• I 2017 er det fem hundre år siden Martin Luther spikret sine 95 teser opp på kirkedøren i Wittenberg. Eller muligens er det fem hundre år siden han ikke gjorde det, siden lite tyder på at det faktisk skjedde.

”Barn av djevelen”

Kjetil Simonsen

Kjetil Simonsen

Kjetil Braut Simonsen (f. 1981) er phd i historie, med antisemittisme, nasjonalsosialisme og okkupasjonshistorie som faglige spesialfelter. Han arbeider for tiden ved Jødisk museum i Oslo.
Kjetil Simonsen

Latest posts by Kjetil Simonsen (see all)

Martin Luther har vært mye brukt i antisemittisk argumentasjon. Men hva mente Luther egentlig om jødene?

I 1940 utga Norsk Front[1], en organisasjon som var tilknyttet Nasjonal Samling, en tjue siders pamflett basert på utdrag fra Martin Luthers bok Om jødene og deres løgner fra 1543. Ifølge pamfletten hadde Luther forutsagt en jødisk plan om å overta verdensmakten:

Hans [Luthers] friske og uredde måte å si tingene på vil sikkert finne mange meningsfeller i vår tid, som oplever jødenes forsøk på å sette sig i besittelse av verdensmakten ved å sette en krig i gang som setter alt annet i skyggen. […] Hvad Luther skrev om dette folk i 1543 har i dag ikke bare sin fulle gyldighet, men ennu langt mere enn det. Det Luther sa og forutså er til fulle gått i opfyllelse og jødene er verdens svøpe. […].[2]

To år senere, 24. november 1942, trykte Aftenposten – som nå hadde nasjonalsosialistisk redaktør – en artikkel kalt Martin Luthers mening om jødene. Her ble det fastslått at Luther hadde vært tilhenger av kompromissløse antijødiske tiltak.[3] Hensikten var åpenbar: å rettferdiggjøre de nazistiske makthavernes antisemittiske politikk. 26. oktober 1942 ble mannlige norske jøder over 15 år arrestert. 26. november 1942 pågrep norske politifolk under tysk ledelse jødiske kvinner og barn. Samme dag deporterte de nazistiske myndighetene 529 jøder med lasteskipet Donau. De fleste ble myrdet i dødsleiren Auschwitz-Birkenau.[4]

Hva skrev Martin Luther om jødene og jødedommen som gjorde at hans verker kunne brukes av NS-regimet under krigen? Foregrep Luthers skrifter den nasjonalistiske og rasistiske antisemittismen som utviklet seg i 1800-årene og på 1900-tallet?

I år er det fem hundre år siden Martin Luther offentliggjorde sine nittifem teser mot avlatshandelen, hvilket gjerne er blitt oppfattet som startskuddet for den lutherske reformasjonen. Jubileet gir en ypperlig anledning til å gå reformatorens politiske og religiøse oppfatninger nærmere etter sømmene.

I 2017 er det fem hundre år siden Martin Luther spikret sine 95 teser opp på kirkedøren i Wittenberg. Eller muligens er det fem hundre år siden han ikke gjorde det, siden lite tyder på at det faktisk skjedde.

I 2017 er det fem hundre år siden Martin Luther spikret sine 95 teser opp på kirkedøren i Wittenberg. Eller muligens er det fem hundre år siden han ikke gjorde det, siden lite tyder på at det faktisk skjedde.

Denne artikkelen fokuserer på Luthers holdninger til jødene, og forsøker å sette holdningene inn i en bredere historisk ramme.[5] Hvilke forestillinger om jødene kom til uttrykk i Luthers skrifter, og hvordan endret de seg i løpet av hans levetid? Videreførte Luther hovedsakelig beskyldninger med opphav i den tradisjonelle, religiøst betingede antijudaismen, eller fremmet han også oppfatninger av ny og moderne karakter? Avslutningsvis vil jeg reise noen mer allmenne problemstillinger om brudd og kontinuitet i antisemittismens historie, med Luther som eksempel. Hvilke linjer strekker det seg egentlig fra antijudaismen under reformasjonen til antisemittismen i moderne tid?

Den kristne antijudaismen

Luthers forestillinger om jødene og jødedommen bygde i liten grad på kontakt med virkelige jøder. Som teologen Schamm Brooks påpeker, hadde Luther verken jødiske venner eller samtalepartnere. Synspunktene hans bygde først og fremst på tekster som enten var skrevet av kristne forfattere eller av jødiske konvertitter, og ga gjennomgående uttrykk for negative holdninger.[6]

For å forstå Luthers forestillinger om jødene, er det derfor nødvendig å sette dem inn i en bredere idéhistorisk og religiøs ramme. Denne rammen er den kristne antijudaismen som hadde utviklet seg gjennom middelalderen, og som fremdeles preget det intellektuelle og religiøse landskapet i Europa da reformasjonen brøt ut.

Begrepet antijudaisme er ikke nødvendigvis lett å definere. Ifølge historikeren Gavin Langmuir fungerer ordet som en fellesbetegnelse for en religiøst begrunnet fiendtlighet rettet mot jødedommen og jøder.[7] Den kristne antijudaismen, skriver Langmuir, står her historisk sett i en særstilling.[8] Innen kirken oppstod det tidlig et behov for å markere avstand mellom ”den nye pakt” som de kristne fikk av Jesus, og ”den gamle pakt” jødene hadde levd under. Kristen teologi og forkynnelse fikk dermed fra tidlig av en tydelig brodd mot jødene.

Kirkefedrene fremstilte jødene som løgnere, som nektet å anerkjenne Kristus som frelser, og som derfor var blitt fratatt posisjonen som Guds utvalgte folk.[9] I tillegg ble de skildret som gudsmordere, som hadde presset de romerske myndighetene til å korsfeste Kristus.[10]

Iløpet av høy- og senmiddelalderen ble den kristne antijudaismen mer aggressiv. I tillegg til de tradisjonelle forestillingene om jøden som kristusmorder, oppstod det en serie nye anklager som fremstilte jødene som en indre fiende i de kristne samfunnene.

Simon von Trents martyrium. Tresnitt fra 1493 som forestiller et jødisk ritualmord. Foto: Wikimedia Commons.

Simon von Trents martyrium. Tresnitt fra 1493 som forestiller et jødisk ritualmord. Foto: Wikimedia Commons.

Beskyldningen om ritualmord (at jødene myrdet kristne barn som del av sine religiøse ritualer) er første gang dokumentert midt på 1100-tallet, og spredte seg i århundrene som fulgte til flere deler av Europa.[11] Under Svartedauden oppstod det rykter om at pestepidemien skyldtes at en jødisk sammensvergelse hadde forgiftet kristne drikkevannskilder.

Tidens billedkunst, drama, og folklore identifiserte jødene med Antikrist, djevelen og demoniske krefter. Flere av anklagene – som brønnforgiftningsmyten – ble avvist av pavekirken,[12] men resulterte likevel i massevold. Mest brutale var forfølgelsene under Svartedauden, hvor hele jødiske samfunn ble utslettet.[13]

Middelalderens legender om jødene var fremdeles levende ved inngangen til reformasjonen. I løpet av 1500-årene var det ifølge historikeren R. Po-Chia Hsia tolv tilfeller av ritualmordbeskyldninger bare i de tyskspråklige delene av Europa.[14]

Antijødiske holdninger var utbredt innen alle de forskjellige teologiske fløyene i samtiden. Luthers fremste motstander på katolsk side, Johannes Eck, utga for eksempel et to hundre siders skrift der han påstod at det var sant at jødene myrdet kristne barn.[15] Antijudaismen ble også brukt som propagandavåpen mellom de to trosretningene: I katolske kretser ble protestantismen gjerne fremstilt som et tilbakefall til jødedommen.[16]

Erasmus av Rotterdam[17] regnes som den mest sentrale kristne humanisten på 1500-tallet. I sine skrifter fastslo Erasmus at den kristne religionen først og fremst virket i den enkeltes indre, og nedtonet dermed betydningen av geistlige institusjoner og formelle ritualer. Han ble en sentral inspirasjonskilde særlig for reformasjonsbevegelsen i Sveits. Erasmus angrep imidlertid ikke den katolske fiendtligheten overfor jødene.[18] Tvert imot beskrev han Frankrikes utestengelse av jøder som positivt sett ut fra et kristent standpunkt.[19]

Jødehat som teologisk standpunkt

På Luthers tid ble altså jødedommen ikke bare vurdert negativt på teologisk grunnlag. Jødene ble også fremstilt som ondskapsfulle, hensynsløse og truende.

Hvordan plasserer Martin Luther seg i dette landskapet? Historikeren David Nirenberg hevder at den europeiske antijudaismen dreier seg om langt mer enn kritikk av jødisk religion. Antijudaismen har historisk sett også bestått av ideer og kategorier som ikke-jøder har brukt for å ordne tilværelsen og kritisere sine egne omgivelser.[20] Dette danner en viktig bakgrunn for å forstå Luthers holdninger. Som tidligere påpekt hadde Luther svært liten kontakt med virkelige jøder. Hans oppfatninger sprang ut av bibelfortolkninger, ikke av observasjoner av jøder. [21]

Et viktig utgangspunkt i Luthers arbeider var den kristologiske forståelsen av Det gamle testamentet. Kjernen i denne bibellesningen, oppsummerer teologen Eric Gritsch, er oppfatningen om at Kristus åpenbarer seg allerede i Det gamle testamentet.[22] Luther trakk opp et skille mellom det gamle Israel, representert ved profetene, og jødedommen slik den hadde utviklet seg etter Jesu død og oppstandelse. Mens profetene ble skildret som fromme og gudfryktige, ble samtidens jøder karakterisert som sta, løgnaktige og utdaterte.

Luther konkluderte med at jødene var blitt fratatt posisjonen som utvalgt folk, ettersom de hadde fornektet Jesus som Messias.[23] Videre var de blitt utsatt for Guds vrede og straffedom, noe som forklarte deres langvarige diasporatilværelse.[24]

Henvisningene til jødedommen ble samtidig brukt som et virkemiddel i polemikken mot reformasjonens motstandere. Luther hevdet at pavekirken og den katolske lære, i likhet med jødedommen, var preget av manglende åndelighet.[25] I Luthers verker fungerte ”jøden” følgelig som et symbol på det utdaterte og gudløse, som stod i kontrast til den sanne form for kristendom.

Venn av jødene?

I forskningen er det etterhvert blitt vanlig å hevde at disse teologiske oppfatningene av jødedommen utgjør en ubrutt linje i Luthers skrifter. Luthers språk og argumentasjonsmåter gjennomgikk likevel klare endringer over tid. Enkelte historikere, som for eksempel Leon Poliakov, har trukket opp et skarpt skille mellom ”den yngre” og ”eldre” Luther. Mens Luther i 1520-årene ga uttrykk for et tolerant syn overfor jødene som gruppe, ble hans skrifter på 1540-tallet preget av hat og fordømmelse.[26]

Teksten som oftest trekkes frem som eksempel på den yngre Luthers forsonlige holdninger, er Jesus Kristus var født jøde fra 1523. Hensikten med dette skriftet var å avfeie et rykte om at Luther hadde avvist dogmet om jomfrufødselen. I ettertid er den særlig blitt kjent som et oppgjør med Kirkens hardhendte behandling av jødene. Og sett i lys av tidens utbredte antijødiske fordommer, fremstår Jesus Kristus var født jøde virkelig som et tolerant skrift.[27] Luther avviste her ikke bare ritualmordbeskyldningene som ble rettet mot jødene som tåpeligheter.[28] Han fordømte også kirkens hardhendte antijødiske politikk. Paver, biskoper og munker, skrev Luther, hadde behandlet jødene som de var ”hunder og ikke mennesker”.[29] Ettersom de var stilt overfor slike representanter for den kristne lære, var det ikke rart at jødene motsatte seg den kristne tro:

Dersom jeg hadde vært jøde og sett slike narrer og treskaller […] undervise i den kristne lære, ville jeg heller ha vært et svin enn kristen. […] Jeg håper at dersom man behandler jødene på en vennlig måte og underviser dem grundig i de hellige skriftene, vil mange av dem bli sanne kristne […].[30]

Selv om Luther her inntok en forsonende og mild posisjon, er det likevel feilaktig å beskrive Jesus Kristus var født jøde som et forsvarsskrift for jødedommen. Som teologen Thomas Kaufmann påpeker, tilla Luther aldri den jødiske religionen i seg selv positiv teologisk betydning.[31] Skriftet må først og fremst forstås som en polemikk mot Den katolske kirke, som ifølge Luther manglet et kjærlighetsbudskap og som følgelig ikke evnet å vinne nye sjeler over til den kristne lære.[32] Jødene hadde ingen fremtid som jøder i Luthers verdensbilde.[33]

Luthers tidligste akademiske publikasjoner, som var skrevet før Jesus Kristus var født jøde, viser hvor problematisk det er å tillegge den yngre Luther positive synspunkter på jødene og jødedommen. Luther tok riktignok ikke i bruk de tradisjonelle klisjeene om at jødene begikk ritualmord på kristne barn eller forgiftet kristne drikkevannskilder.[34] Likevel uttrykte han en rekke teologisk begrunnede antijødiske forestillinger. Bildet av jødedommen som kommer til uttrykk i disse tidlige produksjonene, hevder Kaufmann, er av gjennomgående negativ karakter.[35]

I Luthers første salmeforelesninger (1513-1515) ble jødene fremstilt som kristusmordere,[36] og jødedommen som en gudsfiendtlig lære som stod i veien for en riktig fortolkning av de bibelske skriftene.[37] Allerede her ble det ”jødiske” fremstilt som en motpol til kristendommen.

Demonisering

Mens Luthers teologiske tenkning om jødedommen består av klare kontinuitetslinjer, endret hans språk- og argumentasjonsføringen om den jødiske minoriteten seg over tid. To utviklingstrekk, som særlig ble markante i 1540-årene, må nevnes. For det første uttrykte Luther seg stadig mer pessimistisk om mulighetene for å vinne jødene over til kristendommen.[38]

For det andre ble hans fremstillinger av jødene preget av demonisering. I Luthers senere skrifter ble den teologiske antijudaismen supplert med beskrivelser av jødene som en indre trussel, som arbeidet for å undergrave det kristne majoritetssamfunnet. Dette forsterkede fiendebildet kom til uttrykk både i skrifter, prekener og personlige betraktninger. I sin siste prekenserie, som han holdt i fødebyen Eisleben, beskrev for eksempel Luther jødene som en trussel som ikke kunne tolereres av den kristne majoritetsbefolkningen hvis de ikke konverterte.[39]

Et svin som avler opp en jøde. Et utbredt antisemittisk motiv i middelalderen og tidligmoderne tid. Her fra stiftskirken i Bad Wimpfen. En liknende utsmykning finner man på Luthers lokale kirke i Wittenberg. Foto: Peter Schmelzle/Wikimedia Commons.

Et svin som avler opp en jøde. Et utbredt antisemittisk motiv i middelalderen og tidligmoderne tid. Her fra stiftskirken i Bad Wimpfen. En liknende utsmykning finner man på Luthers lokale kirke i Wittenberg. Foto: Peter Schmelzle/Wikimedia Commons.

Skriftet Om jødene og deres løgner fra 1543 gir det mest systematiske innblikket i den eldre Luthers demonisering av jødene. Som Trond Berg Eriksen påpeker det, oppsummerer skriftet nesten alle de motivene som hadde kommet til uttrykk gjennom den religiøse antisemittismen frem til Luthers samtid.[40]

Boken var skrevet som en manual for kristne som kjempet mot “jødenes giftige virksomhet”,[41] og var innholdsmessig satt sammen av fire hoveddeler.[42] I første del rakket Luther ned på det han oppfattet som jødenes religiøse tåpeligheter. I andre del la han frem en oppskrift på hvordan bibelen burde tolkes ut fra et kristologisk utgangspunkt. Tredje del omhandler det som Luther karakteriserte som jødenes ”løgner om Herrens person så vel som dem om hans kjære mor, oss selv og alle kristne”.[43] I den siste delen la han frem forslag til antijødiske tiltak, med adresse til samtidens verdslige ledere.

To motiver løper som en rød tråd gjennom fremstillingen. For det første knyttet Luther det ”jødiske” til ondskap, fiendtlighet og anti-moral. Han identifiserte jødene med djevelen og beskrev dem som giftslanger, blodhunder, blasfemikere og løgnere. [44] ”Slik en desperat, gjennomført ondskapsfull, giftig og djevelsk flokk”, sammenfattet han, ”er disse jødene, som gjennom [disse] fjorten hundre årene har vært og er vår pest, plage og ulykke”.[45]

For det andre beskrev Luther jødene som en trussel – en indre fiende som arbeider for å undergrave de kristne samfunnene. Her antydet han også at samtidens rykter om at jødene forgiftet kristne drikkevannskilder og utførte ritualmord på kristne barn var sanne. Slike motiver hadde ikke kommet til uttrykk i Luthers tidligere skrifter:

Jeg har hørt mange historier om jødene som stemmer overens med Kristi bedømmelser, om hvordan de [jødene] har forgiftet brønner, begått mord, kidnappet barn […] For kidnappingen av barn har de […] ofte blitt brent på bålet eller fordrevet. Jeg er klar over at de benekter alt dette. Det sammenfaller imidlertid med Kristus vurderinger, som fastslår at de er giftige, bitre, hevngjerrige, listige slanger, snikmordere og barn av djevelen, som stikker og gjør skade i smug der de ikke kan gjøre det åpent.[46]

Jødene var ifølge Luther i det hele tatt en mektig, velorganisert fiende som søkte å erobre makten og underlegge seg den kristne befolkningen. De ønsket ”ikke annet fra sin Messias” enn at han skulle være en jordisk hersker som ville “slå ihjel oss kristne” og ”dele vår verden blant jødene”.[47] Gjennom sin pengemakt og ”fordømte ågervirksomhet” søkte de dermed å gjøre seg selv til herrer og ikke-jøder til slaver.[48] Et helt sentralt element i Om jødene og deres løgner var en overtakelseshypotese, som ble kombinert med en fremstilling av den kristne majoriteten som ofre for en jødisk sammensvergelse.

De aller uhyggeligste passasjene i Om jødene og deres løgner finner man i siste del av boken. Luther foreslo her å brenne ned synagoger, jevne jødiske hus med jorden, konfiskere jødiske hellige skrifter og forby rabbinerne å forkynne. Samtidig krevde han at jødene skulle holdes unna landeveier, at jødisk ågervirksomhet måtte forbys, og jødene burde settes i arbeid, slik at de kunne tjene til livets opphold gjennom daglig slit.[49]

Kristne skulle verken gi jødene beskyttelse, drikke, husly eller andre tjenester, og det kristne samfunnsfellesskapet skulle gjøres fritt for jøder, enten gjennom konvertering, utstøtning eller fordrivelser.[50]

Luther og antisemittismen i perspektiv

Hvilken plass har Martin Luther i den europeiske antisemittismens historie? Forteller Luthers holdninger til jødene noe mer overordnet om endring og kontinuitet mellom den kristne antijudaismen i middelalderen og under reformasjonen, og den såkalte moderne antisemittismen i det 19. og 20. århundret?

Å vurdere holdninger og mentaliteter i historiske perioder fjernt fra vår egen, er en metodisk risikosport. Kontekst er her helt avgjørende. I en artikkel som omhandler Luther og jødene, er det nettopp viktig å understreke at Luther levde, skrev og handlet i en tid hvor religiøs toleranse og pluralisme var ukjente begreper.

Negative holdninger til jødene og jødedommen var også regelen snarere enn unntaket blant Luthers samtidige, både på protestantisk og katolsk side. Som Heiko Obermans har formulert det, bidro ”alle i polemikken mot jødene”.[51] Luthers antijudaisme var en del av en kristen kultur der negative holdninger til jødene var normen. Sett i et slikt perspektiv blir den sene Luthers holdninger ubehagelige, men likevel mindre særpregede.

Luthers argumentasjon mot jødene var først og fremst av religiøs karakter. Jødene ble fremstilt som vantro og blasfemikere og som en trussel mot kristendommen og det kristne majoritetssamfunnet. Konvertering ble, i motsetning til i den moderne, rasebaserte antisemittismen, ikke bare ansett som mulig, men også som ønskelig. Også i dette perspektivet var Luthers syn på jødene tidsbundet. Å omtale Luther som en representant for en moderne rasetenkning, er anakronistisk.

Nazistisk plakat med teksten "Hitlers kamp og Luthers lære gir det beste forsvar for det tyske folk".

Nazistisk plakat med teksten «Hitlers kamp og Luthers lære gir det beste forsvar for det tyske folk».

Det strekker seg heller ikke en ubrutt tradisjonslinje fra Om jødene og deres løgner i 1543 frem til den nazistiske propagandaen på 1900-tallet, selv om dokumentet ble sitert og referert av nazistene. I Norge vet vi fremdeles lite om bruken av Luthers såkalte jødeskrifter.[52] Som påpekt innledningsvis ble skriftet brukt i Nasjonal Samlings propaganda. Vi vet imidlertid også at Luthers skrifter ble brukt for å argumentere imot den antisemittiske politikken. 10. november 1942 sendte norske biskoper en erklæring til Quisling som protesterte skarpt mot forfølgelsen av jødene, med utgangspunkt i evangelisk-lutherske argumenter.[53]

I europeisk sammenheng er det derimot gjort grundige undersøkelser. Som teologen Johannes Wallmann har påvist, synes Luthers hatskrifter å ha hatt begrenset nedslagsfelt frem til det 20. århundret. Mellom trettiårskrigen (1618-1648) og 1900-tallet utkom det ifølge Wallmann ingen nye utgaver av Om jødene og deres løgner.[54]

Andre kristne skrifter spilte også en viktigere rolle som inspirasjon for antisemittismen i 1800-årene. Et eksempel her er Johannes Eisenmengers 2000 siders hatskrift Entdecktes Judenthum fra 1711.[55] Skribenter som angrep jødedommen på 17- og 1800-tallet refererte hyppig til Eisenmenger, men viet Luther begrenset oppmerksomhet.[56] Når det er sagt, har mange av argumentene og påstandene Luther fremmet også preget den kristne antisemittismen i nyere tid. Jødene ble fremstilt som fiende av den kristne religionen. Utover 1800-tallet ble dette koplet sammen med en kritikk av det moderne, særlig av Kirkens og religionens svekkede posisjon i samfunnet.[57]

Å se på Luther som den moderne antisemittismens stamfar blir dermed problematisk. Ikke at man ikke har prøvd: Som historikeren Christhard Hoffmann har påpekt, har antisemitter i moderne tid søkt å konstruere en levende tradisjonssammenheng, der aktører som Luther ble løftet frem som historiske forløpere.[58] Men det som da skjedde var en oppfinnelse av tradisjoner, i tråd med samtidens interesser.[59]

At Luthers skrifter ikke stod så sentralt i å videreføre fiendtligheten mot jødene inn i den moderne epoken som det ofte antas, betyr likevel ikke at de har vært uten historisk betydning. De må forstås som uttrykk for en bred kulturtradisjon, der jødene og jødedommen ble oppfattet som kristendommens motpol. Denne religiøst begrunnede fiendtligheten var viktig som et dypereliggende emosjonelt grunnlag for den raseideologiske, politiske og nasjonalistiske antisemittismen som vokste frem på 18- og 1900-tallet.

Også her ble jødene beskrevet som en truende, indre fare, som søkte å underminere og forvrenge alle sanne moralbegreper.

 

Fotnoter:

  1. Norsk Front ble stiftet i 1938, og hadde kampen mot frimureriet som et uttalt formål. Bevegelsen skulle ifølge historikeren Oddvar Høidal på papiret være uavhengig av Nasjonal Samling, men bestod nesten utelukkende av NS-medlemmer. Se Oddvar Høidal, Quisling. En studie i landssvik (Oslo: Universitetsforlaget, 1988), 238.
  2. Hans Egede-Nissen, ”Forord”, i Martin Luther, Det utvalgte folk. Om jødene og deres løgner (Norsk Front, 1940), s. 5-6.
  3. Se Aftenposten nr. 545, 24.11-1942 (morgen), s. 2.
  4. Om Holocaust i Norge, se bla. Bjarte Bruland, Det norske Holocaust: Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene (Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, temahefte nr. 7, 2008); Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene (Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 1995) og ”Deportasjonen av de norske jødene”, https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1742-deportasjonen-av-de-norske-jodene.html (med oppdaterte tall). Besøkt 9.01-2016.
  5. Hovedfokuset ligger følgelig på innholdet i Luthers såkalte ”jødeskrifter”: Skrifter som var viet jødene og jødedommen som tema. Dette dreier seg konkret sett om ”Jesus Kristus var født jøde” (1523), ”Mot Sabbatsdyrkelsen” (1538), ”Om jødene og deres løgner” (1543) og ”Vom Schem Hamphoras ”(1543). Luther berørte likevel jødene og jødedommen også i en rekke av sine øvrige skrifter, prekener og bordsamtaler. Mesteparten av materialet her er hentet fra en nyere engelskspråklig kildesamling. Se Schamm Brooks og Kirsti I. Stjerna (red.), Martin Luther, the Bible and the Jewish People. A Reader (Minneapolis: Fortress Press, 2012).
  6. Jf. Schamm Brooks, ”Martin Luther, The Bible and the Jewish People”, i Schamm Brooks og Kirsti I. Stjerna (red.), Martin Luther, the Bible and the Jewish People. A Reader (Minneapolis: Fortress Press, 2012), s. 5.
  7. Gavin Langmuir, ”Anti-Judaism as the Necessary Preparation for Anti-Semitism”, i Gavin I. Langmuir, Towards a Definition of Anti-Semitism (Los Angeles: University of California Press, 1996), s. 57.
  8. Langmuir, ”Anti-Judaism as the Necessary Preparation”, s. 57-58.
  9. Om den tidlige kristne antijudaismen, se bl.a. John G. Gager, The Origins of Anti-Semitism. Attitudes Toward Judaism in Pagan and Christian Antique (New York/Oxford: Oxford University Press, 1985).
  10. Se bl.a. Karl-Erich Grözinger, ”Die Göttesmörder”, i Julius H. Schoeps og Joachim Schlör, Antisemitismus. Vorurteile und Mythen (München: Piper, 1995), s. 57-66. Se også Jeremy Cohen, ”The Jews as the Killers of Christ in the Latin Tradition, from Augustine to the Friars”, i Traditio, Vol. 39 (1983), s. 1-27.
  11. Kort om ritualmordanklagen, se for eksempel Rainer Erb, ”Der ‘Ritual Murder’” og Christina von Braun, ”Blut und Blutschande”, begge i Schoeps og Schlör (red.), Antisemitismus. Vorurteile und Mythen, hhv. s. 74-79 og s. 80-95. Om det første tilfellet av ritualmordbeskyldningen, se bl.a. Gavin A. Langmuir, ”Thomas of Monmouth: Detector of Ritual Murder”, i Speculum vol. 59, no. 4 (1984), s. 820-846. Om den tidlige spredningen av forestillingen, se E. M Rose, The Murder of William of Norwich. The Origins of the Blood Libel in Medieval Europe (Oxford, NY: Oxford University Press, 2005). Om ritualmordbeskyldningen i det tidligmoderne Tyskland, se. R. Po-Chia Hsia, The Myth of Ritual Murder: Jews and Magic in Reformation Germany (New Haven: Yale University Press, 1988).
  12. Berg Eriksen, ”Svartedauden: Giftblandere og barnemordere”, i Berg Eriksen, Harket og Lorenz (red.), s. 71-72.
  13. Om den antijødiske volden i middelalderen, se bl.a. David Nirenberg, Communities of Violence. Persecution of Minorities in the Middle Ages (New Jersey: Princeton University Press, 1998).
  14. Hsia, The Myth of Ritual Murder, s. 3. Hsia understreker at dette mer dreier seg om en antydning av tendenser enn om nøyaktig statistikk.
  15. I 1541 utga Eck boken Ains Judenbuechlins verlegung (Imøtegåelsen av en jødebok). Boken fremstår ifølge historikeren Steven Rowan som en katalog over samtlige skrekkhistorier fra middelalderens antijødiske forestillingsverden. Om Ecks Steven Rowan, ”Luther, Bucer and Eck on the Jews”, i The Sixteenth Century Journal, Vol. 16, No. 1 (Vår, 1985), 86; Oberman, The Roots of Anti-Semitism, 37; Hsia, The Myth of Ritual Murder ,s. 124-131.
  16. Jf. Trond Berg Eriksen, ”Luther og de andre”, i Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz (red.), Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag (Oslo: Cappelen Damm, 2005), s. 110.
  17. Kort om Erasmus, se Hallgeir Elstad, ”Desiderius Erasmus”, i Store Norske leksikon, https://snl.no/Desiderius_Erasmus. Besøkt 10.10.2016.
  18. Om Erasmus´oppfatninger, og betydning for reformasjonen, se Alister E. McGrath, Reformation Thought: An Introduction (Hobokon: Wiley, 2011), s. 46–58.
  19. Obermann, The Roots of Anti-Semitism, s. 38.
  20. David Nirenberg, Anti-Judaism. The Western World (London: New York, 2013), s. 3.
  21. Jf. Schamm Brooks, ”Martin Luther, The Bible and the Jewish People”, i Schamm Brooks og Kirsti I. Stjerna (red.), Martin Luther, the Bible and the Jewish People. A Reader (Minneapolis: Fortress Press, 2012), s. 5.
  22. Gritsch, Martin Luther’s Anti-Semitism, s. 47.
  23. Gritsch, Martin Luther’s Anti-Semitism, s. 47.
  24. En konsentrert fremstilling av dette motivet foreligger særlig i teksten ”Mot Sabbatdyrkelsen” fra 1538. Se Martin Luther, ”Against the Sabbatarians: Letter to a Good Friend” (1538), trykt i Franklin Sherman (red.), Luthers Works. The Christians in Society. Vol 47 (Philadelphia: Fortress Press, 1981), s. 65-98.
  25. Nirenberg, Anti-Judaism, 260.
  26. Leon Poliakov, The History of Anti-Semitism. Volume One. From the Time of Christ to the Court Jew (London: Routledge, 1974), s. 221-222.
  27. Som påpekt bl.a. i Lyndal Roper, Luther: Renegade and Prophet (London: The Bodley Head, 2016), s. 389.
  28. Se Martin Luther, ”That Jesus Christ was Born a Jew” (1523), trykt i Walther i Brandt (red.), Luthers Works vol. 45. The Christians in Society (Philadelphia: Fortress Press, 1985), s. 229.
  29. Luther, ”That Jesus Christ was Born a Jew”, i Brandt (red.), Luthers Works vol. 45, s. 200. Min oversettelse, KBS. Oversettelse sjekket opp mot den tyske utgaven: ”Daß Jesus Christus ein geborner Jude sei”, i Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929 bd. 11 (Weimar: Hermann Böhlaus Nachfolger, 1900), s. 315.
  30. Luther, ”That Jesus Christ was Born a Jew”, i Brandt (red.), Luthers Works vol. 45, s. 200. Min oversettelse, KBS. Oversettelse sjekket opp mot den tyske utgaven: ”Daß Jesus Christus ein geborner Jude sei”, i Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929 bd. 11 (Weimar: Hermann Böhlaus Nachfolger, 1900), s. 314–315.
  31. Se Thomas Kaufmann, Luthers Juden (Stuttgart: Reclam Philipp, 2014), s. 172. Dette påpekes også av Oberman: “Luthers critique of Judaism as a religion is just as uncompromising in 1523 as in the later years: Christianity and Judaism are mutually exclusive: Reformation does not imply salvation for Jews”. Se Oberman, The Roots of Anti-Semitism, s. 111.
  32. Nirenberg, Anti-Judaism, s. 261. Ifølge Nirenberg presenterte Luther katolisismen som mer jødisk enn jødedommen selv.
  33. Som påpekt i Oberman, The Roots of Anti-Semitism, s. 46. ”The basis of Luthers antijudaism was the conviction that ever since Christ´s appearence on earth, the Jews had no more future as Jews.”
  34. Brooks, ”Martin Luther, The Bible and the Jewish People”, i Schamm Brooks og Kirsti I. Stjerna (red.), Martin Luther, s.: Kaufmann, Luthers Juden, s. 60.
  35. Kaufmann, Luthers Juden, s. 50.
  36. Se ”Text 1. First Psalm Lectures”, i Brooks og Stjerna (red.), Martin Luther, the Bible and the Jewish People, 41–49. Se også eksempler referert i Eric W. Gritsch, Martin Luther’s Anti-Semitism. Against His Better Judgment, (Michigan: Wm. B. Eerdmans Publishing, 2012), s. 47. ff.
  37. Kaufmann, Luthers Juden, s. 50.
  38. “Det er ikke min hensikt”, skrev Luther i innledningen til Om jødene og deres løgner, “å krangle med jødene, eller å lære fra dem hvordan skriften skal forstås eller fortolkes. […] Enda mindre søker jeg å konvertere jødene, for dette er umulig”. Martin Luther, ”On the Jews and their Lies” (1543), trykt i Franklin Sherman (red.), Luthers Works. The Christians in Society. Vol 47 (Philadelphia: Fortress Press, 1981), s. 137. Min overs., KBS. Siteringer sjekket mot den tyske utgaven: ”Von den Juden und ihren Lügen, i Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929 bd.53 (Weimar: Hermann Böhlaus Nachfolger, 1920), s. 417.
  39. Luthers siste seremoni: ”Text. 28: An Admonition against the Jews” (1546), trykt i Brooks og Stjerna (red.), Martin Luther, the Bible and the Jewish People, s. 200–202.
  40. Berg Eriksen, ”Tyskland: Luther og de andre”, i Berg Eriksen, Harket og Lorenz (red.), Jødehat, 108.
  41. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, s. 137. Min oversettelse, KBS. Siteringer sjekket mot den tyske utgaven: Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929, bd. 53, s. 417.
  42. En analyse av innholdet i boken, inkludert de ulike delene, foreligger i Gritsch, Martin Luther’s Anti-Semitism, s. 77–97.
  43. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, s. 254, min oversettelse KBS. Siteringer sjekket mot den tyske utgaven: Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929, bd. 53, s. 511.
  44. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, s.156 (blodhunder), s. 214 (identifikasjon med djevelen), s. 272 (giftslanger). Sjekket mot den tyske utgaven, Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929, bd. 53, s. 417, 479 og 526. Fremstillingen av jødene som løgnere og blasfemikere går igjen i hele teksten.
  45. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, s. 275. Min oversettelse, KBS. Siteringer sjekket mot den tyske utgaven: Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929, bd. 53, s. 528.
  46. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, s. 277. Min oversettelse, KBS. Sitering sjekket opp mot den tyske utgaven, Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929, bd. 53, s. 530.
  47. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, 292–293. Min oversettelse, KBS. Siteringer sjekket mot den tyske utgaven: Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929, bd. 53, s. 542.
  48. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, s. 266. Min oversettelse, KBS. Siteringer sjekket mot den tyske utgaven, Martin Luthers Werke, Weimar 1883-1929, bd. 53, s. 521. Dette må ses i sammenheng med Luthers bredere synspunkter på økonomi. Gjennom sin oppvekst i gruvelandsbyen Mansfield utviklet Luther, som Lyndal Roper har påpekt det, en populistisk form for antikapitalisme. Luther knyttet økonomisk atferd til moral og synd, og fremstilte særlig ågervirksomhet – pengeutlån mot rente – som moralsk fordervelig. Roper, Luther: Renegade and Prophet, s. 30.
  49. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, 268-272.
  50. Luther, ”On the Jews and their lies” (1543), i Sherman (red.), Luthers Works. Vol 47, 275.
  51. Oberman, The Roots of Anti-Semitism, 101. Min oversettelse, KBS.
  52. Forsker Øivind Kopperud ved Holocaustsenteret i Oslo arbeider for tiden med et større forskningsprosjekt om Den norske kirkes holdninger til jødene i 1800- og -1900-årene. Enkelte funn er presentert i Øivind Kopperud, ”Jøden som kulturell konstruksjon i Den norske kirke 1814–1920”, i Vibeke Moe og Øivind Kopperud (red.), Forestillinger om jøder – aspekter ved konstruksjonen av en minoritet 1814–1940 (Oslo: Unipub, 2011), 53–64.
  53. Skrivet er referert i sin helhet i Ingvald B. Carlsen, Kirkefronten i Norgeunder okkupasjonen 1940-45 (Oslo: Aschehoug, 1945), 143–145.
  54. Wallmann, ”The Reception of Luther´s Writings”, 78
  55. Wallmann, ”The Reception of Luther´s Writings”, s. 80.
  56. Wallmann, ”The Reception of Luther´s Writings”, s. 80.
  57. Et norsk eksempel er Johan Christian Heuch, Dr. G. Brandes polemik mot kristendomen (København: Gyldendalske boghandels forlag, 1877). Heuch innledet boken med å fastslå at ”[At] den antikristelige strømning i vore Dage for en væsentlig del er av jødisk Oprindelse …”. Se s. 5.
  58. Christhard Hoffmann, ”Christlicher Antijudaismus und moderner Antisemitismus. Zusammenhänge und Differenzen als Problem der historischen Antisemitismusforschung”, i Leonore Siegele-Wenschkewitz (red.), Christlicher Antijudaismus und Antisemitismus. Theologische und kirchliche Programme Deutscher Christen (Frankurt: Haag und Herchen, 1994), s. 306.
  59. Thomas Kaufmann, ”Luther and the Jews”, forelesning i Hamburg 20.11.2013. http://www.luther2017.de/fileadmin/luther2017/material/Reden__Predigten_und_Diskussionsbeitraege/Lecture_thomas_kaufmann_luther_jews.pdf
Del denne posten

Om forfatteren: Kjetil Simonsen

Kjetil Braut Simonsen (f. 1981) er phd i historie, med antisemittisme, nasjonalsosialisme og okkupasjonshistorie som faglige spesialfelter. Han arbeider for tiden ved Jødisk museum i Oslo.