«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.»
Slik står det det i Jesu siste tale til sine disipler, slik den gjengis i Matteusevangeliet i Bibelen. Ordene kalles Misjonsbefalingen, og skal man forstå kristen misjon, må man kjenne til dette skriftstedet. I snart 2000 år har det vært tolket av kristne som en forpliktelse til å spre kristendommen. Slik ble kristendommen spredd til alle klodens avkroker, og ble verdens største religion. Budskapet har virkelig «satt verden i brann», slik Tor Edvin Dal skriver om i sin omtale av Bjørn Stærks nye bok.
I dagens Norge er det lett å tro at misjon ikke har så mye å si lenger, utover mormonene vi går forbi på gaten og Jehovas vitnene vi ikke gidder å slippe inn når de ringer på døren vår. Men om vi hever blikket utover vårt lille, sekulære hjørne av verden ser vi at misjonen er en kraft som fremdeles endrer verdenen vi lever i.
I Latin-Amerika holder kristendommen på å skifte ansikt. Kontinentet har lenge vært katolisismens høyborg, men som Roar Nærdal skriver holder verdens største katolske land, Brasil, nå på å omfavne pinsekristendommen.
De fleste av oss har lært på skolen om hvordan kolonialisme og misjon gikk hånd i hånd. Å kristne folkeslag var et middel for å kontrollere dem, slik Maren Sæbø beskriver når hun forteller om skapelsen av dagens Sudan.
Og som Hilde Løvdal Stephens viser, har misjon vært en del av Vestens forsøk på å beholde hegemoniet også etter at de gamle koloniene fikk sin selvstendighet.
Det er selvfølgelig ikke bare de kristne som misjonerer. Vår nye folketro, konspirasjonsteoriene, utbres med metoder som både ligner på og bryter med tradisjonell misjon, slik Isabell Rong Gabrielsen beskriver.
Det ville vært smålig å påstå at kristne misjonærer ikke gjør noe bra. Misjonærer åpner skoler og sykehus, forsøker å bekjempe sykdommer og menneskehandel.
Men misjonen kan også ha katastrofale konsekvenser. Vestlige misjonærer kan ture fram og gjøre stor skade på kulturer de ikke bare mangler forutsetninger for å forstå, men kanskje til og med forakter. Verst er kanskje hvordan en del misjonærer sper på religiøse konflikter og sprer hat mot seksuelle minoriteter.
På godt og ondt er det mektige krefter som settes i sving av misjonen. Det er kort og godt umulig å forstå både historien og dagens verden uten å forstå misjonærenes rolle. Vi håper at dette nummeret av Humanist kan bidra til det.
