand

Mahmoud Farahmand (f. 1979) kom til Norge fra Iran i 1988. Han har studert arabisk og Midtøstenkunnskap og har blant annet bodd i Egypt. Tidligere har han vært styremedlem og leder i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold). Nå leder han Høyres Mangfoldsutvalg.