Bok: Islamkritikk fra norske muslimer

Antologien Islamsk humanisme er et forsøk på å bygge en bro mellom islam og det moderne. Denne brobyggingen er viktigere enn noensinne.

I dag forbinder mange islam med vold og intoleranse, og i Europa er skepsisen mot islam og muslimer økende. Unge muslimer tiltrekkes av radikale fortolkninger og voldelige grupperinger, både i muslimske land og i Vesten. Årsakene er sammensatte og det er ikke like ille alle steder, men det er ingen tvil om at bakstreverske og til dels militante islamister i for stor grad får sette dagsordenen.

Det er en svært ubehagelig situasjon å være i for vanlige muslimer, som tross alt er flertallet, og ønsket om å ville renvaske sin religion er lett å forstå.

For disse er det selvfølgelig fristende å forsvare islam gjennom å referere til «snille» koranvers og utdefinere alle muslimer med ekstreme holdninger. Men problemet blir ikke borte samme hvor ofte man sier at terror og undertrykkelse i islams navn «har ingenting med islam å gjøre».

Slike påstander tilbakevises nemlig raskt av for eksempel holdningsundersøkelsene utført av Pew Research. De som målbærer ekstreme holdninger er dessverre ikke marginale, verken i muslimske land eller blant diasporamuslimer i Vesten.

Forsøk på å legge skylden for muslimske ekstremister på Vesten er heller ikke spesielt overbevisende. Slik retorikk bidrar neppe til noe særlig annet enn å øke mistilliten ytterligere, og bekrefte ekstremistenes påstander om at de bare forsvarer seg.

En mer konstruktiv tilnærming er å se på hva muslimer selv kan gjøre for å slukke det den norske muslimen Usman Rana kaller «brannen i islams hus». Muslimer må dempe spenningene, og erstatte mistillit og hat med toleranse og (islamsk) humanisme.

Det er dette boken Islamsk humanisme prøver å gjøre.

Skepsis til skamme

Da jeg fikk vite om denne bokutgivelsen ble jeg begeistret. Endelig kommer norske muslimske stemmer på banen med en bok som nyanserer debatten om islam, tenkte jeg. Dette er spesielt viktig etter Hege Storhaugs enøyde bok Islam, den 11. landeplage (som undertegnede også har anmeldt i Humanist).

Tittelen Islamsk humanisme gjorde likevel at jeg nærmet meg boken med en viss skepsis: Er dette enda en ny enøyd bok om islam, bare at denne bare har det gode øyet åpent? I så fall er det ikke det vi trenger nå.

Heldigvis gjør Islamsk humanisme min skepsis til skamme. Jovisst tar boken islam i forsvar mot unyansert kritikk, men boken er faktisk ganske selvkritisk. De muslimske stemmene dyrker ikke offerrollen, men tar tak i utfordringene i islam på en seriøs måte. De problematiserer tolkningstradisjonene, foreslår alternative måter å lese de hellige tekstene på, og har visjoner om et islam som kan forenes med sekularisme, demokrati og menneskerettigheter.

Man kan spørre seg hvor mye teologiske diskusjoner kan bidra til å bedre en situasjon som først og fremst er politisk, men det å utfordre tabuer og autoriteter innen islam inngår i en viktig kamp for mer ytringsfrihet og kritisk diskusjon i muslimske miljøer.

Slik Shoaib Sultan skriver i sin artikkel har diskusjonsrommet skrumpet inn i muslimske miljøer, siden de som tenker annerledes kan bli møtt med både verbal og fysisk maktbruk. I et slikt klima kan Islamsk humanisme forhåpentlig bidra til å gjøre diskusjonsrommet videre. Dessuten er den selvkritiske tilnærmingen i seg selv progressiv. For som den iransk-tyske forfatteren Navid Kermani har sagt det: «Å elske sin religion forutsetter selvkritikk.»

Sekularisme og feminisme i islams navn

I Ali Chistis artikkel «Frihet og mangfold i islam – et historisk perspektiv» finner vi formuleringer som «Islam er i sin kjerne en kunnskapsreligion, det vil si at å søke og dyrke kunnskap er en religiøs plikt for alle muslimer» (s. 21) og «Profeten var en progressiv samfunnsreformator som fikk igjennom sosiale omveltinger som ga grobunn for utvikling og rettigheter for alle». (s. 22.)

Dette fikk meg til å mistenke at boken er nettopp slik jeg fryktet, full av ukritisk skjønnmaling av islam og profeten Muhammed. Men Chisti fremstår som en varm tilhenger av sekularisme og stiller seg kritisk til hele hadith-tradisjonen. Det er ikke hans historiebeskrivelse, men hans standpunkter, som gjør denne artikkelen viktig.

Neste artikkel, skrevet av Farhan A. Shah, er i samme ånd. Teksten er full av honnørord om fri vilje, tros- og religionsfrihet, respekt for menneskers iboende verdighet, rasjonalitet, likestilling, menneskerettigheter, sosio-økonomisk rettferdighet og så videre. Disse knyttes så til vers fra Koranen eller islamsk arv. Shah ønsker å rense det sanne islam fra «mylderet av uislamske praksiser og holdninger som gjennom tidenes løp har blitt inkorporert i islam».

Slik minner Shah ironisk nok om salafistene som drømmer om å gjenopprette islam slik det var på Profetens tid, om enn med motsatt fortegn.

I likhet med Ali Chistis artikkel bør nok Shahs bidrag først og fremst leses som et manifest.

At det er to tidligere generalsekretærer av Islamsk Råd Norge, Lena Larsen og Shoaib Sultan, blant bidragsyterne, er i seg selv bemerkelsesverdig. Islamsk Råd er i dag paralysert av interne konflikter, og dagens generalsekretær har vært mer opptatt av sertifisering av halalkjøtt (som rådet tjener penger på) enn å ta opp viktige debatter.

I motsetning til Shah, erkjenner Lena Larsen at islam har et problem med menneskerettighetene: «Det er ikke til å stikke under stol at det finnes en rekke konfliktområder knyttet til forholdet mellom islam og de internasjonale menneskerettigheter, som likhet for loven for menn og kvinner, tros- og livssynsfrihet, minoriteters rettigheter og straffemetoder» (s. 38).

Larsens poeng er at det finnes islamske argumenter for å slutte seg til menneskerettighetene. Hun tar utgangspunkt i sharialovenes overordnede målsetting om å skape rettferdighet. Nye omstendigheter åpner muligheten for ny tolkningsargumentasjon og endring av normene for å oppnå de samme målene.

Teksten inneholder kreative, men også logiske argumenter for å sikre kvinner like rettigheter som menn innen islam. Larsen argumenterer mot at islamske normer skal betraktes som uforanderlige, siden menneskers forståelse og tolkning av de guddommelige prinsipper kan være feilbarlig.

Dessuten endrer omstendighetene seg med tiden. For eksempel har ikke mannen i dag forsørgeransvaret, som tidligere. Og det gir ikke mening at kvinnen skal være lydig mot mannen, når hun til og med kan være den som forsørger ham.

Den sekulære samtalen

Shoaib Sultan argumenterer for sekularitet ut fra islamsk tradisjon, noe som er viktig i lys av radikaliseringsbølgen blant muslimske ungdommer som drømmer om en islamsk stat. Teokratier er antidemokratiske og tyranniske, men det er mulig å jobbe for at samfunnet blir «mer islamsk» innenfor demokratiske rammer.

Sultan inntar Jürgen Habermas’ posisjon om en offentlig samtale der religiøse mennesker, inkludert muslimer, skal kunne påvirke samfunnet til å vedta lover som er i tråd med deres religion, men at begrunnelsene for dette må være ikke-religiøse.

Det er et viktig poeng, men må kanskje bety at de som for eksempel ønsker seg at skolen skal drive med kjønnsdelt undervisning ikke kommer seg så lett unna med bare å henvise til religionen sin, men forventes å bruke argumenter som også ikke-muslimer kan forholde seg til.

Det er lite kritikk mot Vesten i denne boken, men den lille kritikken som finnes kommer tydeligst frem i Sultans artikkel. Han kritiserer vestlig dobbeltmoral og understreker at menneskerettigheter, demokrati og sekularisme ikke kan pådyttes folk utenfra. Vestlige land har de siste årene gjort noen smertefulle erfaringer som langt på vei bekrefter Sultans poeng, men jeg ville også påpekt dobbeltmoralen som mange muslimer utviser når de kritiserer Vesten både for innblanding i muslimske land og for ikke å foreta seg noe. Samme hva Vesten gjør blir det galt, kan det synes.

Islamforsker Nora S. Eggen gir et innblikk i historien bak begrepet «ummah». Dette begrepet innebærer at alle muslimer tilhører et religiøst fellesskap over landegrensene. En slik identitet kan bli problematisk dersom denne identiteten bygges på en motsetning mot Vesten.

Utover dette tilfører ikke artikkelen noe særlig til debatten om muslimsk identitetsutvikling og integrering. Det sies til slutt at det å tilhøre ulike fellesskap kan skape et dilemma og at det er vårt ansvar «som troende og som mennesker, å løse slike potensielle dilemma». Her har Eggen lite konkret å komme med, noe som er synd, siden dette er alvorlige saker. De som forlater umma’en gjennom å forlate troen kan nemlig fort bli sett på som forrædere. I flere muslimske land risikerer man å bli drept for apostasi.

Mohamed Abdis artikkel skriver oversiktlig og interessant om dette temaet, men igjen ser vi hvordan Koranen helt ukritisk blir frikjent.

Linda Noor, som også er bokens redaktør, skriver innsiktsfullt og informativt om mekanismene bak radikalisering og terrorrekruttering. Noor problematiserer den muslimske gruppetenkningen som for eksempel viser seg i protestene mot karikaturtegningene og påpeker at det er en overlappende sone mellom ikke-voldelig og voldelig salafisme.

Dette er viktig å få med seg for de som tar til orde for å alliere seg med «fredelige» salafister som for eksempel Islam Net i kampen mot radikalisering.

Muslimsk humanisme?

Men hva med humanismen, da? Ordet «humanisme» brukes på mange forskjellige måter, men i denne sammenhengen er det snakk om en livsholdning der omsorgen for mennesket står sentralt. «Mennesket i sentrum», som det heter hos et visst norsk livssynssamfunn. Men humanismen finnes jo ikke bare i Human-Etisk Forbunds gudløse variant. For kristne humanister er mennesket skapt i Guds bilde, og Gud har derfor gitt oss menneskeverd.

I tradisjonell islam er det Gud som er i sentrum, ikke mennesker. Gud er en enehersker som har laget de evige (sharia)lovene. Derfor skal menneskene ikke lage egne lover, men bare tolke de de har fått fra Gud. For muslimer er Muhammed det perfekte mennesket, som man skal prøve å etterligne. Han tillegges mange gode egenskaper, og muslimer snakker gjerne varmt om hans rettferdighetssans, tålmodighet, omsorg for de fattige og så videre. Islam har selvfølgelig også sin variant av Den gylne regel, hos Muhammed formulert som «Skad ingen, slik at dere ikke skades».

De som ønsker å tolke islam et humanistisk lys legger gjerne vekt på dette bildet av Muhammed og koranvers som det at det er «ingen tvang i religionen» (2:257) og at å «drepe et menneske (…) er det som å drepe hele menneskeheten». (5,32.)

Likevel kolliderer islams etikk kolossalt med menneskerettigheter. I Islamsk humanisme refereres det til den islamske lærde Mohsen Kadivar, som beskriver seks konfliktområder mellom islam og menneskerettigheter. Disse er manglende likhet mellom muslimer og ikke-muslimer, mellom kvinner og menn, mellom slaver og frie mennesker, mellom lekfolk og lærde muslimer i offentlige anliggender, samvittighets- og religionsfrihet versus forbudet mot frafall og utenomrettslige straffer, brutale straffer og tortur. (s. 44.)

Det må sies at islam har manifestert seg ulikt gjennom historien og har også vist evne til å respektere minoriteter og leve harmonisk med andre religioner, men forskjellsbehandlingen og intoleransen i islam, slik den kommer til utrykk i sharialovene, er uforenelig med humanistbegrepet.

Til syvende og sist er hva muslimer gjør viktigere enn hva islam sier, men det blir vanskeligere å fremme oppslutningen om menneskerettigheter hvis religionen står i veien. Derfor er det nødvendig med teologisk arbeid for en sterkere inkorporering av humanismen i islam. Og her er jo denne boken et bidrag.

Litt for pedagogisk

Islamsk humanisme er ikke bare for muslimer, men relativt lett tilgjengelig for den jevnt interesserte leser. Boken byr blant annet på en leseveiledning med kort oppsummering av de konkrete artiklene. Underveis blir sitater fremhevet og til slutt finner vi en stikkordliste.

Det blir likevel litt for mye av det gode når vi samtidig får korte oppsummeringer foran hver artikkel underveis, et grep som minner mer om rapporter og tidsskrifter enn antologier. Redaksjonen kunne med fordel ha vært litt mindre ivrig etter å gjøre boken så pedagogisk som mulig, og heller konsentrert seg mer om å ikke rote med sidetallene. Det er noen gjentakelser og overlapp her og der som fremstår ganske unødvendige.

Artiklene henvender seg vekselsvis til majoritetsbefolkningen og muslimer, men det er klart at det er sistnevnte som vil ha mest nytte av å lese boken. For motivet er ikke bare å nyansere majoritetsbefolkningens syn på islam, den handler også – som det sies i forordet – om «definisjonsmakten, og kampen om hjerter og sinn».

Artiklene holder ujevn kvalitet. På den ene siden får vi Lena Larsens grundige gjennomgang av forholdet mellom islam og menneskerettigheter, en artikkel som kunne stått i et internasjonalt fagtidsskrift. I den andre enden er Umar Ashrafs ganske personlige «Mellom meg og Gud» som kunne stått på Si:D-spalten i Aftenposten: «Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette mennesket anklage andre og kaste skitt på dem?» (s. 119).

Bokens styrke ligger ikke først og fremst i analysene, men i budskapet om nytenkning og tilpasning av islam til et liberalt samfunn. Og det trengs, for som Ali Chisti skriver i sin artikkel: «Den intellektuelle og åndelige kampen mot de som insisterer på en ekstrem tolkning av islam har aldri vært viktigere.»

Integrering av muslimer handler selvfølgelig om mye mer enn riktig tolkning av islam, men Islamsk humanisme legger et godt grunnlag for videre diskusjon om islams fremtid i Norge og Europa.