Fra 4/14. 

Redaktør Olav Torheim i Maalmannen har hengt seg opp i en enkeltstående setning i Kristian Bjørkelos bokessay i forrige nummer, en setning der Bjørkelo påpeker at Maalmannen har «publisert entusiastiske reisereportasjer fra nazimarsjer». Siden Humanist kommer en gang i kvartalet, og det er greit å ikke la en slik diskusjon løpe over et halvår, svarer vi ham først som sist.

Det fascinerende med Torheims svar er at han faktisk går langt i å innrømme at Bjørkelo har rett: Ja, Maalmannen reiser langt for å delta på manifestasjoner arrangert av grupper som i pressen kalles «nazister». Uenigheten ligger således i om reportasjene er «entusiastiske» og om det er rimelig å kalle manifestasjonene nazistiske. Det første er selvfølgelig en subjektiv vurdering, det andre kan diskuteres. La oss gjøre det.

Torheim nevner selv manifestasjoner i Dresden og Magdeburg, men det er mer fristende å ta for seg en reportasje som ligger nærmere oss geografisk – nemlig Salemmarsjen, som tidligere ble holdt hver desember utenfor Stockholm. Marsjene fra 2009 og 2010 er omtalt på Maalmannens nettsider av Olav Torheim selv.[1]

Marsjen ble arrangert av Salemfonden, som springer ut fra og samarbeider tett med Sveriges nazimiljø. Foranledningen til marsjene var det tragiske drapet på unggutten Daniel Wretström, som var en del av det ekstremnasjonalistiske miljøet. I Wretström fikk nazistene en martyr, og marsjene ble et forsøk på å samle det splittede svenske nazimiljøet.

I Torheims egen reportasje kan vi lese hvem som talte, og det viser seg at to av dem er fra Svenskarnas Parti, som opprinnelig het Nationalsocialistisk Front (NSF). Partiet foretok i 2008 et navnebytte og noen kosmetisk-retoriske endringer for å få bredere appell. Det viste seg nemlig å være vanskelig å lokke velgere med NSFs brune skjorter og Hitler-middager. Kombinasjon av å offentlig benekte Holocaust og på interne videoopptak ta til orde for en ny jødeutryddelse (en grundig en denne gangen) var nok heller ikke egnet til noe politisk gjennombrudd.

Underholdningen på Salemmarsjen var også gjerne av det brune slaget; Torheim nevner visesangeren Viktor Sjölund, kjent fra band som hyller nynazistledere og Waffen-SS.

Innslagene Torheim omtaler er heller ikke noe trendbrudd. Talerne og den musikalske underholdningen på Salemmarsjen har vært som et «hvem er hvem i nazi-Sverige».

Joda, det er sikkert en del på disse marsjene som ikke slutter opp om hver eneste bokstav i Mein Kampf, men å kalle marsjer arrangert av nazister, med nazister som appellanter og underholdningsinnslag, for nazistisk er selvfølgelig helt rimelig. Akkurat som det er helt rimelig at denne typen stoff overskygger Maalmannens ellers ukontroversielle (og til tider gode) artikler om språkpolitikk og sveitserarkitektur.

Didrik Søderlind

Redaktør, Humanist

  1. http://maalmannen.wordpress.com/2012/12/09/salemmanifestasjonen-i-sverike/