Bok: Brannfakkel fra Brekke

I boken Faithonomics tar Torkel Brekke til orde for et globalt religiøst frimarked, hvor stater verken forbyr, forfølger eller undertrykker visse religioner – eller favoriserer andre.

Torkel Brekke er professor i Religionshistorie ved Universitetet i Oslo Bakgrunnen for hans nyeste bok, Faithonomics, er en verden hvor stater i økende grad griper inn i det religiøse liv. Dels ved negativ diskriminering av livssyn statene betrakter som subversive eller uønskede, dels ved positiv forskjellsbehandlingen av livssyn staten ønsker å støtte opp under. Ingen av delene er uproblematisk. Statlig favorittisme og økonomiske støtteordninger kan også være en blandet velsignelse for trossamfunnene som nyter godt av slikt, blant annet ved å føre til «late prester».

De fleste vil nok tenke på den arabiske verden som den del av verden hvor religionsfriheten har dårligst kår, ved siden av de kommunistiske landene som gjenstår i Øst-Asia. Europa skårer derimot heller ikke særlig godt på religionsfrihetsbarometeret. Særlig når favorittisme regnes med.

Europeiske stater har lange tradisjoner for å støtte opp under ett eller et par-tre kirkesamfunn, som regnes som nasjonens ryggrad, eller samfunnets lim. I Norge er det naturligvis Den norske kirke som har spilt en slik rolle i de siste fem hundre år. Brekke avviser forestillingen om at samfunnet er avhengig av et slikt religiøst mørtel for å bevare sin sammenhengskraft.

I stedet mener han at det er mer fruktbart å se på livssynssamfunn som virksomheter i et marked hvor det er religiøse varer og tjenester som tilbys, på linje med øl eller hårklipp. I motsetning til offentlige goder, som det nasjonale forsvaret, er det ingen grunn til å tro at tilbudet av religiøse varer og tjenester vil forsvinne dersom dagens offentlige reguleringer eller støtte forsvinner. Snarere tvert imot, er det grunn til å tro at tilbudet blir bedre dersom alle aktørene kan konkurrere på like vilkår, og slipper å bruke ressurser på tilkarringsvirksomhet heller enn tjenesteyting.

Brekke er på ingen måte den første til å anvende markedsperspektivet på religion, men det er ingen tvil om at denne tilnærmingen har sine sterkeste tilhengere på den andre siden av Atlanteren, og blant samfunnsvitere snarere enn humanister. Brekke går dessuten et skritt lenger enn amerikanske religionssosiologer, og benytter seg i hovedsak av økonomifaglige begreper og teorier i boken, mens hans eget fag i beste fall spiller annenfiolin.

Riktignok dukker religionshistorikeren Brekke opp i blant, ikke minst når han tar for seg historiske eksempler på religiøse markeder, men det økonomifaglige blikket er hele veien det dominerende. Brekke forberedte seg da også gjennom å sette seg på skolebenken igjen og ta bacheloremner i økonomi. Det er sprekt av en mann som alt har stilling som professor, og Brekke er klar på at han synes flere humanister bør sikre seg bedre innsikt i samfunnsvitenskapelige teorier og metoder.

Glimrende formidling

Alle fagdisipliner har sine stjerneakademikere, men det finnes også en elite av «superstjerneforfattere» som er i stand til å overskride skillet mellom de ulike fagdisiplinene og nå ut til et bredt publikum bestående av alle slags lesende mennesker. Rent formidlingsmessig har Brekke alt som skal til for å slutte seg til denne gjeve og eksklusive gruppen akademikere.

Han skriver lett og tilgjengelig, og bruker spennende og illustrerende eksempler, som alle lesere kan forholde seg til. Kapittel- og underoverskriftene er ofte pirrende på grensen til det tabloide, som «Should priests be bribed into laziness?» eller «Beer, haircuts and religious services». Videre bringer han radikale ideer til bords, som leserne nokså umiddelbart forstår ville påvirke deres egne liv, skulle de bli satt ut i live. Noe som gjør boken relevant på et praktisk plan, og ikke bare et teoretisk.

Han skriver dessuten seg selv og sin familie inn i boken ved flere anledninger. Man får lese om Brekkes oppvekst i en maoistisk familie som ville forberede sønnen på væpnet revolusjon, om hans «ungdomsopprør», da han meldte seg inn i et katolsk kor, om hans kones online terapivirksomhet, og om hvordan barna hans regner på hvordan de kan få mest mulig penger ut av konfirmasjonen. Det blir (heldigvis) aldri noe knausgårdsk over dette grepet, men det gjør at man som leser opplever bokens tema som å være av betydning for mennesket Brekke, og ikke bare for forskeren.

Men hva blir konsekvensene, Brekke?

Alt dette er vel og bra, men en liberalisering av det globale religionsmarkedet i tråd med Brekkes forslag, vil antagelig endre den verden vi kjenner såpass mye, at man som leser nærmest desperat lengter etter noen informerte refleksjoner om hva dette vil føre til. På godt og vondt. De finnes det ikke all verdens mange av i Faithonomics.

Riktignok nevner Brekke bekymringen i store deler av verden for at evangeliske kristne, med sine betydelige misjonsressurser, vil valse over kloden, men stort dypere enn det går han ikke inn på denne høyst reelle frykten. Vil det bli mer eller mindre religionsrelatert vold, eksempelvis i Sør-Asia eller Midtøsten, om man fritt slipper til pinsevenner og fundamentalistiske kristne misjonærer?

Det kunne dessuten vært verdt å nevne at ettersom de liberale kirkene i all hovedsak har gitt opp misjonsvirket vil det trolig være sosialt konservative kirkesamfunn som vil bre seg rundt i verden. Det virker derfor ikke helt usannsynlig at en liberalistisk religionspolitikk i flere tilfeller kan føre til mindre liberale samfunn.

Den bekymringen trenger for øvrig ikke være begrenset til den utviklende delen av verden. En av de mest iherdige tilhengerne av markedsperspektivet på religion, sosiologen Rodney Stark, har påvist at de konservative menighetene, som tilbyr «mer religion for pengene», vinner kraftig frem på bekostning av sine liberale konkurrenter i USA. Vil det samme skje i Europa dersom vi får like fri konkurranse her?

Brekke ignorerer ikke denne muligheten helt. Han peker på faren for at de store kirkene kan drukne de mindre menighetene som han håper vil dekke behovene til de religiøse nisjemarkedene, eksempelvis de homofile, men mener man kan sørge for å gi dem livsrom gjennom reguleringer, slik man gjør i andre markeder for å sikre konkurranse. Dersom samfunnet over tid blir mer konservativt er det likevel naturlig å tro også de folkevalgte vil bli det. Hvor skal så viljen blant de lovgivende myndigheter til å regulere markedet på denne måten komme fra?

Verdikonservative politikere kan jo enkelt bruke liberalistiske argumenter for ikke å regulere religionsmarkedet på en slik måte, og kan dessuten legge til religionsfriheten på vektskålen som et argument for ikke å blande seg opp i diskriminering av kvinner og homofile. Det kan ikke diskrimineringslystne bilforhandlere eller frisører gjøre.

Man blir sittende igjen med mengder av slike spørsmål etter å ha lest Faithonomics. Boken er en såkalt brannfakkel, men hva som vil brenne til grunnen, hva som vil bestå, og hva som vil vokse frem fra asken, må leseren forsøke å tenke seg frem til på egenhånd.

Tanken om et fritt religionsmarked er utvilsomt besnærende, selv om noen kanskje vil hevde det er i overkant optimistisk. Om ikke annet har Brekke gitt et bidrag til at denne hypotetiske muligheten har festet seg i folks bevissthet, og kan utgjøre et teoretisk ytterpunkt i den religionspolitiske diskursen.

Det som i hvert fall er sikkert er at boken er både original, spennende, lettlest og en aldeles ypperlig samtalestarter, ettersom knapt noen vil stille seg likegyldig til idéene Brekke presenterer i den.