• Billy Graham taler på Ullevaal stadion i Oslo, 24. september 1978. Møtet ble forsøkt stoppet av norske fritenkere. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB/SCANPIX

Korstog mot «den røde pesten»

Følgende to faner endrer innhold under.

Hilde Løvdal Stephens

Hilde Løvdal Stephens (f. 1979) har doktorgrad i Nord-Amerikastudier fra Universitetet i Oslo. Hennes interessefelt er den konservative, evangeliske bevegelsen i USA etter andre verdenskrig.

Siste poster av Hilde Løvdal Stephens (se alle)

Fra 03/16.

Med stjernepredikanten Billy Graham tok amerikansk kristendom en fundamentalistisk vending. Jesus kom straks tilbake og før det måtte verden frelses fra synd og kommunisme.

Høsten 1949 ble Billy Graham superstjerne. Tusenvis av mennesker kom for å høre den unge evangelisten under den nesten to måneder lange møteserien utenfor Los Angeles. Mediehus landet rundt rapporterte om den karismatiske predikanten med en magnetisk tiltrekningskraft på innbyggerne i storbyen.

«En kaotisk verden trenger Jesus!» ropte han ut til tilhørerne. Og ja, verden var virkelig kaotisk. To dager før kampanjen startet, informerte president Harry Truman det amerikanske folket om at Sovjetunionen hadde atombomben. Graham så det i et større perspektiv: Kommunismen var ikke bare en økonomisk filosofi, ropte den engasjerte predikanten ut til tilhørerne. Nei, det var også en bevegelse inspirert av djevelen selv, en bevegelse som hadde erklært krig mot Gud.[1]

Det som skjedde ute i verden var ikke bare av politisk, men også av åndelig, betydning. Evangeliske kristne leste nyheter og Bibelen side ved side. Fremveksten av kommunisme og fascisme på 1930- og 1940-tallet var bevis på at enden var nær. Verden ville bli gradvis verre frem til de troende ble hentet opp til himmelen. Budskapet om Jesus måtte spres til flest mulig før det var for sent.[2]

Graham ble frontfiguren for en bevegelse av hovedsakelig hvite, evangeliske kristne som brant for å bringe budskapet ut til resten av verden.

Det var en folkelig bevegelse. Man trengte ikke teologisk skolering for å forstå Guds ord, mente man. Graham og hans trosfeller sto for en mer eller mindre bokstavelig lesing av Bibelen, og kritiserte liberale teologer som brukte historisk-kritisk metode for å tolke Bibelens bøker. Slik unngikk man de nyanser og den refleksjon over kulturelle og maktpolitiske faktorer slik en mer historisk lesing av Bibelen krevde.

I stedet leverte Graham et enkelt budskap og proklamerte en evig sannhet, tilgjengelig for enhver som kunne lese.[3]

Misjonsiveren blekner

Men Billy Grahams «evige sannhet» var på mange måter noe nytt. Graham og hans meningsfeller representerte en endring i amerikansk kirkeliv og misjonsarbeid. Grupper med et fundamentalistisk grunnsyn vant frem, mens tradisjonelle og etterhvert mer teologisk liberale kirkesamfunn – ofte kalt mainline Protestant – måtte vike.

Disse hadde tidligere dominert misjonsarbeidet. Misjonsledere fra tradisjonelle grupper deltok under Verdensmisjonsmøtet i Edinburgh i 1910. Der møttes protestantiske misjonsorganisasjoner for å legge en slagplan for fremtidens misjonsarbeid.

Møtet markerte høydepunktet for den daværende misjonsbevegelsen og dens tro på kristendommens fremtid. De var barn av sin tid, og imperialisme og misjon var på mange måter to sider av samme sak. Kristne hadde et ansvar for å bringe det de anså som laverestående sivilisasjoner opp, mente de.[4] Sammen formulerte de et ambisiøst mål: Å nå verden med evangeliet i løpet av en generasjon.

Det tok ikke lang tid før de måtte tenke nytt om ambisjonen fra 1910. Første verdenskrig fikk mange til å tvile på om den vestlige, kristne sivilisasjonen virkelig var høyerestående.

På slutten av 1930-tallet ønsket mange av misjonsorganisasjonene å overlate ansvaret for kirker og misjonsstasjoner til lokale kristne. Dette ble enda viktigere ettersom tidligere kolonier begynte å kreve uavhengighet fra de vestlige kolonimaktene etter andre verdenskrig. Fremveksten av USA som en ny supermakt med en form for imperialisme, uroet liberale kristne. De ivret for overnasjonale institusjoner som FN og støttet opp om ikke-statlige organisasjoner.[5]

Teologien i de tradisjonelle kirkesamfunnene spilte også inn. De tradisjonelle var mer liberale, og mindre opptatt av endetid og Jesu snarlige gjenkomst. Noen omfavnet også teologien til tenkere som Reinhold Niebuhr, som tvilte på at kristendommen var noe unikt. I slik liberal teologi var kristendommen bare en av flere måter man kunne henvende seg til en evig, åndelig virkelighet. Dessuten fant en del misjonærer at menneskene de var sendt ut for å omvende slett ikke var i den åndelige nøden de hadde forestilt seg.[6]

Evangelisk opprusting

Sammen sørget disse faktorene for å legge en demper på misjonsiveren. Men mens de tradisjonelle kirkesamfunnene trappet ned misjonsarbeidet, intensiverte evangeliske grupper sitt arbeid.

Etter første verdenskrig hadde tradisjonelle kirkesamfunn åtte ganger så mange misjonærer som de evangeliske, 9600 mot 1200. Men utover 1950- og 1960-tallet eksploderte antallet evangeliske misjonærer. I 1968 hadde evangeliske grupper hele 24 100 utsendinger på misjonsmarken, mot skarve 10 200 fra tradisjonelle kirker. Antallet evangeliske misjonærer økte til 30 600 i 1980; 40 000 i 1996 og 41 600 i 2002, mens tradisjonelle kirkesamfunn sendte ut stadig færre: 5000 i 1980; 3600 i 1996; og 4000 i 2002.[7]

Stjerner som Billy Graham sto på skuldrene til et nasjonalt nettverk av tverrkirkelige institusjoner. Kirkeledere jobbet sammen gjennom National Association of Evangelicals (NAE), etablert i 1942. Utover 1950- og 1960-tallet vokste det frem et enormt nettverk som samlet evangeliske kristne fra hellighetsbevegelsen, pinsebevegelsen og fundamentalistiske grupper.

Billy Graham taler på Ullevaal stadion i Oslo, 24. september 1978. Møtet ble forsøkt stoppet av norske fritenkere. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB/SCANPIX

Billy Graham taler på Ullevaal stadion i Oslo, 24. september 1978. Møtet ble forsøkt stoppet av norske fritenkere. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB/SCANPIX

De leste magasiner som Eternity, Campus Life og Christianity Today. Foreldre sendte sine håpefulle til Wheaton College, Fuller Theological Seminary og en voksende underskog av kristne høgskoler og universiteter. De bygde også internasjonale nettverk, og grupper som Evangelical Fellowship of Missions Agencies koordinerte mye av det internasjonale arbeidet. Ledere som John Ockenga forsøkte å revitalisere Evangelical Alliance, opprinnelig etablert av britene i 1846, som et internasjonalt NAE.[8]

Billy Graham hadde sin første misjonstur som representant for Youth for Christ i Europa. Gruppen var en av mange nye organisasjoner som samlet evangeliske unge kristne til felles sak. Fra starten i 1944 gikk det fort. Innen fire år hadde Youth for Christ-team besøkt 46 land, blant annet Norge.[9]

Evangelistene tok Paulus’ brev til Efeserne 6,17 «frelsens hjelm og Åndens sverd» på ordet. Verden var midt i en åndskamp, mente de. Denne kampen krevde militære begreper som invasjoner, korstog og Kristi kommandosoldater.

Kristen bruk av militant språk er selvfølgelig ikke noe nytt, organisasjoner som Frelsesarmeen har lange brukt militære begreper. Men det militante språket fikk en ny mening for unge amerikanere som hadde opplevd andre verdenskrig på nært hold.[10]

Nå var det dessuten en ny krig på gang: Mot kommunismen. Kommunismen var en «dødelig rød pest i ferd med å spre seg i alle retninger», mente Bob Pierce, som ledet den nyopprettede organisasjonen World Visions arbeid i Korea. Den tidligere Youth for Christ-arbeideren mente kristent sosialt arbeid kunne stoppe «pesten». Mette mennesker var ikke like lette ofre for kommunistisk propaganda som de sultne, mente han.[11]

Motgang og martyrer

Misjon var imidlertid ikke alltid en enkel aktivitet, og misjonærene støtte på politisk motstand i en rekke land. Især var etterkrigsårene dramatiske. Kristne misjonærer ble kastet ut fra land som Kina og Cuba da kommunistene overtok landene. Vestlige misjonærer ble nektet visum til land som India og Indonesia. Ettersom land etter land i Asia og Afrika ble selvstendige, fryktet mange misjonsorganisasjoner at tiden for utbredelse av kristen tro var over.[12]

I noen tilfeller gikk det på livet løs, noe som også skapte nye helter. I januar 1956 ble for eksempel fem evangeliske misjonærer drept da de arbeidet blant aucafolket i jungelen i Ecuador. Store nasjonale magasiner som Life dekket hendelsene, og fortalte om heroiske martyrer som brakte teknologi og fremgang til barbariske folkeslag.[13]

Et av de fremste verktøyene til de evangeliske kristne kom med den nye teknologiske revolusjonen. På hjemmebane hadde de tidlig omfavnet nye medier. Kristne radiostasjoner hadde blomstret opp i USA allerede fra 1920-tallet av, og senere ble også TV viktig. Fra 1950-tallet kunne amerikanske TV-seere følge helbredelsespredikanten Oral Roberts og den karismatiske evangelisten Rex Humbard preke «the Old Time Gospel» gjennom ny teknologi.

Denne erfaringen brakte de med seg til misjonsarbeidet. Radio ble spesielt viktig. En av de største radioaktørene var Trans World Radio, som ble grunnlagt av den tidligere Youth for Christ-medarbeideren Paul Freed i 1954. I første omgang ville han starte sendinger i Spania for å støtte evangeliske kristne som levde under Francisco Francos regime. Men Trans World Radio utviklet seg raskt til å bli et globalt nettverk som skulle nå mennesker der misjonærene ikke kunne dra.[14]

Kreativiteten var stor, og noen valgte mer lavteknologiske metoder. Den brennende antikommunisten Billy James Hargis sendte for eksempel over 100 000 ballonger med bibelvers på ulike språk for å nå mennesker som var fanget bak jernteppet.

Språk var nemlig viktig. Hadde ikke Jesus sagt at alle verdens folkeslag og tungemål skulle nås innen han kom tilbake?[15] I boken World Aflame (1965) skrev en oppglødd Graham at profetien var i ferd med å oppfylles. Aldri før hadde man vært så nær målet. I år 1500, forklarte han, var Bibelen oversatt til bare fire språk. Tre hundre å senere var den tilgjengelig på 71 språk. Men i 1965 hadde moderne teknologi gjort det mulig å tilby Bibelen på hele 1250 språk og dialekter.[16]

En internasjonal Jesus

Billy Graham drømte om å gjenopplive gløden fra Verdensmisjonsmøtet i 1910. I 1966 samlet han derfor mer enn 1200 evangeliske kristne fra over 100 land til den første World Congress of Evangelism i Berlin under mottoet «One Race, One Gospel, One Task».

Dette var det samme året som Time hadde kjørt sin berømte forside med store, blodrøde bokstaver på sort bakgrunn: «Is God Dead?» Men for Graham og andre var Gud langt fra død. Verden var kanskje i kaos, men evangeliet hadde kraft til å endre verden, selv om det så mørkt ut. De hadde ingen tid å miste: Jesus kom snart tilbake!

Samtidig kjempet man mot klokken. Verdens befolkning vokste dramatisk, mye raskere enn antallet kristne konvertitter. Mens misjonærene diskuterte strategier, tikket klokken som viste at for hvert sekund som gikk, økte verdens befolkning med to mennesker.

Ett av målene med Berlin-konferansen var å foreta et oppgjør med liberal teologi. Tradisjonelle kirkesamfunn som støttet opp under det liberale Kirkenes Verdensråd, hadde sviktet kallet om å spre budskapet om Jesus, mente Graham. Kirkenes Verdensråd fokuserte for mye på å dekke sosiale behov, uten å fokusere tilstrekkelig på omvendelse.[17]

Rasisme var også et tema for konferansen. Møtet i Berlin skulle ikke rangere sivilisasjoner og mennesker. Rasisme hadde ikke noen plass blant kristne, fastslo Graham. Han representerte et land som slet med rasisme på hjemmebane og var mer enn klar over USAs dårlige rykte.

Graham hadde studert ved det konservative evangeliske Wheaton College. Der hadde han måttet ta et oppgjør med den rasistisk teologien og antropologien han hadde vokst opp med i sørstatene. På hjemmebane markerte han seg som en motstander av segregering. Foran alteret var det ikke svart og hvit, påpekte han, det var bare individer som sto fremfor den samme Gud.[18]

På turene sine i Asia og Afrika på 1950- og 1960-tallet hadde han vært opptatt av å understreke at kristentroen ikke hadde noen rase. Jesus var for alle, prediket Graham. Han tilhørte ikke den hvite middelklassen i USA. Nei, Jesus var mørk i huden og levde i møtepunktet mellom øst og vest, nord og sør. Slik var han universell. [19]

Arrangørene av konferansen i Berlin gjorde derfor et stort nummer av at hele verden, ulike nasjoner og etnisiteter var representert hos dem.

To medlemmer fra aucafolket var selve trumfkortet. Ti år etter drapet på de amerikanske misjonærene hadde de gjennomgått den ultimate transformasjonen. De var nå moderne kristne, ikledd vestlige dresser og med vannkjemmet hår. Sammen med andre deltakere vandret de rundt i Berlins gater og viste frem hvor mange ulike nasjoner som var representert. De var ett, samlet for en felles sak i den delte byen. Der politikk og etnisitet skilte folk fra hverandre, kunne Jesus samle folk.

Å spre nåden til de unådde

Møtet i Berlin var bare begynnelsen. Åtte år senere, i 1974, sto Graham i bresjen for The International World Congress of Evangelism i Lausanne i Sveits.

Møtet tiltrakk seg 2500 evangeliske kristne fra 150 land og 135 kirkesamfunn. Målet var å samkjøre misjonsarbeidet ytterligere. Baptister, pinsevenner og lutheranere skulle samles om en felles strategi. Detaljer som dåpssyn ble underordnet målet om å nå ut til flest mulig.

Det var få ballonger i lufta, men Lausanne-møtet delte Billy James Hargis’ grunntanke om at språk var viktig. Deltakerne snakket om «unådde folkeslag», det vil si folkegrupper med få kristne, uten en etablert kirke og uten en egen bibeloversettelse. Nesten tre milliarder tilhørte et «unådd folkeslag», anslo en gruppe som blant andre besto av den norske biskopen Erling Utnem. Her måtte man gå metodisk til verks. Misjonen skulle intensiveres i de områdene der det var færrest kristne.

Amerikanerne møtte imidlertid motstand.

Den britiske teologen John Stott mislikte amerikanernes ensidige fokus på å omvende mennesker. Misjonærene var like mye kalt til sosialt arbeid som til å evangelisere, mente han.

Latinamerikanske deltakere var enda skarpere. Den peruanske teologen Samuel Escobar hudflettet evangeliske kristne som fordømte voldelige revolusjoner, men ikke voldelige kriger, og som kritiserte det totalitære venstre, men ikke grusomme regimer på høyresiden.[20]

Teologen René Padilla fra Ecuador var ikke mer nådig. «Det er ikke rom for oversikter over ‘hvor mange sjeler som dør hvert minutt uten Jesus’» tordnet han, «dersom de ikke tar med i regningen hvor mange som dør av sult».[21]

Mot Grahams ønske fikk Stott, Escobar og Padilla kjempet frem en sosialetisk vending under konferansen. [22] Lausannedeltakerne beklaget å ha forsømt sosialt arbeid i iveren etter å evangelisere. Det var ikke noen motsetning mellom de to. Men, understreket Lausannepakten,

forsoning mennesker seg imellom er ikke det samme som forsoning med Gud, sosial omsorg er ikke det samme som evangelisering, politisk frigjøring er ikke frelse. Likevel slår vi fast at både evangelisering og sosiopolitisk arbeid er en del av vår kristenplikt.[23]

Oppgjør med amerikansk patriotisme?

Padilla og Escobar hadde et lydhørt publikum blant mer progressive evangeliske kristne i USA. De mente at kristne måtte bekjempe sosial urettferdighet og rasisme på hjemmebane og internasjonalt. En av dem som tok opp saken var teologistudenten Jim Wallis, som nektet å gå med på at evangeliet og amerikansk militærmakt hadde noe med hverandre å gjøre.[24]

Men folk som Wallis var i et mindretall. Få grupper var så trofaste mot de amerikanske styrkene under Vietnamkrigen som evangeliske kristne. Mange så på krigen som nok et uttrykk for den åndelige kampen mellom det onde og det gode, og Billy Graham var en av Vietnamkrigens fremste støttespillere. Mens krigsmotstanderne marsjerte i gatene, sto Graham last og brast med president Nixon.[25]

Watergateskandalen, der det viste seg at Nixon hadde ulovlig avlyttet det demokratiske partiet, sjokkerte mange. Oppvasken i etterkant avslørte at det hadde vært et nært samarbeid mellom misjonærer og CIA i Latin-Amerika.

Sommeren 1976 tok det toneangivende evangeliske magasinet Moody Monthly opp forholdet mellom misjon og amerikansk politikk. Kristne misjonærer skulle ikke ha noe med politikk å gjøre, skrev pastoren og misjonæren C. Donald Cole. Jesus hadde skilt tydelig mellom Gud og Cæsar. Skulle ikke misjonærer gjøre som Jesus? Javisst skulle kristne si ifra når mennesker ble utnyttet og ydmyket, forklarte han, men de burde gjøre som profeten Amos: Predike Guds dom over de rike som utnyttet de svake, men ikke engasjere seg politisk.[26]

I det nye politiske klimaet tenkte til og med Billy Graham seg om. Han ble forsiktig med å støtte opp om partipolitisk utenrikspolitikk etter Nixon-skandalen. Møtet med globale samarbeidspartnere gjorde det også tvingende å beklage sammenblandingen av kristentro og amerikansk kultur.

Nye fiendebilder, nye metoder

Da jernteppet falt og den kalde krigen tok slutt på slutten av åttitallet, revurderte misjonsfolket strategien sin. Hvor kan man mest effektivt jobbe for å nå målet?

Fra Lausanne-konferansen i Manila i 1989 ble arbeidet intensivert i det såkalte 10/40-vinduet, området mellom 10. og 40. nordlige breddegrad. Det var i Nord-Afrika, Asia og Midtøsten kristen tro hadde hatt minst fremgang. Kommunismen var ikke lenger kristendommens fremste motstander. De nye fiendene var islam, buddhisme og hinduisme.

Mange av landene i 10/40-vinduet var det så godt som umulig å komme inn i som forkynnende misjonær. En måte å omgå forbud og forfølgelse på ble å sende ut såkalte teltmakere, misjonærer med vanlige jobber som evangeliserte for venner og kollegaer.

Andre tok i bruk et av de mest ambisiøse medieprosjektene i amerikansk misjonshistorie: The Jesus Movie fra 1979. Dramatiseringen av Lukasevangeliet skulle oversettes til flest mulig språk, slik at misjonærer enkelt kunne spre evangeliet. Utstyrt med en videospiller og et enkelt TV-apparat kunne man dele historien om Jesus. Senere har internett gjort filmen enda lettere tilgjengelig.[27]

Med nye fiender kom den gamle, amerikanske patriotismen tilbake. Et flertall av evangeliske kristne støttet opp om krigen i Irak. Flere misjonsorganisasjoner sto klare til å følge etter soldatene for å evangelisere blant muslimske irakere. Evangeliske kristne skulle bygget opp Irak slik de hadde bygget opp Europa og Japan etter andre verdenskrig, forklarte Albert Mohler fra USAs største kirkesamfunn, the Southern Baptist Convention, i et intervju med Time.[28]

På andre områder endret amerikanerne retning. Mange fulgte oppfordringen om den sosialetiske vending som Stott, Padilla og Escobar hadde kjempet for under Lausannekonferansen. I 1998 hadde seks av de syv største misjonsorganisasjonene i USA hovedfokus på nødhjelp, utvikling, utdannelse og helse.[29]

Youth With a Mission (norsk: Ungdom i Oppdrag) er del av den trenden. Organisasjonen vektlegger evangelisering, disippeltrening og diakonalt arbeid likt. Fra 1979 har helsepersonell seilt fra havneby til havneby og tilbudt helsetjenester gjennom sine Mercy Ships. Andre har jobbet med landbruksprosjekter, drevet barnehjem eller forsøkt å få mennesker ut av slaveri og prostitusjon.[30]

La de små barn komme til Jesus

Et av de siste trend-begrepene for misjonsmål er det såkalte 4/14-vinduet: barn mellom fire og 14 år. Grunnen er enkel: Barn er mest mottagelige. «Det du tror når du er 13 år er det du kommer til å tro på dødsleiet ditt», forklarte den evangeliske statistikeren George Barna under en misjonskonferanse i 2004.[31]

Denne trenden passer fint sammen med det tidligere 10/40-vinduet, som omfatter områder der halve befolkningen er barn. Uten å nå barna har man liten sjanse til å spre evangeliet der det er færrest kristne, understrekte Dan Brewster fra Compassion International i 2012.[32]

Organisasjoner som Compassion International følger den sosialetiske trenden. De driver skoler og barnehjem, organiserer fjernadopsjon og gjør sitt ytterste for at barn skal vokse opp i trygge forhold hvor de enn er. Men ingenting kan gi barn trygghet som troen på Jesus, mener de. Derfor driver de med utstrakt forkynnelsesarbeid blant barn.[33]

Barn er viktig i misjon på andre måter også. Siden 1970-tallet har korttidsmisjon preget mye av misjonsarbeidet. Lokale kirker og ulike organisasjoner som Youth With a Mission og Operation Mobilization sendte på midten av 2000-tallet ut hele 1,6 millioner amerikanske korttidsmisjonærer. Mange av dem tenåringer som reiser ut til ulike land for å ta på seg oppgaver som å bygge hus, hjelpe til på helsestasjoner eller drive med gateevangelisering.[34]

Ikke alle er like begeistret for trenden. Den gjennomsnittlige korttidsmisjonæren er en velstående, hvit tenåring på sitt første utenlandsopphold, ute av stand til å forstå lokale forhold. Med seg i bagasjen har de et verdensbilde der alle land og kulturer utenfor USA blir redusert til «misjonsmarken», fremhever antropologen Brian Howell ved Wheaton College.[35]

Noen går lenger. Boken When Helping Hurts: Alleviating Poverty Without Hurting the Poor… and Yourself er utgitt av den evangeliske mediegiganten Moody Publishers. Forfatterne Steve Corbett og Brian Fikkert mener korttidsmisjonærer ødelegger mer enn de bidrar med, der de ikke bare valser over befolkningen de misjonerer til, men også lokale kristne. «Middelklasseamerikanere må ta inn over seg at deres makt har kuet trosfeller hjemme og i utlandet mer enn vi aner» skriver Corbett og Fikkert. «De med makt tenker sjelden på makten de har, mens de maktesløse er veldig klar over sin situasjon.»[36]

Ikke alle er imponert over kritikken. En av dem er Billy Graham. Knapt noe kan være så livsforvandlende som et kortidsmisjonsopphold, formante han nervøse foreldre av en tenåring på vei til et opphold i utlandet. Det gir dem innsikt i hvordan verden ser ut utenfor amerikanske forsteder. Dessuten gir det tenåringen en mulighet til å tjene andre.[37]

I dag er Graham en aldrende mann på 97, men han er fremdeles et samlende symbol for mange evangeliske kristne. Stjernestatusen hans lever videre i barna hans. Talegavene er det datteren Anne Graham Lotz som har arvet. Men for konservative kristne tar det seg ikke ut at en kvinne overtar lederrollen.

I stedet er det sønnen Franklin Graham som har tatt over som leder av The Billy Graham Evangelistic Organization. Graham junior har plukket opp den konfronterende stilen fra farens yngre dager. Islam er inspirert av djevelen selv, hevder Graham junior, og krefter som IS er en naturlig konsekvens av islams opphav.[38]

For mange evangeliske kristne er med den åndelige kampen ikke over. Men det siste kapitlet i verdenshistorien er allerede skrevet, tror de: Jesus kommer snart tilbake. Snart. Det bare gjelder å kjempe videre inntil det skjer.

 

Fotnoter:

  1. Into the Big Tent-utstillingen hos Billy Graham Center Archives har taler, avisklipp og bilder fra kampanjen tilgjengelig: http://www2.wheaton.edu/bgc/archives/exhibits/LA49/entrance.html
  2. For en lesverdig historie over apokalyptisk teologi, se Matthew Avery Sutton, American Apocaloypse: A History of Modern Evangelicalism (The Belknap Press of Harvard University Press, 2014).
  3. «After World War II: Years of Complication», red. Daniel H. Bays og Grant Wacker, The Foreign Missionary Impulse at Home (Tuscaloosa, AL: University of Alabama Press), 188. For en innføring i evangelisk teologi, se for eksempel Randall Balmer, Mine Eyes Have Seen the Glory: A Journey into the Evangelical Subculture in America (New York: Oxford University Press, 2014).
  4. Brian Stanley, The World Missionary Conference, Edinburgh 1910 (Grand Rapids, MI: Wm. Eerdmans, 2009).
  5. Se for eksempel Dana Robert, «Shifting Southward: Global Christianity Since 1945», International Bulletin of Missionary Research April 2000; Andrew Preston, Sword of the Spirit, Shield of Faith: Religion in American War and Policy (New York and Toronto: Alfred A. Knopf, 2012).
  6. Se for eksempel David Hollinger, After Clovern Tongues of Fire: Protestant Liberalism in Modern American History (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2013), 43-44.
  7. Tallene inkluderer både Canada og USA. Robert T. Coote, «Shifts in the North American Protestant Full-time Missionary Community», International Bulletin of Missionary Research, Vol. 29, No. 1. Se også Joel A. Carpenter, Revive Us Again, 184-186.
  8. Se for eksempel Hans Krabbendam, «‘The Harvest is Ripe’: American Evangelicals in European Missions, 1950-1980», i red. Axel R. Schäfer, American Evangelicals and the 1960s (Madison, Wisconsin: The University of Wisconsin Press, 2013).
  9. Joel Carpenter, Revive Us Again: The Reawakeing of American Fundamentalism (Oxford and New York: Oxford University Press, 1997), 161-176. Se også Andrew Preston, Sword of the Spirit, Shield of Faith: Religion in American War and Policy (New York and Toronto: Alfred A. Knopf, 2012).
  10. Carpenter, Revive Us Again, 161-176.
  11. David Swarz, «The Global Reflex» i Brian Steensland og Phil Goff, The New Evangelical Social Engagement (New York: Oxford University Press, 2014) og Andrew Preston, Sword of the Spirit, Shield of Faith: Religion in American War and Policy, (New York and Toronto: Alfred A. Knopf, 2012), 481.
  12. Dana L. Robert, Christian Mission: How Christianity Became a World Religion (Malden, MA: Wiley-Blackwell, 2009).
  13. Kathryn Long, «In the Modern World, but Not of It», i Daniel H. Bays og Grant Wacker, The Foreign Missionary Impulse at Home (Tuscaloosa, AL: University of Alabama Press), 223-236.
  14. Paul Freed, Towers to Eternity (Chatham, New Jersey: Trans World Radio, 1968).
  15. Se for eksempel Robert C. Cunningham, The Time is Now!» The Pentecost Evangel, 31. januar 1960, 2.
  16. Billy Graham, World Aflame (New York: Doubleday & Company, 1965), 229.
  17. «World Congress on Evangelism Ends With Personal Note» Contact, Desember 1966, 13 og Billy Graham, «Stains on the Altar: Closing address by Dr. Billy Graham». Archives of the Billy Graham Center. 2006. The World Congress on Evangelism, Berlin, West Germany October 25 through November 1, 1966 Audio Recordings, Texts, Photographs. http://www2.wheaton.edu/bgc/archives/docs/Berlin66/Graham-alter.htm Sist besøkt 5. august, 2016.
  18. Steven Miller, Billy Graham and the Rise of the Republican South (Philadelphia, PA: University Press of Pennsylvania, 2009).
  19. George Burnham, To the Far Corners: With Billy Graham in Asia (Grand Rapids, MI: Fleming H. Revell Company, 1956) og Tom McMahan, Safari for Souls: With Billy Graham in Africa (Columbia, SC: The State-Record Company, 1960.
  20. Min oversettelse. Sitert i Alister Chapman, Godly Ambition: John Stott and the Evangelical Movement (New York: Oxford University Press, 2012), 138-139. For ytterligere informasjon om Stotts teologiske profil, se f.eks. John Stott, Christian Mission in the Modern World (London: Billing & Sons Limited, 1975).
  21. Min oversettelse. Sitert i Chapman, Godly Ambition, 138-139.
  22. Chapman, Godly Ambition, 142-143.
  23. Lausanne, en, http://www.lausanne.org/nb/lausannepakten/lausannepakten Lastet ned 5. august 2016
  24. Michael Clawson, «Missión Integral and Progressive Evangelicalism: The Latin American Influence on the North American Emerging Church», Religions, 2012:3, 790–807; David Swarz, «The Evangelical Left and the Move to Social Responsibility» i red. Axel R. Schäfer American Evangelicals and the 1960s (Madison, Wisconsin: The University of Wisconsin Press, 2013).
  25. Andrew J. Preston, «Tempered by the Fires of War: Vietnam and the Transformation of the Evangelical Worldview», i red. Axel R. Schäfer American Evangelicals and the 1960s (Madison, Wisconsin: The University of Wisconsin Press, 2013).
  26. C. Donald Cole, «The Missionary and the CIA», Moody Monthly, juli/august 1976, 74-77.
  27. Hele filmen er tilgjengelig på ulike språk her: http://www.jesusfilm.org/
  28. Broward Listion, «Interview: Missionary Work in Iraq,» Time, 15. april 2003. http://content.time.com/time/world/article/0,8599,443800,00.html Sist besøkt 14. september 2016.
  29. Den syvende blant dem var Wycliffe Bible Translators (1934) som også har utvidet arbeidet sitt utover å oversette Bibelen. Michael S. Hamilton, «More Money, More Ministry: The Financing of American Evangelicalism Since 1945», i red. Larry Eskeridge og Mark Noll, More Money, More Ministry: Money and Evangelicals in Recent North American History (Grand Rapids, MI: Wm. B. Eerdmans Publishing Co., 2000), 118.
  30. Bare i Norge har YWAM ni sentre med en stab på 300. I tillegg reiser årlig norske kristne—unge og voksne—på opphold ved ulike sentre verden rundt. Nettsiden til YWAM Norge er: http://www.ywam.no/
  31. Min oversettelse. John W. Kennedy, «The 4-14» Window Christianity Today, 1. juli 2004.
  32. Naomi Frizzell, «Children and the Gospel: Evangelizing the 4/14 Window», Lausanne.org. Ingen dato oppgitt. https://www.lausanne.org/about/blog/children-and-the-gospel Sist besøkt 13. september 2016.
  33. Se for eksempel Vicki Small, «Sponsored Children Need Us to Be Jesus», Compassion International Blog, 7. november 2012 http://blog.compassion.com/sponsored-children-need-us-to-be-jesus/ Sist besøkt 14. september 2016.
  34. Dette tallet inkluderer også andre kristne retninger. Se f.eks. Robert Wuthnow og Stephen Offutt, «Transnational Religious Connections», Sociology of Religion, 69:2, 2008, 218-219. Besøker man nettsider som www.shorttermmissions.com finner man et enormt tilbud av ulike typer opphold.
  35. Brian Howell, «Mission to Nowhere: Putting Short-Term Missions into Context», International Bulletin of Missionary Research, 33:4, 2009, 206–11.
  36. Steve Corbett og Brian Fikkert, When Helping Hurts: How to Alleviate Poverty Without Hurting the Poor . and Yourself (Chicago: Moody Publishers, 2009), 160.
  37. Billy Graham, «Answers», Billy Graham Evangelistic Organization, 5. mars 2007, https://billygraham.org/answer/our-sons-youth-group-is-going-on-a-summer-mission-trip-to-help-build-houses-in-a-fairly-primitive-country-he-really-wants-to-go-but-were-very-nervous-about-it-should-we-let-him-go/ Sist besøkt 14. september 2016.
  38. Franklin Graham, «What Franklin Graham Wants Muslims to Know About the End Times», Charisma News, 7. april 2015, http://www.charismanews.com/opinion/49071-what-franklin-graham-wants-muslims-to-know-about-the-end-times. Sist besøkt 19. september 2016.
Del denne posten

Om forfatteren: Hilde Løvdal Stephens

Hilde Løvdal Stephens (f. 1979) har doktorgrad i Nord-Amerikastudier fra Universitetet i Oslo. Hennes interessefelt er den konservative, evangeliske bevegelsen i USA etter andre verdenskrig.