Human-Etisk Forbund har ønsket seg en frittalende og rebelsk ungdomsorganisasjon. Det har forbundet fått, og Humanistisk Ungdom har kommet med utspill som har fått en del øyenbryn til å heve seg. Sikkert mye på grunn av retningen utspillene har tatt: Humanistisk Ungdom mener moderforbundet står fast i en religionskritikk fra gamle dager.
I utgangspunktet er alt som det skal være. Unge mennesker skyter med avsagd hagle, og den eldre generasjonen (undertegnede inkludert) føler at de kanskje ikke helt treffer blinken. Og de haglene som faktisk treffer, svir som bare det.
De siste årenes humanisme har påvirket av den nyateistiske bølgen. Den slo aldri helt an i Norge, men i land der livssynsfrontene er steilere solgte folk som Richard Dawkins og Christopher Hitchens millioner av bøker.
Som alle bølger kom det en motreaksjon, som gjerne kalles «den religionspositive ateismen».
Som du kan gjette av dette foregår det en heftig diskusjon innad i humanistiske miljøer om religionskritikkens plass, og det er i lys av dette man må se Humanistisk Ungdoms utspill.
Vi humanister er en mangslungen gjeng. Det kan være litt skummelt. Som humanist kan man nemlig få smake på den synkende følelsen muslimer og kristne kjenner så alt for godt: «Hjelpe meg, har dette mennesket samme livssyn som meg?»
Men at man ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i andre humanister kan også være en styrke. For det viser at humanismen er et livssyn for alle typer mennesker. Det er fascinerende å se hvordan humanismen får forskjellig uttrykk i forskjellige land og kulturer. Slik kristendom i Etiopia og USA er forskjellige ting, kan humanisme i India og Norge også være det.
Dette mangfoldet viser noe viktig, nemlig at humanisme er et livssyn som kan gi seg mange uttrykk. Slik humanisme må være – for å leve og vokse. For jo mer mangfoldige vi er, desto flere retninger kan vi vokse i. Og vokse, det gjør vi: Over hele verden står stadig flere åpne ateister og humanister fram.
Den organiserte livssynshumanismen oppsto rett etter annen verdenskrig. Det betyr at livssynet er relativt ungt. Det høres kanskje pompøst ut, men humanismen ligger til en viss grad fremdeles i støpeskjeen. Og vi kan være med å støpe humanismen slik vi vil ha den. Da trenger vi å ta diskusjonene om hva denne humanismen skal være.
Diskusjonen om religionskritikkens rolle i humanismen kommer derfor ikke til å være over med det første.
