Marit Simonsen
Latest posts by Marit Simonsen (see all)
- Bok: Tom Wolfe og «den edle vitenskapsmann» - 21. september, 2016
- Den nærsynte feministen - 9. april, 2015
- Dansen gjennom salatåkeren - 26. november, 2014
Den legendariske journalisten Tom Wolfe er fryktet for sine skarpe skriverier om kunst, kultur og arktitektur. Men når han bruker de samme metodene på språkvitenskapen går det ikke like bra.
Tom Wolfe
The Kingdom of Speech
Little, Brown 2016
Tom Wolfe, 85, journalist, forfatter, kritiker og dandy, har i sin nye bok The Kingdom of Speech gjort noe overraskende, selv for en nyskapende skribent som ham: Han har skrevet en bok om vitenskap.
På 185 sider forsøker han å løfte en gammel debatt i nytt format: Er det naturen eller kulturen som har gjort mennesket så spesielt? Prismet for debatten er særlig spørsmålet om det er evolusjonen som har gitt oss språk, eller om språket er noe vi kan vi takke kulturen for. Wolfe oppsummerer sitt inntrykk på sitt særegne, lekne språk.
Heier på underdog’en
The Kingdom of Speech er grovt delt i to deler. En handler om evolusjonsteoriens opphav, om oppdagelsen av naturlig utvalg, og om hvilken kraft ideen egentlig har til å forklare menneskesinnet og opphavet til menneskelig språk — et spørsmål som tidlig blir fremstilt som den ypperste gåten.
Wolfe legger frem en 150 år gammel debatt mellom de to medoppdagerne av evolusjonsmekanismen naturlig utvalg: Charles Darwin og Alfred Russel Wallace. Den klassiske fremstillingen er at begge var svært generøse i å gi æren for den samtidige oppdagelsen til den andre, men ettersom Darwin var en mer systematisk og ressurssterk vitenskapsmann, fortjener han æren for å ha forklart, utdypet og popularisert ideen i størst grad. I etterkant av beskrivelsen av naturlig utvalg kom også debatten om menneskesinnet: Darwin mente evolusjonen måtte kunne forklare språket vårt, Wallace mente etter hvert at våre språklige evner måtte ha kommet til oss på annet vis.
Men Tom Wolfe tegner opp et ganske annet bilde.
I det ene hjørnet har vi «gentleman-akademikeren» og overklasse-opportunisten Charles Darwin, og hans rike og mektige venner som brukte all sin makt for å fremme Darwins navn og la ham få all æren. I det andre hjørnet står Alfred Russel Wallace, en fattig mann som kom på ideen om det naturlige utvalg i en malariadrøm i en hengekøye på Borneo, mens han samlet inn eksotiske dyr til rike menn og museer. Bare basert på de ovenstående karakteristikker forstår man nok hvem Wolfe sympatiserer med.
Når Wolfe i bokens andre del tar for seg lingvistikken, føles det som et déjà vu. I det ene hjørnet har vi en jødisk akademiker med formell utdannelse, Noam Chomsky, som revolusjonerte lingvistikken med sin idé om «universell gramatikk». Siden da har han brukt sin status som intellektuell superstjerne til å dampveivalse seg gjennom flere andre felt som politikk og atferdsvitenskap, og å undertrykke faglige utfordringer i eget felt. Chomsky forfekter ideen om at alle mennesker fødes med et slags «språkorgan», og at det finnes en grammatisk forståelse hos alle mennesker som nærmest er nedtegnet i genene.
I det andre hjørnet, en akademiker som utfordret Chomsky: Daniel Everett, en fattig mann (opprinnelig misjonær) som fant et eksempel som bryter med Chomskys teori. Oppdagelsen kom mens han pleiet sin malariasyke kone og datter som ble båret i hengekøye gjennom jungelen i Brasil, og han samlet inn eksotiske språk (i dette tilfellet pirahã) til vitenskapelig arbeid. Everetts arbeid med pirahã-folkets særegne språk tyder på at språk kanskje er et kulturelt verktøy mer enn et naturgitt et.
Du gjetter kanskje hvem Wolfe sympatiserer med her også.
Billedstormeren
Wolfe er åpenbart ute etter å rive professorer ned fra sine elfenbenstårn, slik han rev ned kunstnere og arkitekter i bøker som The Painted Word (1975) og From Bauhaus to Our House (1981). Problemet er at Wolfes beskrivelser av dem han ser som vitenskapelige posører ikke rammer ofrene på samme måte som de ville rammet kulturarbeidere. For i vitenskapen er ideene faktisk helt frikoblet fra sitt opphav. Det har ingenting å si hvem du er. Hvor ufyselig eller korrupt du enn er, er det som teller om det er hold i ideene dine eller ikke. Men Wolfe er så opptatt av personene at han knapt nevner hva de mente.
Wolfes omtale av evolusjonsteorien begrenser seg for eksempel mest til de enkle historiske fakta som omga oppdagelsen av naturlig utvalg. Han spekulerer i om Darwin følte skyld for å bli tilskrevet mer ære enn Wallace, og beskriver hans konspirerende venner.
Chomskys idé om den universelle grammatikken vies heller ikke mye oppmerksomhet som idé; verken bakgrunnen for tanken eller eksempler som støtter saken hans nevnes. Wolfe skriver om Chomsky som en glatt superstjerne, at han ofte bruker de samme, gamle eksemplene i foredragene sine, og at karismaen hans var uovervinnelig.
Joda, det finnes arrogante vitenskapsfolk som bruker sin posisjon for å fremme sine egne ideer. Og man bør ikke underkjenne at faktorer som penger og prestisje har påvirket hvilke ideer som har fått fotfeste. I de fleste tilfeller er det også et gode å ha vært i felt som forsker, før man setter seg til på kontoret med penn og papir og prøver å sette det hele i system. Men Wolfes skarpe inndeling i dem som er i felt og dem som er på kontoret, minner om forestillingen om «den edle villmann», der verdens urfolk lever mer «autentiske» liv enn oss vesterlendinger i storbyene. Kanskje kan vi kalle Wolfes konstruksjon «den edle vitenskapsmann», der verdien av ideene dine avhenger av hvor mye du bokstavelig talt blødde under feltarbeidet.
Der noe vitenskapelig innhold skinner gjennom, vitner det også ofte om misforståelser og ødeleggende forenklinger.
Et eksempel er hvordan Wolfe beskriver rådende konsensus om genetikk og språk. Han beskriver det som om ingenting har skjedd på 150 år og bruker det for å si at «biologien kan åpenbart ikke forklare språk, så da må det være kultur». Men det har skjedd enorme utviklinger i feltet, både i oppdagelsen av fossiler, nevrovitenskapen og genetikkens oppdagelse av det sentrale språkgenet FOXP2. Svaret er nok ikke gitt helt enda, men at Wolfe knapt skiller mellom evolusjonsprosessen generelt (med sin digre sekk med triks) og den sentrale mekanismen naturlig utvalg, tyder på at han ikke vil forstått svaret om han hadde sett det.
«Spidder hjernen»
Språkfeltet er ikke denne anmelder like kjent med (jeg er biolog), men det er ikke vanskelig å forstå at Wolfe gjør det lett for seg selv når han fremstiller de faglige debattene. Wolfe ler av de intrikate formlene lingvister og matematikere setter opp for å ha presise beskrivelser av språk.
Han beskriver det matematiske tegnet sigma som «med sine skarpe vinkler og knivbladliknende streker […] spidder den uforvarende menneskehjernen». Han harsellerer med årene etter krigen da lingvistikken begynte å kvantifisere og tegne grafer over språkutviklingen. I neste avsnitt anklager han dem for å mangle empiri. For språkforskerne var ikke bare edle samlere lenger.
Det er riktig at det finnes en pågående debatt hvor Chomsky helt klart er dominerende, men Everetts innvending er også godt kjent. Wolfe fremstiller det som at siden Chomsky ignorerer Everett er det ingen som vil høre på Everett, men det er ikke tilfelle. Det ryktes riktignok at Everett utsettes for akademisk sverting, så Wolfe har kanskje rett i fremstillingen av liten mann mot røkla, men uten å få presentert ideene det handler om i mer detalj er det vanskelig for leseren å vurdere.
Wolfe konkluderer med at språket åpenbart er det som gjør oss særegent, og at språk åpenbart er et kulturprodukt.
Det stemmer forsåvidt at vi lenge trodde språk var det som skilte oss fra dyrene. Men det er ikke forskerne like sikre på lenger, for vi finner igjen de fleste trekk som fremstår særegne for oss hos andre vesener. Det som derimot er særegent er kanskje menneskenes arroganse, som når folk til stadighet tror at de har sett noe ingen andre har sett før dem. Eller som Wolfe selv sier det:
Bango! One bright night it dawned on me — not as a profound revelation, not as any sort of analysis at all, but as something so perfectly obvious, I could hardly believe that no licensed savant had ever pointed it out before. There is a cardinal distinction between man and animal, a sheerly dividing line as abrupt and immovable as a cliff: namely, speech.
Når det gjelder diskusjonen om språk er naturgitt eller kulturprodukt, beskriver Wolfe språket som et kulturelt verktøy, lik betong eller fargestifter, et verktøy menneskene har skapt som produkt av våre fakulteter i møte med daglige behov. Men både ølglass og spilledåser kan ses som produkter av evolusjon: Forskjellen på disse og et fuglerede er gradsspørsmål, ikke typespørsmål, som filosof Daniel Dennett sier det. Dennetts posisjon diskuteres også flittig, men det er vitterlig ikke så klart som Wolfe antyder.
Slik den står nå, er The Kingdom of Speech en gjennomgang av alle de sosiale forholdene omkring to akademiske debatter. Det er forsåvidt underholdende, men overbeviser ikke gjennom argumenter. For dem som setter pris på nyanser er heller ikke Wolfe rett mann.
Wolfes oppkjeftige journalistikk fungerer nok fint i møte med bilfestivaler, moderne kunst og åttitallets grådige børsmeglere, som noen av hans mest kjente verker handler om. Men når han skriver om et felt med færre nakne keisere å peke på, kommer ikke arbeidsmetodene hans til sin rett.
Det er synd. For det hadde vært fantastisk om kulturkritikk lot seg overføre til vitenskapelig analyse, for da hadde det blitt produsert mer god vitenskap. Men sånn er det nok ikke. Det er også godt mulig at Wolfe har rett i sin konklusjon om språkets opphav og betydning. Det er bare det at teksten hans ikke underbygger konklusjonen hans.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.