Pinsevind over Brasil

Fra 03/16.

I verdens største katolske land holder pinsevennene på å ta over. Underveis forandres både mennesker og samfunn. Og det hele startet med noen svensker.

Jeg ble protestant fordi jeg ville snakke direkte med Gud.

Viviane Guedes Gomes (32) er så typisk brasiliansk som man kan få det. Far av portugisisk avstamning, mor med afrikanske aner. Attpåklatt i en familie med 11 søsken – alle katolikker. Moren, Dona Neide Guedes, er både god katolikk og praktiserer candomble, en religion slavene tok med seg fra Afrika og blandet med søramerikansk religion under et ferniss av katolsk helgentilbedelse.

Slik fikk Viviane en oppvekst med mange helgener. Katolske høytider var fest og moro med karnevalet som desidert høydepunkt, med feiringen av Iemanja, en sammensmeltning av en afrikansk gudinne og Jomfru Maria, som god nummer to.

Da Viviane møtte Adaidas Gomes (38) for noen år siden, begynte en langsom konverteringsprosess.

– Vendepunktet for meg var at jeg trodde på et levende evangelium. Jeg ville slippe å bruke helgener som mellommenn for å snakke med Gud, slik man oftest gjør innen den katolske kirken, sier Viviane.

Adaidas er like optimistisk:

– Framtiden tilhører Jesus. Med framveksten av de protestantiske kirkene forventer jeg at Brasil skal bli et land som legger mer vekt på menneskerettigheter, der man har en sosialpolitikk som fungerer og der naturen bevares, sier Adaidas. For ham er det viktigste at man ikke bare ber og prater, men viser i praksis det han mener er å leve i pakt med Jesu budskap.

Viviane og Adaidas er langt fra alene. Over hele Latin-Amerika konverterer mange fra den katolske kirken til de protestantiske menighetene. Og det merkes på samfunnet.

Finstas i slummen

Stereotypien sier at brasilianere er litt mer lettkledde og promiskuøse enn man er i andre nasjoner. Men når det er bedehustid i favelaen, de viltvoksende slumstrøkene i utkanten av de store byene, ser man at mange av jentene har fått på seg skjørt som dekker knærne og har langermede skjorter. Guttene bytter ut bermudashortsen med fin langbukse og hvite skjorter.

Helt puritansk er det likevel ikke. Brasilianere klarer ikke å la være å stase seg litt opp selv når de skal til bedehusene, ikke minst fordi disse er gode sjekkemarkeder. Man møtes og det flørtes, sjøl om man helst skal vente med sexen til etter man er gift.

Menighetene insisterer på at man skal finne en partner fra egne rekker, eventuelt en man kan omvende. Som frelst stiller man sterkt på sjekkemarkedet: Protestantene regnes som mer kyske og trofaste, noe som gjør dem attraktive som livspartnere. Det mente i hvert fall min venn Gery. Han begynte plutselig å gå rett forbi stambordet ved vårt faste vannhull i favelaen for å gå på bedehuset i stedet. Han dukket riktig nok opp etter kirketid da han hadde fulgt sitt utvalgte prosjekt sikkert hjem. Han ga riktignok opp etter et par måneder. Ventetiden ble for lang.

Med sine over 200 millioner innbyggere er Brasil verdens største katolske land, og kirken har hatt stor politisk og økonomisk innflytelse. I 1872 var 99,72 prosent av brasilianerne registrert som katolikker. Hundre år senere var tallet fortsatt over 90 prosent.

Men i 1980 begynte nedgangen i antall som sverget til Roma. 1984, det året Viviane ble født, var 85 prosent av alle brasilianere katolikker. Ifølge forskningsinstituttet Getulio Vargas store undersøkelse i 2009 var det da i underkant av 70 prosent.

Ifølge folketellingen i 2010 er det i dag 22 prosent i Brasil som erklærer seg som protestanter. Fortsetter utviklingen vil protestantene være i flertall innen 2040.

Pinsens venner

Når jeg skriver «protestanter» er det egentlig en bestemt type protestantisme jeg tenker på. De aller fleste tilhører nemlig menigheter innen pinsebevegelsen, med Assembleia da Deus og Igreja Universal som de største.

Disse Guds barn har mange navn. Rådende språkbruk i dag er å kalle dem protestanter, selv om det vil få mang en lutheraner til å kaldsvette. Samtidig kalles de også gjerne evangeliske. På folkemunne kalles de stort sett for «cristão» – hvilket kan oversettes til «kjempekristen».

Pinsekristendommen i Latin-Amerika skiller seg litt fra resten av verden. Mens pinsebevegelsen i Vesten har nærmet seg kristendommens hovedstrøm og blitt mer avslepen, er latinamerikanske pinsevenner sterkt preget av mirakeltro, tungetale, håndspåleggelser og åndsutdrivelser. Troen på at Jesus vil vende tilbake til jorden i vår levetid står også mye sterkere i disse miljøene enn blant katolikker.

I det siste har vi også sett eksempler på uniformering med et klart militært tilsnitt der man skal ut i «krigen» for Jesus og den hellige ånd.

Pinsemenighetene har også en lokal og håndfast tilknytting der medlemmene blir lært opp til å lese og skrive, bruke data, og andre praktiske ting for å håndtere hverdagsproblemer. Menighetene fungerer altså som et lokalsenter for både åndelige og materielle problemer.

Denne blandingen av det åndelige og det verdslige er en suksess, og kirkene og bedehusene deres vokser fram som paddehatter. To restauranter i mitt aller nærmeste nabolag har de to siste årene blitt bygget om til kirker.

Den nest største fjernsynskanalen, Record, som er eid av Edir Macedo fra Igreja Universal, blander forkynnelse med til dels seriøst og godt tv med kritisk nyhetsdekning.

Holdningen før var at man ikke skulle blande religion inn i politikken. Men før kommunevalget nå i høst flagger en rekke protestanter sin tro, og gjør det skarpt på meningsmålingene. I kongressen har de aldri hatt flere representanter (mer om det senere).

Både den økonomiske, kulturelle og politiske innflytelsen øker. Og det hele begynte med to svenske misjonærer: Daniel Berg og Gunnar Vingren. Disse to fikk en åpenbaring under et bønnemøte der bokstavene «Pará» sto skrevet over hodene på dem. Pará viste seg å være en delstat i amazonasdelen av Brasil og der Belem (portugisisk for «Betlehem») var hovedstad. I 1911 starter de opp den første menigheten i Brasil.

Deres virke var først blant fattige mennesker i Amazonas-jungelen, deretter dro de til delstaten Espirito Santo – «Den hellige ånd». De padlet på elver og tråkket seg gjennom jungelstier.

Nå har pinsebevegelsen i Brasil rundt 50 millioner tilhengere. Og vil kanskje endre landet for alltid.

Friere struktur gir suksess

Salvador ligger i Bahia – «alle helgeners bukt». Byen var den første hovedstaden i Brasil, og sies å ha over 365 katolske kirker, slik at man kan gå til messe i en ny kirke hver dag i løpet av året. En av kirkene, Nosso Senhor do Bom Fim («Vår Herre for en lykkelig slutt»), er et av Brasils mest kjente landemerker. Festen som markerer opptakten til karnevalsfeiringen samler rundt en halv million mennesker hvert år.

Under kolonitiden kjempet to av Salvadors familier om Vår Herres gunst ved å bygge hver sin praktkirke på hver sin side av et torg i gamlebyen Pelourinho, noen meter unna torget der man solgte og straffet slaver. Etter messen på tirsdager ble det bokstavelig talt delt ut smuler (fra nattverdsbrødet) til de fattige utenfor kirkene.

Kirkene står der fortsatt i sin pomp og prakt, i den ene er all utsmykking forgylt. Fortsatt er det fest på tirsdager i Pelourinho. Men det er få som går til messe.

De protestantiske kirkene er ikke så opptatt av pynt og stas. Til gjengjeld er benkeradene fulle, og kirkene popper opp overalt. Noen steder er en enkel prekestol på et jorde nok for å samle de troende.

– Stadig flere blir eksponert for budskapet til de protestantiske kirkene; på gata, på bussen, i fengselet, på sykehuset, og ikke minst på radio, tv og internett, sier Maren Christensen Bjune.

Bjune er stipendiat ved Universitetet i Bergen og tok i mai phd-graden med en avhandling om de evangeliske kirkenes makt i Guatemala, der endringene i kristenlivet ligner veldig på dem man finner i Brasil. Det samme gjelder for øvrig for hele Latin-Amerika.

Bjune framhever at de protestantiske kirkene har en helt annen struktur enn den katolske. Mangelen på toppstyring er med på å forklare protestantismens voldsomme ekspansjon:

– Alle kan i prinsippet starte sin egen kirke. Og det kan være bra business, som alle de store kjendispastorene er eksempel på. Med tiendeinntekten (at menighetslemmene gir en tidel av sin inntekt, red.anm.) og gunstige skattefradrag vil jeg påstå at det å være pastor fremstår som et lukrativt yrkesvalg, sier Bjune.

En annen forklaring på framgangen er budskapet. I protestantiske kirker snakkes det mye om alt man kan oppnå ved å tro. Bare man tror hardt nok og har de riktige verdiene og lever slik pastorene foreskriver, så vil man lykkes i livet, også økonomisk.

– Og lykkes man ikke, så er det fordi man ikke har trodd hardt nok, sier Bjune.

For en del som konverterer går det faktisk bedre. Kirkesamfunnene prediker nøysomhet og en nøktern livsstil. Alkohol, tobakk og narkotika er forbudt og man skal tilbringe fritiden på bedehuset eller hjemme. Den som tidligere har brukt sine slanter på å ta seg en øl over et dominospill sammen med venner på baren på hjørnet, vil merke at økonomien blir bedre.

– Kirkenes budskap forklarer hvorfor ting er blitt som det er blitt. Det er et verdensbilde som både forklarer og forsvarer ulikhet. Både rike og fattige finner begrunnelse for hvorfor tingene er som de er. Man skal heller ikke undervurdere behovet for å tro på det gode i mennesket, at det finnes håp for alle. Alle kan bli gode, bare de velger Jesus, sier Bjune.

– Å la seg døpe på nytt har også vist seg som en vei ut av gjengmiljøet, ikke minst fordi det er et veivalg gjengene aksepterer, sier Bjune. Et resultat er
at flere av de mest kjente «traficante» (ledere for narkogjenger) i Rio de Janeiro har konvertert til protestantismen.

Undersøkelser tyder også på at flertallet av de innsatte i brasilianske fengsler bekjenner seg til protestantismen. Protestanter er nemlig de som er mest aktive i å drive misjonsvirksomhet innen fengselssystemet. Av 100 religiøse organisasjoner som bedriver aktiv oppsøkende virksomhet i fengslene i Rio de Janeiro (delstaten), var 81 protestanter.

Kristifiseringen av samfunnet

Men utviklingen handler ikke bare om folk som finner nye og til dels bedre liv. For dem som ikke passer inn i protestantenes verdensbilde, er det dårlige nyheter.

I enkelte favelaer er tilhengere av candomble blitt truet og trakassert slik at de er blitt nødt til å flytte. De som praktiserer afrikanskinspirert religion og ritualer er nemlig hovedfienden for mange av protestantene. Mens den katolske kirken greide å integrere mange av de afrikanskinspirerte og indianske gudene som helgener, er de protestantiske kirkene nådeløse. De betrakter dette som spiritisme eller rett ut demondyrking.

I 2013 ble over 40 lokaler der man praktiserte candomble i en bydel i Rio de Janeiro nødt til å stenge. Folk som iførte seg de hvite plaggene som kjennetegner denne religionen ble antastet og truet på vei til møter.
Lignende prosesser merkes også i Salvador. På hvert gatehjørne i sentrum får man kjøpt den tradisjonsrike retten acarajé, som er boller laget av malte bønner stekt i frityr. Bollene selges av damer ikledd tradisjonell kostyme fra Bahia, som forbindes med afrikansk kultur og candomble.

Dette passer protestantene dårlig. Noen som selger har også konvertert, og nekter å bruke de tradisjonsrike plaggene. Men dette fører til nye problemer, siden acarajé-salget har fått status som nasjonal kulturarv. Derfor får man simpelthen ikke lov til å selge acarajé ikledd vanlige klær i de mest kjente turiststrøkene. For å omgå reglene og unngå enhver assosiasjon til den afro-brasilianske kulturen, døpte de derfor om denne tradisjonsrike retten til «jesusbolle».

Den nye vekkelsen merkes også innenfor det mange mener er den egentlige nasjonalreligionen i Brasil: Fotball.

Tidligere var det å lykkes i fotball inngangsbilletten til det gode liv, og stjernespillerne var hevet over vanlige moralske standarder. Fotballegenden Garrincha ble elsket tross at han var en kvinnebedårer og alkoholmisbruker, Pelé ble tilgitt for utroskap og økonomisk snusk, Ronaldo ble tilgitt da han ble tatt på fersken på et motell med transer.

Disse tingene var noe man kunne gjøre ap med, men som ikke hadde konsekvenser for spillernes karrierer. Bare man spilte godt på banen, ble det meste utenom tilgitt.

Slik er det ikke lenger. Nå er det dedikasjon og disiplin som gjelder. At man skal be og tro sterkt, så kommer resultatene, er blitt en del av fotballfilosofien på alle nivåer. Under verdensmesterskapet i Sør-Afrika i 2010 hadde det brasilianske landslaget med en egen pastor som fungerte som landslagstrenerens høyre hånd. Flere medier rapporterte at denne gruppen brukte mer tid på å be enn å trene. Flere av dagens mest profilerte spillere er protestanter: deriblant Kaká, Neymar og David Luz.

Under VM på hjemmebane i 2014 ble det også lagt stor vekt på at tro i seg selv er en styrke som gir resultater på banen. Men ikke alle lar seg overbevise. Idrettspsykologen João Lebert Cozac er blant dem som har vært mest kritisk til denne tilnærmingen til tro som dominerer i dagens brasilianske fotball.

– De fleste brasilianske fotballspillere fortrekker religion som støtte. Mange kommer fra lavere klasser og mangler både kunnskap og informasjon. De ender da opp med religion som eneste personlig motivasjonsfaktor, sier Cozac. Han mener at Brasil henger langt etter andre land i vitenskapelige undersøkelser av hvilke faktorer som påvirker og motiverer både enkeltspillere og laget.

De nye protestantiske verdiene har da heller ikke gitt resultater på banen. Mens man før ble tilgitt det meste så lenge man sto for «jogo bonito» (det vakre spillet), spiller man i dag en mer gjerrig fotball uten å legge vekt på artisteriet. Brasil spiller ikke bare kjedeligere, de taper også mer. Det skjedde både i VM i Sør-Afrika, på hjemmebane og i de to siste mesterskapene for Amerika (Copa Americas). 7-1-tapet mot Tyskland på hjemmebane er blitt en nasjonal skam som sjøl de mest innbitte katolikkene ikke tror det fins noen tilgivelse for.

Pinse i politikken

I brasiliansk politikk har protestantene markert seg sterkt i flere saker.

I Kongressen stemte «den evangeliske benken» nesten unisont for å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Mange brøt med eget parti fordi lojaliteten var større til denne gruppa, som med sine 73-80 mer eller mindre faste representanter regnes som en av de sterkeste fraksjonene i Kongressen. Uten at disse hadde stemt unisont for riksrett mot Rousseff, ville det ikke blitt tatt ut tiltale mot henne slik at hun til slutt ble dømt og måtte fratre presidentembedet 31. august.

Men det er først og fremst i moralske spørsmål og såkalte familierelaterte saker at den protestantiske blokken har vært mest enhetlig.

Amanuensis Taylor Boas ved Universitet i Boston forsker på kristendom i Latin-Amerika. Han mener det er viktig å se nyanser.

– De er reaksjonære i saker som angår de homofiles rettigheter og til en viss grad også når det gjelder abort. Men her fins det unntak. Når det gjelder saker som angår økonomien, som for eksempel fordelingspolitikk og bekjempelse av fattigdom, så er de langt mindre konservative enn tilsvarende kirker i USA. Dette skyldes nok at mange av medlemmene har en lavere sosialøkonomisk status, sier Boas.

Protestantene er særlig skarpe motstandere av enhver oppmykning av abortloven, selv om landets lov allerede er blant verdens strengeste. I Brasil er abort kun tillatt ved voldtekt eller i tilfeller der det står om morens liv eller at fosteret er hjernedødt.

Mens mange frykter at protestantene skal få økt makt og innflytelse og innføre en mindre sekulær stat, tror ikke Boas på de store endringene. Han tipper antall folkevalgte med protestantisk bakgrunn vil holde seg på omtrent samme nivå.

De forskjellige kirkesamfunnene oppfordrer menighetene sine til å stemme på deres egne kandidater, ikke nødvendigvis for at medlemmene er helt enig i politikken, men fordi de tror de vil forsvare kirkens interesser.
Disse kandidatene får også valgoppslutning fra folk som ikke er protestanter, da protestantene oppfattes som mer moralske og ærlige enn andre.

At de er mer moralske er ikke nødvendigvis korrekt. Mang en skandale viser at protestanter knappest er mindre korrupt enn andre. Men en forskjell er det: protestantiske politikere som er blitt avslørt (eller mistenkt) for kriminelle handlinger straffes hardere ved stemmeurnene enn andre politikere. Mange av kandidatene knyttet til Igreja Universal mistet sine mandater da de var i søkelyset for hvitvasking og underslag for noen år siden.

– Protestantene kan imidlertid øke sin innflytelse betraktelig dersom en av deres kandidater vinner et presidentvalg, sier Boas.

Slik går det nok også, for protestantene i Brasil er etterhvert så mange at ingen kan vinne et presidentvalg uten å ta hensyn til deres ønsker. Både den venstreorienterte Ignacio Lula da Silva, som var president fra 2003-2011, og hans etterfølger Dilma Rousseff flørtet åpenlyst med flere av de protestantiske kirkene. Partiet deres, Partido dos Trabalhadores (Arbeiderpartiet) og kirkene har sin velgerbase blant de lavere økonomiske klassene, akkurat de samme klassene der flere av kirkene rekrutterer sine medlemmer.

En av favorittene til å vinne presidentvalget i 2018 er Marina Silva. Hun er tidligere miljøminister, og kjent for sin innsats for å bevare regnskogen (noe som blant annet har gitt henne den norske Sofie-prisen). Mindre kjent er at Silva også er ordinert som pastor i pinsekirken Assembleia de Deus. Som politiker har hun holdt lav profil i religiøse spørsmål, men mange innenfor hennes kirke er opptatt av sosial- og miljøspørsmål.

Fra ytterste høyre

En annen kandidat til presidentvalget i 2018 er Jair Bolsonaro. Sjøl om han er nydøpt som protestant, har han vært en ledende figur på aller ytterste høyre fløy blant protestanter og politikere.

I Brasil er det vanlig at politikere dedikerer sin stemme i avstemninger til for eksempel sin familie, eller – dersom man sitter på den evangeliske benken – Jesus. Bolsonaro ble internasjonalt kjent da han dedikerte sin stemme i riksrettssaken mot Dilma Rousseff til mannen som var ansvarlig for at hun ble torturert under militærdiktaturet.

Bolsonaro har sagt at den største feilen til militærdiktaturet i Brasil (1964-85) var at de istedenfor tortur burde drept langt flere. Noe han forresten mener den chilenske diktatoren Augusto Pinochet også burde ha gjort. Bolsonaros uttalte politiske mål er å få innført et militærstyre i Brasil igjen.

Stramme saker selvfølgelig, men i et land der det er over 50 000 mord i året får Bolsonaro sympati for sitt lov og orden-program, med tortur for narkotikaforbrytelser og summariske henrettelser for grove forbrytelser.

Bolsonaro vaker på mellom sju og åtte prosent på meningsmålingene, men han har flere og viktige støttespillere blant folkevalgte med protestantisk bakgrunn og i mange protestantiske kirker.

En av de som står nærmest Bolsonaro er pastoren Marco Feliciano, som en stund ledet komiteen for menneske- og minoritetsrettigheter i Kongressen. Der skapte han store bruduljer ved å gå mot de fleste forslag for homofiles og svartes rettigheter. Som leder for komiteen uttalte han også at de med afrikansk blod i årene i Brasil var et offer for «Kams forbannelse». Ifølge 1. Mosebok skal Kam, som var sønn av Noah, ha sett faren naken. Derfor forbannet Noah Kams sønn, Kanaan, med ordene: «Forbannet er Kanaan. For sine brødre skal han være den laveste blant slaver.» Siden Kanaan regnes som stamfar for alle slags folk i Afrika, ble denne forbannelsen blant annet brukt til å forsvare slaveriet.

Denne fundamentalistiske måten å lese bibelen på ble imøtegått av andre fra protestantkirkene. Men det fins altså en sterk høyrefløy med politiske ambisjoner om å gjeninnføre militærdiktatur, reversere liberale reformer når det gjelder rettigheter for minoriteter, afrobrasilianere, og som mener at Darwins utviklingslære ikke skal undervises i ved landets offentlige skoler.
Nå er Feleciano sjøl i hardt vær etter at han er beskyldt for voldtektsforsøk mot et medlem av sitt eget parti og egen menighet i en sak som har vakt stor medieoppmerksomhet i Brasil.

Om han blir kjent skyldig, er han kanskje mindre interessert i forslaget fra våpendrager Bolsonaro om at alle voldtektsmenn skal kastreres kjemisk.