• Langfredag feires i Juba I Sør-Sudan. Kristne misjonærer har langt på vei skapt landet slik vi kjenner det i dag. Foto: Samir Bol / Anadolu Agency

I misjonærenes kjølvann

Maren Sæbø

Maren Sæbø

Maren Sæbø (f. 1976) vokste opp i Groruddalen og Angola, og studerte siden historie i Sør-Afrika. I dag er hun redaktør for nettstedet Bundu, kommentator i Dagsavisen og frilansjournalist.

Maren Sæbø

Latest posts by Maren Sæbø (see all)

Fra 03/16.

Sør-Sudan er et land skapt av misjonærer, og for amerikanske kristne var landet åsted for en innbilt sivilisasjonskrig mellom islam og kristendommen. Nå begynner bildet å sprekke.

De er hvite, noen ganger grå, men de har alltid firehjulstrekk. Flåten av organisasjonsbiler har dominert gatebildet i Sør-Sudans hovedstad Juba siden uavhengigheten i 2011. Til tider er det så mange av dem at trafikken står stille.

Å stå i kø i Juba er også en reise inn i de såkalte «Non-Governmental Organizations», NGO-enes verden. Mot den hvite (eller grå) bakgrunnen på bilene lyser logoer for alle tenkelige hjelpeorganisasjoner. Den røde logoen til Leger uten grenser og Røde Kors, den grønne logoen til Norsk Folkehjelp, den oransje og gule logoen til den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas.

Logoene representerer både organisasjonene som holder liv i en befolkning som er inne i nok en krig, og organisasjonene som var med å skape den ulykksalige staten.

NGO-ene holdt liv i befolkningen gjennom 1980- og 1990-tallet da Sør-Sudan kjempet for sin uavhengighet fra Sudan. De var også med på å bygge opp byen Juba. NGO-ene tilbød tjenester for befolkningen i perioden mellom signering av fredsavtalen og folkeavstemningen om uavhengighet i 2010, og de har bistått siden landet ble sitt eget året etter.

De siste tre årene har de nok en gang forsøkt å holde liv i folk under en ny og brutal borgerkrig. Men en del av NGO-ene her har ikke bare drevet med nødhjelp og bistand – en del av dem er misjonærer. Og noen av de mest aktive er, som andre steder på kontinentet, uavhengige karismatiske og evangeliske kirker.

Karismatikkens Afrika

Evangeliske og karismatiske kirker har vokst enormt på det afrikanske kontinentet. I 1970 var fem prosent av alle afrikanere tilknyttet en karismatisk eller evangelisk kirke, i 2006 var 17 prosent (av totalt 890 millioner afrikanere) det samme. Samme år var tolv prosent av alle afrikanerne pinsevenner, ifølge World Christian Database.

Dette virker inn på politikken over hele kontinentet. Mange evangeliske kirker har engasjert seg politisk, og deres fremvekst har falt sammen med en generell demokratiseringstendens. I noen land, som Nigeria, Zimbabwe og Uganda, har de hatt en relativt stor politisk påvirkning, og vært med på å utforme lover mot homofili og abort. I andre land er påvirkningen mer beskjeden.

I Sør-Sudan har veksten vært sånn midt på treet. Men for de karismatiske kirkene har Sør-Sudan vært så mye mer enn misjonsmark.

På begynnelsen av 1800-tallet var området som i dag er Sør-Sudan baklandet for en rekke kongedømmer, i nord, øst og sør. Da Egypt i 1821 erobret kongedømmet Funj, var sumpene rundt den hvite Nilen mot sør slavemarker, ikke bare for Funj, men også for slavejegere fra lenger vest i Sahel.

Den hvite Nilen ble åpnet for trafikk et par tiår senere, og etter hvert ble det opprettet både handelsruter og misjonsposter. Katolikkene var først ute, men den første håndfullen prester sendt ut av Vatikanet døde raskt ut. Samtidig fortsatte slavehandelen i området. Antislaveribevegelsen var sterk i England og USA, og det å få slutt på handelen ble et påskudd for britene til å rykke fram sørover langs Nilen.

Langfredag feires i Juba I Sør-Sudan. Kristne misjonærer har langt på vei skapt landet slik vi kjenner det i dag. Foto: Samir Bol / Anadolu Agency

Langfredag feires i Juba I Sør-Sudan. Kristne misjonærer har langt på vei skapt landet slik vi kjenner det i dag. Foto: Samir Bol / Anadolu Agency

Med britene kom det nye misjonærer. Men det var først etter å ha slått ned det islamske opprøret i 1898 at britene kunne ta full kontroll over det som i dag er både Sudan og Sør-Sudan. For folkene i det området som skulle bli Sør-Sudan var det ikke stor forskjell på tidligere slavehandlere, egyptere eller briter. Dessuten tvang britene deler av befolkningen til å produsere bomull. Denne nye typen slaveri fortsatte ut på 1900-tallet.

Et land delt av misjon

I nord fryktet britene religiøs oppstand om man tillot kristen misjonering, men i sør, hvor islam ikke sto like sterkt og de aller fleste fulgte tradisjonelle religioner, var misjon mulig. For å unngå rivalisering mellom kirkegruppene, fikk forskjellige menigheter, det være seg katolikker, presbyterianere eller anglikanere hver sine områder.

Mens koloniadministrasjonen konsentrerte seg om å kontrollere og administrere, fikk misjonærene ansvar for sykehus og skoler. Denne politikken befestet også skillet mellom det etter hvert kristne sør, og det muslimske nord. I 1920 ble skillet offisielt. Sudan ble to administrasjoner. I nord var det offisielle språket arabisk, og religionen islam. I sør var det engelsk som var koloniadministrasjonens språk, og det var kristne menigheter som sto for oppdragelsen.

Denne perioden av Sør-Sudans historie er viktig for å forstå hvilken betydning landets frigjøringskamp fikk blant kristne på andre kontinenter. Særlig blant kirkesamfunn i USA er det bygget opp en hel mytologi rundt Sør-Sudan. I denne mytologien står forhistorien som jaktmarker for arabisktalende slavejegere sterkt. Borgerkrigene Sudan gjennomgikk etter uavhengigheten fra britene i 1956 er blitt tolket som en religionskrig mellom det arabiske og muslimske nord, mot det kristne og afrikanske sør.

Som så ofte ellers er virkeligheten mer nyansert. Selv om man i dagens Sudan snakker arabisk og majoriteten er muslimer, er sudanere afrikanere. Og selv om kristendom står sterkt i sør, er rundt tjue prosent av sørsudanere muslimer.

Men kristenfolket trengte et nytt fiendebilde. Da Sovjetunionen falt, falt også en av busemennene i det kristne verdensbildet. I Sovjetunionens interessesfære av kvasimarxistiske regimer hadde ateismen vært statsreligion. Så da både Sovjetunionen og vasallene gjennomgikk store forandringer på begynnelsen av 1990-tallet, og forfølgelsen av kristne sluttet, skiftet fokuset mot en ny trussel: Islam. Slik ble borgerkrigen i Sudan «bevis» på hvordan kristne blir forfulgt over hele verden.

Krigen mot kristendommen

Forestillingen om en «krig» mot kristne er populær hos det religiøse høyre i USA og har hatt stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk mot årtusenskiftet. Derfor kjempet evangelikalske kristne, men også andre religiøse grupper, frem den såkalte International Religous Freedom Act (IRFA) i 1998. Loven krevde at USA måtte reagere ovenfor regimer man mente undertrykte religion, i tillegg påla man administrasjonen å hvert år utarbeide en liste over land man var urolige for.

Aktivister som passet på at loven ble fulgt opp hadde Sudan på toppen av lista. Så sterk var fortellingen om at konfliktene i Sudan handlet om et islamistregime som undertrykte kristne, at da konflikten blusset opp i Darfur (i Vest-Sudan) i 2003, ble også denne tolket inn i dette. Men folk i Darfur er, slik opprørerne var, i hovedsak muslimer.

I tillegg til å være frontlinjen mellom en forestilt sivilisasjonskrig mellom kristne og muslimer, representerer Sør-Sudan noe mer. Sør-Sudan er nemlig et sted hvor en stor del av befolkningen er avhengig av hjelp fra utenverdenen, hvor det finnes knapt med helsepersonell og skoler. Kort sagt: Sudan er et sted hvor det stadig er behov for å gjøre Guds gjerning, i arbeid og i bønn. Samtidig som kristne aktivister flyttet sitt fokus fra de gudløse marxistiske regimene over på muslimer, gikk borgerkrigen i Sudan inn i en ny og blodig epoke.

I Sudans hovedstad Khartoum satt President Omar Al-Bashir. Hans National Congress Party (NCP) var sterkt influert av det sudanske muslimske brorskap og Hassan Al-Turabi, en ledende islamist.

I den sørlige delen av landet hadde fraksjonskamper innad i John Garangs Sudan Peoples Liberation Army (SPLA) splittet opprøret. Myndighetenes strategi med å sulte ut befolkningen i sør gjorde at NGO-er og FN opprettet «Operation Lifeline Sudan» (OLS) som skulle bringe nødhjelp. Men det var områder Khartoum ikke ville slippe nødhjelpen inn i.

Noen organisasjoner, som Norsk Folkehjelp, sto derfor utenfor OLS og fløy inn til områder regimet i Khartoum helst så at sultet. I tillegg til den norske solidaritetsorganisasjonen engasjerte flere religiøse grupper seg i denne virksomheten. Hvordan dette foregikk er skildret i romanen Acts of Faith av Philip Caputo, en actionspekket murstein full av nødhjelpsarbeidere, misjonærer og romantiske frigjøringsledere. Caputo har modellert hovedpersonene sine på virkelige aktører og organisasjoner. Blant de siste, lett forkledd, er Norsk Folkehjelp. Den andre modellen Caputo skal ha brukt er Samaritan’s Purse.

Evangelisk nødhjelp

Blant misjonsorganisasjonene som har flokket til Sør-Sudan står Billy Grahams Evangelical Association (BGEA), og hjelpeorganisasjonen Samaritan’s Purse i en særstilling.

Samaritan’s Purse ble dannet i Korea i 1970 og overtatt av Billy Grahams sønn Franklin i 1973. Til Sør-Sudan kom organisasjonen i 1993. Samaritan’s Purse legger ikke skjul på at den både driver nødhjelp og misjon, og bygger både sykehus og kirker i utsatte områder.

Mellom 2005 og 2012 skal organisasjonen ha delt ut 260.000 bibler, opprettet 10.600 bibelstudiegrupper og bygget 478 kirker i Sør-Sudan. Eller «gjenoppbygget», som det heter i organisasjonens eget materiale. Dette var sårt trengt, mener Samaritan’s Purse, fordi president al-Bashirs styrker på 1990-tallet brente ned kirker og myrdet pastorer foran øynene på sine egne menigheter.

I 2000 skrev Samaritan’s Purse-leder Franklin Graham i Wall Street Journal at den «muslimske regjeringen fører en brutal krig mot kristne». Graham plasserer seg dermed godt innenfor forståelsen av Sudans konflikt som en mellom muslimer og kristne, en forståelse han også har utbredt gjennom et utall prekener, medieopptredener og leserinnlegg.

Samaritan’s Purse har ikke vært alene på misjonsmarken. Andre amerikanske kirkesamfunn har også drevet med bistand, nødhjelp og misjon. Noen har sågar gjenopptatt britenes gamle kampsak fra det nittende århundre: frigjøring av slavene. At Al-Bashirs tropper var nådeløse mot befolkningen i sør er det liten tvil om, men kanskje enda mer nådeløse var militsen som ble mobilisert i det som var grenseområdene mellom de to Sudanene britene hadde skapt.

Denne militsen, som var arabisktalende og på hesteryggen, ble brukt mot landsbyer i sør man antok støttet opprørerne i SPLA. Militsene bortførte også folk, hvorav noen ble solgt som slaver. I USA så kirkesamfunnene nok en gang muslimske overgripere, og ofre som var kristne og afrikanske. Bildet av arabiske (lyse i huden) muslimer som slavebandt kristne afrikanere var spesielt egnet til å mobilisere svarte menigheter i USA. Det spilte liten rolle at medlemmer av militsene nok var like mørke i huden som deres ofre.

Sett slavene fri

I et essay i South Atlantic Quarterly i 2014 skriver kulturhistoriker Melani McAlister om hvordan svarte kirkeledere reiste til Sør-Sudan i 2001 for å kjøpe slaver fri. Frikjøp var blitt en populær aktivitet i organisasjonen Christian Solidarity International (CSI) basert i Sveits, og slike turer var blitt rutine. Amerikanske og europeiske kristne som ville delta i «slavefrigjøring» reiste inn i borgerkrigsherjede områder sør i Sudan.

Der møtte de en gruppe fra SPLA, som kom med en «slavehandler» og en gruppe kvinner og barn man påstod var slaver. Så kunne slavene kjøpes fri. Disse frikjøpene var selvfølgelig ment som en god gjerning, men som så ofte ellers kunne edle hensikter ha utilsiktede konsekvenser. Siden det var gode penger på frikjøpene, ble det også mer fristende å bortføre kvinner og barn. En rapport fra Human Rights Watch fra 2002 siterer også kilder i SPLA som forteller om hvordan denne innbringende virksomheten kunne brukes til å finansiere krigføringen, og anbefaler de kristne gruppene til å slutte med slavefrikjøp i Sudan.

Det er ikke bare det forenklede (og noen ganger feilaktige) bildet av lokale forhold som gjør amerikanske menigheters innflytelse i Sør-Sudan problematisk. De senere årene har Franklin Graham havnet i søkelyset grunnet uttalelser om homofile og transkjønnede. Homofile er ifølge Graham «onde», de andre har han kalt «perverterte rovdyr». I USA skaper slike uttalelser oppstuss, og Graham møter motbør. Men i konfliktområder i Afrika (Samaritan’s Purse er aktiv i flere) nører slike uttalelser opp under et giftig homohat.

Graham og hans likesinnede er rett og slett farlige for kontinentets egne seksuelle minoriteter. Sør-Sudan har ifølge president Salva Kiir Mayardit «ingen homofile». Og dette er vel kanskje sant på et vis. I en situasjon hvor mange bærer våpen og folk blir drept for langt mindre enn å representere selve Ondskapen, er det nok lite fristende å komme ut av skapet.

Katolikker og protestanter sammen mot muslimene?

Salva Kiir Mayardit er katolikk, og ifølge venner dypt personlig troende. På tross av katolisismen har han et tett forhold til Franklin Graham og hans Samaritan’s Purse. Blant annet var Kiir på besøk i Samaritan’s Purse sitt hovedkvarter i Boone i Nord-Carolina i 2009, mellom møter i Washington. Graham på sin side satt på ærestribunen ved feiringen av Sør-Sudans frihet 9. juli 2011, og har besøkt landet jevnlig siden.

I 2015 deltok Graham på et kirkemøte for fred i Juba, og fløy så til Etiopias hovedstad Addis Abeba for å be med president Kiir. Deretter ba Graham med Kiirs rival, tidligere visepresident Riek Machar, som er presbyterianer. Slik får den ytterliggående Graham stadig sterkere påvirkning på området.

Den 8. juli i år brøt det ut kamper på ny i Juba. Denne gang var det en ny runde i rivaliseringen mellom president Kiir og Riek Machar som tok til.

På sin facebookside oppfordret Samaritan’s Purse folk til å be for landet, deretter ble det stille. Mye av hjelpeorganisasjonens virksomhet er nå flyttet nordover, mot grensen til, og endog inn i, Sudan.

Kanskje er ikke Sør-Sudan, hvor grusomheter og menneskerettsbrudd nå begås av kristne mot kristne, anglikanere mot katolikker, evangeliske mot animister, en like god kampsak for USAs evangeliske grupper lenger.

Både Kiir og Machar anklages dessuten for å la sine tropper begå grove menneskerettsbrudd, på linje med de islamistene i Khartoum tidligere sto bak. Fortellingen om muslimske overgrep på en kristen befolkning fungerer ikke lenger. På mange måter sto fortellingen snarere i veien for å se andre konfliktlinjer innad i Sør-Sudan, de konfliktlinjene som i dag drar landet i stykker.

Sør-Sudans egne kirker har en plass i fredsforhandlingene som nå i flere omganger har forsøkt å stoppe ytterligere krigshandlinger. Kirkeledere og biskoper er blant de få som tør å tale landets krigsherrer midt imot. Og de vil ha en plass i en eventuell forsoning i landet.

Så lenge krigen pågår, vil derimot Sør-Sudans egen befolkning fortsatt være fruktbar misjonsmark, for mer ytterliggående kristne samfunn. Engasjementet som var så viktig for både far og sønn Graham føres nok videre av andre.

Del denne posten

Om forfatteren: Maren Sæbø

Maren Sæbø (f. 1976) vokste opp i Groruddalen og Angola, og studerte siden historie i Sør-Afrika. I dag er hun redaktør for nettstedet Bundu, kommentator i Dagsavisen og frilansjournalist.